Forvaltningsetikk – regelverk og refleksjon

Nylig skrev en offiser i Telemark Bataljon et debattinnlegg i media der han i sterke ordelag kritiserte forsvarsledelsen for å fjerne viktige kapasiteter i styrkebidraget i Afghanistan. Dette startet en intens debatt, både i media og innad i Forvaret. I denne sammenhengen er ikke innholdet i debatten det viktigste, men at den berører svært mange av forvaltningsetikkens spenninger.

Raag Rolfsen, sjef for fagavdelingen i FPK, skriver slik i sin artikkel «Om å forvalte sitt pund…»:

Forvaltningen befinner seg konstant i spenningen mellom hemmelighold og åpenhet, mellom lojalitet og varsling, mellom det politiske og det forvaltningsmessige nivået, mellom grundighet og effektivitet og mellom egne og forvaltningens interesser. Ofte må det innen forvaltningen foretas en avveining der flere av disse spenningene er satt i spill. Det ytterste korrigerende normgrunnlaget for en slik avveining finner vi i troen på menneskets uendelige verdi. Offentlig forvaltning er forankret i det som til syvende og sist gir staten legitimitet; vern om sårbare enkeltmennesker og fellesskap. En god og etisk forankret forvaltningspraksis er nært forbundet med grunnlagsetikken.

Rolfsen starter sin artikkel med å ta tak i forestillingen om at det innenfor forvaltningområdet bare gjelder å følge lov- og regelverket, og at det ikke finnes egentlige etiske dilemmaer knyttet til dette. Hans konklusjon er nettopp at forvaltningen konstant står i en avveining mellom ulike interesser.

Kontreadmiral Morten Jacobsen og seniorrådgiver Lars Hansen skriver om det arbeidet som er gjort innenfor forvaltningsetikk i FLO, ikke minst i etterkant av det som kom fram i den første Dalseide rapporten. De viser til flere områder der de har satt i gang spesielle tiltak. Et av de dilemmaene de påpeker er at kravet til hurtighet og effektivitet ofte kolliderer med kravene til nøyaktighet og etterprøvbarhet. I forhold til komplekse opersjoner langt hjemmefra opplever de stadig at de enten leverer for sent i forhold til brukernes behov eller de går på akkord med kravene til forsvarlig forvaltning.

I 1960 publiserte Knut Dahl Jacobsens artikkelen «Lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet i sentraladministrasjonen». Ekspedisjonssjef i FD, Fridthjof Søgaard, skriver i sitt forord at det er flere gode grunner til å gjengi Dahl Jacobsens artikkel i sammenheng med en bredere belysning av temaet «forvaltningsetikk». Artikkelen tar opp hvordan ulike sett av verdier og hensyn må veies opp mot hverandre for forvaltningen skal framstå som effektiv, faglig fundert og upartisk. Søgaard skriver i forordet:

Dahl Jacobsen drøfter særskilt to konflikter som kan melde seg for en offentlig tjenestemann: konflikten mellom lojalitet og nøytralitet, og konflikten mellom lojalitet og faglig uavhengighet. Dette er konflikter som åpenbart ikke bare utspiller seg i sentraladministrasjonen, men i statsforvaltningen, og offentlig forvaltning, mer generelt. Forsvarssektoren, også utenfor Forsvarsdepartementet, er neppe noe unntak. Forsvaret, og forsvarssektoren i bredere forstand, representerer regjeringens sentrale verktøy for videreutvikling og utøvelse av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. «Rolleflertydighet» (Dahl Jacobsens ord) som gjør seg gjeldende på departementsnivå, vil følgelig, i større eller mindre grad, også sette sitt preg på resten av sektoren. Også for Forsvaret og Forsvarets ansatte gjelder det strenge krav både om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet. I neste omgang krever dette at den enkelte for det første har tilstrekkelig forståelse for hva disse begrepene betyr, og dernest for hvordan ulike hensyn og verdier kan ivaretas selv om de kan synes å være innbyrdes motstridende. 

Nils Terje Lunde, prest ved Forsvarets skolesenter, stilte i sin prøveforelesning, ved disputasen til sin doktorgrad, spørsmålet om «Etiske retningslinjer for statstjenestemenn» (2005) representerer en ny type forvaltningsetikk. Selv om skrevne etiske retningslinjer er noe nytt i norsk forvaltning, konkluderer han med at det er klassiske idealbyråkratiske normer som står sentralt i dokumentet. Lunde viser også til en amerikansk studie der det bare er påvist en minimal positiv korrelasjon mellom eksistensen av retningslinjer og lovbrudd, og understreker at det ikke er retningslinjene som er utslagsgivende, men en intergrert etisk bevissthet og refleksjon i organisasjonskulturen.

Professor i etikk, Svein Olaf Torbjørnsen, spør om luthersk kallsetikk har noe konstruktivt å tilføre en moderne forvaltningsetikk? Han peker blant annet på at den vil kunne bidra til å flytte fokuset i yrket fra selvet og dets realisering, til nesten og nestens behov. Thorbjørnsen viser også til at etikken stiller strengere krav enn jussen:

En grunn til det er at lovgivningen må være jur­idisk gjennomførbar. Jus er en grovmasket anvendelsesform for etikk. Ved lovgivning kan man få til å gjøre visse etiske grunnprinsipper retningsgivende for utformningen av samfunnet. Med det settes også noen ytterste grenser for umoral. Ved juridiske midler kan man ikke gjøre mennesker moralske. Jussen blir på et vis etikkens laveste anvendelsesnivå. Det impliserer imidlertid at ikke alt som er legalt og juridisk vanntett også er moralsk. Det etiske går ut over det juridiske. Forvaltningsetikken stiller krav som går ut over forvaltningsloven.

Sjøforsvarsprest Georg Jokstad skrev tidligere i år en kronikk der han stilte spørsmål ved lojalitet og tillit til og innenfor Forvaret. Vi gjengir kronikken og noen refleksjoner han har gjort seg i etterkant.

I en tid der vi ønsker å bevege oss fra regelstyring og ordrebasert virksomhet, til målstyring og oppdragsbasert virke, er vi mer og mer avhengig av sunne refleksjoner og åpen debatt i alle deler av organisasjonen. God lesning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.