«Be som du aldri før har bedt!»

Refleksjoner rundt feltpresttjenesten før, under og etter stridshandlinger i Meymaneh, Afghanistan 7. februar 2006

– I takknemlighet til dyktige soldatkolleger og venner i PRT 6 bidraget til Meymaneh

 

Herre! Gjør meg til et redskap for din fred.
St. Frans av Assisi

Innledning

Nyhetsoppstyret har for lengst lagt seg hva angår stridshandlingene nordvest i Afghanistan mot den norskledede militærleiren i Meymaneh i februar. Men selv om nyhetsjegere ikke lenger er på hugget, reflekteres det fremdeles rundt hendelsene. Jeg ønsker i det følgende å skrive om mine opplevelser i tilknytning til angrepet på PRT-camp’en i Meymaneh 7. februar i år. Jeg vil på denne måten imøtekomme oppfordringer fra flere om å gi en skriftlig fortelling om mine opplevelser knyttet til denne dagen.

Det er stort sett dagboknotater som er utgangspunktet mitt. Det ligger altså ingen vitenskapelige pretensjoner i denne korte artikkelen. Artikkelen pretenderer ikke å utgjøre noen utfyllende fortelling om hva som hendte 7. februar. Det er heller ikke intensjonen. Andre som var der vil ha andre fortellinger. Dette er min opplevelse.Dette er en personlig beretning av hvordan hendelsene ble opp­levd fra mitt ståsted.Som sådan er dette sikkert en del av min egen bearbeidelse av hendelsene. Derfor har jeg også spurt meg selv om det er uttrykk for en usunn hybris å presentere dette for allmennheten. Hvorfor skulle personlige betraktninger og refleksjoner være av interesse for en utvidet leserkrets? Hovedsvaret tror jeg ligger i at denne type hendelse må Forsvaret forvente å møte igjen. Et lands forsvarsstyrker som stadig sender sitt personell ut i høyintensitets konfliktområder må påregne at mannskapene vil måtte stå i dramatiske og livsfarlige situasjoner. At ingen av dødsfallene etter hendelsene kom på vår side, skyldtes helt klart dyktighet, men også det en mildest talt kan kalle heldige omstendigheter. Med bevisstheten om at vårt personell vil komme i lignende situa­sjoner igjen, vil lesningen av dette sannsynligvis være interessant for mine kolleger i Feltprestkorpset, men forhåpentlig vil det kunne være av interessere også utenfor feltprestenes rekker. Dessuten er det ikke kommet mange beskrivelser av Meymaneh-hendelsen med vinklingen fra tilstedeværende. Jeg tror at en slik beskrivelse kan være interessant lesning for mange, ikke minst fordi jeg kommer inn på hvordan våre soldater taklet angrepet. Dette får være mitt bidrag til at soldatenes innsats ikke taushetsbelegges.

Den enkle disposisjonen av mine ufullstendige refleksjoner lar jeg bli førunder og etter angrepet på PRT-campen i Meymaneh 7. februar. Mot slutten vil jeg prøve å komme med noen konkluderende merknader. Det kan være greit å vite at jeg som feltprest ved denne avdelingen arbeidet blant norske og finske styrker. Da angrepet på leiren skjedde hadde vi dessuten et fåtall svenske og latviske soldater som gjester.1De latviske og svenske gjestene var viktige for oss. På en dag da to lag var ute på oppdrag og relativt mange var sendt på leave, fremsto camp’en vår som uvanlig tappet. Vi savnet også sjefen vår, som var i Kabul. Belastningen med å følge hendelsene denne dagen uten å ha mulighet til å gjøre noe, er helt klart å måle med en hvilken som helst belastning. Sjefen var tilbake i Meymaneh dagen etter angrepet.

Før – planverk og trening

PRT 6 ble ledet av oblt Bjørn Arild Siljebråten. Fra første stund vi traff hverandre under oppsetningsperioden i Indre Troms hadde han tanker om hvordan han ville bruke presten sin. En av de tingene han vektla, var prestens bidrag i utarbeidelsen av avdelingens planverk. Dette var av det første jeg kastet meg over da jeg startet min tjeneste. Plan ved ulykke/dødsfallPlan for gjennomføring av debrief etter belastende hendelser og Plan for Crisis Action Team, var av det jeg arbeidet med. De to første handlingsplanene ble utarbeidet av presten i nær dialog med sjefen. I denne type arbeid gis det muligheter for å ta snarveier. Det er lett å tenke at det ikke nødvendig å finne opp kruttet på nytt. Man kan ta et allerede eksisterende planverk, bytte ut tidsangivelser og navn, men ellers lage en blåkopi av det planverket som allerede foreligger eller det planverket andre har brukt. Jeg er glad for at vi tok bryet. Riktignok må jeg erkjenne at dette i mine øyne er et forholdsvis kjedelig arbeid. Når vi så endelig var ferdig, så vi at resultatet var skuffende likt hva det ville vært om vi hadde gått for blåkopiløsningen. Men det jeg tjente på å gå den tunge veien, var selvsagt inngående kjennskap og trygghet i forhold til dette planverket, og dermed også til min egen rolle i bildet. Planverket ble øvet. Det kunne gjerne vært øvet mer, men de øvelsene vi hadde bidro også til å gi meg trygghet på egen plass og rolle. Dersom nøkkelpersonell er utrygg på planverket og på egen plass i planverket, smitter utryggheten til andre. En hel avdeling kan smittes av slik utrygghet. Tilsvarende; dersom en er trygg, vil også dette smitte, og skape trygghet i omgivelsene. Å ta arbeidet med handlingsplaner på alvor, vil derfor inngå i kjernen av feltprestfaglig arbeid. At jeg var tungt inne i utviklingen av planarbeid, var ikke min egen fortjeneste. Jeg hadde en sjef som forlangte det. Heldigvis. Og jeg har lært: Min anbefaling er at feltpresten bør flagge sin vilje til å bidra til utvikling av planverk. Presten blir slik involvert på en positiv måte og vil samtidig vinne trygghet i forhold til planverket. Og som nevnt; i dette arbeidet er det ikke minste motstands vei som er den beste.

Under – vi levde opp til forventningene vi hadde til hverandre

Angrepet den 7. februar kom som lyn fra klar himmel. Meymaneh hadde vært et forholdsvis fredelig sted helt siden Taliban ble fratatt makten i 2001. Vi hadde klare indikasjoner på at det var planlagt en lokal demonstrasjon i sammenheng med Muhammed-tegningene. Men vi regnet med en fredelig demonstrasjon, der lokalt politi ville ta seg av eventuelle tilløp til voldsomheter. Vi stod opp en time tidligere enn vanlig som en forberedelse på en eventuell demonstrasjon. Da folkemengden var på plass og steinkastingen begynte, ante vi egentlig heller ikke hva vi så begynnelsen på. Etter et par minutter med steinkasting gikk alarmen, og vi løp til våre planlagte posisjoner og gjøremål. Prestens plass er som leder for besøkende og sivilt ansatte. Lokalisering er i umiddelbar nærhet til den provisoriske sykestuen i underetasjen av hovedbygningen. På vei dit gikk jeg innom ops’en for å hente samband.

Det som for anledningen tjente som sykestue, ble naturlig nok en av arenaene for meg. Legen og sykepleieren var opptatte med fysiske skader, det vil si mer ren medisinsk behandling. Jeg hjalp til med noe av dette, men brukte mer tid på å prate med de skadde. Det var to som var relativt tydelig sjokkskadde. Jeg satt med dem og de andre skadde og gav dem en mulighet til å kommunisere opplevelser og tanker.

Jeg har en for rastløs natur til å bli værende på ett og samme sted gjennom lange timer. Det kan høres ansvarsløst ut, men jeg oppfattet det ikke slik verken da eller nå, at jeg oppsøkte soldater som var utplasserte på ulike steder i campen. Det skal også sies at jeg aldri var i fremste linje. Derimot kunne jeg hjelpe disse rent praktisk med å kaste vannflasker til dem. Disse ble brukt først til å tilføre væske og senere til å bli kvitt væske. I et forsøk på å spre folkemengden kastet vi CS-gass. Først virket resultatet lovende, men så blåste det meste av gassen inn over oss selv. Det viste seg likevel å være et lykketreff. Gassmaskene virket støtdempende på steinene som kom i kraftige byger. Blåveisene og kuttene flere kunne vise frem i etterkant, kom gjennom gassmaskene. Uten maskene ville situasjonen sett helt annerledes ut. En av de som var plassert der det gikk hardest for seg, kom stormende inn fordi en stein hadde knust gassmasken hans. Han kunne ikke lenger se gjennom glasset i masken. Samme soldat hadde for øvrig vært inne like før for å få behandlet små splintskader, men ville ut igjen umiddelbart etter litt plastring. Jeg avleverte min gassmaske til ham; han trengte den mer enn meg. Men det var langt fra behagelig. For en kort tid søkte jeg tilflukt på et forlegningsrom og pustet gjennom et putevar, med hodet helt nede på gulvnivå. Jeg ble ikke mer glad i CS etter denne dagen.

Angrepet tok seg opp. Steinene haglet i voldsomme mengder, og nå var det også håndgranater blant steinene. Dessuten ble det kastet flere brannbomber enn i starten. Maskingevær ble også benyttet. Jeg har undervist befalsskoleelever mange ganger om stridsreaksjoner. Nå fikk jeg testet ut hvilke stridsreaksjoner som gjorde seg gjeldende for min egen del. Den første halve timen var jeg ikke redd overhodet; ikke for meg selv og ikke for noen av de andre. Etter hvert skjønte jeg alvoret. De klassiske kjennetegn på redsel meldte seg hos meg. Det kjentes som om beina visnet, og magen kjentes underlig hul. Jeg var redd, og redselen vedvarte nok i timene som fulgte, men en annen følelse ble mer og mer dominerende: Sinne. Jeg var sint på folkemengden på utsiden, selvsagt. Jeg var sint på det lokale politiet som tross alt hadde ansvaret for å holde demonstrasjonen inne akseptable former, og jeg tror jeg var sint på hele situasjonen. Jeg kjente også på avmakt i forhold til dem hjemme. Jeg tenkte mye på min ektefelle og håpet hun ikke visste hva som foregikk.

Det er ett bilde som har brent seg fast på netthinnen. Vinduet i soverommet mitt i Meymaneh vendte ut mot hovedporten hvor det gikk hardest for seg. Porten var på det tidspunktet revet halvveis ned og jeg så ansiktet på en av demonstrantene idet han slynget av gårde en stein mot oss. Min opplevelse var at det var et ansikt lysende av hat. Men til tross for dette inntrykket er det i ettertid blitt klart for meg at av sanseinntrykkene var det hørselen som skapte de sterkeste inntrykkene. Over sambandet fulgte jeg utviklingen fra det ene øyeblikket til det neste. Ved noen anledninger gikk det nokså hysterisk for seg på nett. At alt foregikk på engelsk var kanskje med på å understreke det dramatiske for min del. Når «man down» lød over sambandet, vekslet jeg og legen alvorlige blikk. Ingen av oss visste hva som ventet oss. Det er flere sambandsmeldinger jeg husker godt. På et tidspunkt ble det ropt over samband: «They’re coming closer, they’re coming closer. Asking permission to abandon position.» Slike meldinger gav selvsagt ikke noen høy stemning. Lyden av stein som haglet på blikk, husker jeg også godt, og lyden av et lavtflyvende F-16 er en lyd som naturlig nok sitter en stund. Lyden som i andre omstendigheter hadde gjort vondt på grunn av styrken, var i denne sammenhengen som søt musikk.

Det er mange dramatiske opplevelser å fortelle. Denne dagen varte lenge og inneholdt mye. Én måtte sy i hodet etter at et prosjektil fra en AK 47 gikk gjennom hjelmen hans. Underveis ble vi opplyst om at enkelte av angriperne var på vei med bensinfat og en vannkanon med det formål å dynke campen i bensin og deretter tenne på. Dette var selvsagt opplysninger som gjorde inntrykk på oss. På et annet tidspunkt løp personell og logistikk-offiseren og jeg fra kjøretøy til kjøretøy og startet motorene for å være klare til å evakuere. I planverket var hver enkelts plassering i kjøretøyene beskrevet.

Det ble i et par medier i etterkant gjort et nummer av at selv presten klar­gjorde våpenet sitt. Disse oppslagene oppfattet jeg nærmest som tøvete. Å sette i magasinet og lade våpenet er ren rutine hver gang vi forlater camp’en. Det inn­går også som en selvsagt del av stand-to eller alarmprosedyrene. Men det er sant at jeg så for meg hvordan jeg kunne bli tvunget til å måtte benytte våpenet. Det var en noe underlig erfaring.

Jeg ba mye. For avdelingen vår, for enkeltpersoner blant oss, for meg selv og for dem hjemme. Det bør ikke komme overraskende på noen at presten ba, men like fullt opplevdes det kraftfullt. Mange kom til meg i løpet av de fem-seks timene det varte og sa: -Nå må du be, Kyrre. Nå må du be som aldri før. Forventningen til meg var klar. Som feltprest var det min jobb å be. I en slik sammenheng er feltpresten betydningsfull ikke fordi han er sosialt intelligent eller snill og grei, men fordi han løfter avdelingen frem for Gud i bønn. Dette ble bekreftet også i ettertid. Tilbakemeldingen har stadfestet at soldatene verdsatte forbønnen og kjente seg styrket av å ha feltpresten som ressurs. Mange takket i ettertid for forbønn.

Jeg er både takknemlig og imponert over innsatsen til mine medsoldater. Jeg så at kollegene mine utførte jobben sin glimrende. Noen fikk oppdrag de ikke var spesielt trent for, men jobben ble like fullt glimrende utført. For meg sier dette noe om at vi faktisk gjør mye riktig i alt fra seleksjon til trening og utdannelse, helt frem til misjonens start. I all hovedsak holdt hver enkelt hodet kaldt da det trengtes som mest. De levde opp til forventningene jeg hadde til dem, og vel så det. Det var flere som fikk reaksjoner i etterkant, men mens det stod på var alle fit for fight.

Etter – takknemlig og imponert

Etter 5-6 timer med uroligheter avtok angrepet i intensitet. Folkemengden trakk seg tilbake, og da vi mottok støtte fra den britiske Quick Reaction Force (QRF) var situasjonen på god vei til å bli normalisert. Nokså umiddelbart etter at angrepet var over og situasjonen var stabilisert, startet planleggingen og gjennomføringen av debriefarbeidet. Legen og jeg var ansvarlige for dette arbeidet, med støtte fra en norsk politioffiser med erfaring på området. To soldater ble debriefet av oss individuelt, før de deltok på debriefen til den gruppen de naturlig hørte inn under. Vi arbeidet med After Action Debrief om kvelden og neste morgen. Med den rollen som lege og prest har i etterkant av en hendelse som dette, har man helt klart en tilleggsbelastning som ikke andre har. Mens andre gradvis kunne koble mer av, måtte vi holde fokuset ennå en tid fremover. Derfor var det for min del veldig kjærkomment med den kollegastøtten som ble gitt fra presten i staben til Norwegian Contingent Commander (NCC). NCC-presten kom sammen med lege og sykepleier fra Kabul allerede dagen etter angrepet. Hans støtte var forbilledlig. Han var tydelig på at han ikke skulle overta prestetjenesten på noen måte, og at det var jeg som var Meymaneh-presten. Det er etter min mening viktig at den som slik kommer til støtte til en avdeling, ikke kommer med et ønske om å briljere. NCC-presten utviste meget god dømmekraft. Han gav meg den støtten jeg fortalte ham at jeg trengte. Han var med å legge til rette for, og å gjennomføre debrief av oss som selv hadde ledet debriefene for alle de andre. På et tidspunkt to dager etter angrepet ble vi to enige om at jeg skulle ta ettermiddagen fri, og at han skulle ta mine gjøremål. Det kjentes utrolig godt og befriende. Å vite at jeg i noen timer var uten ansvar. Det opplevdes som om jeg først da fikk senket skuldrene. Jeg husker jeg gikk på taket og ryddet bort steiner som hadde blitt kastet inn. I de få timene kjentes det som om jeg ikke hadde noe ansvar. Jeg gikk selvsagt i skuddsikker vest og resten av grunnutrustningen, men jeg husker at kroppen kjentes lett der jeg gikk og tenkte på ingenting. Balansegangen og varheten NCC-presten fremviste, var til god støtte og hjelp for meg.

Jeg var av dem som takket nei til innsovningstablett kvelden etter angrepet. Jeg tipper jeg var i seng rundt 01:30. Jeg fikk ikke blund på øynene. Jeg lå årvåken og lyttet til hver minste lyd. Jeg satte meg brått opp i sengen flere ganger, og for mitt indre øye gjenopplevde jeg inntrykkene fra dagen i forveien. Senere har jeg tenkt at den natten var viktig i bearbeidelsen av hendelsene. Den natten sov jeg ikke, men i nettene som fulgte sov jeg fast og godt. Jeg vet at flere andre ikke har vært like heldige.

Nokså snart etter hendelsen utarbeidet sjefen og jeg et pårørendebrev. En hilsen hjemover for å oppgi status og kanskje også berolige dem som var hjemme. Et overordnet mål med nesten all virksomhet er å bygge opp avdelingsfølelsen på en god måte. Brevet hjemover hadde også et slikt formål. Vi mente det var viktig å understreke positive aspekter ved den dramatiske opplevelsen. I brevet hjemover understreket vi at alle var i live, og at alle skadene var forholdsvis små. Vi fokuserte også på at angrepet hadde sveiset oss sammen. Vi hadde vist hverandre at vi kunne stole på hverandre og at vi var villige til å stå last og brast med hverandre. Vi hadde vist oss selv og andre at vi mestret selv særdeles vanskelige situasjoner. Det ble også understreket at vi hadde mottatt forsterkninger og at omgivelsene våre igjen virket rolige og normale. Brevet hjem ble også brukt til å informere om oppfølging av personellet og til å forsikre om at de ville bli tatt godt hånd om. Pårørendebrevet var en god anledning for både sjef og prest til å få uttrykt flere viktige anliggender. Brevet ble også distribuert til alle soldatene i camp’en vår i Meymaneh. Presten kan med fordel ta ansvar for eller «kuppe» ett eller flere pårørendebrev i enhver intops misjon.Behovet for informasjon blir selvsagt enda mye større etter uroligheter som dem vi opplevde.

Det var interessant å observere hvordan fokus i samtalene med presten endret seg etter angrepet 7. februar. Frem til dette tidspunktet var det arbeidsmiljømessige utfordringer, samlivsrelatert problematikk og forhold til familien hjemme som var de viktigste temaene. Nå var det andre forhold som ble adressert: Folk kom med erkjennelsen av at redselen ikke hadde sluppet taket, flere av soldatene ønsket å snakke om døden, en del ville snakke om egne reaksjonsmønstre på den dramatiske hendelsen, forhold til dem hjemme kom opp med ny energi. Det var naturlig nok også en del som strevde med hat og forakt overfor omgivelsene. Det var tydeligvis flere enn meg som strevde med sinne. Og nettopp dette opptok meg. For samtidig som sinne var både sunt og adekvat i nevnte situasjon, er det enkelte andre følelser som har lett for å alliere seg med sinne, og som ikke er like uproblematiske. Jeg husker at jeg i den første gudstjenesten etter angrepet snakket om ansiktet jeg hadde sett på utsiden som uttrykte hat. Jeg snakket om ansiktet og om hvordan vi responderte på å ha sett hatets ansikt. Jeg snakket om hvordan hatet lett smitter og jeg snakket om viktigheten av å fastholde menneskeverdet som noe vi alle har del i. Jeg snakket om Jesu tilsvarende opplevelse av å ha sett hatets ansikt da han stod foran sine dommere, og at Jesus ikke responderte med hat. Jeg opplevde at de to første prekenene jeg holdt etter angrepet, var av de mest personlige og usminkede som jeg har holdt. Tilbake til samtalene: Det fungerte heldigvis på samme vis som det fungerer hjemme; at det ikke er høye terskler i militær sammenheng for å oppsøke til presten. Tiden etter angrepet var det et relativt stort trykk på samtalesiden. Parallelt med dette observerte vi også økt deltagelse i gudstjenestesammenheng. De første gudstjenestene etter 7. februar måtte vi flytte til en plass som rommet flere soldater.

Jeg vil gjerne nevne forholdet til sjefen gjennom perioden som fulgte etter 7. februar. Tett kontakt med sjefen etter angrepet, har økt min forståelse av sjefens betydning. Sjefen har viktige gjøremål og arbeidsoppgaver i alle retninger av virksomheten. Han har et overordnet ansvar for personell og oppdragsløsning, trusselvurdering, logistikk og håndtering av medier. Ingenting er sjefen uvedkommende. Og i alt dette skal sjefen være ankeret i avdelingen. I disse dagene ble det krystallklart for meg at sjefen bærer tungt. Det er viktig at presten vet dette, og at sjefen kan finne en alliert i feltpresten. Presten er en utenfor linjen, men likevel i systemet, en som har (eller bør ha) integritet nok til å ta opp også de vanskelige temaene med sjefen. Kanskje kan presten sørge for at rollene byttes for en stakket stund. Generelt representerer presten en trygghet for sjefen i møte med kritiske situasjoner. Ved dødsfall vet sjefen at det finnes en som kjenner til handlingsplaner og vet noe om hvordan man håndterer den døde. Ved andre kriser vet sjefen at han har en støttespiller som er trent i å kommunisere med mennesker. Begge deler gjør at sjefen kan puste roligere. Sjefen trenger dessuten en å diskutere de vanskelige dilemmaene med. Sjefen vår var seg ansvaret bevisst. I vår sammenheng visste han at det var han som måtte levere varene, men jeg tror det kjentes godt for ham å kunne få lagt fra seg og delt frustrasjoner, dilemmaer og lignende. For eksempel måtte sjefen håndtere det personellet som ikke fungerte når det var som viktigst. For tross alt var det noe sand i maskineriet. Her kunne det bli vanskelig også for meg, idet jeg i noen tilfeller befant meg på begge sider av bordet. Jeg hørte sjefens anliggender og visste at han kjente seg tvunget til å handle overfor personell som ikke fungerte. På den annen side hørte jeg de som ikke hadde mestret situasjonen, selvsagt med opp­levelsen av allerede å være langt nede. Denne opplevelsen av å sitte på begge sider av bordet, var jeg forberedt på gjennom en av mine hjemlige opplevelser. Like fullt opplevdes det til dels vanskelig. Et annet eksempel som illustrerer sjefens komplekse arbeidsforhold, var oppgaven med å håndtere media. Her var det mange hensyn å ta, føringer fra linjen og pressemeldinger basert på misforståelser og feilinformasjon.

For øvrig er nok oppriktighet den egenskapen som sjefen etterspurte som nummer en fra meg som prest. Bortsett fra det, var det behovet for en som kunne være tilstede og lytte med empati.

Det var vanskelig å reise fra Meymaneh to måneder etter angrepet, og to måneder før resten av bidraget. Selv om jeg visste at arvtageren ville gjøre en solid jobb, kjentes det likevel litt som å forlate noe før det var helt ferdig. Jeg husker det siste sjefen sa til meg før jeg reiste. Ordene hans betydde, og betyr fremdeles masse for meg. Han sa han var lei seg for at jeg reiste, og han sa at bidraget mitt i forbindelse med hendelsen 7. februar hadde hatt avgjørende betydning for avdelingens operative evne. Uten feltpresttjenesten ville ikke avdelingen vært der den nå var. Jeg innrømmer glatt at jeg er stolt over det han sa. Mindre menneskelig er jeg ikke. Det er likevel noe mer enn selvsentrert show-off som gjør at jeg kommenterer dette i denne sammenheng. Sjefen understreket da han sa dette at han ville jeg skulle gi tilbakemeldingen videre til kollegene mine i FPK. Han ønsket at jeg skulle gi en tilbakemelding til hele Feltprestkorpset om hvor viktig presten er for avdelingen. Komplementet er altså gitt feltpresttjenesten som sådan. Komplementet slår fast at avdelingen trenger sin prest. Så viktige er vi. Forhåpentligvis er ikke dette noe nytt for noen av oss. For meg har det likefullt fungert som en booster av selvtilliten, og det er en booster som hele kollegiet kan ta del i.

Avslutning

Det er viktig for meg å understreke at det var mange helter i PRT 6 denne dagen. De seks som holdt igjen den aggressive folkemassen ved hovedporten inn til camp’en, har fått omtale og skryt som helt og holdent er fortjent. De kjempet som løver og uten dem er det ikke godt å si hvor mange av våre som hadde kommet hjem i kister. La det være klart: Innsatsen til disse var livreddende. Intet mindre. Men det finnes flere ruvende skikkelser fra denne dagen. For eksempel var det flere som var med på forsvaret av hovedporten. Dessuten var resten av campen også under angrep, og måtte forsvares. Både brannbomber og skytevåpen var i bruk også på andre siden av camp’en. Det ville være risikabelt å trekke frem enkeltpersoner av fare for å glemme andre. I en sum vil jeg presisere at alle som var i camp’en den dagen var i strid. Det finnes ulike oppgaver under striden. Eksempelvis gikk sambandspersonellet i gang med å destruere materiell som ikke måtte falle i andres hender. Nettopp dette er deres rolle i striden, og den er ikke mindre intens enn andres gjøremål. Mange fikk oppgaver de i utgangspunktet ikke var trent for. Jeg observerte at mange av våre tok ansvar og viste mot som jeg fremdeles er imponert over. Man var i strid, enten man betjente operasjonssentralen, lå i sniper-posisjon på taket, styrte flystøtten fra de nederlandske F16-flyene eller lappet på skadde i den provisoriske sykestuen. Et annet forhold som understreker det faktum at alle var i strid, er det forholdet at det i dette tilfellet ikke fantes noe bakre område som noen jobbet fra. Camp’en er rett og slett for liten til at man kan kalle noe for et bakre område. Faktum er at vi alle var i skjebnefellesskap, inkludert de av våre som ble kalt tilbake til Meymaneh fra oppdrag og kjørte gjennom områder med intenst steinkastende afghanere for å komme oss i camp’en til unnsetning.

I løpet av dagen fikk vi meldinger fra både minister og forsvarssjef. Det er rart hvordan slike meldinger som ikke har noen konkret innvirkning på utfallet av situasjonen man er i, likevel kjennes viktig og skaper en følelse av trygghet. For oss kjentes det godt at noen visste om oss, selv om de var mange, mange mil unna. Dessuten fikk vi med oss hvor ekstremt raskt ekstra vaktpersonell fra Telemark Bataljon var klare for å bli flydd til Afghanistan. Jeg tror alle de som kom fra TMBN oppfattet at vi var enormt takknemlige og lykkelige for å se dem.

Fra mitt ståsted i Meymaneh fant jeg Forsvarets mediedekning av det som hendte frustrerende. For meg virket det som om en ikke våget å presentere for hjemlige medier det som hadde hendt. Jeg oppfattet det som at Forsvaret kom på defensiven, og at man i stedet for å informere rett frem om hendelsene til media, satt seg selv i en posisjon der det virket som en måtte innrømme mer og mer. Det gav skinn av at en ønsket å holde tilbake opplysninger, og at en gradvis måtte finne seg i at opplysningene presset seg ut gjennom andre kanaler. Jeg forstår at det ikke er noen ukomplisert oppgave å håndtere mediedekningen. Det var nok flere nyanser i bildet enn det jeg gir rom for, men uansett var inntrykket mitt at Forsvaret lot seg presse over på defensiven. Selv om en kan bestride at det var dette som hendte, var det like fullt skapt et inntrykk som flere enn meg satt igjen med. Dette mener jeg var uheldig. På dette viset kan det gis et inntrykk av at en på hjemmebane ikke fullt og helt kunne stå bak soldatenes håndtering av hendelsene ute. Det vi i etterkant vet, var at nordmenn var involvert i tapene av menneskeliv på afghansk side. Tallet på tapte afghanske liv i løpet av denne dagen, er meg bevisst ennå ikke fiksert. Det jeg ønsker å være tydelig på, er at tallene ville vært langt høyere om ikke våre soldater hadde utvist den grad av profesjonalitet og tilbakeholdenhet som jeg var øyenvitne til denne dagen.

Helt til sist vil jeg nevne åpningen på Den Hellige Frans av Assisis bønn: Herre, gjør meg til et redskap for din fred. Bønnen ble bedt flere ganger i løpet av 7. februar. Den bønnen minnet meg, og minner meg fortsatt, om hva det dypest sett dreier seg om i internasjonale operasjoner. Den korte bønnen kan være prestens spesielle bønn, men den kan også med fordel være avdelingens bønn og rettesnor. Jeg opplever at PRT 6 fant en balanse mellom bruk av makt og tilbakeholdenhet i forhold til bruk av makt, som jeg ikke bare kan stå inne for, men som jeg tenker understreket vår rolle som redskap for fredens sak. Kanskje kan våre bidrag ute preges på en god måte ved å ha en slik påminning og bønn i bakhodet: Herre! Gjør oss til redskap for din fred.

Fotnoter   [ + ]

1. De latviske og svenske gjestene var viktige for oss. På en dag da to lag var ute på oppdrag og relativt mange var sendt på leave, fremsto camp’en vår som uvanlig tappet. Vi savnet også sjefen vår, som var i Kabul. Belastningen med å følge hendelsene denne dagen uten å ha mulighet til å gjøre noe, er helt klart å måle med en hvilken som helst belastning. Sjefen var tilbake i Meymaneh dagen etter angrepet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.