Når skal vi si fra?

Varslerrollen er i fokus. Fra flere sammenhenger, også innenfor Forsvaret, har vi de siste årene sett eksempler på kritikkverdige forhold som er blitt avdekket ved at enkeltpersoner har varslet om det de har visst. Dette nummeret av PACEM setter søkelyset på varslerrollen. Vi har fått forfatteren og journalisten Jon Hustad til å reflektere over tematikken og gi noen føringer for hvordan han tenker seg varslerrollen. Bakgrunnen for dette er at Hustad tidligere i år gav ut en bok om professor i pediatri, Ola Didrik Saugstad. Saugstad varslet om et forhold som han mente brøt med klare forskningsetiske prinsipper og i tillegg kunne være en medvirkende årsak til en ung gutts død. Selv om Saugstad på denne måten fremviste integritet og mot til å si fra om klanderverdige forhold, ble reaksjonene fra omgivelsene svært ubehagelige. Negative sanksjoner fra overordnede og kollegaer truet en periode både hans personlige helse og hans videre karriere. Ut fra varsleren Saugstads historie er Jon Hustads klare konklusjon denne:

Difor er mitt råd til alle som lurer på om de bør varsle; gjer det ikkje. Og til deg som likevel gjer det, forvent ikkje å møte ros og vennskap, og sjå for all del ikkje på deg sjølv som krigar for den gode saka.

I følge Hustad vil omkostningene med å varsle innebære et for stort offer for de fleste av oss. Det etiske dilemmaet knyttet til varslerrollen blir på bakgrunn av Saugstads historie, ytterligere skjerpet. Et hvert samfunn trenger bevisste mennesker som kan varsle om kritikkverdige forhold som truers andres liv og sikkerhet. Likevel, dersom prisen for denne type varsling er så høy at varslerens egen fremtid står på spill, kan vi da forvente, enn si oppmuntre mennesker til å stå frem med det de vet? Når skal vi si fra og til hvilken pris? Det er et av de spørsmålene vi ønsker å stille våre lesere i dette nummeret av PACEM.

Kaptein Morten Hougen skrev på KS 2 ved Luftkrigsskolen, 2005, hovedoppgaven «Varslere, fremmede fugler i Forsvaret». Hensikten med oppgaven var å belyse problemer knyttet til det å skulle varsle om lov og regelbrudd i Forsvaret. Problemstillingen var: Hvorfor griper omgivelsene ikke inn når en kollega bryter grensen for akseptabel atferd? Artikkelen i PACEM baserer seg på deler av hovedoppgaven og det han kaller for integritetskryp, det at vi i en gitt sammenheng gradvis endrer oppfatning av hva som er rett og galt. Hougen legger vekt på at en internalisert etisk forankring i større grad vil motvirke risikoen for integritetskryp enn en eksternalisert etisk forankring. Han påpeker at om det i en situasjon er tvil om hva som er rett og galt på grunn av integritetskryp eller sosialisering, framstår det svært krevende å skulle gå inn i rollen som varsler. En varsler må ofte måtte bryte ut av gruppen for å varsle, noe som vil kunne skape en følelse av illojalitet og følelse av økt risiko.

Forsvarsministeren la 18. september fram handlingsplanen for holdninger, etikk og ledelse. Planen skal medvirke til at holdninger, ledelse og etikk i enda større grad inngår i profesjonsidentiteten og yrkesstoltheten. Ministeren vektla i sin innledning, som kan leses i sin helhet lenger bak, at et sentralt tema i handlingsplanen er fokuset på ledere som rollemodeller:

Fordi vi erkjenner at vi som ledere har et ekstra stort ansvar. Dalseideutvalget påpeker at det er ledernes ansvar at normene etterleves og at organisasjonen innrettes slik at det faktisk er mulig å kontrollere at normene følges. Vi som ledere må forstå vår oppgave som rollemodeller og kulturbærere. Vi skal gi ros gjennom medarbeidersamtaler og i det daglige for atferd som viser godt etisk skjønn. Vi må ta belastningen det er å håndtere kritikkverdige forhold. I den forbindelse vil jeg fremheve at vi i tillegg skal etablere et varslingssystem hvor alle ansatte kan ha et sted å henvende seg uten frykt for sanksjoner. Dalseideutvalget anbefaler også at det bør vurderes å etablere et etisk råd på ledernivå. Jeg mener at et slikt råd skal ha som formål å diskutere aktuelle og mulige dilemmaer som vi står overfor i vårt daglige arbeid. Jeg vil gi anerkjennelse til FLO som allerede har tatt et slikt initiativ.

Vi er også glad for at vi har fått med en artikkel av dosent i religionsvitenskap, Jan Opsal, som med utgangspunkt i John Mbitis arbeid med afrikansk tidsperspektiv drøftet forholdet mellom «målt tid» og «fylt tid» og de følgene denne spenningen får for planlegging og forventninger om endringer i afrikanske sammenhenger. Innsikt i afrikanske måter å forholde seg til tid på er en vesentlig kompetanse for alle som skal leve og fungere i afrikanske kontekster, også for norsk militært personell med oppdrag i Afrika.

Major Harald Høiback spør hvordan det militære ethos påvirker anvendbarheten av norske militære styrker. Er offiserer en yrkesgruppe som tar det arbeidet som er best betalt, blir statens finansielle evne til å betale lønninger viktigst. Oppfatter man derimot offiserer som en profesjonsgruppe, blir oppdragsgivers evne til faglige drøftinger og til å finne de gode argumenter langt viktigere.

Pensjonert stabsprest i Hæren, Vidar Vik, skriver om Akershus Slottskirke i unionstiden, og er opptatt av at vi fortsatt må forvalte Slottskirken i den tradisjon den er vigslet til. Prest ved Forsvarets Skolesenter, Nils Terje Lunde, stiller spørsmål om forholdet mellom statskirkeordningen og feltpresttjenesten og konkluderer med at en statlig organisert og finansiert feltpresttjeneste prinsipielt kan begrunnes uavhengig av statskirkeordningen.

God lesning!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.