Luthersk kallsetikk – relevant for en moderne forvaltningsetikk?*

* Artikkelen er fagfellevurdert

Innsteg

Den økte interessen for etikk i samfunnet de siste årene reflekteres også i stats- og kommuneforvaltningen. Konkrete erfaringer med økonomisk utroskap og korrupsjon har også bidratt til høynet bevissthet om etiske problemstillinger. Dette omfatter spørsmål om lojalitet, lydighet og habilitet. Spørsmålet om faglig uavhengighet er også sentralt i denne sammenheng: Hvordan er det mulig å opprettholde faglig og etisk integritet når en samtidig skal gi faglige råd og sette en vedtatt politikk ut i livet?

Slike spørsmål og problemstillinger hører hjemme i forvaltningetikken. I utgangspunktet inkluderer forvaltningetikk både offentlig og privat sektor. I denne sammenheng begrenser jeg meg imidlertid i det vesentlige til den offentlige forvaltningen.

Min problemstilling gjelder imidlertid ikke forvaltningsetikk som sådan. Den er knyttet til et utenfraperspektiv på forvaltningetikk, eller mer presist: Har en religiøs etisk tradisjon, i.e. en luthersk kallsetikk, noe konstruktivt å tilføre en moderne forvaltningsetikk? Eller dreier det seg om to inkompatible størrelser uten relevans for hverandre? Med kallsetikk menes en religiøst forankret etikk som er utformet som en lære om kallet, det vil si en lære om hvordan Gud kaller mennesker til ulike oppgaver og roller i familie, samfunn og menighet. Kalls­etikken er her avgrenset til sin lutherske utgave. Det henger sammen med at den lutherske tradisjon er den mest innflytelsesrike i Norge, men også at det er den lutherske utgave som har vært mest tematisert i teologisk sammenheng. Med luthersk forstås både kallsetikken slik denne ble utformet av Luther selv og slik den er blitt videreført i tradisjonen etter Luther.

To momenter synes i utgangspunktet å problematisere et konstruktivt møte mellom de to størrelser: Kallsetikk gir for mange assosiasjoner i retning noe gammeldags og utdatert. I vår tid er det ikke lenger snakk om kall. I høyden kan kall begrenses til noen spesielle yrker som prest, lege og sykepleier. Hvor mange konsulenter i skatteetaten ser på seg selv som Guds redskap når de arbeider seg gjennom hauger av selvangivelser? En annet moment gjelder forholdet mellom det allmenne og det religiøse: Hvordan er det mulig å knytte en forbindelse mellom en statlig og kommunal forvaltningsetikk – den må ha en allmenn karakter og ivareta fellesverdiene i samfunnet – og en kallsetikk som har en klar kristen, ja endatil konfesjonell forankring?

Mitt innsteg i denne sammenheng er ikke de enkelte verdier og holdninger som er nødvendige i en forvaltningsetikk. I større grad dreier det seg om mer overordnede spørsmål knyttet til forvaltningsetikken forutsetninger og grunnleggende verdier. Bare i begrenset grad vil jeg komme inn på enkeltverdier.

Min disposisjon er enkel i den forstand at jeg først utfolder mer hva som menes med forvaltningsetikk og luthersk kalletikk. Dette gir de nødvendige forutsetninger for i siste del å kunne drøfte mer systematisk mulighetene for et konstruktivt møte mellom dem.

Forvaltningsetikk

Hva menes med forvaltningsetikk? Artikkelens avgrensning tilsier at det her dreier seg om etiske problem knyttet til virksomhet i offentlig forvaltning. Denne skal forberede (skape gode forutsetninger for beslutninger) og implementere de beslutninger som politikere fatter. Virksomheten foregår i departementer, i andre deler av statsforvaltningen, i fylkeskommuner og i kommuner.

Etikk i offentlig forvaltning

I Norge inkluderer den offentlige forvaltning et betydelig antall arbeidstakere. Den er organisert hierarkisk, fra departementsråd og rådmenn til rådgivere, konsulenter og sekretærer. Noen er politisk ansatt, del fleste er ansatt på basis av utdannelse og erfaring. Som offentlige tjenestemenn og -kvinner1For å forenkle bruker jeg i fortsettelsen «tjenestemann/menn», men inkluderer både kvinner og menn. står de i ulike relasjoner: til politikere, til andre tjenestemenn (overordnede, sideordnede og underordnede) og til de samfunnsmedlemmer som de gjennom sitt arbeid påvirker og tjener (generelt, klienter, interessenter). Det er ikke vanskelig å tenke seg at etiske problemstillinger kan reise seg i tilknytning til disse relasjoner. Det samme gjelder om en gjør seg bevisst at en tjenestemann må forholde seg til flere forskjellige plan der det stilles ulike krav. Disse er ikke alltid forenlige. I hovedsak dreier det seg om tre plan: et funksjonsplan (tjenestemannen skal lojalt og lydig ivareta den funksjon å implementere andres beslutninger), et offentlighetsplan (tjenestemannen har i enkelte tilfeller myndighet til å utøve vold eller tvang, noe som reiser spørsmålet om rettssikkerhet) og et demokratiplan (det skal tas hensyn til demokratiske prosedyrer og grunnverdier, knyttet til folkets valg, politikernes krav og lovene). Det er lett å tenke seg at det her kan oppstå spenninger: Overordnede kan be tjenestemannen om å sette ut i livet beslutninger som vedkommende føler strider mot offentlighets- og demokratiplanets krav. Da aktualiseres etikken umiddelbart, særlig knyttet til spørsmålet om tjenestemannens autonomi og integritet. Finnes en slik autonomi i statsforvaltningen? Styringen fra politikere og overordnede er ofte såpass upresis at det gir rom for en viss handlingsfrihet. I tillegg gis det for tjenestemannen også et visst rom for egne initiativ knyttet til nye tiltak og vurdering av det som allerede fungerer og er gjennomført. Der styringen er klar og konsis, kan autonomien og integriteten lett komme under press: Skal tjenestemannen følge styringssignalene og tilpasse seg? Forvaltningsetikkens funksjon er således både knyttet til spørsmålet om tjenestemannen skal følge styringen og til spørsmålet om hvordan handlingsfriheten skal struktureres der styring finner sted.2Til dette se Lundquist, 9ff.

To offentlige dokumenter

I norsk sammenheng er ikke forvaltningsetikk, forstått på denne måte, tematisert i utpreget grad. På to punkter er det imidlertid grunn til å se nærmere etter, med tanke på å identifisere innhold og profil. I 1993 ble det gjennomført en offentlig utredning med akkurat dette tema: Forvaltningsetikk (NOU 1993:15).3Administrasjonsdepartementet, 1993 Bakgrunnen var et ønske om å fremme gode etiske holdninger i statsforvaltningen. Dette skulle skje på basis av de fellesverdier som hadde allmenn tilslutning i samfunnet og ved å fremme bevissthet om ansattes personlige etikk. Forvaltningsetikk forstås her som en ivaretakelse av sunne moralske normer. Den balanserer mellom respekt for overleverte normer og fellesverdier og selvstendige, ansvarlige og noen ganger kritiske moralske vurderinger. I denne forstand er forvaltningsetikk noe som går ut over og lenger enn spørsmål om hva som er lovlig og ikke lovlig. Det er viktig også «å sette opp høye idealer og mål som statsforvaltningen kan strekke seg mot».4Ibid., 7, jf. 10. Det fremheves videre at forvaltningsetikken må forholde seg til at statsforvaltningen må ta andre hensyn og forholde seg annerledes til private interesser enn hva som er tilfelle i ordinær næringsvirksomhet. Den må bevisstgjøre seg at noen verdier kreves eller forventes det at forvaltningen skaffer til veie eller verner om. Av slike nevnes velferd og vekst, frihet, likhet og rettferdighet, medbestemmelse og innflytelse, rettsikkerhet og effektivitet. En grunnorm for den enkelte tjenestemann er at en ikke lar seg lede av personlige sympatier eller antipatier eller av mulighet for egen eller nærståendes vinning.5Se Ibid.,13f.

En nyere offentlig tilnærming til samme problematikk finnes i Etiske retningslinjer for statstjenesten, utgitt i 2005.6Se Moderniseringsdepartementet, 2005. I en annen artikkel i denne utgave av tidsskriftet Pacem er disse retningslinjer analysert av Nils Terje Lunde med tanke på deres karakter av å være en ny form for forvaltingsetikk.7Lunde 2008. Lundes konklusjon er at retningslinjene tar opp i seg klassiske idealbyråkratiske normer, slik disse først ble presentert av M. Weber. Webers idealbyråkrati bygger på at byråkratiet har en legalistisk- hierarkisk struktur. Dette gjelder så vel den formelle rettslige side som den personelle side. Et system av kontroll og disiplin skal sikre at byråkratene holder seg innenfor de regler som gjelder, noe som i neste omgang også får stor betydning for utformingen av det byråkratiske ethos. Dets innhold er knyttet til en korrekt og objektiv observans av de plikter og regler som gjelder. Av dette gir det seg en streng embetsdisiplin og en saklighet som utelukker alle personlige preferanser. Samtidig representerer reglene noe som går ut over dette. Ved at de fungerer i et samspill med omgivelsene, har de en dynamisk karakter. Lunde stiller likevel spørsmålet om de i tilstrekkelig grad reflekterer de flerkulturelle og livssynspluralistiske utviklingstrekk i samfunnet. Til dette se Lunde 2008, s. 35ff og Weber 2002

Retningslinjene har som målsetting å skape tillit til statsforvaltningen. De er ment å ha en generell karakter uten for detaljerte regler. I denne forstand forutsetter de at tjenestemannen også involverer sin egen etiske refleksjon i sitt forhold til dem og slik bidrar til en økt etisk bevissthet. De bygger både på allmennetiske og mer spesifikke forvaltningsetiske normer og verdier. Innholdsmessig dreier det seg også her om å unngå at egne interesser og mulighet for fordeler spiller noen rolle. Av normative føringer fremheves respekt, lojalitet og lydighet, men også lojalitetens grenser, åpenhet og ytringsfrihet. I denne forstand får rettsstatsverdier en sentral plass. Innbyggerne skal ha kontroll med forvaltningen. Deres integritet og ytringsfrihet skal respekteres og det skal varsles om problematiske forhold.

Bare i svært begrenset grad gis det begrunnelser for de ulike retningslinjer. Dette kan kanskje forklares ut fra at det nettopp er retningslinjer og ikke en utredning som ender opp med visse retningslinjer. Da kunne en forvente mer omfattende etiske begrunnelser. På den annen side føyer dette seg inn i et mønster vi kjenner også fra etiske retningslinjer i næringslivet. Disse såkalte kodekser er gjerne bestemmelser i form av en opplisting av hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt i yrket. Det er sannsynlig at retningslinjene for statstjenesten, som uttrykk for en forvaltningsetikk, i noen grad er påvirket av tradisjoner innen forretningsetikk.8Lunde 2008, xx 7. Retningslinjene likner retningslinjene for næringslivet også i en annen forstand. De er pliktetisk orienterte. Selv om det i de statlige retningslinjer også finnes visse holdningsetiske tilnærminger, og enda mer i de allmenne verdier som de refererer til, er de grunnleggende preget av en pliktetisk tilnærming.9Til denne problematikk, se Thorbjørnsen 2000 Et teleologisk perspektiv er knyttet til at retningslinjene skal fremme virksomhetens tillit og anseelse og statens omdømme.10Moderniseringsdepartementet, 5 f

Etikk og jus

Etiske retningslinjer for statsforvaltningen står naturlig nok i relasjon til juridiske forutsetninger som forvaltningen bygger på.11Til dette se Ibid., 3f, 23f. Det gjelder forvaltningsloven, offentlighetsloven, straffeloven, tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven. I tillegg forholder de seg også til ulovfestede forvaltningsrettslige prinsipper og prinsipper for god forvaltningsskikk. Dette viser hvor tett forbindelse det er mellom det etiske og det juridiske. Forholdet er toveis i den forstand at jussen på den ene side påvirker de etiske prinsipper og normer som settes opp for statsforvaltningen. På den andre side blir jussen selv påvirket av de etiske regler og holdninger som gjelder allment i befolkningen. Dette viser seg også på sanksjonssiden. Brudd på de generelle etiske retningslinjene medfører ikke juridiske sanksjoner i forhold til tjenestemannen. Habilitetsproblemer kan gjøre vedtak ugyldig og forsømmelser kan medføre tjenestemessige reaksjoner. Er bruddene i forhold til retningslinjene grove, vil det kunne utløse straffereaksjoner med basis i de nevnte lover.

Dette forholdet mellom jus og etikk reflekterer et allment forhold. Etikken stiller strengere krav enn jussen. En grunn til det er at lovgivningen må være jur­idisk gjennomførbar. Jus er en grovmasket anvendelsesform for etikk. Ved lovgivning kan man få til å gjøre visse etiske grunnprinsipper retningsgivende for utformningen av samfunnet. Med det settes også noen ytterste grenser for umoral. Ved juridiske midler kan man ikke gjøre mennesker moralske. Jussen blir på et vis etikkens laveste anvendelsesnivå. Det impliserer imidlertid at ikke alt som er legalt og juridisk vanntett også er moralsk. Det etiske går ut over det juridiske.12Til denne differensiering, se Asheim 1988, 46, jf. 39f. Forvaltningsetikken stiller krav som går ut over forvaltningsloven.

Kallsetikk

Kall og kallstanke

I den grad ordet kall overhodet brukes i dag, kan vi skille mellom to hovedbruksområder. I sin sekulære utgave refererer det til et menneskes lønnsarbeid og spesielt til yrker med en viss filantropisk tilsnitt. Bare helt unntaksvis brukes kall om andre relasjoner som mennesket står i som familiemedlem, borger eller venn. I sin kristne, religiøse utgave relateres det primært til yrker og aktiviteter som er knyttet til kirke og kristenliv.

Slik har det ikke alltid vært. På reformasjonstiden og spesielt i den lutherske tradisjon var tanken om kallet meget viktig og inkluderte de fleste og viktigste sider ved menneske- og samfunnslivet.13Analyser og fremstillinger av Luthers lære om kallet og arbeidet finnes blant annet hos Wingren 1942 og Kjellberg 1994, 164ff. Den oppgave eller rolle som enhver har, kalte Luther for et «kall» (tysk: beruf, latin: vocatio). I alle relasjoner og sammenhenger der mennesket levde, hjemme, i det økonomiske liv, i kulturen og i politikken, var kallstanken viktig. Disse sammenhenger ble sett på som arenaer gitt av Gud. Her skulle mennesket i lydighet svare på Guds kall til å tjene sin neste i kjærlighet. Som sådan var de også Guds medarbeidere i hans skapning.14Det fantes yrker og oppgaver som ikke tilfredsstilte disse krav og representerte syndige yrker og aktiviteter. Av slike nevnes klosterliv, prostitusjon, å være røver, tigger og drive med utlån til ågerrente.

Når Luther brukte det religiøst ladede ordet beruf/vocatio også som betegnelse på helt profane yrker, oppgaver og roller – riktignok relatert til kristne mennesker – innførte Luther virkelig noe nytt.15Se Wingren 1942, 12 En slik forståelse av kallstanken adskilte seg markert fra den middelalderske og katolske tenkning. Her var den religiøse betydning av kallet begrenset til livet i klosteret og aktivitetene i kirken. Etter Luthers mening var en skomakers arbeid eller en mors arbeid i hjemmet like hellig og nødvendig som prestens. Om det var utført i tro og med innretning mot nesten, var det verdifullt for Gud.16For en fremstilling av det bibelske grunnlag for en slik forståelse av kallet, se fremstillingen hos Schuurman 2004, 17ff.

Denne forandring i synet på kallet hadde ikke bare en religiøs side. I senmiddelalderens byer begynte egalitære tendenser å gjøre seg gjeldende.Profesjonene ble mer selvstendige, håndverkerne mer bevisstgjorte og en del arbeiderne flyktet fra landsbygdens fattigdom og leilendingssystem. Mulighetene gav seg for at menneskers status kunne forandres. I denne situasjonen ble det monastiske ideal problematisert og en lære om kallet som inkluderte alle mennesker, ikke bare de geistlige og kirkelige, vokste frem. Den bibelske tanke om at alle kristne tilhørte et kongelig presteskap,17Se 1 Pet 2,9. ble viktig.18I sin vurdering og tolkning av dette så sosiologen Max Weber en sosial og økonomisk revolusjon. Det asketiske ideal som tidligere var forbeholdt prester, munker og nonner, fikk nå relevans for alle troende og i deres daglige liv. Dette fremmet rasjonaliseringen av økonomien, byråkratiseringen av politikken og gjorde den spesielle kristne etikken til noe som hørte dagliglivet til. For Weber representerte denne disiplinering av dagliglivet, sammen med noen andre faktorer, viktige forutsetninger for utviklingen av den moderne kapitalisme. Weber utvikler dette i sin berømte bok om protestantisk etikk og kapitalismens ånd, se Weber og Langeland 2001.

Luther skilte mellom kall, embete og person, selv om de to første i noen grad gikk over i hverandre.19For en oversikt, se Kjellberg 1994, 168, note 5. Både kall og embete inkluderte lønnet arbeid og de roller mennesket har i forhold til andre, i familie og samfunn. I kallet og embetet ivaretar mennesket oppgaver som Gud bruker i sin styring og opprettholdelse av verden. Når han bruker betegnelsen «person», gjelder det situasjoner der mennesket handler på egne vegne, så å si bare fremmer sin egen sak. Embetene hører i denne forstand alltid til på Guds side. De er i seg selv gode, selv om de kan bli misbrukt. Personene, derimot, kan i sin virksomhet være tjenere både for Gud og djevelen.

En integrerende faktor i menneskelivet

På reformasjonstiden ble hele livet sett på som et kall. En tro som var aktiv i kjærlighet i de kall der menneske befant seg, ble et viktig uttrykk for kristen etikk og et meningsfullt moralsk liv. I denne forstand hadde ikke kallstanken så mye med yrkesvalg å gjøre. Den fungerte som en integrerende faktor i et menneskes liv. Det offentlige kunne ses sammen med det private, det religiøse med det sekulære og det som foregikk i hjemmet sammen med det som hadde å gjøre med yrket. Alt hørte sammen fordi mennesket hadde et kall å utføre i alle de relasjoner det stod i. Gud hadde innstiftet en naturlig og god ordning i verden. Den bestod av tre stender: To av dem, oeconomia (familien og næringslivet) og politia (den samfunnsmessige og politiske arena), utgjorde en gruppe. Ecclesia (kirken) utgjorde en stand av en annen art. Den første gruppen skulle sørge for menneskets legemlige velferd, den andre for den åndelige, menneskets frelse.

Luthersk kallstenkning er bred i den forstand at kallene er mange. Ut fra sitt kristne grunnlag skal kallstanken gi hjelp til å tolke de roller og yrker som menneskene allerede hadde. Teologisk knyttet kallstanken særlig an til forståelsen av forsynet og inkarnasjonen. Den som i sitt kall ivaretar de plikter som hører til det, han eller hun bidrar til realiseringen av Guds evige vilje for verden. Den som tar imot de tjenester som bys frem, representerer gjennom sine behov den inkarnerte Kristus.20Schuurman 2004 , 7 Kallstanken skal være en slags linse som gjør det mulig for mennesket å se sine forpliktelser som uttrykk for Guds kall, i alle de ulike sammenhenger det befinner seg. Disse forpliktelser kan mennesket også erkjenne ut fra erfaringen av gjensidig avhengighet: Det holdes oppe av andre og holder selv andre mennesker oppe. Om vi overser våre forpliktelser, erfarer vi moralske konflikter og anger.

Pliktens betydning i kallsetikken er stor. Kombinert med tanken om kall som en integrerende faktor i menneskelivet blir pliktfølelsen en gjennomgående norm i utøvelsen av kallet. Som kallet er noe mer enn bare yrkesutøvelsen, så begrenses heller ikke pliktfølelsen av de ytre formelle rammer. Ser en på sitt liv og sitt arbeid under kallets synsvinkel, så arbeider en ikke bare til arbeidstiden er slutt, men til arbeidet er gjort.

Det som forener de ulike kall, er kallets grunnleggende teologiske forutsetninger.Disse forutsetninger utgjør også grunnlaget for kallsetikken. Det er Skaperens vilje at mennesket, som Hans ypperste representant på jorden, skal påta seg oppgaver og forpliktelser der det lever sitt liv. Kallet er å tjene Gud og nesten. Slik skal kjærligheten realiseres. Nestekjærligheten skal være norm i alle menneskers kall, selv om det tar seg ulike uttrykk i de forskjellige kall.21D. Schuurman tenker at også shalom er en grunnleggende normativ kategori i kallslæren slik den må utformes i dag. Selv om dette hebraiske ord ofte oversettes med fred, innebærer det noe langt mer enn fravær av fiendtlighet. Shalom inkluderer også glede, knyttet til alle de relasjoner mennesket lever i, til seg selv, sin neste, naturen og til Gud. Det uttrykker en helhet som forutsetter rettferdighet, men samtidig går ut over den. Den innbefatter Guds opprinnelige vilje for skapningen og for livet på den nye jord. Selv om shalom som norm ikke var viktig på reformasjonstiden, representerer den i dag en fruktbar utvidelse av det normative grunnlag, en utvidelse som ikke saklig synes å komme i konflikt med den opprinnelige lære om kallelsen. Se ibid, xi, 79f.

Autoritet, lydighet og legitimering

For Luther var arbeidet en plikt som lå på alle. Den rette formen for arbeid var et «arbeid i tro». Læren om kallelsen representerte slik sett et forbindelsesledd mellom disse to synspunkter. Uten et gudsforhold kan mennesket ha et embete, villet og innsatt av Gud, men ikke et kall.22Wingren 1942, 104; jf., 167. Kallet hørte likevel helt og holdent til på skapelsesiden og var relatert til loven, ikke til evangeliet og frelsen.

Fordi arbeidet er en plikt, blir ikke arbeidets prestasjoner og resultater viktigst.Viktigst er lydigheten mot Guds ordninger. Ulydigheten er ikke så mye knyttet til uvilje mot å arbeide som det er å avvise arbeidets plass i Guds skapte ordning og å bruke det til å fremme selviske mål. Selvrealisering synes ikke å være en viktig side ved det menneskelige arbeid for Luther. Lydigheten er primært relatert til Gud og sekundært til dem som er ens overordnede i arbeidet og i de oppgaver og roller en ivaretar som menneske. Luthers lære om kallet har i denne forstand et klart paternalistisk preg. Slik er maktfordelingen i den naturlige ordningen. Øvrighetens makt utledes fra foreldrenes makt. Det fjerde bud spiller her en stor rolle. Det forhold at dette bud, som det eneste, inneholder et løfte, gir for Luther en spesiell tyngde til denne ordning. Både overordnede og underordnede skal søke det felles beste, men det er bare den overordnede som skal ha makt og autoritet. Den underordnede skal føye seg. Bare den overordnede har ansvar for fellesskapets funksjon. Ansvaret ligger imidlertid mer hos det embete som har makt, enn hos enkeltindividet.23Se Kjellberg 1994, 171f, 178f.

På denne bakgrunn er det ikke til å undres over at luthersk kallstenkning tradisjonelt er blitt tatt til inntekt for en legitimering av det bestående. Det gjaldt å respektere autoriteten til mennesker som var i maktposisjoner. I dette ble inkludert foreldre, konger, arbeidsgivere, lærere, prester og dommere. I sine funksjoner, tenkte en, representerte de ikke seg selv, men Gud. Hos Luther er dette nært knyttet til hans toregimentslære: Mennesker og embeter med makt er Guds tjenere. I utøvelsen av embetet holder Gud personen framfor sitt ansikt som en maske, en Guds larva. Slik tvinger embetet personen til å gjøre det som begrenser det onde, forhindrer kaos og øker muligheten for å realisere innholdet i en kristen etikk. Tvangen i embetet er først og fremst innrettet mot helhetens beste. Det innebærer at individets velferd noen ganger må vike for helhetens velferd.24Se ibid, 182.

Det legitimerende og i neste omgang konserverende kommer også til uttrykk i Luthers tanke om at et menneske skal bli i sitt kall. En henviste her gjerne til 1 Kor 7, 20.25Her heter det: «Enhver skal bli på den plass som var hans kall den gang han ble kalt.» Deler av den lutherske tradisjon har knyttet dette sammen med en lære om gudgitte, permanente og hierarkiske skaperordninger som de troende skulle forbli i. Kallet ble knyttet til den stand en tilhørte, den stilling eller det embete en hadde i samfunnet.

I en slik tenkning var og er det en betydelig fare for å gi en religiøs legitimering av et eksisterende sosialt kosmos, et kosmos preget av lydighet og med en utpreget autoritær, hierarkisk struktur. Her ligger muligheten åpen for at maktmennesker kan få en autoritet som de absolutt ikke burde få. Faren er at ordninger som indirekte fremmer urett mer enn rettferdighet kan få frirom og unngå enhver form for kritikk. En luthersk kallsetikk som fremhever slike verdier kan lett brukes til formål som utnytter og undertrykker mennesker. Gitt slike forutsetninger vil for eksempel den moderne tanke om whistleblowing være ganske problematisk. Den enkelte skal innordne seg og ikke gjøre oppmerksom på problematiske forhold oppover i systemet. En skal innordne seg og finne seg i de forutsetninger som gjelder for det kall og den plass en har. I en slik kontekst kan også pliktfølelsen bli utnyttet på den måten at en forventer at en arbeider ut over det en både er pliktig til og blir betalt for.

Mangel på gjennomslag?

Ut fra denne påpekning av problematiske sider ved kallstanken, skulle en kanskje være tilfreds med at tanken om kallet og den etikk som er knyttet til denne, ikke synes å ha så stort gjennomslag i vår tid. De konserverende og hierarkiske maktstrukturer som hefter ved en del av kallstanken og kallsetikken, vil raskt komme i konflikt med forestillingene om likhet og demokrati, forestillinger som er bærende og hellige i vestlige samfunnssammenhenger. Kallstanken kan befeste eller endog fremme et problematisk demokratiunderskudd. På den annen side er det også en motsatt fare: fokuset på likhet kan i vår tid være så stort at en ikke har syn for de faktiske forskjeller, det være seg i kunnskap, makt og status. Så å si per definisjon skal de ikke være der. Å overse dem og ikke gjøre noe med dem er også problematisk. I kallsetikken ligger det også et sunt og positivt incitament til å forholde seg til slike forskjeller og la dem fungere i en større sammenheng på en fruktbar måte. Det er mulig å la dette skje uten at det innebærer at grunnleggende verdier knyttet til likhet og demokrati krenkes.

Reelt sett er det nok likevel ikke disse grunner som gjør at kallstanken og kallsetikken mangler gjennomslag i dagens virkelighet. Det henger mer sammen med sekulariseringen og pluraliseringen i samfunnet. Færre og færre mennesker ser sitt yrke, sine oppgaver og sine relasjoner i verden som svar på eller uttrykk for Guds kall. Utviklingen lar seg også avlese i en sterk moralsk individualisme og et syn på sosiale relasjoner preget av tenkningen innen området for økonomi og ledelse. Der kallsetikken fokuserer på de overgripende og grunnleggende moralske forutsetninger og på de langsiktige konsekvenser, der tenderer det moderne samfunn mer i retning det kortsiktige og det som kan gi gevinst, ikke minst økonomisk. Hensynet til nesten, kjærlighet og rettferdighet er normer som tradisjonell kallsetikk har vektlagt. Er det sannsynlig at slike normer virkelig fungerer blant mennesker som ivaretar de aktiviteter og relasjoner som kallstanken er knyttet til? Det kan synes som om den økonomiske utvikling og de økonomiske krefter har parkert kallstanken i den forstand at den ikke lenger har noen betydning for relasjonen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver og mellom samfunnet og forretningslivet. De kvaliteter som ifølge Douglas J. Schuurman er karakteristisk for kallstanken, lojalitet, gjensidig tillit og opptatthet av de overgripende langtidsmålene ved en virksomhet, de er vanskelig å holde i hevd i dagens økonomiske og byråkratiske kontekst.26Se Schuurman 2004, 13

Religiøs tvang?

Spørsmålet om kallstankens gjennomslag og legitimitet har også blitt tatt opp fra kommunitaristisk teologisk hold. Stanley Hauerwas27Se Hauerwas 1983 og Jacques Ellul argumenterer for at den protestantiske kallstanke er ubibelsk særlig i den forstand at den på en utillatelig måte tvinger en religiøs mening på det sekulære liv. Kallstanken i Bibelen, hevdes det, er begrenset til livet i kirken, ikke livet utenfor. De fornekter imidlertid ikke at Guds kall kan komme til mennesker i ulike sosiale posisjoner og at ens arbeid er et sted der en kan tjene både Gud og mennesker. Arbeidet eller andre roller, eksempelvis som ektefelle, barn eller forelder, må imidlertid ikke forstås i retning av at en her har del i Guds funksjon som skaper og forløser. Da gjøres disse roller og funksjoner til avgudsdyrkelse. I en tid preget av teknologisk og industriell kapitalisme, er etter Elluls28Ellul 1982 mening lønnsarbeid ikke noe kall, bare et middel til å overleve.

Kritikken er berettiget i den forstand at en forståelse av kall som problematiserer Guds unike posisjon som skaper og forløser, ikke er akseptabel. Det samme gjelder om gjerningene i kallet får en slik tyngde og betydning at forståelsen av frelse ved tro uten gjerninger kommer i fare. For Luther hadde imidlertid arbeidet definitivt ikke noen funksjon i forløsningen. Sett i forhold til frelsens evighetsperspektiv er arbeidet, som andre kall, noe midlertidig, flyktig og forbigående. Det er heller ikke uten videre innlysende at en forståelse av kallet knyttet til tanken om Guds fortsatte skapelse i verden, skulle problematisere Guds suverenitet som skaper. Det er mer innlysende å tenke at Gud i sin fortsatte skapelse og opprettholdelse av verden bruker mennesker der de er, for å virkeliggjøre sine formål. I en slik situasjon er det ikke vanskelig å holde orden på hvem som er herre og hvem som er tjener. Et problem med Hauerwas’ og Elluls kritikk er videre at de isolerer den verdslige virkelighet fra den religiøse sfære. Har religionen ingenting å si for denne virkelighet? På dette punkt er det nettopp kallstanken og kallsetikken kan yte et bidrag. De kan skape en integrasjon mellom de ulike aktiviteter og relasjoner i det menneskelige liv og visjonen av kjærlighet og tjeneste, både i forhold til Gud og nesten.

Overføringsverdi?

Kallsetikken har en begrenset verdi i den forstand at den ble til i en tid med helt andre samfunnsmessige forutsetninger enn de vi står overfor. Begrensningen er særlig knyttet til at den gir et incitament til å legitimere den til enhver tid eksisterende samfunnsstruktur. Denne konserverende holdning kommer raskt i konflikt med vår tids diskursive og demokratiske måte å tenke om utvikling av samfunnet. Likevel har den verdi. Tre forhold vil jeg særlig ta med videre. For det første gir den et perspektiv på menneskets arbeid og øvrige oppgaver som løfter disse opp fra en nærsynthet der selvrealisering og dekking av egne behov er det som teller mest. Kallslæren plasserer mennesket og dets oppgaver i en større samfunnsmessig sammenheng der den enkelte skal yte sitt spesielle bidrag. At den også får en religiøs og ideologisk forankring, kan være utfordrende og kalle på motsvar. At den utfordrer til motsvar er imidlertid i seg selv verdifullt, med tanke på hvor sentrale disse tema er i menneskets liv. For det andre gir den et innholdsmessig perspektiv på menneskets oppgave i verden som ikke er bundet til kallslærens spesifikke religiøse forutsetninger. Menneskets oppgave i verden er knyttet til å tjene sin neste, med alt hva det innebærer. For det tredje åpner skillet mellom embete og person for erkjennelsen av at mennesket i utførelsen av sine oppgaver i verden står under en viss tvang. Embetet er et redskap som kan og bør brukes for å fremme handlinger som stemmer med den ordning eller de ordninger som fellesskapet er blitt enige om.

Kallsetikkens relevans for forvaltningsetikken

To uforenlige kontekster?

Spørsmålet om kallstikkens relevans for forvaltningsetikken reiser mange spørsmål, så å si før en kommer til saken. Kallsetikken er utviklet i en religiøs og endatil bestemt kristen, konfesjonell kontekst. Dens primære relevans synes å være for kristne mennesker som forsøker å tolke sine liv og finne sin plass i verden på en måte som samsvarer med det grunnlag en har i sin kristne tro. Sosialteoretikeren Robert Bellah har pekt på at nettopp kallstanken og kallsetikken kan være et godt hjelpemiddel i den sammenheng. Å tolke sine liv ut fra kallstanken kan være nyttig i møte med en virkelighet der det markedsorienterte, byråkratiske og individuelle er dominerende faktorer.29Se Bellah 1991

Ikke uten videre er det mulig å overføre elementer fra en slik religiøst forstått kallsetikk til en allmenn og sekulær sammenheng. Kallsetikkens religiøse overbygning er ikke relevant, så å si. En forvaltningsetikk som skal være forpliktende for alle tjenestemenn, uansett livssynsmessig og religiøs bakgrunn, kan ikke ha dette som en bærende forutsetning.

Er det på dette punkt mulig å skille mellom innhold og overbygning? Har kallsetikken et innhold og anliggender som kan anvendes også i en sekulær forvaltningsmessig kontekst? Innen etikk generelt er det vanlig å tenke at mennesker av ulike livssyn kan enes om viktige etiske normer, selv om disse normer i de ulike livssynsmessige sammenhenger begrunnes ulikt. En slik enighet kan ha stor praktisk betydning. Det kan utløse handlinger og ordninger av stor verdi for et samfunn. Samtidig er dette en enighet som har sin grense. Denne grensen er knyttet både til motivasjonsplanet og til den nærmere innholdsmessige bestemmelse av normene. Uten tvil er det en forbindelse mellom det overordnede livssynsmessige eller ideologiske plan i etikken og det innhold denne etikken får. I et handlingsmessig samarbeid på tvers av livssynsgrenser kommer dette ofte til uttrykk der en ikke nøyer seg med de overordnede og generelle handlingsvalg, men går lenger i konkretiseringene. Da oppstår gjerne uenigheten. Enighet på det overordnede og generelle handlingsnivå er likevel meget verdifullt og kan bidra til å fremme gode handlingsstrategier.

Kan det tenkes slik også i denne sammenheng? Jeg tror det. Teologisk sett er det ikke vanskelig å fastholde at det finnes et slikt innholdsmessig tilknytningspunkt på tvers av livssyn. Det lar seg begrunne ut fra skapertanken. Gud har i alle mennesker lagt ned en mulighet for, i en begrenset grad, å erkjenne hva som er rett og galt. Det skjer via menneskets samvittighet og fornuft. Slik har skaperen utrustet mennesket.30Til dette se en mer omfattende drøfting i Heiene og Thorbjørnsen 2001, 69ff.

En luthersk kallsetikk representerer det spesielle. Det spesielle i den ovenfornevnte forstand er imidlertid mer knyttet til rammene eller overbygningen enn det er til innholdet, selv om også innholdet er påvirket av rammene. Tanken om at en i sitt kall også skal tjene Gud, er noe som går ut over det allmenne. I de allmenne momenter finnes tilknytningspunktene mellom kallsetikken og forvaltningsetikken.

Kall og profesjon

Kallsetikk så vel som forvaltningsetikk har et fokus på menneskets arbeid. Å være en statstjenestemann eller en kommunebyråkrat er å ha dette som yrke og som arbeid. Forvaltningsetikk er en form for arbeids- eller yrkesetikk for tjenestemenn i det offentlige forvaltningsapparatet. En snakker i denne sammenheng også om profesjonsetikk.31Til spørsmålet om profesjonsetikk, jf. for eksempel Christoffersen (red) 2005 og Pritchard 2006

Profesjonsbegrepet kan imidlertid forstås vidt, om alle slags yrker, og mer smalt. I det siste tilfellet dreier det seg om yrker som baserer seg på en fagutdannelse, gir spesialiserte faglige ferdigheter, har en beskyttet tittel og har spesielle etiske regler for utøvelsen av profesjonen. Statlige og kommunale tjenestemenn generelt kan ikke sies å ivareta en profesjon, i den smale forstand av ordet. Som sådan er det ikke spesielle regler som gjelder, men mer allmenne. Men det kan være profesjoner i ordets snevre forstand innenfor gruppen av offentlige tjenestemenn, eksempelvis prester og jurister. Det spesielle i denne sammenheng er de særlige krav til integritet og uavhengighet som fordres i behandlingen av saker som gjelder andre mennesker eller institusjoner som det offentlige organ forholder seg til.

Nærheten mellom profesjonsbegrepet og kallsbegrepet tilsier imidlertid ikke at de er synonyme. Selv om profesjonstanken inkluderes i kallstanken, er kall noe mer enn et yrke eller en profesjon. Kallstanken går bak eller utover utøvelsen av selve yrket og gir det en ramme som er meningsbærende. Denne rammen kan selvfølgelig være tilstede selv om ordet «kall» ikke brukes. Et uttrykk for en slik ramme eller forankring finnes i tanken om at yrket eller profesjonen er en måte å realisere seg selv på. Den offentlige forvaltning har imidlertid ofte et så formelt preg at alt som går ut over det rent yrkesmessige kan ha vanskeligere for å gjøre seg gjeldende. Et møte mellom kallsetikken og forvaltningsetikken kan kanskje i større grad bevisstgjøre forvalterne på disse ytre meningsbærende rammer, blant annet relasjonen mellom yrket og yrkesutøverens mer overgripende samfunnsansvar i sin forvaltning.

Selvrealisering eller tjeneste for nesten

Det spesielle med kallstanken er at denne meningsskapende ramme har et helt spesielt fokus, innholdsmessig knyttet til nesten. Denne innretning betyr ikke at innretningen mot mennesket selv og muligheten for selvrealisering er uten betydning. Også i kristen antropologi er menneskets relasjon til seg selv viktig. Nestekjærlighetsbudet har nettopp selvkjærligheten som referanse.32Til spørsmålet om forholdet mellom selvkjærlighet og nestekjærlighet, se Thorbjørnsen 2008, 273ff. Det er likevel ikke selvkjærligheten, men nestekjærligheten som har prioritet.

På dette punktet har kallsetikken en særlig relevans med tanke på utformingen av forvaltningsetikken. Det gjelder for det første på det overordnede plan. Utøvelsen av et yrke har et mål. Bare unntaksvis er menneskene helt likegyldige i forhold til hva arbeidet skal tjene til. Der det finnes et mål, kan målet variere. For noen er målet selvtilfredsstillelse og selvrealisering, for andre kan det være ønsket om å tjene mye penger og for atter andre kan det være et ønske om gjennom sitt arbeid å tjene sine medmennesker. En aktualisering av kallsetikken i forhold til forvaltningsetikken vil kunne bidra til en bevisstgjøring og muligens en viss kursjustering. En slik justering forutsetter ikke en religiøs overbygning, men representerer en måte å ta konsekvensen av at en som menneske lever i fellesskap der vi er avhengige av hverandre.

I et samfunn hvor selvrealisering og selvaktualisering står sentralt, har tanken om avhengighet en negativ valør. En ønsker ikke å være avhengige av andre. Den som tenker slik, tar ikke på alvor realitetene knyttet til å leve i et samfunn som vårt. Her er vi svært avhengige av hverandre. Jeg er avhengig av andre og andre av meg og det jeg bidrar med. Slik er vårt samfunnsfellesskap ordnet. I og med at forvaltningsetikken skal bidra til å regulere forhold i dette fellesskapet, er det viktig at tanken om avhengighet aktiveres og gjennomtenkes som en viktig forutsetning. Det er grunn til å tro at en økt bevissthet på fellesskap og avhengigheten mellom menneskene i fellesskapet kan bidra til å høyne forpliktelsen på de etiske retningslinjer. Det er kun i første omgang at brudd på retningslinjene bare går ut over andre enn meg selv. I neste omgang går det ut over fellesskapet og i siste omgang også ut over meg selv, som en som også er avhengig av andre og en del av fellesskapet. Å la sitt yrke og sin yrkespraksis være preget av denne innretning mot nesten og mot fellesskapet, vil være en måte både å styrke fellesskapet og forpliktelsen på det.

Forvaltningsetikken slik den er presentert over, og slik den blant annet kommer til uttrykk i de nevnte retningslinjer for statstjenesten fra 2005, inneholder bestemmelser om lojalitet, lydighet, åpenhet, tillit, likhet, respekt for individet, ytringsfrihet osv. På ulike måter er dette etiske krav som har nesten som sin referanse i den forstand at det er nesten som skal vernes gjennom overholdelsen av disse bestemmelsene. En yrkesutøvelse som ser sin neste som den som først og fremst skal ha nytte av ens arbeid, vil nettopp i dette få motivasjon, kraft og vilje til å realisere sitt arbeid på en måte som bevirker at dette skjer. I den grad tradisjonell yrkestenkning har sitt fokus mest mot selvrealisering og mindre mot arbeidets betydning for nesten, tror jeg at et møte mellom kallsetikk og forvaltningsetikk kan bidra til at dette fokus justeres.

Et slikt fokus vil også kunne gi mer presise kriterier for å vurdere om noe er akseptabelt, om det er brudd på retningslinjene eller ei. Det avgjørende, men også overordnede spørsmål, blir om jeg i min praksis bidrar til på noen måte å skade min neste. På denne måten vil nesteperspektivet både kunne gi et mer presist innhold til de ulike kriteriene som brukes i forvaltningsetikken og gi dem som skal rette seg etter den en større kraft og motivasjon i gjennomføringen. Lojalitet preget av tanken om selvrealisering blir en adskillig slappere forpliktelse enn en som har nesten som referansepunkt.

Dette bidrag til forvaltningsetikken innhold og dynamikk henger også sammen med en annen faktor. I rammen av den kristne kallsetikk gir det mening til arbeidet å tenke at en i sitt arbeid fungerer ut fra et guddommelig kall til å gjøre dette, selv om kallet ikke er meddelt som skriften på veggen, men er blitt til ut fra evner og tradisjoner. Det meningsbærende i en slik tjeneste er ikke bare at det er en tjeneste for Gud, men også at det er en tjeneste for nesten. I kristen tenkning skal nettopp relasjonen til Gud avspeiles i menneskets relasjon til sin neste. I en allmenn kontekst finnes ikke gudsdimensjonen på samme måte. Det er likevel grunn til å tro at et arbeid som skjer med nesten som fokus og adressat, direkte eller indirekte, er et arbeid som i større grad gir mening enn om innretningen er utelukkende mot en selv og sin egen selvrealisering.

Lydighet og forpliktelse

Fra en side sett kan det synes dristig også å gjøre kallsetikkens fokus på lydighet og autoritet positivt gjeldende i forhold til en sekulær forvaltningsetikk. Tanken om det konserverende og problematisk legitimerende i forhold til demokratiske prinsipper gjør seg straks gjeldende. Det er som nevnt grunn til å aktivere dette gjeldende i forhold til en del utgaver av kallsetikken. Kristne normer som referansepunkter i kallsetikken er et annet problem.

I denne sammenheng skal en være forsiktig med å kaste barnet ut med badevannet. Som nevnt og for det første: Kristen etikk har ikke sin forankring utelukkende i en eksklusiv kristen virkelighet. Skapertanken legitimerer menneskets egen etiske kompetanse og gjør at det hele tiden dreier seg om en balanse mellom teonome og autonome forutsetninger.33Til dette se Thorbjørnsen 1999, særlig s. 357ff. I et land som vårt der kristne tradisjoner har en meget lang historie, finnes det etiske tilknytningspunkter både til det teonome og det autonome, men selvfølgelig mest til det siste. Dette reflekteres også i en luthersk kallsetikk.

For det andre er heller ikke lydighet bare noe som hører hjemme i en religiøs, kristen kontekst. I et samfunn fordres i høy grad lydighet om det skal fungere på en god måte. Det gjelder selvfølgelig i forhold til lovverket, men også i forhold til andre bestemmelser som ikke på samme måte er underlagt sanksjonsmuligheter. Retningslinjer for forvaltningen i staten er her et eksempel. Når tanken om lydighet i mange sammenhenger gir negative assosiasjoner, så henger det i noen grad sammen med problematiske erfaringer. Det er mulig å håndheve regler meget firkantet. Særlig er dette tilfellet der reglene settes inn i en stram pliktetisk ramme og det kun blir spørsmål om å måle de ulike handlinger i forhold til dette. Dette er imidlertid ikke den eneste mulighet å gjøre lydigheten gjeldende på. Lydighet kan også indirekte relateres til holdninger. Det skjer der mennesket føler seg forpliktet på de holdninger som det har tilegnet seg. I begge de to dokumenter jeg har vist til tidligere, finnes det også slike holdningsmessige mål knyttet til god forvaltning og forvaltningsetikk. Muligens kunne dette vært gjort i større grad enn hva som er tilfellet, særlig fordi det også i næringslivet nå synes å være en tendens i retning av å utforme yrkesetiske retningslinjer ad en dydsetisk og holdningsetisk vei. Erfaring tilsier at en når lenger langs denne vei enn ved kun å bruke pliktetiske kodekser.34Se Thorbjørnsen 2000 og den litteratur som er trukket frem og behandlet der.

Kallsetikkens bidrag i denne sammenheng er ikke så mye det holdningsmessige innhold som fremhevingen av lydigheten og forpliktelsen. I en kontekst der nettopp disse størrelser ofte assosieres med noe negativt, kan en gjennomgang av kallsetikken på dette punkt vise at det er mulig å finne en vei mellom Scylla og Charybdis, mellom en servil og etisk meget problematisk lydighet og legitimering og en frihet som kaster vrak på alle andre forpliktelser enn de som tjener meg selv. En slik vei vil etisk sett trekke veksler både på det pliktetiske og det dyds- og holdningsetiske.

Konklusjon

Har kallsetikken i sin lutherske utgave noen relevans for forvaltningsetikken? Gjennomgangen har vist at et møte mellom dem ikke kan skje uten friksjoner. Det gjelder først og fremst deres ulike ideologiske forankringspunkter, men også de aspekter ved tradisjonell kallsetikk som kan knyttes til legitimering av det bestående og motstand mot forandring og fornyelse. Det siste er imidlertid ikke så fremtredende i dagens forståelse av kallsetikken som tidligere.

Slike problemer stenger imidlertid ikke døren for en konstruktiv dialog som kan vise kallsetikkens relevans. Et møte mellom dem kan for forvaltningsetikkens del bidra til større bevissthet om etikkens rammeverk og dets betydning for utformingen av etikken. I kallsetikken er det særlig nesteperspektivet som representerer et slikt rammeverk. I den grad det er nødvendig, vil den vil kunne bidra til å flytte fokuset i yrket fra selvet og dets realisering, til nesten og nestens behov. Det er grunn til å tro at dette også i forvaltningsetikken vil kunne gi bidrag til innholdsmessige presiseringer og økt motivasjon. Selv om lydighetstanken i dette møtet er et problem, er det også noe som kan bidra til en vitalisering. Det kan skje i forhold til plikttanken og pliktfølelsen. En slik vitalisering skulle være fullt mulig – og verdifull – uten at en krenker verken bestemmelser for arbeidsmiljø eller demokratiske idealer.

Anvendt litteratur:

Asheim, Ivar (1998):«Innledning- og grunnlagsspørsmål» i: Smith, Axel (red): På Skaperens jord: En innføring i kristen etikk. 2 .oppl. I. utg. Oslo: Universitetsforlaget.

Bellah, Robert N (1991): The Good Society. New York: Knopf

Christoffersen, Svein Aage (red) (2005): Profesjonsetikk: om etiske perspektiv i arbeidet med mennesker. Oslo: Universitetsforlaget.

Ellul, Jacques (1972):«Work and Calling» i Katallagete 4,2-3; 8-16

Etiske retningslinjer for statstjenesten. Moderniseringsdepartementet 7. september 2005

Hauerwas, Stanley (1983): «Work and Co-Creation and Capitalism. A Critique of a Remarkably Bas Idea» iWillimas, J.W. Houck og O.F. (red): Co-Creation and Capitalism. John Paul II’s Laborem Exercens. Laham Md: University Press of America, 42-58

Heiene, Gunnar og Svein Olaf Thorbjørnsen (2001): Fellesskap og ansvar. Innføring i kristen etikk. 2 utg. Oslo: Universitetsforlaget

Kjellberg, Seppo (1994): Finländsk arbetsetik och Luthers kallelselära: En jämförande analys av finländska arbetsetiska teorier från 1800-talet och Martin Luthers kallelselära.

Lunde, Nils Terje (2008):«En ny forvaltningsetikk? En vurdering av «Etiske retnningslinjer for statstjenesten» i PACEM 11:2, 35-48

Lundquist, Lennart (1991): Etik i offentlig verksamhet, Lund: Studentlitteratur

NOU 1993:15 Forvaltningetikk. Om verdier, holdninger og holdningsskapende arbeid i statsforvaltningen. Utredning fra en arbeidsgruppe nedsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Justisdepartementet august 1991. Avgitt til Administrasjonsdeprtementet 26 mars 1993.

Pritchard, Michael (2006): Professional Integrity: Thinking Ethically. Lawrence, Kan: University Press of Kansas.

Schuurman, Douglas J. (2004): Vocation. Discerning our Calling in Life. Grand Rapids, Mi: Wm. B. Eerdmans.

Thorbjørnsen, Svein Olaf (1999): Autonomi, teonomi og heteronomi. En analyse av Torsten Bohlins teologiske etikk med vekt på den etiske autonomis betingelser. Oslo: det teologiske menighetsfakultet.

Thorbjørnsen, Svein Olaf (2000):«Ytre kodeks eller indre karakter. Dyds- og holdningsetiske perspektiver på næringslivsetikk» i Tidsskrift for teologi og kirke 71: 17-38

Thorbjørnsen, Svein Olaf (2008): Vinn eller forsvinn. Mennesket i konkurransesamfunnet. Bergen: Fagbokforlaget

Weber, Max og Nils Rune Langeland (2001): Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Bokklubbens kulturbibliotek, Oslo: Bokklubben

Weber, Max (2002): Makt og byråkrati. Essay om politikk, klasse, samfunnsforskning og verdier. Utvalg og innledning ved Egil Fivelstad. Oslo: Gyldendal

Wingren, Gustaf (1942): Luthers lära om kallelsen – akademisk avhandling. Lund: Gleerup

 

 

« »

Fotnoter   [ + ]

1. For å forenkle bruker jeg i fortsettelsen «tjenestemann/menn», men inkluderer både kvinner og menn.
2. Til dette se Lundquist, 9ff.
3. Administrasjonsdepartementet, 1993
4. Ibid., 7, jf. 10.
5. Se Ibid.,13f.
6. Se Moderniseringsdepartementet, 2005.
7. Lunde 2008. Lundes konklusjon er at retningslinjene tar opp i seg klassiske idealbyråkratiske normer, slik disse først ble presentert av M. Weber. Webers idealbyråkrati bygger på at byråkratiet har en legalistisk- hierarkisk struktur. Dette gjelder så vel den formelle rettslige side som den personelle side. Et system av kontroll og disiplin skal sikre at byråkratene holder seg innenfor de regler som gjelder, noe som i neste omgang også får stor betydning for utformingen av det byråkratiske ethos. Dets innhold er knyttet til en korrekt og objektiv observans av de plikter og regler som gjelder. Av dette gir det seg en streng embetsdisiplin og en saklighet som utelukker alle personlige preferanser. Samtidig representerer reglene noe som går ut over dette. Ved at de fungerer i et samspill med omgivelsene, har de en dynamisk karakter. Lunde stiller likevel spørsmålet om de i tilstrekkelig grad reflekterer de flerkulturelle og livssynspluralistiske utviklingstrekk i samfunnet. Til dette se Lunde 2008, s. 35ff og Weber 2002
8. Lunde 2008, xx 7.
9. Til denne problematikk, se Thorbjørnsen 2000
10. Moderniseringsdepartementet, 5 f
11. Til dette se Ibid., 3f, 23f.
12. Til denne differensiering, se Asheim 1988, 46, jf. 39f.
13. Analyser og fremstillinger av Luthers lære om kallet og arbeidet finnes blant annet hos Wingren 1942 og Kjellberg 1994, 164ff.
14. Det fantes yrker og oppgaver som ikke tilfredsstilte disse krav og representerte syndige yrker og aktiviteter. Av slike nevnes klosterliv, prostitusjon, å være røver, tigger og drive med utlån til ågerrente.
15. Se Wingren 1942, 12
16. For en fremstilling av det bibelske grunnlag for en slik forståelse av kallet, se fremstillingen hos Schuurman 2004, 17ff.
17. Se 1 Pet 2,9.
18. I sin vurdering og tolkning av dette så sosiologen Max Weber en sosial og økonomisk revolusjon. Det asketiske ideal som tidligere var forbeholdt prester, munker og nonner, fikk nå relevans for alle troende og i deres daglige liv. Dette fremmet rasjonaliseringen av økonomien, byråkratiseringen av politikken og gjorde den spesielle kristne etikken til noe som hørte dagliglivet til. For Weber representerte denne disiplinering av dagliglivet, sammen med noen andre faktorer, viktige forutsetninger for utviklingen av den moderne kapitalisme. Weber utvikler dette i sin berømte bok om protestantisk etikk og kapitalismens ånd, se Weber og Langeland 2001.
19. For en oversikt, se Kjellberg 1994, 168, note 5.
20. Schuurman 2004 , 7
21. D. Schuurman tenker at også shalom er en grunnleggende normativ kategori i kallslæren slik den må utformes i dag. Selv om dette hebraiske ord ofte oversettes med fred, innebærer det noe langt mer enn fravær av fiendtlighet. Shalom inkluderer også glede, knyttet til alle de relasjoner mennesket lever i, til seg selv, sin neste, naturen og til Gud. Det uttrykker en helhet som forutsetter rettferdighet, men samtidig går ut over den. Den innbefatter Guds opprinnelige vilje for skapningen og for livet på den nye jord. Selv om shalom som norm ikke var viktig på reformasjonstiden, representerer den i dag en fruktbar utvidelse av det normative grunnlag, en utvidelse som ikke saklig synes å komme i konflikt med den opprinnelige lære om kallelsen. Se ibid, xi, 79f.
22. Wingren 1942, 104; jf., 167.
23. Se Kjellberg 1994, 171f, 178f.
24. Se ibid, 182.
25. Her heter det: «Enhver skal bli på den plass som var hans kall den gang han ble kalt.»
26. Se Schuurman 2004, 13
27. Se Hauerwas 1983
28. Ellul 1982
29. Se Bellah 1991
30. Til dette se en mer omfattende drøfting i Heiene og Thorbjørnsen 2001, 69ff.
31. Til spørsmålet om profesjonsetikk, jf. for eksempel Christoffersen (red) 2005 og Pritchard 2006
32. Til spørsmålet om forholdet mellom selvkjærlighet og nestekjærlighet, se Thorbjørnsen 2008, 273ff.
33. Til dette se Thorbjørnsen 1999, særlig s. 357ff.
34. Se Thorbjørnsen 2000 og den litteratur som er trukket frem og behandlet der.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.