Den militære organisasjonens møte med den nye individualismen

Forsvaret er en av de mange organisasjoner som eksisterer i samfunnet – og som endrer seg kontinuerlig i mer eller mindre takt med samfunnet. En organisasjon som ikke er villig til å tilpasse seg de endringer som skjer i verden rundt seg, vil over tid gjøre seg selv overflødig. Men like sikkert er det at en organisasjon som bare lar seg drive med av utviklingen vil miste sin egenart og derfor miste sin begrunnelse.

Den militære organisasjon er naturligvis stilt overfor en rekke utviklingstrekk den må utvikle svar på. Et av de viktigste er naturligvis fienden – hvordan kan vi forestille oss at en fiende vil opptre for å knuse oss – og hvordan organiserer vi oss for å møte den trusselen. Når det ofte sies at generaler alltid trener på å vinne den forrige krigen, er det en ironisering over denne manglende tilpasningen.

Videre må en militær organisasjon tilpasse seg utviklingstrekk i samfunnet knyttet til demokrati. En militær organisasjon kan aldri bli helt demokratisk. Vi utstyrer en militærorganisasjon med det beste vi har av våpen, vi gir den våre ungdommer og vi ber den militære organisasjon lære dem opp i hvordan de mest effektivt kan bruke disse våpnene. Det må selvfølgelig være en kontroll med denne organisasjonen – den kan ikke bruke denne makten til hva den vil. Og det innebærer kontroll av generalene, som igjen forventes å kontrollere offiserene, som igjen forventes å kontrollere soldatene. Uten denne kontrollen ville vi ikke våget å ha en effektiv militærorganisasjon – og en ineffektiv militærorganisasjon er neppe verd å bruke penger på. Det er nok av samfunnsoppgaver vi ønsker skal løses bare litt effektivt, som for eksempel kriminalitetsbekjempelse,1Vi ønsker ikke at politiet er så effektive i å bekjempe kriminalitet at det rammer borgernes rettsikkerhet og beskyttelse mot overgrep. helse2Vi ønsker ikke en så effektiv bekjempelse av sykdom at det går ut over personvern og etiske grenser. og utdanning3Utdanning er et mål som står sammen med skapelse av holdninger, samarbeidsevne og trivsel. (fordi prisen på for stor effektivitet ikke er forenlig med vårt syn på et fritt samfunn), men forsvaret av landet hører ikke til disse.

Overgangen til en stadig sterkere individualisme kan lettest illustreres med kontrasten til den førmoderne tid. Da var individene i langt større grad født til sine liv. Det var i fødselsøyeblikket bestemt hva du skulle bli (det samme som din far), hvor du skulle bo (fødestedet) og hvem du skulle gifte deg med (arrangerte ekteskap).

Kontrasten til det moderne samfunn er stor – vi velger i større grad våre egne liv. Både hva vi skal bli, hvor vi skal bo og hvem vi skal bo sammen med (selv om vi gjør disse valgene mindre fritt enn hva vi selv tror).4Vår sosiale arv slår i dag sterkere gjennom enn for 20 år siden, både hvilke skoler vi tar, hvordan vi gjør det på skolen og hva vi ender opp som.

Men denne friheten kommer ikke uten omkostninger. Jeg skal her tematisere en av disse som jeg tror har stor betydning for den militære organisasjon – forholdet mellom plikter og rettigheter, forankring i det institusjonelle eller det individuelle.

Plikter og rettigheter

Plikten hører til den klassen av begreper som er umoderne. Det er forankret i samfunnsformer vi ikke kjenner oss igjen i. På et vis er begrepet førmoderne. Det er forankret i hierarkiske samfunnsformer der individene ble født inn i en rolle som det var deres plikt å videreføre. Veien til frelse, veien til tilfredshet, veien til et godt liv og veien til samfunnets fortsatte eksistens for framtidige generasjoner var å gjøre sine plikt, være den man var, kjenne sin plass og fylle den. Skomakerens sønn skulle ble skomaker, bondesønnen skulle overta slektens gård når fedrene ble slitne, og levere den videre til sine barn. Pliktene strakte seg derfor bakover – å ta vare på det som var overlevert gjennom slit og savn – og framover for å levere det videre til nye generasjoner. Samfunnet var forankret i plikter.

Moderniseringen kan i en stor grad leses som en frigjøring fra pliktene. Individene fødes ikke lenger inn i plikter, de fødes til frihet. Rettighetene, som i utgangspunktet ikke kom fra oven, men ble kjempet fram, var nettopp vanlige folks måte å beskytte seg mot makten, mot despotiet. En rettighetsbasert utvikling er nettopp en utvikling som begrenser makten i forhold til individene.

Men pliktbegrepet trenger ikke å bli forstått som et krav fra makten til undersåttene. Pliktbegrepet kan også forstås – og bør forstås – som indre krav om å gjøre det rette.

Pliktbegrepet var mer sentralt i noen yrker enn i andre, ved at det var mer omfattende. De tradisjonelle profesjonene var forankret i et pliktbegrep. De hadde ikke yrker, men de var sitt virke. Læreren, presten, offiseren, politimannen og legen var det de praktiserte. Deres yrkesidentitet sluttet ikke å virke ved arbeidstidens slutt – det var dem.

Læreren hadde en plikt til å formidle tidligere generasjoners kunnskap til de nye, presten var sjelesørger og oppdrager, offiseren oppdro den mannlige delen av befolkningen til fysisk form og skyteferdigheter, lensmannen var øvrighetens representant til alle døgnets tider, legen behandlet de syke når han så dem – uavhengig av tid og sted. Det var forankret i deres yrkesetikk. De var bærere av samfunnspliktene overfor borgerne.

Hvis plikten forvitrer, er det derfor alvorlig for hele samfunnet – men også for de pliktbaserte yrkesgruppene. Men hva er egentlig plikt?

Pliktbegrepet

Plikten henger sammen med det moralske – med at vi vet at noen handlinger er riktige, men ikke nødvendigvis de vi har mest lyst til å utføre.

Cicero innleder sin studie av plikten ved å gi en definisjon av den – og han kritiserer tidligere forfattere om emnet for ikke å ha gjort det.

Han skiller pliktbegrepet i to. For det første det som har med det høyeste gode å gjøre – spørsmålet om en plikt er viktigere enn en annen, ut fra en rangering av hvilke goder de vil fremme. Cicero følger her grekerne som definerer denne plikten som å gjøre det rette – og det er en fullkommen plikt (Cicero 1971: 24-25).

For det andre eksisterer de pliktene som har reguleringen av det daglige liv for øye. Og særlig gjelder det i situasjoner der det gagnlige er i strid med moralske regler (når det er mest behagelig, mest lønnsomt å gjøre en handling, men der det moralske vil være å gjøre en annen) (Cicero 1971: 25). Og det er dette som skiller oss fra dyrene: Fordi de ikke kan beregne følger og innse årsaker, kan de alltid gjøre det gagnlige. Fordi vi kan dette, blir det mer komplisert.

Den viktige bestemmelsen blir da av hva som er moralsk. Og Cicero mener at det har fire kilder:

Men alt som er moralsk riktig, stammer fra en av følgende kilder: Enten finnes det i erkjennelse av sannhet og i innsikt, eller i trangen til å opprettholde samfunnet mennesker imellom, slik at enhver får hva som tilkommer ham og man kan stole på at man holder hva man lover, eller i en opphøyet og uovervinnelig sjels storhet og styrke, eller i orden og beherskelse i alt som blir sagt og gjort, altså i måtehold og besindighet (Cicero 1971:27).

Det Cicero her vektlegger er de fire klassiske hoveddydene – og plikt må nett­opp sees i relasjon til dyd. Å dyden må vi søke å ivareta av fri vilje. For en i og for seg god handling kan først bli regnet som moralsk riktig når man foretar den av sin egen vilje (Cicero 1971: 31).

Plikt må knyttes til begrepet om ære. Og ære må knyttes til samfunn, ære kan vanskelig ha en meningsfull eksistens utenfor. Adam Smith er i våre dager kjent for boka The Wealth of Nations. Der hevder han at alles egoisme i sum vil gi det gode liv – ved at den usynlige hånd sørger for at det som tjener en selv også vil tjene fellesskapet. Men før han skrev denne boka, skrev han en annen som het Of the Sense of Duty. Her hevder han at det er en følelse som er sterkere enn egeninteressen, og det er vårt behov for andres menneskers kjærlighet og respekt. Og nøkkelen til det er Plikten – det er vår evne til å gjøre det som er rett (men ikke nødvendigvis naturlig for oss), som gir oss andre menneskers kjærlighet og respekt. Det er derfor ikke tilfeldig at det er et bud som sier at vi skal akte våre foreldre, men ikke ett som sier vi skal elske våre barn. Det siste faller oss naturlig, men ikke nødvendigvis det første.

Plikt er en forventning om å gjøre noe, enten vi vil eller ikke. Plikt er det motsatte av lyst. Vi er ikke født med pliktfølelse, det er noe som oppstår i et spesifikt samspill med andre mennesker. I følge Kant er det nettopp moralen som forteller oss våre plikter – det som er rett å gjøre.

Hos Hume og hos Hegel er pliktbegrepet noe mer. Det er nært knyttet til vår menneskelige eksistens – det at vi bare eksisterer i relasjon til andre. Og innholdet i våre relasjoner til andre er nettopp pliktens domene – plikter i forhold til oss selv, til familie, stat og menneskeheten. Plikten er det som gjør oss til mennesker (Hegel 1986). Vår evne til å føle omsorg, til å bry oss, er det som gir oss en forpliktelse til å vise dette. Mens plikten hos Kant er knyttet til rasjonalitet, er den hos Hume og Hegel knyttet til følelser – vår følelse av tilhørighet med de andre. Og gjennom den felles opplevelse av tilhørighet med hverandre oppstår tillit, og tillit i det små vokser til tillit i det store og tillitens form er alles forpliktelse mot hverandre. Fordi tillit er noe som finnes i det små (de vi kjenner), men trengs i det store (alle de vi ikke kjenner og aldri vil møte), er det samfunnets oppgave å lage fortellinger, lover og institusjoner som gjør forpliktelsene følelsesmessig bindende, noe som vil forstreke tilliten mellom menneskene, skrev Hume i 1739. Med andre ord en svært gammeldags tanke.5Denne framstillingen hviler tungt på Gøran Rosenberg 2003.

Rettighetsbegrepet

Som en motsats til pliktbegrepet kan vi sette opp rettighetsbegrepet. En rettighet er forankret i enten en naturgitt eller menneskegitt rett. Mens pliktbegrepet handler om våre plikter mot et felles gode, handler rettigheter om dette felles godes plikter overfor oss. Rettigheter er derfor pliktbegrepet snudd på hodet. Rettigheter er der for å begrense pliktens omfang, og sier noe av hva staten skylder oss heller enn omvendt.

Mens plikt er et aktivt begrep, som fordrer en handling, er rettighetsbegrepet et passivt begrep (noe som fordrer andres handling overfor oss). Hvis vi har en forpliktelse til å gi omsorg til våre gamle, er det et handlingskrav til oss alle – har den gamle en rettighet til omsorg, så er ikke det et krav til andre enn de som har utstett rettigheten.

Alene er rettighetsbegrepet meningsløst. En rettighet som ikke er forankret i andres forpliktelser, blir bare et godt ønske. Vi har menneskerettigheter, den østtyske Jon Blund kom med rettigheter til barna, men uten et samfunn som føler forpliktelsen, er det ingen ting. Rettighetstenkningen forutsetter derfor plikten som grunnlag. Som den svenske journalisten Göran Rosenberg påpeker: Det er ikke tilfeldig at vi har 10 bud og ikke 10 rettigheter (Rosenberg 2003: 113). For min rett til ikke å bli drept er innholdsløs hvis ikke de andre har en forpliktelse til ikke å drepe.

Men det rettighetsbaserte samfunn er ikke noe samfunn. Det er frittstående individer uten følelsesmessige bånd til hverandre som hevder sine rettigheter, og ser til det legale system for ivaretakelse av rettighetene heller enn samfunnets (det vil si medmenneskenes) forpliktelser. Et samfunn som bare er holdt sammen av jussen og politiet, er ikke noe samfunn – det er bare stat. Vi fødes kanskje med bestemte rettigheter, men som små barn er vi rettsløse og helt avhengig av våre foreldres følelsesmessige tilknytning, det vil si opplevelse av plikt. Det er den som avgjør – ikke rettighetene våre.

Göran Rosenberg setter også opp profitt som motsatsen til plikt. I Oliver Stones film Wall Streetlar han figuren Gordon Gekko spilt av Michael Douglas si at «greed is good». For grådigheten eller profitten er det som skaper framskritt, og bryter våre falske emosjonelle bånd. Profitt eller grådighet betyr i denne sammenheng alt vi gjør for vår egen del, for egen vinning, egen fornøyelse. For Gekko er de falske emosjonelle bånd de forpliktelser en annen av rollefigurene føler til sin far og hans arbeidskamerater. Pliktens motsats er altså rettigheter på den ene side og grådighet på den andre.

Plikter og rettigheter i den militære organisasjon

Nå skal jeg ikke si noe galt om verken trangen til egen vinning eller om rettigheter. Egen vinning, ønske om å forbedre sitt liv, er ett trekk ved mennesket som forklarer at vi utvikler samfunnet rundt oss. Behovet for å komme seg framover, skape velstand for sine barn, er en dyp menneskelig egenskap som alle mennesker nyter godt av.

Rettigheter er heller ikke et negativt ord i min verden. Hele den lange og seige kampen for å frigjøre mennesket fra autokratier, høvdinger, konger og despoter som mente de eide mennesker og kunne bruke dem til hva de ville, har vært en kamp for rettigheter. Og de rettighetene som en generasjon tilkjemper seg, skaper plattformen for hva den neste generasjon kan klare. Og i vår del av verden hvor denne kampen har vært vellykket, fødes vi i dag med rettigheter som bidrar til et godt samfunn.

Men det er min hypotese at samfunnets behov for forpliktelse for å fortsette å være et samfunn, i mye sterkere grad gjelder for den militære organisasjon.

For den militære organisasjon er Plikten kritisk. Det er den følelsesmessige forpliktelse overfor hverandre – og tilliten til at den er der hos alle – som skaper det som kalles cohesion. Det er det som gjør deg trygg på at du ikke blir sviktet og derfor tør å vise mot. Og denne tilliten i det små er igjen forankret i tilliten i det store – tilliten til at de andre avdelingene kjenner en forpliktelse til å gi den støtte og hjelp som trengs.

Johnathan Shay har i sin studie av Vietnamveteraner med PTSD vist at nettopp tapet av themis, som han oversetter med «what’s right», og som vi like gjerne kunne ha oversatt med en opplevelse av en forpliktelse som ikke ble holdt, som leder til mentalt sammenbrudd. Og Shay viser hvordan dette er det grunnleggende tema i Homers Illiaden – at den felles forpliktelse er det som bærer en militær organisasjon under det ekstreme press den utsettes for i krig (Shay 2003). Tillit og forpliktelse, og tillit til den felles pliktfølelse, er altså sentralt for å forklare hvordan en organisasjon kan fungere under press.

En militær organisasjon krever av sine medlemmer det ekstreme – som ikke lar seg måle i verken penger eller rettigheter – å dø, å drepe, å ofre, å redde kameraters liv, å se kamerater dø. Uten forpliktelser til fortid (alt hva fedrene har kjempet), forpliktelser til fremtiden (frihet og rettferd for våre ufødte barn) og uten forpliktelser til hverandre som gir en følelse av trygghet i det utrygge, vil alt forfalle, gå i oppløsning. Tillit i en hierarkisk organisasjon må ta form av plikt, og trygghet på at forpliktelsen er over alt. Og tillitssviket vil nettopp være forpliktelsens forvitring – som er tapet av themis: Vi ofrer alt, mens de andre skummer fløten. Som Shay viser: Organisasjonen kan fortsette å slåss, men de mentale skadene for den enkelte blir enorme.

Pliktbegrepets sentrale stilling i den militære organisasjon er derfor ikke tilfeldig. Spørsmålet blir derfor om de endringer i samfunnet, som har gått mer i retning av rettigheter og egennytte og har skjedd parallelt med at begrepet krig har blitt fjernere, har svekket pliktfølelsen. Eller sagt med andre ord: Om den nye individualismen som finnes både i rettighetstanken og egennytten, har fått fotfeste i militærorganisasjonen, eller om den fortsatt er en øy av plikt i et hav av rettigheter og egennytte.

I-O hypotesen og den nye individualismen

I 1977 formulerte den amerikanske militærsosiologen Charles Moskos I-O hypotesen. Den bærende antakelse i hypotesen er at den militære organisasjon er utsatt for endringer på mange plan, fra å bli sett mer på som en særskilt institusjon i samfunnet, til mer å bli sett på som en blant mange organisasjoner. Fra å ha blitt styrt ut fra militærprofesjonenes egne kriterier, til å bli underlagt økonomenes instrumenter og fra å rekruttere folk ut fra en kallsidentitet, til å rekruttere som om soldatyrket er en jobb som andre yrker. I 1988 publiserte han en empirisk dekning for hypotesen. Jeg skal her se på norske offiserers motivasjon for sin yrkesutøvelse. Hypotesen til Moskos er her at offiserene har beveget seg fra å ha institusjonelle motivasjoner og over til å ha det han kaller occupational motivasjoner. Den enkleste måten å illustrere dette på er å sette opp det klassifikasjonsskjemaet som Moskos bruker:

Tabell 1: Den militære sosiale organisasjon: Institusjonell vs. Yrkesmessig

pacem-2-2005-jacobsen-fig-1

(Basert på Moskos/Wood 1995:16)

Begrepene om det institusjonelle og det yrkesmessige vil jeg her koble til begrepet plikt og rettigheter. De institusjonelle motivasjoner, som vi kjenner fra alle de profesjonelle yrkesgruppene, er nært knyttet til at de gjennom valg av yrke har påtatt seg forpliktelser mot samfunnet og medmenneskene og som det er en del av deres yrkeskodeks å opprettholde. Denne er ikke begrenset av arbeidstid og heller ikke et forhandlingsgrunnlag ved lønnsforhandlinger. Profe­sjonenes privilegier var i sterk grad knyttet til denne forpliktelsen.

Det yrkesmessige derimot handler i liten grad om plikt. Göran Rosenberg mener motsatsen til plikt er profitt – eller det som skal tjene en selv. I den yrkesmessige motivasjon er det altså rimelig å finne holdninger som avspeiler egennytten og holdninger som avspeiler rettighetstanken – hva forsvaret skylder meg mer enn hva jeg skylder forsvaret. Den yrkesmessige motivasjon er mer den vi forventer å finne hos arbeidstakere som ikke kjenner noe pliktmessig med arbeidsoppgaven, selv om de kan kjenne plikt i forhold til egen måte å utføre den på. Som Adam Smith sier: Pølsemakeren lager ikke pølser for å fø befolkningen, men for å tjene penger, skomakeren lager ikke sko fordi befolkningens føtter må spres, men for å tjene penger på det. Jobben er en jobb – og inntekt er motiva­sjonen for å gjøre den. Og i forhold til samfunnet og arbeidsgiver blir naturlig nok rettigheter et sentralt tema.

Den italienske militærsosiologen Fabrizio Battistelli har utvidet I-O Hypotesen med en tredje motivasjon som han kaller den postmoderne. Denne er individsentrert som den yrkesmessige, men ikke-materiell som den institusjonelle. Motivasjonen her er mer selvrealisering – forankret i en tid hvor materielle behov er innfridd, men hvor det søkes mot noe mer. Dette kan være spenning, ut for å se verden og andre måter selvrealisering kan oppnås på.

Hvor befinner så norske offiserer seg i spenningen mellom plikter, rettigheter og egen vinning. I 2002 hadde jeg et spørreskjema ute til 1400 norske offiserer. 900 besvarte det, noe som gir en svarprosent i underkant av 65. Dette er ikke veldig bra, men akseptabelt for dette formålet. Undersøkelsen skulle undersøke offiserenes motivasjon ut fra tre dimensjoner:

  • Hva motiverte dem for valg av yrke
  • Hva motiverer i den daglige tjenesten
  • Hva motiverer for å dra i internasjonale operasjoner.

Under alle disse overskriftene var det en rekke spørsmål som skulle si noe om motivasjonen var institusjonell, yrkesmessig eller postmoderne.

Ser vi på hva som motiverte for å ble offiser, så er det 31% av offiserene som oppgir institusjonelle grunner. Det betyr at de var enig i utsagn som at de ble offiserer for å forsvare landet, gjøre verden bedre, bli en meningsfull organisasjon med større mål enn seg selv og alltid hatt interesse for militære spørsmål. Disse fire hang så godt sammen at det gir mening å sette dem sammen. Vi finner noen flere (38%) blant de over 45 år – altså de som vokste opp i en tid med større vektlegging av plikten enn i dag.

43% oppga klassiske yrkesmessige grunner. De var enig i utsagn som sa at fast jobb og betaling under utdanning var viktige motivasjoner. Også dette varierer noe ut fra alder. Mens det er 48% av de over 37 år som svarer dette, er det 38% blant de under 37 år. De klassiske yrkesmessige motivasjoner sto altså noe sterkere under den kalde krigen, enn etter. Og dette er jo ikke helt overraskende – paradokset er jo at det under den kalde krigen var tryggere å være offiser enn etterpå.

Det var 17% som oppga postmoderne motivasjoner, der spenningssøking og det å få mulighet til å reise og se verden er de viktigste spørsmålene. Men her varierer det med alder. Mens det er 27% blant de mellom 19 og 27 som svarer dette, er det er det 11% blant de over 36 år som svarer det samme.

Hvis vi her forutsetter at respondentene husket hva som motiverte dem når de tok valget om å begynne i Forsvaret (en forutsetning som er problematisk fordi vi hele tiden rekonstruerer vår egen historie), så har det skjedd en glidning fra institusjonelle og yrkesmessige grunner i retning av postmoderne ikke bare i samfunnet, men også i offiserenes motivasjoner.

Hvordan er så opplevelsen av yrkesutøvelsen. Her vil jeg skille mellom de som har en klar opplevelse av plikt og de som har en klar opplevelse av rettigheter.

Plikt måles gjennom i hvilken grad offiserene opplever at det å være offiser stiller krav til dem som går ut over hva vi vanligvis vil kunne forvente av arbeidstakere – pliktfølelse knyttet til beordring nasjonalt og internasjonalt, at man ikke bør kunne nekte beordring til internasjonale operasjoner og at man som offiser må kunne forvente fravær fra hjemmet utover 3-6 måneder.

Det er 26 % av offiserene som oppgir å ha denne pliktfølelsen. Det er noen flere i de øverste og laveste gradsnivåene, det er markant flere blant de som har deltatt i internasjonale operasjoner (38%) enn de som ikke har (21%), og det er flere i Sjøforsvaret enn i de andre forsvarsgrenene (36% mot 26% i Hæren og 20% i Luftforsvaret).

Rettigheter måles gjennom at personlige og familiære forhold går foran Forsvaret, at lojaliteten til en selv settes over lojaliteten til Forsvaret, og at forskjeller i grad ikke betyr noe etter arbeidstidens slutt. Dette er tradisjonelle arbeidstakerverdier.

Det er 57% av offiserene som er enig i disse tre spørsmålene. Vi finner ikke noen signifikant forskjell mellom gradsnivåene, det er noen flere i Luftforsvaret (66%). Ellers er dette jevnt fordelt. Rettighetstanken står derfor veldig mye sterkere i det norske offiserskorps enn pliktfølelsen

Hvis jeg til slutt ser på hva som motiverer for deltakelse i internasjonale opera­sjoner, så er bildet det følgende:

Det er 21% som oppgir institusjonelle motiver – at det er en plikt som offiser å delta, at de ønsker å gjøre en innsats for landet og at de vil bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Det er 32% som oppgir yrkesmessige grunner – at det er karriere og kollegers vurdering som vil motivere dem.

De unge synes å være signifikant mer yrkesmessige enn de eldre (40% blant de under 27 år, mot 26% blant de over 36 år). Hæren synes å være langt mer yrkesmessig enn Sjøforsvaret (48% mot 17%) – og de operative i større grad enn de andre. Og det er 26% som oppgir postmoderne motiver, reise, opplevelser, teste egne grenser.

De unge er her signifikant mer postmoderne enn de andre (41% mot 18%) – og dette viser seg også igjen i grad. Den nye individualismen, med fokuset på seg selv og sine rettigheter heller enn på fellesskapet og sine plikter, har med andre ord slått inn i den militære organisasjon. Og det gjør seg mer gjeldende blant de yngre offiserene, enn blant de godt voksne.

Dramaet i disse tallene blir større når vi kombinerer dem med den militære ledelsesmodell Forsvaret har. Oppdragsbasert ledelse er en filosofi som krever en desentralisert ledelse, der den enkelte offiser har stor frihet til selv å vurdere situasjonen og gjøre det som er nødvendig. Det forutsetter offiserer med hand­lekraft som kan vise initiativ og selvstendighet. Forutsetningen for å få dette til er en grunnleggende lojalitet hos den enkelte til foresattes intensjon, og en sterk tillit i systemet som gir trygghet for et egne handlinger vil bli fulgt opp av de ved siden av.

Men hva er tillit i en militær organisasjon annet enn plikt. Hva er tillit annet enn den faste overbevisning om at det som driver de over deg, under deg og ved siden av deg er den samme pliktfølelse som du selv bærer. Og behovet ditt for å stole på denne felles pliktfølelsen, og oppleve denne tilliten, vokser hvis den enkelte skal ta selvstendige beslutninger.

Og hva er handlekraft annet enn plikt? Det er plikten som reiser kravet om handling – plikten som er imperativet som gjør at vi handler der det mest behagelige ville være å vente og håpe at noen andre handlet istedenfor og påtok seg ansvaret.

Og den verantwortungsfreude som tyskerne utviklet – hva annet var det enn en sterk opplevelse av plikt som gjorde at de med glede påtok seg sine byrder – som utfra plikten ikke ble en byrde, men en glede.

Jeg er overbevist om at menneskets evne til å ville skape en bedre framtid for seg selv, er grunnleggende for menneskehetens framskritt. Jeg er overbevist om at den framvoksende rettighetsbevegelsen var avgjørende for å skape deltakelse og solidaritet. Men grådighet og rettigheter skaper i seg selv ikke noe samfunn. Det er det bare pliktene som kan gjøre, og det pliktene er forankret i – sosiale normer og moralsk etikk. Dette gjelder for et samfunn. Men det gjelder langt sterkere i en militær organisasjon. Og det er en avgjørende nødvendig forutsetning hvis vi skal makte å utvikle handlekraft, initiativ og selvstendighet innenfor rammen av en intensjon.

Litteratur

Battistelli, Fabrizio et. al (2000). «The Fuzzy Environment and Postmodern Soldiers: The motivations of the Italian Contingent in », i Erwin Schmidl Peace Operations between War and Peace, London : Frank Cass.

Cicero, Marcus Tullius (1971). Om pliktene; Om alderdommen, Oslo: Aschehoug.

Hegel, Georg Wilhelm Friedrich (1986). Grundlinien der Philosophie des Rechts oder Naturrecht und Staatswissenschaft im Grundrisse, Frankfurt an Main: Suhrkamp Taschenbuch Wissenschaft.

Moskos, Charles & Frank Wood (1988). The Military: More than just a job? New York : Pergamon-Brassey’s.

Rosenberg, Göran (2003). Plikten, profiten och konsten att vara människa, Stockholm : Bonnier.

Shay, Johnathan (2003). Achilles in . Combat Trauma and the Undoing of Character, New York : Scribner.

 

Fotnoter   [ + ]

1. Vi ønsker ikke at politiet er så effektive i å bekjempe kriminalitet at det rammer borgernes rettsikkerhet og beskyttelse mot overgrep.
2. Vi ønsker ikke en så effektiv bekjempelse av sykdom at det går ut over personvern og etiske grenser.
3. Utdanning er et mål som står sammen med skapelse av holdninger, samarbeidsevne og trivsel.
4. Vår sosiale arv slår i dag sterkere gjennom enn for 20 år siden, både hvilke skoler vi tar, hvordan vi gjør det på skolen og hva vi ender opp som.
5. Denne framstillingen hviler tungt på Gøran Rosenberg 2003.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.