Militær lydighet og etikk*

* Artikkelen er en bearbeiding av et innlegg under utdelingen av «Fangenes testamente»,
Risør kulturhus, lørdag 11. juni 2005.

Tidlig om morgenen lørdag 16. mars 1968 angrep en amerikansk infanteriavdeling under kommando av løytnant William Calley den sørvietnamesiske landsbyen My Lai og massakrerte Pham Thi Trinhs familie sammen med et sted mellom 450 og 500 av landsbyens innbyggere. De drepte var ubevæpnede sivile: kvinner, barn og eldre menn. Calleys kompani gjennomførte oppdraget på ordre fra kompanisjefen, kaptein Ernest Medina, og bataljonssjefen, oberstløytnant Frank Barker.1Kreuter, Jens (1997). Statskriminalität und die Grenzen des Strafrechts. Reaktionen auf Verbrecheren aus Gehorsam aus rechtsetischer Sicht, Gütersloh, s. 19.

Løytnant Calley ble tiltalt for mord etter militær straffelov (The Uniform Code of Military Justice, Article 118) og dømt til livsvarig fengsel. Dommen ble senere redusert, først til tjue og deretter til ti år. Calley sonet tre år i husarrest før han ble benådet av presiden Richard Nixon 10. september 1974.2Kelman. H.C. og V.L. Hamilton (1989). Crimes of Obedience. Towards a Social Psychology of Authority and Responsibility, New Haven/London.

Denne hendelsen er ikke enestående. Det finnes tallrike eksempler på handlinger som er utført på ordre fra politiske eller militære foresatte, handlinger som i ettertid er blitt betraktet som forbrytelser.

Lydighetsforbrytelser

De amerikanske sosialpsykologene Herbert C. Kelman og V. Lee Hamilton publiserte i 1989 studier som baserte seg på undersøkelser foretatt rundt rettsaken mot løytnant Calley.3Ibid., s.15. Utgangspunktet deres er at lydighet – særlig i forbindelse med en beordret massakre – ikke bare kan forstås som et utslag av psykologiske faktorer som for eksempel aggressivitet, men trolig må betraktes som et produkt av sosiale og kulturelle forhold.4Ibid., s. 53. De hevder at de sosiale normene som regulerer lydighetsfenomenet, er så sterke – selv når det dreier seg om handlinger som normalt oppfattes som ulovlige eller umoralske – at de bare kan balanseres av et tilsvarende sett normer som underbygger nødvendigheten av å nekte å utføre ulovlige ordre.

Kelman og Hamilton forsøker å komme fram til et slikt alternativt normsett gjennom en grundig analyse av de sosialpsykologiske mekanismene som gjør seg gjeldende i en ordresituasjon.

Når en underordnet mottar en ordre fra den eller de som han betrakter som sine lovlige foresatte, vil han anerkjenne ordrens rettmessighet og utføre det han er blitt pålagt.5Ibid., s. 137. Motsatt – dersom han skal kunne motsette seg ordren og nekte å adlyde ordregiveren, må han redefinere situasjonen. Han må utfordre eller i hvert fall stille spørsmålstegn ved ordregiverens legitimitet. Det er ikke tilstrekkelig å overse eller overprøve ordren ut fra egne eller en bestemt gruppes forgodtbefinnende. Det er ordregiverens eller ordrens mangel på legitimitet som er den avgjørende faktoren. En slik innfallsvinkel understreker at den overordnede – i motsetning til normalsituasjonen – ikke har rett til å stille de krav som ordren innebærer. Derfor er heller ikke den undergitte forpliktet til å sette dem ut i livet.6Ibid., s. 138.

For å kunne omdefinere en ordresituasjon på denne måten må imidlertid to forutsetninger være på plass. På det kognitive planet må den underordnede være klar over mulige alternative forståelser av den spesifikke ordresituasjonen. Dernest må han – på motivasjonsplanet – være beredt til å bryte med den etablerte sosiale ordenen som ordresituasjonen innebærer, og ikke minst være villig til å bære de konsekvensene som dette medfører.7Ibid. s. 138. I praksis vil et slikt brudd trolig bare være mulig under henvisning til en høyere autoritet. I tillegg til en annen autoritetsperson eller juridiske eller moralske regler, vil religion og egen samvittighet kunne være slike alternative autoriteter.8Ibid., s. 140-143.

Kelman og Hamiltons undersøkelse konkluderer med at det synes som om lydighet er den dominerende sosiale norm og derfor også den dominerende respons på fordringer fra antatt lovlige myndighetspersoner. Dette gjelder også der disse myndighetspersonene utsteder ordre som resulterer i kriminelle handlinger.

Den enkeltes holdning til regler, roller og verdier er avgjørende faktorer i forhold til hvorvidt en motsetter seg eller aksepterer individuelt ansvar for de handlinger en pålegges å utføre av en autoritetsperson. Verdiorienterte personer synes oftere å vurdere både ordrens gyldighet og de pålagte handlingene uavhengig av ordregiverens status. Og det er denne selvstendige prøvingen som i neste omgang danner grunnlaget for deres handlingsvalg.

My Lai-massakren illustrerer en hel rekke militæretiske problemstilling, fra forholdet mellom soldater og ikke-stridende, via overgrepsproblematikk ikke ulik den vi møter i nyhetsmeldinger fra konflikten mellom Israel og palestinerne eller fra Abu Ghraib-fengselet i Bagdad, til problemer knyttet til den militære lydighetsplikten. Noen av disse problemene har vi diskutert allerede: Krigens etikk og internasjonal rett pålegger soldater et spesielt ansvar for å beskytte dem som ikke deltar i kamphandlinger.

Militær profesjonsetikk

I romanen Starship Troopers lar forfatteren en av kadettene gjøre rede for forskjellen på soldater og sivile:9Heinlein, Robert A. (1987). Starship Troopers, New York, s. 24.

The difference […] lies in the field of civic virtue. A soldier accepts personal responsibility for the safety of the body of politic of which he is a member, defending it, if need be, with his life. The civilian does not.

Soldatens plikt til å forsvare samfunnet innebærer at han rutinemessig trenes til og er forberedt på å ta liv. Det er et av soldatyrkets fremste kjennetegn fremfor andre yrker. Selv om det selvfølgelig er mulig å innvende at det finnes sektorer innenfor Forsvaret der dette er nedtonet til fordel for støttefunksjoner, rokker ikke dette ved det faktum at militære oppdrag i siste instans innbefatter en høyst reell mulighet for å måtte drepe fienden. I så måte er alle soldater dypest sett infanterister.

Nettopp fordi soldatyrket har denne karakteren, er det etiske av grunnleggende betydning. Det som skiller soldaten fra en vanlig voldsmann, er etikken. Som vi har sett ovenfor, er ikke enhver militær bruk av makt akseptabel. Det finnes rammer for den militære yrkesutøvelsen som soldaten ikke kan komme unna uten å måtte stå til ansvar for sine handlinger. Den amerikanske militæretikeren James H. Toner kaller dette for the burden of military ethics:10Toner, James H. (1975). Op. cit. s. 23.

Precisely because the profession of arms is centrally concerned with killing, but must also be a paragon of virtue, able always to distinguish the honourable from the shameful.

Et annet forhold som følger av soldatens plikt til å forsvare samfunnet mot angrep, kommer klart til uttrykk i Starship Trooper-avsnittet ovenfor: «defending [the body of politic of which he is a member], if need be, with his life.» Det er altså et element av martyrium – selvoppofrelse – knyttet til soldatyrket. Dette handler ikke om en glorifisert, militaristisk tilnærming, men om en høyst realistisk forståelse av hvilke omkostninger krigen stiller soldaten overfor. Soldater dør for det første som en ufravikelig konsekvens av at det hører til soldatyrkets kjennetegn å måtte ta liv. Det er imidlertid ikke bare fienden, de på den andre siden av frontlinjen, som dør. Det er en risiko som enhver soldat må være forberedt på å møte. Dernest – og det har viktige etiske implikasjoner – er selvoppofrelsesaspektet ved soldatyrket faktisk en faktor i det regnestykket soldaten til enhver tid er nødt til å gjøre under utførelsen av oppdraget sitt.

Vi sier gjerne at en militær sjefs fremste forpliktelser er å utføre oppdraget sitt og å ta vare på sine menn. Dette er viktige konsept, men utgjør ofte også noe av et dilemma. Krigsarenaen er ofte – for ikke å si som oftest – av en slik art at det ikke er mulig å ivareta begge disse hensynene. Hva veier tyngst når det å løse oppdraget har som en uvegerlig konsekvens at noen av dine undergitte mister livet? Oppdraget eller hensynet til dine menn?

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å konstatere, som vi hittil har gjort, at selvoppofrelsen er en mulig konsekvens for en offiser gitt bestemte betingelser. Vi må klargjøre på hvilke betingelser dette gjelder. Vi kan verken akseptere et konsept som ser martyriet som en nødvendig konsekvens av en militær operasjon, eller som avviser enhver mulighet for selvoppofrelse.

For det første: Dette aspektet kan ikke forklares med en slags kontraktforståelse der soldaten har påtatt seg en jobb og derfor også må innestå for de konsekvensene som følger av dette. De oppofrelsene en offiser i ytterste fall må være villig til å påta seg, sprenger rammen for en kontraktstenkning og må forankres på annet vis.

Dypest sett forankres dette aspektet ved soldatyrket i menneskeverdet, tanken om at alle mennesker har rett til liv og frihet, og i tanken om at fellesskapet i gitte tilfeller settes over den enkeltes individuelle rettigheter.

Rettigheter henger grunnleggende sammen med plikter. Dersom noen har rett til noe, har andre en forpliktelse til å legge til rette for dette. Dersom det finnes en rett til liv, er det noen som har ansvar for å verne om livet. Dersom frihet er en rettighet som samfunnets medlemmer skal nyte godt av, er det noens plikt å verne om friheten. I ytterste fall er dette rettigheter som også er verdt å forsvare når de er truet. Her finner vi grunnlaget for at vi under behandlingen av rettferdig krig-tradisjonen hevdet at bruk av militærmakt ikke i seg selv kan vurderes negativt. Militær maktbruk forstått som et mulig redskap i kampen mot uretten, kan, gitt visse rammebetingelser, forankres moralsk.

Det hører til de politiske myndighetenes plikter å treffe beslutninger om når og hvor dette oppdraget skal settes ut i livet. Fordi dette oppdraget er nødvendig for å ivareta samfunnsborgernes grunnlegende rettigheter, pålegges de som påtar seg oppdraget, spesielle forpliktelser. Og fordi oppdraget har moralsk karakter, er de som påtar seg oppdraget, moralsk forpliktet til å fullføre dem, selv om det skulle bety at en risikerte eget eller undergittes liv. Det eneste som kan endre dette, er en vektigere moralsk fordring.

Menneskeverdet er også grunnlaget for de folkerettslige bestemmelsene som regulerer soldatens og krigshandlingenes forhold til sivile som ikke deltar i kamphandlingene. Rettferdig krig-tradisjonen anerkjenner at alle mennesker har rett til liv uansett nasjonstilhørighet. Det er et bærende prinsipp i denne tenkningen at soldater skal beskytte ikke-stridende selv der det medfører en økt risiko for soldaten.

Vi finner altså at det er flere elementer som bidrar til forståelsen av et militært pliktbegrep. For det første er soldaten forpliktet på å utføre sitt oppdrag, som gitt den forankringen vi har skissert ovenfor, er et moralsk anliggende. Hvordan oppdraget best skal løses, må imidlertid vurderes i lys av flere faktorer, hvor muligheten for selvoppofrelse må ses i sammenheng med hensynet til ikke-stridendes ve og vel, ødeleggelse av sivile strukturer og ressurser samt hensynet til eget personells sikkerhet. Poenget her er at ingen av disse faktorene kan løsrives fra det overordnede oppdraget: forsvar av et forsvarsløst samfunn.

En slik tilnærming vil imidlertid ofte møte innvendinger, både fra militært og politisk hold. Militære ledere har fra tid til annen hevdet at egne soldatenes liv veier tyngre i vektskålen enn eventuelle sivile eller fiendtlige soldaters liv.11Løytnant William Calley, som ledet et amerikansk infanterikompani under massakren av mer enn 400 ubevæpnede sivile kvinner, barn og eldre menn i den vietnamesiske landsbyen My Lai vinteren 1968, hevdet under rettsaken mot ham at han bare var skyldig i én ting, «valuing my soldiers’ lives over that of the enemy».Yorkshire Tekevison: Remember My Lai, 1998 (Video). I tillegg kommer en stadig økende tendens til å vektlegge styrkebeskyttelse som det fremste anliggende i internasjonale militære operasjoner. Dette har store konsekvenser for militæretikken.

Under Kosovokrigen i 1999 utførte de allierte flystyrkene sine bombeangrep fra sikker høyde, og innsetting av bakkestyrker var uaktuelt nettopp på grunn av risikoen for tap og skader. Disse taktiske valgene ble trolig gjort mer ut fra hensynet til egne styrkers liv og sikkerhet enn med tanke på å gjennomføre operasjonen på en rask og effektiv måte, og resulterte trolig i langt større sivile tap enn det som ville vært tilfellet under andre omstendigheter.

Kosovokrigen illustrerer et typisk trekk ved senere internasjonale militære operasjoner: De viser en klar tendens til å prioritere styrkebeskyttelse på en slik måte at de militære styrkene ikke er i stand til å ivareta sine moralske forpliktelser på en tilfredsstillende måte. Styrkene er moralsk forpliktet til å ta den risiko som måtte være nødvendig for å utføre oppdraget. I tillegg har de en moralsk forpliktelse til å ivareta ikke-stridendes liv og sikkerhet selv om det skulle medføre en ytterligere risiko. Ved å redefinere faktoren minst mulig tap – fra «ta vare på sine menn» til «radikal styrkebeskyttelse», skapes det en motsetning innenfor den militære yrkesetikken som gjør at den forvitrer og dermed svekkes som veileder for både den enkelte soldat og for det militære som institusjon.12Se til dette: Snider, Don et al. (2000):« Army Professionalism,
the Military Ethic, and Officership in the 21st Century» i PACEM  vol 3/2 (2000), s. 154 ff.

Dette motsetningsforholdet kom til uttrykk under Kosovokrigen, da allierte jagerfly ved en feiltakelse bombet en flyktningkolonne på vei mot Makedonia. Hendelsen ble karakterisert som collateral damage av Nato-talsmenn. Flygerne, derimot, gav uttrykk for at de ikke var komfortable med gjeldende praksis. De ønsket ikke lenger å fly i «sikker høyde», men ønsket seg lengre ned i luftlagene. Begrunnelsen deres fulgte de linjene vi har skissert ovenfor. I tråd med en konsekvent militær yrkesetikk var de villige til å akseptere en økt risiko for bedre å kunne bedømme de målene de engasjerte.13Til dette se bl a Dagbladet 15.04.1999: Massakren (http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/04/15/162885.html).

Offiseryrkets egenart

Det hører til det militære lederskapet å fatte beslutninger og sette dem ut i livet. Ordre er et av de verktøyene offiseren har til rådighet når han stiller krav til sine undergitte. Men offiserens – for ikke å si offisersyrkets – omdømme står og faller på at han også er i stand til å stille krav til seg selv. Offiserens livsførsel – privat, i garnison og i felten – og hans evne til å være forbilde for andre er avgjørende for de underordnedes tillit til ham. Å være forbilde innebærer at det er samsvar mellom de krav en stiller til andre, og de krav en stiller til seg selv. Sammenholdt med sunn dømmekraft og ansvarlighet er dette viktige faktorer som både setter offiseren i stand til å vurdere grensene for sin yrkesutøvelse og sette standarder som er med på å bygge barrierer mot slike overgrep som My Lai-massakren.

En offiser er på grunnleggende vis en tjener. Først og fremst tjener han fellesskapets ve og vel. Han er forpliktet på de normene og verdiene som målbæres i vårt samfunn. Hans lojalitet går først og fremst til dette verdigrunnlaget. Lojalitet er altså ikke servilitet eller blind lydighet. Forankringen i grunnleggende verdier mer enn antyder at den etiske refleksjonen er en integrert del av lojaliteten. En vesentlig faktor i denne refleksjonen er offiserens evne til å bedømme ulike situasjoner. Han vil alltid stå under press fra kryssende hensyn. Evnen til å prioritere rett, til å se konsekvensene av de valg han tar, og evnen til å motivere for sine løsninger er bærende egenskaper i enhver offisers virke. Rett vurdering og sunn bedømmelse av situasjonen fordrer oversikt og innsikt samt trygghet for at ens vurderinger er rett forankret.

En offiser må være modig. Han må våge å utføre det oppdraget han er pålagt å utføre. Like viktig er det at han har moralsk mot, evne og vilje til å si fra når noe er galt.

Vi skal la en tidligere amerikansk general få det avsluttende ordet. Harold K. Johnson var stabssjef i operasjonsstaben (deputy chief of staff for operations) i den amerikanske hæren under Vietnamkrigen. På spørsmål om han ville ha gjort noe annerledes om han hadde fått anledning til å leve om igjen, svarte han:14Summers. Harry G. Jr. (1985). Palmer, Karnow, and Herrington: «A Review of Recent Vietnam War Histories», i Parameter 15, s. 8, sitert i: Hartle, Anthony E. (1989). Moral Issues in Military Decision Making. Lawrence (Kansas), s. 143 f.

I remember the day I was ready to go over to the Oval Office and give my four stars to the President and tell him, «You have refused to tell the country they cannot fight a war without mobilization; you have required me to send men into battle with little hope of their ultimate victory; and you have forced us in the military to violate almost every one of the principles of war in Vietnam. Therefore, I resign and will hold a press conference after I walk out of your door.

General Johnson gikk imidlertid ikke til Det hvite hus, og konkluderte:

I made the typical mistake of believing I could do more for the country and the Army if I stayed in than if I got out. I am now going to my grave with that burden of lapse of moral courage on my back.

Generalens refleksjoner over egne erfaringer har ikke bare bæring på ordre- og lydighetsproblematikk, men på hele det spekteret av etiske problemer som knytter seg til militær yrkesutøvelse.

Fotnoter   [ + ]

1. Kreuter, Jens (1997). Statskriminalität und die Grenzen des Strafrechts. Reaktionen auf Verbrecheren aus Gehorsam aus rechtsetischer Sicht, Gütersloh, s. 19.
2. Kelman. H.C. og V.L. Hamilton (1989). Crimes of Obedience. Towards a Social Psychology of Authority and Responsibility, New Haven/London.
3. Ibid., s.15.
4. Ibid., s. 53.
5. Ibid., s. 137.
6. Ibid., s. 138.
7. Ibid. s. 138.
8. Ibid., s. 140-143.
9. Heinlein, Robert A. (1987). Starship Troopers, New York, s. 24.
10. Toner, James H. (1975). Op. cit. s. 23.
11. Løytnant William Calley, som ledet et amerikansk infanterikompani under massakren av mer enn 400 ubevæpnede sivile kvinner, barn og eldre menn i den vietnamesiske landsbyen My Lai vinteren 1968, hevdet under rettsaken mot ham at han bare var skyldig i én ting, «valuing my soldiers’ lives over that of the enemy».Yorkshire Tekevison: Remember My Lai, 1998 (Video).
12. Se til dette: Snider, Don et al. (2000):« Army Professionalism,
the Military Ethic, and Officership in the 21st Century» i PACEM  vol 3/2 (2000), s. 154 ff.
13. Til dette se bl a Dagbladet 15.04.1999: Massakren (http://www.dagbladet.no/nyheter/1999/04/15/162885.html).
14. Summers. Harry G. Jr. (1985). Palmer, Karnow, and Herrington: «A Review of Recent Vietnam War Histories», i Parameter 15, s. 8, sitert i: Hartle, Anthony E. (1989). Moral Issues in Military Decision Making. Lawrence (Kansas), s. 143 f.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.