Afrikansk tidsbegrep

På vei inn i fortiden

Mens mennesker i Vesten regner med at de er på vei inn i framtiden, regner afrikanere med at de er på vei inn i fortiden. Det er i alle fall en konklusjon en kan trekke på grunnlag av den østafrikanske religionsforskeren John Mbitis arbeide med tidsbegrepet (Mbiti 1990, referanser til dette verket er angitt bare med sidetall i det følgende). Resonnementet hans tok utgangspunkt i hans arbeid med østafrikanske språk. Her fant han ingen ord eller uttrykk som rommet tanken om en fjern framtid (17). Verbalformer som refererte til framtid, dekket maksimalt et halvt til to år. Denne nære framtiden er mer en utvidet nåtid, og begivenheter som hører til i denne perioden er ofte initiert allerede, som en fødsel eller en innhøstning.

Tradisjonelle afrikanske samfunn hadde med få unntak ikke numeriske kalendere, som måler opp tiden som en mengde, vi kan si at en numerisk kalender representerer «målt tid». Begivenhetskalendere var mer utbredt, som når en gravid kvinne teller månedene fram til fødselen eller en reisende teller dagene det tar å gå fra en del av landet til en annen (18). Vekten lå heller ikke på en nøyaktig tidsangivelse når en gjorde avtaler. En avtale om å møtes ved soloppgang ville ikke være knyttet til et bestemt klokkeslett, tiden for soloppgang kan variere, og selve soloppgangen strekker seg også over et visst tidsrom. Vekten ligger på den begivenheten som gir tiden dens innhold og kvalitet. Et slikt perspektiv på tid kan vi kale «fylt tid» eller «begivenhetsstid» («event time» på engelsk). Tiden i seg selv blir ikke det viktigste her, men det innholdet den får i mellommenneskelige relasjoner. Tiden kommer ikke av seg selv, men den skapes av sosiale aktører.

Mbiti peker på at tid i Vesten er en vare som brukes, selges og kjøpes, mennesker i Vesten blir konsumenter i forhold til tid. I Afrika er perspektivet at tiden må skapes eller produseres, afrikanere blir produsenter i forhold til tid (19). Disse to perspektivene kan vi framstille slik:

pacem-2-2016-opsal-fig-1

 

Selv fikk jeg dette forholdet illustrert da jeg under et besøk på et afrikansk regjeringskontor kastet et blikk på klokken for å sjekke hvordan vi lå an i forhold til programmet vårt. Vår afrikanske vert la merke til dette og bemerket: «Dere europeere har klokken, mens vi afrikanere har tiden.»

Nå er det selvsagt ikke slik at en i Vesten kun forholder seg til «målt tid» uansett hva som fyller den. En bryllupsdag, den første dagen i en ny jobb, en spesiell opplevelse vil gi en bestemt dag en kvalitet som skiller den fra andre dager. Heller ikke er det slik at en i Afrika er ukjent med at tid kan måles og telles, eksemplene fra graviditet og reise ovenfor viser det. Men det handler for det første om hvilket tidskonsept som ligger fremst i bevisstheten, noe vi skal se i forhold til hvordan en dag, en måned eller et år kan defineres i afrikanske kontekster.

En afrikansk dag

Mbiti henter sitt eksempel fra Ankore-folket i Uganda (19f). Folket driver med kveg og organiserer dagen etter de viktigste begivenhetene i kvegets dagsrytme, for eksempel melking, hvile, drikking, beiting, hjemtur og melking.

Andre folkegrupper kan dele dagen inn på andre måter ut fra næringsveier som jordbruk, jakt eller fiske. Vekten vil da ligge på de bestemte begivenheter eller prosesser som preger dagen i den aktuelle folkegruppen. Disse kan igjen stå i bestemte forhold til konkrete tidspunkter eller tidsrom, som soloppgang, den varmeste tiden på dagen eller solnedgang.

En afrikansk måned

Det er vanligst å ta utgangpunkt i månens faser, et fenomen som er synlig for alle. Lyse og mørke perioder kan ha ulike verdier for eksempel for gjetere som overnatter ute med kveget sitt.

Hver enkelte måned kan også få navn etter den begivenheten som preger den aktuelle måneden, Mbiti gir eksempler på dette fra Latuka-folkets jordbrukskultur (20).Her er februar måneden for å grave i jorden før planting, mens juli er det tørre gressets måned og august er innhøstningsmåneden og kalles «søtt korn» ettersom folket nyter den nye avlingen da.

Et afrikansk år

Året defineres først og fremst av årstidene som veksler. Nær ekvator vil det ofte være to regntider og to tørketider. Andre steder kan det være tre årstider, en regntid, en kald tid og en varm tid. Summen av årstidene og dermed året blir ikke nødvendigvis 365 dager, men livsrytmen bestemmes av årstidenes veksling.

Når det gjelder året, er det altså heller naturen enn kalenderen som setter rammen for de viktigste begivenhetene som fyller året. Det å telle eller måle tiden i form av antall dager i et år ville være lite relevant i et samfunn som følger naturens rytme.

Nåtiden blir fortid

Den tiden som produseres i nåtiden, blir umiddelbart en del av fortiden. Det vil derfor ikke være et skarpt skille mellom nåtid og nær fortid, ettersom prosessen med å skape den enkelte begivenheten ofte vil vare en stund. Mbiti introduserer to termer fra swahili for å beskrive afrikansk oppfatning av tid, nemlig sasa og zamani (21f).

Sasa dekker nåtiden som omfatter nær framtid og den delen av fortiden som har en umiddelbar relevans til nåtiden. Derfor har en eldre person mer sasa enn en yngre person. Et fellesskap har sin egen sasa som kan strekke seg lenger bakover enn enkeltpersoners sasa. Fortidsdimensjonen av sasa kan kalles erfart fortid, erfaringene er en integrert del av de relasjonene som fortsatt skapes.

Zamani er den tiden som ikke lenger står i en direkte interaksjon med nåtidige prosesser. Begivenheter som går over fra sasa til zamani har funnet sitt stoppested. Mbiti kaller zamani for tidens gravplass (22). Det betyr ikke at zamani er uten betydning, sentrale myter og forklaringer kan hente sine motiver fra zamani og på den måten kan zamani indirekte påvirke begivenhetene i sasa.

Sasa beveger seg altså mot zamani, og den som lever i sasa, er orientert mot zamani der hans eller hennes historie til slutt skal befinne seg, sammen med de avdødes historie. Zamani er derfor et fundament for sasa, zamani er både den historien en kommer fra og den tilstanden en går til.

Skapt tid som verdi

Med denne vekten på tid som en skapt eller produsert størrelse, er det en naturlig følge at det gir status i samfunnet å ha skapt mye tid. Dette gjelder å både kvantitativ og kvalitativ forstand, det siste er kanskje aller viktigst. Den erfaring og livsvisdom som følger av det å ha skapt tid sammen med andre gir respekt og verdighet.

I afrikanske samfunn nyter de eldre vanligvis stor respekt, og deres råd har stor vekt. Dette skyldes både den erfaring de har og de mange relasjoner de har opparbeidet gjennom sitt lange liv.

De avdøde

Tid skapes i et fellesskap med andre. En persons sasa vil derfor binde denne personen sammen med andre. Dette fellesskapet med andre opphører ikke om den andre personen dør. Det er vanlig i Afrika å regne med at de avdøde fremdeles er nærværende på en eller annen måte. Mbiti bruker uttrykket «levende-døde» om avdøde fra opp til fem generasjoner bakover (24f).

Døden er en prosess som gradvis vil føre den avdøde fra sasa over til zamani.Men så lenge den avdødes sasa berører dem som lever, vil også den avdødes ånd bli regnet som nærværende. En avdød person fortsetter å leve som medlem av sin slekt så lenge hun eller han blir husket av dem som lever. Det er altså snakk om en periode som kan variere i lengde fra person til person.

Det er derfor viktig å ha personer som tar vare på ens ettermæle når en dør, ellers vil en raskt gå over i zamani. Vanligvis er det etterkommerne som først og fremst tar vare på minnet om den avdøde. Derfor er det viktig å være nær familien både i liv og død. For dem som lever, er det viktig å være trofaste mot minnet om de avdøde og gjennomføre de ritualer som brukes i forhold til de avdøde i den konkrete konteksten. En misfornøyd «levende-død» kan skape problemer for de levende.

Når en person er glemt, når ingen husker navn eller gjerninger lenger, er dødsprosessen fullført. Da går denne personen inn i en tilstand av kollektiv udødelighet sammen med andre avdøde. Den avdødes ånd har ikke lenger noen relasjon til en konkret familie eller slekt.

Mellom «fylt tid» og «målt tid»

Mange afrikanere lever i dag i spenning mellom «fylt tid» og «målt tid» som en følge av sosiale endringer i afrikanske samfunn. Denne spenningen finner vi også når afrikanere flytter til Vesten eller når mennesker fra Vesten skal leve og arbeide i Afrika. Den siste problemstillingen er ikke minst aktuell når det norske forsvaret forbereder seg på økt innsats på det afrikanske kontinentet.

Det kan være en utfordring å finne ut av hvordan disse to tilnærmingene til tid virker inn på både tjenestemessige og private forhold. Vi har her pekt på at afrikanske samfunn legger mer vekt på begivenheten enn på tidspunktet. Planlegging som baserer seg på tidfesting av når ting skal skje, leder ofte til frustrasjon når planene ikke materialiserer seg som tenkt. Når europeere klager over afrikanere som ikke holder avtaler, er det like mye deres egen manglende kulturelle kompetanse de avslører? Men en mer prosessorientert planlegging ville kanskje fungert bedre i afrikanske kontekster, der vekten mer ligger på de kvalitative endringene en vil oppnå enn på tidfesting av aktiviteter.

Den som sammen med andre har skapt begivenheter som en har fylt tiden med, har grunnlag for å stå sammen med sine «medskapere» også i andre prosesser. Den som har mange slike relasjoner i en afrikansk kontekst, har også for­utsetninger for å være effektiv når ting skal utrettes. Men den som mangler slike relasjoner og bare har en militær grad, vil ofte oppleve at en er lite effektiv.

Forventninger og endringer

Langtidsplanlegging i afrikanske sammenhenger står ovenfor spesielle utfordringer, både når det gjelder å legge planer og å kommunisere dem inn i en afrikansk kontekst. Det er klart dersom vi tar utgangspunkt i Mbitis observasjon om manglende ord og uttrykk for framtid som strekker seg mer enn to år framover i tid. En vestlig hang til å planlegge i et langt perspektiv vil kunne stå i spenning til et afrikansk perspektiv som fokuserer på nåtiden og den nære framtiden.

Når planer for en bedre framtid er lagt og kommunisert, vil de ofte føre til forventninger om umiddelbare endringer. Dersom disse endringene ikke begynner å vise seg i den nære framtid, vil tiltroen til planleggerne lett svekkes og frustrasjon over manglende resultater begynne å spre seg. Ledere som planlegger endringer i afrikanske sammenhenger må ta dette tidsperspektivet i betraktning.

Når religiøse bevegelser i Afrika legger vekt på endetidsforventninger, regnes gjerne endetiden som påbegynt allerede. Vi ser eksempler på dette i mahdi-bevegelsen i Sudan på slutten av 1800-tallet (Lapidus 1988: 854f) og i nyere religiøse bevegelser i Uganda som The Movement for the Restoration of the Ten Commandments (Justice 2003: 24). I disse tilfellene fikk overbevisningen om den umiddelbart forestående enden ganske dramatiske følger.

Vi skal selvsagt ikke overse at det også skjer endringer i afrikanske samfunn når det gjelder tidsperspektiv og planlegging. Men i tradisjonelle kulturer er det rimelig å regne med at Mbitis resultatet fremdeles har relevans.

Oppsummering

Vi har med utgangspunkt i John Mbitis arbeid med afrikansk tidsperspektiv drøftet forholdet mellom «målt tid» og «fylt tid» og de følgene denne spenningen får for planlegging og forventninger om endringer i afrikanske sammenhenger. Innsikt i afrikanske måter å forholde seg til tid på, er en vesentlig kompetanse for alle som skal leve og fungere i afrikanske kontekster, også for norsk militært personell med oppdrag i Afrika.

English Summary

The article takes the work of Professor John Mbiti on African time consepts as the starting point, noting the absence of words and expressions for distant future. Time is then not seen as a quantity or a commodity that exists in itself, but as something created in fellowship with others, the emphasis is on the quality of the time, the consept should be called «event time». Time produced immediately moves into the past, according to the consept human are on their way into the past, nor into the future. The time consept has implications for interaction and planning as well as for the people relate to changes and expectations.

Referanser:

Justice, Kintu Mugenyi 2003: New religious movements and the Catholic Church in Uganda, A study of new religious movements and their relationship to the Catholic Church in Uganda with special reference to two Movements that left the church, (Master Thesis) School of Mission and Theology: Stavanger

Lapidus, Ira 1988: A History of Islamic Societies. Cambridge University Press: Cambridge

Mbiti, John 1990: African Religions and Philosophy. Second Edition, Heinemann: Oxford

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.