Akershus slottskirke i unionstiden

Det hellige rom

Da jeg i juni 1965 var oppe til muntlig eksamen i kirkerett ved Menighetsfakultetets praktisk teologiske seminar, hadde professor Knut Robberstad forberedt en oppgave som dreide seg om en liten middelalderkirke som ble funnet i en liten dal i Hardanger. Bygda ble avfolket under Svartedauen og kirken glemt inntil den ble funnet på 1900-tallet. Historien var naturligvis oppdiktet, men vel egnet til å belyse sentrale elementer i kirkeretten. Kirken er spesiell, og Kirkerådets regler for bruk av kirker har sin basis i en tradisjon som i vårt land går mer enn 1000 år tilbake.

Kirken er et annerledes hus, «viet og helliget til Guds ære og hans menighets oppbyggelse», som biskopen uttaler ved innvielse av en ny kirke. For menighetene vil det således være en utfordring å benytte kirken slik at den kan framstå som en levende formidler og bærer av det gode budskap.

Det som foregår i kirken skal ikke være preget av restriksjoner og forsiktighet, men av gudstjenesteliv, gudsopplevelse, engasjement og framtidshåp, der evangeliets trøst, varme og fellesskap blir formidlet i sorg og glede.1Sitat fra «Regler for bruk av kirken» vedtatt av Kirkerådet i 2002.

I forberedelsen av denne artikkelen har det blitt stadig klarere for meg at Slottskirken står sentralt i Norges kirkehistorie og i den nasjonale, særlig i perioden fra 1810 og frem til garnisonsmenigheten ble nedlagt i 1938. Det hevdes at det er et vedtak i Stortinget at Slottskirken er et kapell i tilknytning det kongelige mausoléum. Hvis dette er riktig, er det ganske oppsiktsvekkende. For det første har Stortinget aldri hatt myndighet til å gjøre enkeltvedtak om bruk av kirker, langt mindre til å endre en kirkes status. Det var neppe det fremste i kong Haakon VIIs tanke da han forærte nytt orgel og nye kirkestoler til Slottskirken at den skulle fungere som kapell i forbindelse med mausoléet.

Uansett, alle kirker oppført før 1650 er automatisk fredet, og det finnes ingen prosedyre for bruksendring. Dersom man vil ta dette opp, må det taes opp med de kirkelige myndigheter, og den øverste autoritet er Kongen i statsråd.

Når det gjelder bruk av kirkerommet så forutsetter det et samarbeid mellom menighetsråd og prest, men presten har fortrinnsrett til bruk av kirken til gudstjenester, vigsler og begravelser.2«Regler for bruk av kirken» § 13. For Slottskirkens vedkommende er det naturlig at Kommandanten ivaretar menighetsrådets myndighet, men Kommandanten kan ikke under noen omstendighet erstatte presten. Oppstår det for øvrig uenighet om menighetsrådets bruk eller utlån av kirken og prestens bruk som ikke lar seg løse lokalt, avgjør biskopen spørsmålet.

Når det nå sies at Slottskirken er et kapell i tilknytning det kongelige mausoléum, er det fullstendig uten mening hvis en ikke forteller at rommet er vigslet til kirkelig bruk. Opphører Roskilde domkirke å være domkirke fordi en rekke kongelige er stedt til hvile der?

Det nevnes titt og ofte at Garnisonsmenigheten ble nedlagt i 1938. Det betyr ikke at Slottskirken opphører å være kirke. Den opphører å være sognekirke i garnisonsmenigheten. Det er vigslingen som gjør en kirke til et spesielt rom. Dersom ikke kirken blir disponert i henhold til kirkeloven, så påhviler det menighetsrådet i Domkirken menighet og soknepresten i samme menighet å tilse at kirken blir brukt i henhold til Kirkeloven.

Garnisonsmenigheten

Kjeld Stub

I sin selvbiografi forteller Kjell Aukrust at han ble rekonfirmert av Kjeld Stub i Akershus slottskirke. Han var ikke mer enn vel konfirmert i Alvdal da hans far ble stortingsrepresentant. Da de kom til Oslo ble han innskrevet til konfirmasjon i Slottskirken av sin mor. Hun var ikke den eneste som var begeistret for Kjeld Stub som prest.

Kjeld Stub, som var garnisonsprest fra 1912 til han gikk av i 1938, hadde en utrolig sterk posisjon i Den norske kirke. Da man begynte med radiooverførte gudstjenester i 1925, var det hver søndag fra Akershus slottskirke. Etter hvert kom Vår Frelsers kirke inn som reservekirke, men i mer enn 10 år var Kjeld Stub predikanten som var kjent i de tusen hjem. Kjeld Stub var for øvrig den eneste som ble utnevnt med tittelen garnisonsprest. Tavlen i Slottskirken i trappe­gangen ned til krypten forteller at prestene fra 1823 hadde tittelen garni­sons­prest. Det er ikke tilfelle.

Det var kjent at Kjeld Stub var aktiv i Nasjonal Samling på 30-tallet. Han var til og med stortingskandidat for partiet. Det som er mindre kjent er at han i et privat brev til Vidkun Quisling 9. desember 1940, og frasa seg sitt medlemskap i NS og brøt definitivt kontakten med regimet.

Claus Pavels

Slottspresten under opptakten til 1814 og i de første årene av unionen, Claus Pavels, var en estetiker både i teori og praksis. Hans eksamener var meget gode, og han holdt en prøvepreken i København i 1791 som vakte betydelig oppsikt. Han fikk allikevel en treg start på sin embetskarriere. Han trivdes ikke som prest på landet, verken i Norge eller i Danmark. I 1799 ble han endelig prest i Nicolai menighet i København. Nå var han i det kulturelle miljø han trivdes aller best, og det var utvilsomt en skuffelse da Nicolai menighet ble nedlagt. Etter noen måneder på vartpenger ble han utnevnt til slottsprest på Akershus og sokneprest i Aker.

Claus Pavels var født i Vanse på Lista i 1769, hvor hans far var prest. Faren døde 4 måneder før han ble født. Han vokste opp på sin morfars, foged Anders Tostrup, gård ytterst på Listalandet. Hans barndom var meget ensom, kun omgitt av voksne mennesker. Han ble dimittert fra Kristiansands skole som student med utmerkelse i 1785.

Vi kjenner hans virksomhet på bakgrunn av hans dagbøker. De forteller om hans engasjement i byens litterære kretser og at han var et meget interessert medlem av byens dramatiske selskap. Han engasjerte seg sterkt i forbedring av skolevesenet og fattigvesenet, men møtte liten respons for sitt engasjement. Han var en meget skattet predikant. Hans prekener var meget velformulerte, men sterkt preget av rasjonalistiske synsmåter.

Hans virkelig store bragd var regien ved åpningen av Det Kongelige Fredriks Universitet i Kristiania i 1811. Med utgangspunkt i Det kongelige selskab til Norges Vel hadde grev Wedel gjort en iherdig innsats for å få saken i havn. Kong Fredrik den VI ga seg til slutt, og åpningen skjedde den 11. november kl. 09.00 med musikk og parade av de militære avdelinger i gallauniform. Kl. 10.00 var det salutt med ni kanonskudd fra Festningen. Deretter ble det ringt med stormklokkene frem til kl 11.00.Slottsprest Pavels hadde skrevet innbydelsesskrift og folk samlet seg i Slottskirken. Ved kirkedøren ble det solgt inngangsbilletter til inntekt for et «glædesmåltid på festens dag for de fattige, 744 i tallet».

De samme begivenhetene som førte til opprettelsen av Universitetet, ga også støtet til at Akershus garnisonsmenighet ble opprettet i 1812.3Innstilling fra en komité nedsatt av Kirkerådets utvalg for forskning og utredning til vurdering av feltpresttjenesten, Oslo 1975, s. 13. Formalitetene var ikke slik vi er vant til det i dag. Det er ennå eneveldets tid, og det var ikke nødvendig med noen kongelig resolusjon. Begrepet garnisonsmenighet er først kjent i Fredrikshald og ikke lenge etter i Kongsvinger. Dette var garnisonsmenigheter etter dansk-norsk modell, altså et sogn som også omfatter en garnison. At garnisonsmenigheten hørte sammen med Aker var jo egentlig unaturlig, da hele Akers­hus festning, helt fra 1624, hørte til Kristiania by. Det tyder på at det å være slottsprest på Akershus må ha vært meget attraktivt, siden soknepresten i Aker har ønsket å beholde stillingen som slottsprest på Akershus.

Dette var nok et sterkt ønske fra Claus Pavels da den politiske utvikling gikk i den retning at betydningen av Akershus slott som den dansk-norske kongens residens når Kongen var i Norge, var på retur. Økonomien var viktig. Slottsprestembedet hadde vært meget godt betalt, og derfor svært ettertraktet, siden Hanibal Seesteds tid. Nå gjaldt det å finne midler til prestelønn i den militære virksomhet på Akershus.

De politiske begivenhetene omkring 1814 opptok Pavels sterkt, uten at han lot seg rive med i noen nasjonalistisk bølge. I utgangspunktet var han en varm tilhenger av prins Christian Fredrik. Begivenhetene etter 17. mai 1814, svekket imidlertid Pavels tillit til prinsen, og Pavels ende tydeligvis som en pragmatisk tilhenger av unionen, uten den store begeistring.

Pavels var i utgangspunktet rasjonalist og var meget aktiv i Kristiania dramatiske selskap. Han bevet seg imidlertid i mer konservativ retning rent teologisk. Han var urban av legning, og bøndene i Aker fikk ikke den oppmerksomhet fra sin sokneprest som de syntes de hadde krav på.

I 1817 ble Claus Pavels biskop i Bergen, noe som igjen skapte store forventninger som vel ikke alle ble innfridd. Etter hvert ble han en aktet borger i Bergen, uten at han på noen måte kunne måle seg med sin forgjenger, Johan Nordal Brun.

Johan Storm Munch

Johan Storm Munch ble Norges første feltprost. Det er grunn til å nevne Munch spesielt fordi han er den første prest som fulgte avdelingen ute i felt her i landet. Tidligere var det regionale forsvaret knyttet til den lokale menighet og den lokale sokneprest.

Johannes Storm Munch ble utnevnt til norsk feltprost i 1808.4Ibid s. 13. Det var under Napoleonskrigene, da vi hadde en sterkt stigende nasjonal bevissthet, og forbindelsen mellom Danmark og Norge var meget dårlig. Vi kjenner til danske feltproster fra tidlig på 1700-tallet. Utnevnelsen av egen norsk feltprost må betraktes som en nasjonal markering.

Munch var prestesønn fra Vågå. Det var i studietiden i København han kom med i Det Norske Selskab. Han var en grenseløs beundrer av prins Kristian August, og det var prinsen som kalte ham til feltprost i 1808. Da prinsen måtte opp­gi felttoget i 1810, og reiste til Sverige som kronprins, skrev Munch et dikt med tittelen: «Norges farvel.» For Munch skapte dette også personlige problemer. Han hadde forlatt sitt embete som res. kap. i Skjeberg til fordel for feltprostembetet og måtte livnære seg som privatlærer på Fredrikshald og i Kristiania inntil han gjennom personlig vennskap med grev Wedel i 1813 ble utnevnt til sokneprest i Sande i Vestfold. Han tok med seg sin tittel som feltprost til sitt nye embete som sokneprest i Sande, likeså da han ble sokneprest i Aker og slottsprest på Akershus i 1817. Å være slottsprest på Akershus ble fortsatt regnet som et attraktivt embete på denne tiden.

Munch ble i sin samtid karakterisert som rasjonalist, noe han ikke var alene om i sin samtid. Han var i alle fall kritisk overfor de «svermeriske» vekkelsesbevegelser som gjorde seg gjeldende fra slutten av 1700-tallet. Vi kjenner ikke til noe teologisk forfatterskap fra hans hånd. Derimot er hans litterære produksjon betydelig. Mange av Munchs dikt er friske, likefremme og melodiøse – de kan minne om sønnen Andreas Munchs, men det er en opprinneligere, sunnere kraft i hans naturglede, den er mindre «elegisk».5Helge Groth i Norsk Biografisk leksikon, bind X s 439, Oslo 1940. Hans litterære forbilder var Goethe, Schiller, Oehlenschläger, Tegnér og Snorre. Han var aktiv som forfatter også etter at han ble biskop i Kristiansand i 1823.

Joachim Brink Lund

I 1823 ble forholdene omkring Kristiania garnisonsmenighet regulert i en egen kongelig resolusjon. Stillingen som slottsprest ble nedlagt, og diskusjonen gikk egentlig om presten ved Akershus Festnings Slaveri skulle betjene hele sognet. Garnisonsmenighetens navn ble fastsatt til Kristiania garnisonsmenighet og fikk egen prest skulle kalles garnisonsprest, og derved ble sognet definitivt skilt fra Aker sogn. Garnisonsprest har helt siden 1661 tidvis vært brukt som tittelen til en sokneprest som har en garnison, og ikke vært den egentlige embetstittel før Kjeld Stub ble utnevnt i 1912. Etter dansk-norsk tradisjon ble den lokale sokneprest kalt garnisonsprest i den grad han fungerte i forhold til den lokale militære sjef. Det har også tidvis vært bruk som tittel for slottspresten på Akershus før 1823.6Nevnte innstilling s. 13.

Anseelsen til Slottskirken svingte en del. Pliktmessig gudstjenestedeltakelse var nok grunnpilaren i virksomheten. Da det kongelige slott ble tatt i bruk i 1848, med Slottskapellet, ble bruken som representasjonskirke definitivt borte, og Slottskirken ble primært en kirke for garnisonen. Det var gjennom hele 1800-tallet kjempet for å opprettholde garnisonsmenigheten som eget sogn. De fikk, i alle fall mot slutten av århundret, støtte i Kristianias presteskap som fryktet merarbeid ved en eventuell nedleggelse.

En ung lovende teolog, Joachim Brink Lund, ble i 1855 prest ved Akershus festnings slaveri. Året etter ble han tukthusprest. I 1864 ble han utnevnt til sogneprest i Garnisonsmenigheten. Han var tydeligvis sitt ansvar bevisst som ledende feltprest. Vi vet at han også var i felt på en lengre øvelse i Sverige med norske militæravdelinger.

Joachim Brink Lund var i samtiden kjent som forfatter av oppbyggelseslitteratur, blant annet en bønnebok som ble utgitt i 1866, og hadde en viss utbredelse. Han var motstander av mormonerne, og engasjerte seg sterkt i kampen mot disse. Han var også sterkt imot Landstads salmebok, av helt andre grunner, nemlig fordi «den førte skriftsproget ned i bondedialektene og brukte alt for vulgære uttrykk.» At han var for Hauges salmebok vet vi ingenting om. Han ga seg imidlertid i kast med å lage «en Salmebog til Husandagt for dem, der foretrekke Bogsproget for Maalstrevs-Sproget».7L. Selmer i Norsk Biografisk Leksikon, bind VII s. 482. Han kom aldri noen vei med dette prosjektet.

Erik Frederik Barth Horn

Da Lund gikk av, ble sokneprest i Karljohansvern garnisonsmenighet og i Horten menighet E. F. B. Horn konstituert i stillingen.

Erik Barth Horn var en betydelig forfatter på det teologiske og filosofiske felt. Sammen med professor Fredrik Petersen representerte han det teologiske sentrum i den pågående kirkestrid. Begge holdt de avstand til den liberale teologi, men var samtidig sterkt engasjert i å bygge bro mellom kirke og kultur,8Norges historie,(J. W. Cappelen) Oslo 1978, bind 12 s. 51. selv om de neppe ble tatt for å være Grundtvigianere. Erik Barth Horns viktigste verk, Naturvidenskab og kristendom, kom ut i 1886, mens han var sogneprest i Kristiania Garnisonsmenighet.

2. desember 1899 kommer det en kongelig resolusjon som søker å løse problemet med at det var et stadig synkende antall menighetslemmer. Fra 1. januar 1900 skulle ikke bare de som bodde innenfor garnisonsmenighetens grenser tilhøre menigheten, men også alle som hadde sitt arbeid på Festningen og deres husstander, elever ved den kongelige norske Krigsskole og eventuelt andre i Kristiania værende skoler. Dette er første gang en garnisonsmenighet i Norge kan karakteriseres som en kategorialmenighet og ikke som en sognemenighet.

Anton Christian Hall

Anton Christian Hall var en av pionerene for KFUM i Norge. Han ble betraktet som en av tidens store forkynnere. Han var stiftprost i Tromsø da han i 1889 ble tilsatt som generalsekretær i Norges Kristelige Ungdomsforbund. Tilsettingen skjedde på betingelse av at det ikke skulle koste Forbundet noe. Hall hadde ingen problemer med å samle inn penger til livets opphold på sine forkynnerreiser. I tre år var han i tillegg generalsekretær i Danmarks KFUM, og oppholdt seg tre måneder i Danmark hvert år.

I 1890 ble han utnevnt til honorær hoffpredikant, og da Erik Barth Horn trakk seg tilbake som prest i Garnisonsmenigheten i 1898, overtok Hall ansvaret for denne menigheten samtidig som han ble konstituert som stiftprost i Kristiania, et embete han bestyrte i tre år. Det skal sies at han i denne tiden brukte sekretæren i Kristiania Ynglingeforening, senere svigersønn, Kjeld Stub, som personellkapellan.

Som om ikke dette var nok, overtok han som formann i Norges Kristelige Ungdomsforbund ved siden av at han var generalsekretær. Høydepunktet for hans virksomhet var utvilsomt KFUMs verdenskonferanse i Kristiania i 1904.

Midt oppe i alt dette kan vi spørre hvilken oppmerksomhet Garnisonsmenigheten fikk. Det er neppe uten grunn at Regjeringen vurderte å nedlegge menigheten da Anton Christian Hall døde i 1911. Den hadde nok også blitt nedlagt hvis ikke Kjeld Stub hadde meldt seg som søker.

Epilog

Det er verd å merke seg at det var Forsvaret som kjempet for å beholde Akershus slottskirke som kirke gjennom disse til dels turbulente tider. Slottskirken står der, i skjæringspunktet mellom kirke og folk, i gode og onde dager. Å redusere kirkens betydning som et hellig rom, vil være å ta bort noe av livsnerven i denne forbindelsen.

«Akershus er det desidert viktigste kulturminnet vårt,»9Aftenposten Aften 28.08.06. uttaler byantikvaren i Oslo.Det er ingen god forvaltning av Akershus slottskirke å ta den ut av den tradisjon den er vigslet til.

Fotnoter   [ + ]

1. Sitat fra «Regler for bruk av kirken» vedtatt av Kirkerådet i 2002.
2. «Regler for bruk av kirken» § 13.
3. Innstilling fra en komité nedsatt av Kirkerådets utvalg for forskning og utredning til vurdering av feltpresttjenesten, Oslo 1975, s. 13.
4. Ibid s. 13.
5. Helge Groth i Norsk Biografisk leksikon, bind X s 439, Oslo 1940.
6. Nevnte innstilling s. 13.
7. L. Selmer i Norsk Biografisk Leksikon, bind VII s. 482.
8. Norges historie,(J. W. Cappelen) Oslo 1978, bind 12 s. 51.
9. Aftenposten Aften 28.08.06.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.