Marines don’t do that!*

Et kritisk og konstruktivt søkelys på dydsetikken som militær profesjonsetikk, sett i et luthersk perspektiv

* Foredrag holdt på den nasjonale konferansen i militæretikk om militær profesjonsdannelse.
27. september 2006, Gamle Krigskolen, Oslo

Innledning

Mitt tema er militær profesjonsetikk slik den kan sees ut fra et luthersk perspektiv. Og da kan vi jo spørre; Hva er det med det lutherske perspektivet? Hva kan det gi i forhold til den militære profesjonen? Kort og ubeskyttet sagt; Den lutherske profesjonsetikken våger ikke å satse på dydsetikken fullt ut, men mener at den militære profesjonen trenger et utvidet fundament, en strammere ramme rundt det yrket som skal forvalte liv og død, enn det som den rene dydsetikken kan by på. Det lutherske perspektivet betrakter profesjonen som en motkraft mot individets subjektive tilbøyeligheter.

Min påstand er at det lutherske perspektivet kan gi interessante momenter til både den pågående debatten om både lederskapsmodeller og handlingsplanen for holdninger og etikk og samtidig reise noen prinsipielle spørsmål som knytter seg til utviklingen av den militære profesjonsetikken i Norge.

Utgangspunktet for dette innlegget er altså ulike synspunkter og posisjoner som fremkommer i den aktuelle debatten om militæretikkens tyngdepunkt og innretning i det norske Forsvaret. Debatten fungerer kun som et utgangspunkt. Det er ikke meningen å gå fullt ut inn i denne.

Den aktuelle debatten jeg her tenker på, er debatten mellom Sverre Diesen og Bård Mæland som hovedsaklig foregikk i perioden 2003 – 2004.1Deler av debatten er gjengitt i Aftenposten og enkelte andre steder, blant annet Mælands bok Skadeskutt idealisme (2004).

Denne debatten tar utgangspunkt i enkelte resultattolkninger av de norske offiserenes og soldatenes oppgaver, rolleforståelse og erfaringer i Kosovo, slik disse fremstod i forbindelse med Bård Mælands spørreundersøkelse.2Resultatene av spørreundersøkelsen er gjengitt i samme bok av Mæland.

Et av hovedspørsmålene som stilles der er om det er en nær sammenheng mellom «holdningskvaliteter og handlingskvaliteter»?3Mæland, s. 245 Altså forholdet mellom person og profesjon.

Både Bård Mæland og Sverre Diesen synes å mene at det er en slik sammenheng, men med ulik vektlegging. Enkelt sagt, så kan det se ut til at mens Mæland vil fokusere på holdningskvalitetene, så vil Diesen fokusere på handlingskvalitetene.4”avdelingens trening, disiplin og generelle profesjonelle kvaliteter” (Mæland, s. 245) Dette er satt svært på spissen! Men jeg gjør det for å forsøke å tydeliggjøre de to ulike tilnærmingene.

Mælands perspektiv understreker profesjonsbærerens ansvar når det gjelder å forme og utøve profesjonen slik at den holder mål, mens Diesens perspektiv understreker profesjonens disiplinerende funksjon slik at den reduserer den enkelte profesjonsutøvers eventuelle negative holdninger.5Aftenposten, 8. juli.

Bård Mæland påpeker og viser at det er et nært forhold mellom menneskets holdninger og kvaliteten på de handlingene som springer ut av holdningene. Det er for eksempel ikke likegyldig hvilket syn en soldat har på den eller de folkegruppene han skal forholde seg til i forbindelse med å løse sitt militære oppdrag. Forakt for en eller flere av partene vil kunne påvirke profesjonsutøvelsen og frembringe dårligere og etisk sett mindre akseptable handlinger, noe som igjen kan true selve oppdragløsningen, særlig når oppdraget går ut på å skape stabilitet, hvor det å bygge tillit ofte er et vesentlig element.

Uten å ta med Mælands avveininger, nyanser og presiseringer, vurderer jeg det slik at Mælands utgangspunkt befinner seg nær en dydsetisk tradisjon, med utgangspunkt i menneskets karakteregenskaper og holdninger. Mæland mener for øvrig at dette utgangspunktet nettopp tar vare på profesjonens egenart og ethos.

Ut fra Diesens posisjon kan det derimot ikke satses på enkeltindividenes personlige holdninger og følelser i forbindelse med utøvelsen av den militære profesjonen, men på «avdelingens trening, disiplin og generelle profesjonelle kvaliteter» (Sverre Diesen gjengitt i Mæland, s. 245). Her er det avdelingsånden, profesjonenes egenart, innhold og profesjonelle kjennetegn som vil sette ramme og angi hvordan den enkelte skal utføre sin tjeneste. Det er ikke personlige kvaliteter, men profesjonelle kvaliteter som her løftes fram.

Dette standpunktet kan tolkes og leses som om den militære profesjonen kun består av militærfaglig dyktighet, teknikk og disiplin uten at den etiske dimensjonen er innbakt. Min påstand er at dette utgangspunktet representerer et etisk ståsted, der etikkens tyngdepunkt og motiveringskraft plasseres ikke først og fremst hos den enkelte militære utøver og i dennes dydsstruktur, men i profesjonens egenart slik den fremstår som den militære avdelingens kollektive fenomen.

Etter mitt syn, så står et slikt synspunkt strukturelt nært det som jeg har valgt å kalle det lutherske profesjonsetiske perspektivet, som fremhever at embetet eller profesjonen preger individets og individenes handlinger, og så å si gjennom den militære disiplinen tvinger den enkelte til å eksternalisere den etikken som hører med til profesjonen, med eller mot den enkeltes subjektive følelser (frykt, forakt, sympatier og antipatier) eller med eller mot den enkeltes dydsstruktur eller mangel på sådan (Wingren, og særlig Løgstrup).

La meg understreke at dette er en meget forenklet fremstilling av disse posisjonene, som ikke yter full rettferdighet overfor nyanser og ulike perspektiver. Jeg oppfatter ikke Mælands posisjon som en ren dydsetisk posisjon uten at andre etiske modeller spiller inn. Og en lesning av hans bok vil også avdekke at det lutherske perspektivet spiller med, dette gjelder særlig de kapitlene som behandler spørsmålet om behovet for nærhet og kulturforståelse og der hvor han drøfter den militære profesjonens rollefunksjoner og disses motiverende funksjon og pedagogiske effekt.

Jeg vil heller ikke karakterisere Diesens posisjon slik at den skulle representere det lutherske perspektivet i all sin dybde. Det ville han neppe kjenne seg igjen i.

Poenget mitt er å peke på noen trekk ved de to standpunktene som er nevnt, som gjør at jeg kan fremsette en tese om at de (standpunktene), har ulike tyngdepunkt og perspektiv i debatten om forholdet mellom person og profesjon. Den ene heller nærmere enn den andre inn mot dydsetikkens innenfra og ut, mens den andre beveger seg mer i nærheten av det jeg har valgt å kalle det lutherske perspektivet, utenfra og inn.

Vi forlater nå debatten mellom Diesen og Mæland og ser nærmere på forholdet mellom profesjon og person, slik jeg forstår dette i lys av det som jeg har kalt det lutherske perspektivet. Så skal vi komme innom denne aktuelle debatten mot slutten av dette innlegget.

Før vi går løs på den lutherske delen, for å se hva dette perspektivet går ut på og hva det konkret kan bety, er det nødvendig å gå en liten omvei innom dydsetikken. På denne bakgrunnen vil den lutherske profesjonsetikken kunne tre tydeligere frem slik den var historisk og slik den opptrer i min versjon; som protest og som reaksjon mot en ren dydsetisk tilnærming til de etiske problemene som knytter seg til de ulike profesjonene generelt og til den militære profesjonen spesielt.6Et element i den lutherske etikkens syn på dydsetikken kan beskrives slik: «det er noe grunnleggende galt med en etikk som går ut på å bli god i seg selv» (Asheim, s. 151).

Dydsetikken

Denne fremstillingen av dydsetikken er meget forenklet og fanger ikke opp alle de nyansene som finnes innen de ulike variantene og deres ulike målsettinger. Jeg legger særlig vekt på de sidene ved dydsetikken som kan skape en motreaksjon i forhold til det lutherske perspektivet.

Beskrivelsen av dydsetikken er i hovedsak basert på ulike artikler i boken Virture Ethics av Daniel Stateman (red).7Se litteraturlisten.

Her skriver Daniel Stateman i innledningen av boken at noen dydsetiske modeller har til hensikt å modifisere de ulike etiske teoriene og modellene som har vært rådende i den vestlige tradisjonen, men som har vist en del svakheter ved at de ofte blir for teoretiske og generelle og derved lite anvendbare. Enkelte retninger innen dydsetikken, slik som for eksempel MacIntyres modeller, slik denne blant annet kommer til uttrykk i den viktige boken After virtue, er av en mer radikal variant. Her er ikke målsettingen å modifisere eller å være et tillegg til, men målsettingen er å erstatte de ulike etiske modellene (de deontologiske, utilitaristiske) med dydsetikk.Denne og lignende modeller har særlig rettet sitt angrep mot det vi kan kalle den fremvoksende neo – kantianismen.8Der altså (hos Kant) fokus er den moralske handlingen som springer ut av et kategorisk imperativ, som er en slags automatisk grunngivende og motiverende kraft, som virker uavhengig av sympatier og antipatier eller interesser hos den som utfører handlingen (Trianosky i Stateman, s. 43).

Det understrekes i de fleste artiklene i denne boken at de fleste dydsetiske modellene tar først og fremst ikke sitt utgangspunkt i den moralske handlingen, men i det mennesket eller den personen som skal prege og uføre handlingen. Det er den gode personen som utfører den gode handlingen, og dette perspektivet er det mest sentrale når det gjelder å bedømme etiske forhold.9«the basic judgments in ethics are jugdemens about character» (Stateman, s. 7). Dydsetikken og karakterdannelseprogrammene, som bygger på denne, fremstår med en stor grad av optimisme når det gjelder menneskets potensial til å foredles og utvikle seg til å bli et godt menneske, der regler og plikt spiller en marginal rolle.10«Since according to VE, rules (…) play only a marginal role(if at all) in moral education. Becoming a good person is not a matter of learning or ‘applying’ principles, but of imitating some models». Statemann, s. 13. Det er en vel fundert påstand innen dydsetikken at denne foredlingsprosessen skaper harmoni og lykke hos den personen som går igjennom en slik prosess. Platon fremhever for eksempel at rettferdige og gode handlinger er handlinger som forsterker og vedlikeholder personenes harmoniske tilstand.11Platon, Republikken, s. 443. Det er hovedhensikten med dydene, selv om de også kan og bør kunne bidra til andres lykke. Aristoteles løfter frem dydene som det konstituerende element i mennesket.12Trianosky i Statman, s. 47

Stateman understreker at enkelte dydsetiske prosjekter ønsker å avbalansere det han kaller «Self – other asymmetry».13Stateman, s. 5. I det ligger en kritikk av andre etikkmodellers ensidige fokus på nestens behov.14«The agent`s own wellbeeing is given no positive moral value» (Stateman, s. 5).
 Et fokus som ikke ivaretar en selv på en adekvat måte og som ved sitt regel- og pliktfokus også kommer til kort i mange hverdagslige situasjoner.15«If principles are insufficient to guide our behaviour and cannot simply be ‘applied’ to concrete situations, some other factor must be at work in real-life decision-making. The factor, according to VE is character» Statemann, s. 6.

Dydsetikken er ikke en etikk, men kan fremstå i mange varianter,16«Dydsetikk fremstår for det meste som varianter av et aristotelisk grunnmønster» (Asheim, s. 150). der hovedinnretningen ikke er yrkes – eller profesjonsetikk, men for å si det enkelt: en etikk for det gode livet på jorden, der mennesket søker lykke og harmoni og i noen kirkelige varianter også har fungert som en døråpner til himmelen.17Et eksempel fra Ambrosius vil illustrere dette momentet; Biskop Ambrosius fremhever de fire kardinaldydene, visdom, rettferdighet, mot og selvbeherskelse som grunnlaget for de plikter som påligger de kristnes ansvar overfor samfunnet. Ved å leve etter dem, vil dette kunne åpne veien til det evige livet. Ambrosius fremhever tydelig sammenhengen mellom det evige og det temporære ved å understreke at det nyttige og brukbare også er det ærbare og dydige. Og dette kjærlighetsfylte og dydige livet vil altså bli belønnet med evig liv. Se Christopher, P.(2004). The Ethics of War & Peace. Pearson Prentice Hall.Upper Sadle River, New Jersey. 3. utgave, s. 23. Men det finnes også mange forsøk på å omforme dydsetikken eller deler av den til å skulle gjelde innenfor ulike yrker og profesjoner, også den militære profesjonen.18Denne positive vurderingen av menneskets evne til å både ville og handle godt, også i forbindelse med krigføring, ble videreutviklet og satt i system av kirken i middelalderen, ikke minst av Thomas Aquinas. Det ble utviklet regler for hvordan riddere skulle føre krigen på en god måte, og ridderne var bærere av de klassiske krigeridealene, dydene eller holdningene, slik disse blant annet er beskrevet i «Code of Chivalry». Disse dydene som er knyttet til krigeridealet er gjerne mot, ære og lojalitet eller varianter av disse. I det hele tatt forsøkte kirken å sette opp en rekke bestemmelser som skulle begrense krigens vold og gru.

De dydsetiske modellene, uansett forankring og valør, tar det nærmest for gitt at menneskets karakter lar seg bygge og utvikle til noe godt. Det logiske blir da å etablere et program for personlig karakterbygging.

Denne forenklede fremstillingen av dydsetikken, kan det selvsagt stilles kritiske spørsmål til. Men det finner jeg ikke plass til i denne omgangen. Fremstillingen skulle allikevel kunne antyde hvilke områder som særlig vekker bekymring, sett fra et luthersk perspektiv – eller det som jeg også kan betegne som et luthersk kallsetisk paradigme.19T. Kuhns definisjon av et paradigme. (Kuhn, s. 9-10); «Med et paradigme forstår jeg allment anerkjente vitenskapelige prestasjoner som i en periode fungerer som modeller for problemer og løsninger innen et fellesskap av forskere.»

Det lutherske kallsetiske paradigmet (den lutherske profesjonsetikken)

Denne fremstillingen av den lutherske kallsetikken tar ikke mål av seg å være uttømmende. Det er flere aspekter vi ikke rekker å ta med i denne sammenhengen.20Et sentralt aspekt som ikke vil bli berørt i noen særlig grad er den såkalte to-regimentslæren. Men denne er et underliggende moment ved at dette aspektet ligger implisitt til grunn, når etikken bestemmes først og fremst ut fra behovet i denne verden, og ikke minst nestens behov i denne verden. Ser vi på den lutherske kallsetikken så er utgangspunktet et helt annet enn troen på det gode i mennesket. Her tas det ikke for gitt at menneskets vesen er slik at karakterbygging vil føre fram til det gode etiske målet. Dette handler jo selvsagt om lutherdommens negative, noen vil si realistiske menneskesyn. De menneskelige egenskapene og evnene til å utføre gode gjerninger er noe begrenset – for å si det forsiktig. Da blir det viktig å bygge profesjonen og om vi vil, bygge profesjonenes karakter, slik at det tas hensyn til dette menneskesynet.

Profesjonen har to funksjonsretninger; en utadrettet og en innadrettet. Den første funksjonen som er utadrettet må utformes slik at den løser oppdraget slik at det er etisk akseptabelt både for oppdragsgiver, profesjonsinnehaver og for dem som blir rammet, med et særlig fokus på det siste aspektet.

Den andre funksjonen retter seg innover mot profesjonsinnehaveren, med et realistisk syn på menneskets individualistiske og egosentriske tilbøyeligheter.

Profesjonen må da designes slik at den så å si kan holde profesjonsutøveren innrettet på å skulle gjøre den gode gjerningen, den som hører profesjonen til. Og da bedømmes ikke dette etter de indre personlige dyder, men etter hvorvidt handlingen kan bedømmes som god i forhold til profesjonens egenart og om denne er adekvat for mottakeren av handlingen. Her er hovedfokuset den som handlingen treffer eller den som utsettes for handlingen. Vi kan si at det er hand­lingens effekt hos mottakerenslik som mottakeren oppfatter og tolker den i den relasjonelle rammeninklusive profesjonens egenart, som er det avgjørende aspektet om dette er godt eller ikke. Middelet for å få dette til, er altså embetet eller ligger i selve profesjonen. Det betyr at profesjonens innretning må være slik at den skal «tvinga ut gärningarna til andras nytta».21Wingren, s. 42. 22Her kan det høres ut som om den lutherske kallsetikken i hovedsak er utilitaristisk i sitt vesen ved at den skal være til andres nytte. Det er riktig at de gode moralske handlingene skal innrettes med henblikk på den andres nytte, men det er ikke gitt at disse gjerningene skal maksimere den andres nytte eller lykke, slik utilitarismen i hovedsak leger opp til. Målet for handlingen er ikke maksimering, og slett ikke maksimering av egen eller andres lykke, men innretningen av embetets gjerninger er alltid innrettet henimot vår neste eller «den andre» om vi skal tale om luthersk profesjonsetikk.

Hva er så hovedmålet med den luthersk profesjonsetikken?

Fred og rettferdighet er hovedmålet med den lutherske profesjonsetikken23Wingren, s. 35.

Den gode embets- og profesjonshandlingen er en kamphandling, som ved å gjøre det gode kan føre profesjonsinnehaveren ut i ulykke, offer og disharmoni. Dette kaller M Luther for embetets kors. Alle som har en profesjon, og som vil være tro mot denne profesjonens karakter og innretning, tar del i kampen mot det onde.

Til slike handlinger er det alltid knyttet noen omkostninger. I stedet for lykke og harmoni, så oppstår ofte asymmetri og dissharmoni hos profesjonsinnehaveren.

Når den militære profesjonen sees i et slikt kampperspektiv, så sier det seg selv at denne profesjonsutøvelsen ikke er lettvindt eller ikke krever offer eller hindrer at man kommer opp i vanskeligheter. Tvert i mot; hos Martin Luther finner vi en påfallende glede over at profesjonen nettopp så og si alltid fører inn i vanskeligheter og problemer (Løgstrup). Men det er grunn til å legge merke til at det er ikke den enkelte profesjonsinnehaver som oppsøker problemene og vanskelighetene – nei det er profesjonens egenart som fører til dette (Wingren) i forbindelse med den kampen som føres som går ut på «at drage omsorg for det af den andres liv, som forviklingen prisgiver een».24Løgstrup, s. 20. Det skulle derfor ikke komme overraskende på noen at en militær tjeneste i seg selv kan føre inn i vanskeligheter og prøvelser, sett i lys av dette perspektivet. Det hører så å si med.

Soldatene i Kosovo, slik som Mæland fremstiller det, hadde forventninger om at tjenesten skulle by på både spenning og være full av både fagmilitære og kulturelle utfordringer, der det var mulig å oppnå konkrete resultater og målsettinger og som i neste instans ville bety at lokalbefolkningen og de man var der for, gav uttrykk for takknemlighet. Likevel så viser Mælands bok Skadeskutt idealisme at en god del av offiserene og soldatene rett og slett kjedet seg. Og selv om det ble utført en rekke gode handlinger, så uteble takknemmelighet og anerkjennelse fra lokalbefolkningen. I et luthersk perspektiv er ikke dette noe merkelig i det hele tatt. Det hører så å si til det offer eller den lidelse en profe­sjonsinnehaver må bære for at jobben skal bli gjort på en god måte.

Når vi undersøker en rekke beretninger fra både kampintensive og noen litt mer fredspregete operasjoner, så kan det synes som om venting og kjedsommelighet knyttet til å ikke delta i kamphandlinger eller forberede slike, utgjør et av den militære profesjonens mest kjente kjennetegn.

Årsakene til kjedsomheten kan vi selvsagt finne mange steder. En av disse kan være at vi som subjekt må tre ut av begivenhetenes sentrum, vi må så å si tre til side med alle våre muligheter for nettopp å skape rom for den eller dem vi skal tjene med vår profesjon i en fredsstøttende operasjon. I en slik operasjon får vi jo anledning til å opptre som den hjelpende parten, med svært mange ressurser til rådighet og kan, slik Nietsche sier det i Morgenröte Aforisme 133:

Få sjansen til å opptre som den mektige og hjelpende idet vi er sikre på bifall og får anledning til å fornemme vår egen lykke som en kontrast til den rammedes ulykke, eller utfører den gode handlingen fordi vår innsats river oss ut av kjedsomheten.25Egen oversettelse til norsk av Løgstrup, s. 28.

Eller sagt på en annen måte av NK kompani «Håkon»: «Man er på en måte gitt all makt i himmel og på jord når man er der nede» (Mæland, s. 196). I et slikt perspektiv så sees asymmetrien mellom hjelper og mottaker, samtidig viser dette menneskets store muligheter til å gripe inn humanitært overfor andre ved å ta i bruk de gode resursene som er tildelt. Men grunnen til at vi subjektivt vil bidra eller hjelpe, er ikke nødvendigvis å finne i edle dyder, men er å finne i profesjonsinnehaverens selvsentreringen som søker egen maktanvendelse, anerkjennelse ut av tjenestens kjedsommelighet , i stedet for å forsøke å «finde, hva der lindrer hans smerte og give ham det» (Løgstrup, s. 29).

Den lutherske antropologien understreker soldatens behov for å forholde seg til spenningen og disharmonien i tjenesten, og lære seg å leve med den.

Den lutherske profesjonsetikken er realitetsorientert, noe som også innebærer en inkludering av det ondes fenomen. Det onde i en selv og det onde i verden.

Det lutherske perspektivet understreker at å dyrke egen fortreffelighet kan være kimen til det store fallet. En ensidig dydsorientering kan være en farefull vei. Pedagogen Reidar Myhre skriver slik:

Selv i det store og beundringsverdige lå kimen til en mulig fordervelse. Nettopp når mennesket trodde å nærme seg det guddommelige, lå selvbedraget og forførelsen nærmest (Myhre, s. 107).

En klar erkjennelse av denne siden ved mennesket vesen, kan være det beste utgangspunkt for å modellere en profesjonsetikk hvis mål er å bekjempe ondskap og urett både i den enkelte selv og i samfunnsstrukturene.

Det lutherske perspektivet ser ikke bort fra menneskets skapergitte muligheter, men tar fullt på alvor at mennesket ikke er et entydig godt, autonomt vesen, med fri vilje til å velge,26Til debatten mellom Luther og Erasmus i de servio abitrio, sier Løgstrup; «Og den fri vlije, som i følge Erasmus’ oppfattelse på afmegtig vis vil det gode, er for Luther at se en inbildning». Løgstrup s. 78. men er betinget i sin vilje og i sine valg.

Den lutherske profesjonsetikken har troen på embetets eller profesjonens dobbelte effekt; profesjonens karakter former det individuelle ethos slik at profesjonsinnehaveren glemmer seg selv en litens stund, i det han forsøker å finne den andre i all sin «concreteness»,27Bloomquist, s. 8. for så å fremtvinge den gode handlingen, om nødvendig i mot sin egen individuelle vilje.

Dette skjer ut fra en overbevisning om at viljen ikke kan tvinges så lett, men det kan handlingen (Løgstrup). Men for at handlingen skal kunne tvinges, så må embetets eller profesjonens karakter være forpliktende for den enkelte profesjonsutøver og da kan man ikke bygge på et idealisert menneskesyn og generelle moralske idealer og dyder som skal gjelde i enhver sammenheng.

Men man kan bygge på profesjonens effekt overfor profesjonsinnehaveren. Et eksempel fra Shanon French vil her kunne illustrere dette. French skriver i boken The Code of the Warrior om en hendelse der en US Marines blir stanset av sin sersjant i det han er i ferd med å utføre en folkerettstridig handling.28Historien er hentet fra Osiel, M. Obeying Orders: Atrosity, Military Dicipline, and the Law of War,s. 23. Handlingen skjer etter at mange av kameratene er falt. «An officer found a youth with his rifle at the head of Vietamese Woman.»29French, s. 14.Dette skjer i en svært presset og vanskelig situasjon, hvor det ser ut til at den enkelte profesjonsutøvers etikk og moral settes på en hard prøve.Sersjanten klarer å stanse denne handlingen, ikke ved å appellere til soldatens personlig holdninger, til folkeretten eller ROE, eller hans egen overordnede kommandomyndighet som overordnet offiser. Han sier bare «Marines don`t do that».30Ibid. Dette kan selvsagt tolkes på ulikt vis. French tolker denne hendelsen selv som et forsvar for dydsetikken, selv om hun skriver:

Jarred out of his berserk state and recalled to his place in a long standing warrior tradition, The Marine stepped back, and lowered his weapon.

Selv velger jeg å tolke dette som et uttrykk for at profesjonens karakter setter skranke for individets iboende negative tilbøyeligheter. Profesjonsutøveren ble minnet om å avstå fra den subjektive onde handlingen, fordi det rett og slett ikke hører med til utøvelse av profesjonen.

Appellen til profesjonen fungerer som en motmakt mot den enkeltes ønske om å gjøre som han selv vil, i henhold til egne subjektive moralske standarder og psykologiske overlevingsmekanismer.

Avslutning

Forsvaret må ta på alvor den aktuelle konteksten og ta innover seg de nye spørsmålene som kaller på nye gode moralske handlinger, handlinger som hører den militære profesjonen til – da snakker vi om profesjonelle handlinger hvor etikken er innbakt både i forbindelse med resultatene og målene, samt hvordan oppdraget løses.

Et militært oppdrag kan ikke sies å være løst hvis resultatet er uetisk, selv om utøverne er bærere av gode holdninger.

Denne gjennomgangen av det lutherske perspektivet sett i forhold til min fremstilling av dydsetikken, kan lett føre til min posisjon er plassert klart og tydelig. Men så enkelt er det ikke, selv om Forsvaret etter min mening fortsatt bør dele ut medaljer for edel dåd og ikke edel dyd!

For å fremstå med noenlunde klarhet, i forhold til min egen posisjon, så vel­ger jeg å vende tilbake til der vi startet; til debatten mellom Mæland og Diesen om hvor tyngdepunktet bør ligge i forholde mellom holdningskvaliteter og hand­lingskvaliteter.

Forholdet mellom person og profesjon trenger ikke å sees på som et endi­mensjonalt motsetningsforhold, slik som jeg innledningsvis fremstilte forholdet, men kan betraktes som et komplementært forhold; personen utvikler og utformer profesjonen og profesjonen former personen i en dynamisk vekselvirkningspro­sess, der det tas hensyn til menneskets iboende muligheter til både det gode og onde. Med andre ord; handling og dåd skaper holdning og dyd på den ene siden mens holdning og dyd skaper handling og dåd på den andre siden!

Mitt syn er at den lutherske tilnærmingen strever med å få på plass til det gode i mennesket og de muligheter dette kan gi, mens dydsetikken ikke fullt ut tar på alvor menneskets iboende ondskap. Det lutherske perspektivet trenger å bli minnet om Immanuel Kants utsagn: «Everything good that is not based on a morally good disposition (…) is nothing but (…) glittering misery».31Stateman, s. 28

Men min oppgave har vært først og fremst å løfte fram det lutherske perspektivet med dets svake sider, men med mest vekt på de sterke sidene og forsøkt ved dette å se hva dette kan bidra med i møte med en svært dominerende dydsetisk bølge, med en erkjennelse av at de to paradigmene ikke snakker så godt sammen.

Litteraturliste

Asheim, I. (1997) Hva betyr holdninger. Tano Aschehough.

Bloomquist, K.L og Stumme, J. R. (1998) The Promise of Lutheran Ethics. Fortress Press.

Christopher, P.(2004). The Ethics of War & Peace. Pearson Prentice Hall.Upper Sadle River, New Jersey. 3. utgave

Diesen, S. (2003). Lite relevant om KFOR – offiserer. Aftenposten 24. juni.

Diesen, S. (2003). Forsvaret tar ikke lett på rasisme. Aftenposten 8. juli.

French S. E. (2003).The Code of the Warrior.

Kuhn, T. (2002) Vitenskapelige revolusjoners struktur. Norsk utgave. Spartacus Forlag.

Løgstrup, K. E. (2004) Etiske begreber og problemer. 4. oppl.

Myhre, R. (1990). Pedagogikk og etikk. Ad Notam Gyldendal.

Mæland, B. (2004) Skadeskutt idealisme.

Nietsche, Morgenröte Aforisme

Osiel, M. (1999) Obeying Orders: Atrosity, Military Dicipline, and the Law of War. Transaction Publishers.

Statman, D. (1997). Virtue Ethics. Edinburgh. Edinburgh University Press.

Stigen, A. (1996) Etikk. Den nikomakiske etikk av Aristoteles.

Wingren, G. (1993) Luthers læra om kallelsen. 2. oppl.

English summary

Virtue ethics as an ethic for military professionals are at a premium tradition from classic Greek philosophy, transformed by Thomas Aquinas and renewed recently, by among others the Irish/American Alistair MacIntyre. Virtue ethics, in different versions, all underline the positive possibility of man to develop good qualities, working for the psychological individual balance and out of this state the good action will run.

The Lutheran perspective is more pessimistic about the human natures ability to develop good virtues and primary rely on them in education and exercising the military profession. In this perspective, it is essential that the profession itself, with its identification characters, must work as a counter force. It will keep the individual soldier from acting illegitimate and provide the act, prepared to solve the neighbours problem.

Fotnoter   [ + ]

1. Deler av debatten er gjengitt i Aftenposten og enkelte andre steder, blant annet Mælands bok Skadeskutt idealisme (2004).
2. Resultatene av spørreundersøkelsen er gjengitt i samme bok av Mæland.
3. Mæland, s. 245
4. ”avdelingens trening, disiplin og generelle profesjonelle kvaliteter” (Mæland, s. 245
5. Aftenposten, 8. juli.
6. Et element i den lutherske etikkens syn på dydsetikken kan beskrives slik: «det er noe grunnleggende galt med en etikk som går ut på å bli god i seg selv» (Asheim, s. 151).
7. Se litteraturlisten.
8. Der altså (hos Kant) fokus er den moralske handlingen som springer ut av et kategorisk imperativ, som er en slags automatisk grunngivende og motiverende kraft, som virker uavhengig av sympatier og antipatier eller interesser hos den som utfører handlingen (Trianosky i Stateman, s. 43).
9. «the basic judgments in ethics are jugdemens about character» (Stateman, s. 7).
10. «Since according to VE, rules (…) play only a marginal role(if at all) in moral education. Becoming a good person is not a matter of learning or ‘applying’ principles, but of imitating some models». Statemann, s. 13.
11. Platon, Republikken, s. 443.
12. Trianosky i Statman, s. 47
13. Stateman, s. 5.
14. «The agent`s own wellbeeing is given no positive moral value» (Stateman, s. 5).
15. «If principles are insufficient to guide our behaviour and cannot simply be ‘applied’ to concrete situations, some other factor must be at work in real-life decision-making. The factor, according to VE is character» Statemann, s. 6.
16. «Dydsetikk fremstår for det meste som varianter av et aristotelisk grunnmønster» (Asheim, s. 150).
17. Et eksempel fra Ambrosius vil illustrere dette momentet; Biskop Ambrosius fremhever de fire kardinaldydene, visdom, rettferdighet, mot og selvbeherskelse som grunnlaget for de plikter som påligger de kristnes ansvar overfor samfunnet. Ved å leve etter dem, vil dette kunne åpne veien til det evige livet. Ambrosius fremhever tydelig sammenhengen mellom det evige og det temporære ved å understreke at det nyttige og brukbare også er det ærbare og dydige. Og dette kjærlighetsfylte og dydige livet vil altså bli belønnet med evig liv. Se Christopher, P.(2004). The Ethics of War & Peace. Pearson Prentice Hall.Upper Sadle River, New Jersey. 3. utgave, s. 23.
18. Denne positive vurderingen av menneskets evne til å både ville og handle godt, også i forbindelse med krigføring, ble videreutviklet og satt i system av kirken i middelalderen, ikke minst av Thomas Aquinas. Det ble utviklet regler for hvordan riddere skulle føre krigen på en god måte, og ridderne var bærere av de klassiske krigeridealene, dydene eller holdningene, slik disse blant annet er beskrevet i «Code of Chivalry». Disse dydene som er knyttet til krigeridealet er gjerne mot, ære og lojalitet eller varianter av disse. I det hele tatt forsøkte kirken å sette opp en rekke bestemmelser som skulle begrense krigens vold og gru.
19. T. Kuhns definisjon av et paradigme. (Kuhn, s. 9-10); «Med et paradigme forstår jeg allment anerkjente vitenskapelige prestasjoner som i en periode fungerer som modeller for problemer og løsninger innen et fellesskap av forskere.»
20. Et sentralt aspekt som ikke vil bli berørt i noen særlig grad er den såkalte to-regimentslæren. Men denne er et underliggende moment ved at dette aspektet ligger implisitt til grunn, når etikken bestemmes først og fremst ut fra behovet i denne verden, og ikke minst nestens behov i denne verden.
21. Wingren, s. 42.
22. Her kan det høres ut som om den lutherske kallsetikken i hovedsak er utilitaristisk i sitt vesen ved at den skal være til andres nytte. Det er riktig at de gode moralske handlingene skal innrettes med henblikk på den andres nytte, men det er ikke gitt at disse gjerningene skal maksimere den andres nytte eller lykke, slik utilitarismen i hovedsak leger opp til. Målet for handlingen er ikke maksimering, og slett ikke maksimering av egen eller andres lykke, men innretningen av embetets gjerninger er alltid innrettet henimot vår neste eller «den andre» om vi skal tale om luthersk profesjonsetikk.
23. Wingren, s. 35.
24. Løgstrup, s. 20.
25. Egen oversettelse til norsk av Løgstrup, s. 28.
26. Til debatten mellom Luther og Erasmus i de servio abitrio, sier Løgstrup; «Og den fri vlije, som i følge Erasmus’ oppfattelse på afmegtig vis vil det gode, er for Luther at se en inbildning». Løgstrup s. 78.
27. Bloomquist, s. 8.
28. Historien er hentet fra Osiel, M. Obeying Orders: Atrosity, Military Dicipline, and the Law of War,s. 23.
29. French, s. 14.
30. Ibid.
31. Stateman, s. 28

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.