Norm og situasjon

En drøfting av krig/fred-spørsmålet i lys av kirkelig debatt i Norge i tiden 1945 – 2003

 

En presentasjon av avhandlingen

 

Den teologiske doktoravhandling som presenteres i denne artikkelen ble påbegynt høsten 1998 da jeg ble tatt opp på Menighetsfakultetets doktorgradsprogram. Professor, dr. theol. Torleiv Austad har vært veileder. Avhandlingen ble innlevert til bedømmelse i mars 2007. Som bedømmelseskomité ble følgende oppnevnt: professor, dr. theol. Jens Holger Schjørring, Aarhus; seniorforsker, dr. art. Henrik Syse, Oslo og professor, dr. theol. Gunnar Heiene, Oslo. En enstemmig bedømmelseskomité innstilte 8. juni 2007 avhandlingen som forsvarbar for den teologiske doktorgrad. Offentlig disputas ble gjennomført 21. september 2007 på Det teologiske Menighetsfakultet, med Henrik Syse som førsteopponent og Jens Holger Schjørring som andreopponent. I tilegg til de ordinære opponenter opponerte professor emeritus Ivar Asheim ex auditorio.

I avhandlingen drøftes krig/fred-spørsmålet i lys av norsk kirkelig debatt i etterkrigstiden. Avhandlingen har en tredelt hovedstruktur, fordelt på syv hovedkapitler. Kapittel 1 utgjør innledningsdelen av avhandlingen, herunder også en innledende teoridel. Analysedelen av avhandlingen er delt opp i fem kapitler, kapitlene 2 til 6, mens kapittel 7 utgjør avhandlingens normative drøftingsdel.

Krig/fred-spørsmålet er et av de eldste, alvorligste og mest kontroversielle etiske spørsmål i kirkens og teologiens historie. Det er få problemområder hvor posisjonene spriker så mye som nettopp her, fra en absolutt avvisning av enhver krig og krigsdeltagelse som under alle omstendigheter etisk forkastelig, som det ene ytterpunkt og til en like absolutt tiljubling av krig som et etisk gode i seg selv som det andre ytterpunkt. Mellom disse ytterpunktene finnes det en rekke mellomstandpunkter til spørsmålet.

Spørsmålet tilhører ikke den gruppen av klassiske problemstillinger hvor det kan sies å ha blitt oppnådd konsensus gjennom den kirkelige og teologiske læreutvikling. Slike spørsmål har gjerne hatt konsekvenser for den konfesjonelle differensieringen i ulike kirkesamfunn. Til en viss grad gjelder dette også krig/fred-spørsmålet, men like gjerne har ulike posisjoner gått på tvers av, og gjennom, de ulike kirkesamfunn. Spørsmålet synliggjør altså en systematisk-teologisk divergens av tverrkonfesjonell karakter.

I rammen av denne brede systematiske og historiske sammenheng må den norske etterkrigsdebatten sies å utgjøre et meget avgrenset utvalg. Den analyserte debatten har foregått innenfor en enhetlig konfesjonell og kirkelig sammenheng, i en felles samfunnsmessig ramme og innenfor et relativt begrenset tidsrom. Dermed skulle man kunne ventet seg en debatt med relativ stor konsensus. Dette er imidlertid ikke tilfelle. Den norske debatten oppviser et stort spekter i posisjoner og tilnærminger både i et systematisk perspektiv og kronologisk innenfor den perioden som analyseres.

Problemstilling

Utgangspunktet for problemstillingen i avhandlingen er den systematiske og kronologiske divergens som nevnes over. Denne doble divergensen vil nemlig kunne betraktes som grunnperspektiver til forståelse av den kirkelige krig/fred-diskurs, og kan dermed også klarlegge sentrale sider ved krig/fred-spørsmålets kompleksitet.

Den første divergensen er av systematisk karakter. Dette kommer konkret til uttrykk gjennom et spekter av divergerende normative posisjoner. Disse varierer fra en etisk akseptasjon av krig på den ene side til en etisk avvisning av krig på den annen side. Spørsmålet vil her være hvordan slike normative posisjoner etableres og utvikles, herunder hvilken sammenheng som kan etableres mellom normative posisjoner i krig/fred-spørsmålet og tilgrunnliggende normer. De konkrete normative posisjonene kan i et normteoretisk perspektiv forstås som en operasjonalisering av tilgrunnliggende normer i et bestemt etisk problemkompleks. Det er med andre ord tale om en relasjon mellom normer på ulike nivå. En avdekking av denne relasjonen vil både kunne bidra til en klarlegging av den enkelte normative posisjon og vil samtidig kunne klarlegge forholdet mellom ulike normative posisjoner.

Den andre divergensen er av kronologisk/kontekstuell karakter. Dette kommer konkret til uttrykk gjennom at normative posisjoners plass, omfang og innhold i kirkelig og teologisk diskurs fremstår forskjellig i ulike historiske og samfunnsmessige sammenhenger, og i forlengelsen av dette også i form av eksistensen av ulike etiske konklusjoner. Spørsmålet her vil være hvilke faktorer i den historiske og samfunnsmessige sammenheng som fremstår som sentrale for å forstå divergensen, og i forlengelsen av dette hvordan disse faktorer begrunnes og innholdsbestemmes.

Disse to delproblemstillingene: den normative og den situasjonsmessige, leder frem til en tredje delproblemstilling, som kan betegnes som en hermeneutisk problemstilling. Denne kan generelt formuleres som følgende: Hvordan skal relasjonen mellom det normative og det situasjonsmessige forstås? Mer spesifikk vil delproblemstillingen kunne formuleres i tre underspørsmål. For det første: Hvilken betydning har normene for tolkningen av situasjonen? For det andre: Hvilken betydning har situasjonen for tolkningen av normene? For det tredje: Hvordan operasjonaliseres en slik relasjon metodologisk, det vil si gjennom den etiske metode som anvendes?

De tre delproblemstillingene sett i sammenheng vil være et bidrag til å analysere og klargjøre tilgrunnliggende etisk hermeneutikk med utgangspunkt i et konkret materiale som kjennetegnes av en dobbel divergens. Målsettingen er altså å vise konkret hvordan normer virker på fortolkningen av situasjonen og tilsvarende hvordan situasjonen påvirker fortolkningen av normer, kort sagt hvilken sammenheng som lar seg etablere mellom norm og situasjon. I neste omgang kan denne analysen også anvendes som grunnlag for en drøfting av mulighetene for utforming av en etisk modell for krig/fred-spørsmålet som ivaretar både det normative og det situasjonsmessige på en relevant og sakssvarende måte.

Analyseresultater

Det materialet som analyseres i avhandlingen består av 39 bidrag. Omfangsmessig varierer bidragene fra korte uttalelser til relativt omfattende bøker. Hovedtyngden er allikevel bidrag i artikkel- eller brosjyreformat. Bidragene er tidsmessig avgrenset innenfor perioden 1945 – 2003. Utvalget av analyserte bidrag er avgrenset til bidrag med kirkelig tilknytning. Det er lagt vekt på å få med både offisielle kirkelige uttalelser, fagteologiske bidrag, så vel som mer typiske debattbidrag. I en viss forstand vil alle bidrag kunne forstås som debattbidrag, i den forstand at de er skrevet med tanke på, og fungerer i, en aktuell debattsituasjon. Det er også vektlagt å få med en bredde i normative posisjoner i debatten, samt at materialet mest mulig balansert dekker hele analyseperioden fra 1945 til 2003.

Gjennom analysen påvises det en rekke tilnærminger og modeller, herunder også interessante utviklingstrekk med tanke på hvilken plass relasjonen mellom norm og situasjon kan ha i den etiske modell. Under vil det pekes på de sentrale tilnærminger og modeller som finnes i de ulike analyseperiodene og hvilke utviklingstrekk som gjør seg gjeldende.

Den første analyseperioden omhandler bidrag fra perioden 1945 – 1959 og betegnes tematisk som «Krigserfaring, nasjonalt fellesskap og sikkerhetspolitisk polarisering». I denne perioden synliggjøres noe av spennet i kirkelige posisjoner i krig/fred-spørsmålet som er omtalt innledningsvis. Posisjonene varierer fra en entydig teologisk akseptasjon av militær maktanvendelse til en like tydelig teologisk forankret avvisning. I begge ytterposisjonene har den etiske modell en deduktiv innretning. Det situasjonsmessige blir tilsvarende svakt betont, men analysen har samtidig også vist at det situasjonsmessige spiller en større rolle enn det den deduktive modellen skulle tilsi. I denne analyseperioden finner vi imidlertid også en mellomposisjon med hensyn til forståelse av teologisk akseptasjon av militær maktanvendelse. Her finner vi også en mer eksplisitt og positiv vurdering av den aktuelle situasjons betydning for den etiske konklusjon. Analysen har imidlertid synliggjort et lignende problem som i de deduktive modeller, men nå med motsatt fortegn: det normative står i fare for å opptre implisitt i situasjonsanalysen.

Den andre analyseperioden omhandler bidrag fra perioden 1960 – 1965 og betegnes tematisk som «Den første atomvåpendebatten». I denne analyseperioden er det et nyere sikkerhetspolitisk problemområde som i særlig grad tematiseres: atomvåpenspørsmålet, og hvilken betydning dette har for den etiske analyse. Dette er på den ene side en innsnevring av det sikkerhetspolitiske problemfeltet sett i forhold til den første analyseperioden, men samtidig innebærer det også en markant større fokus på de hermeneutiske problemstillingene generelt og norm/situasjonsperspektivet spesielt. Atomvåpnene problematiserer den tradisjonelle krigsetiske tilretteleggelsen, og spørsmålet blir da hvordan man skal tenke etisk i møte med den nye situasjonen. Et generelt perspektiv i denne perioden er relasjonen mellom det absolutte/ideelle og det relative, men graden av innholdsbestemmelse, hvordan begrepene forankres teologisk og hvordan relasjonen skal forstås, varierer. Det sentrale spenningsfeltet dreier seg om relasjonen skal forstås deduktivt, det vil si idealenes forrang over det relative, eller om den skal forstås dialektisk. Gjennom dette spørsmålet aktualiseres også den lutherske lov/evangelium-modell som en mulig teologisk forankring.

Den tredje analyseperioden omhandler bidrag fra perioden 1966 – 1979 og betegnes tematisk som «Det utvidede fredsbegrep». I denne perioden utvides igjen det sikkerhetspolitiske perspektiv i debatten, spesielt sett i forhold til den andre analyseperioden, men også i forhold til den første. Mens perspektivet i de to første periodene primært var nasjonalt og vestlig, blir perspektivet nå globalt. Det skjer også en markant utvidelse av omfanget av det sikkerhetspolitiske feltet, hvor eksempelvis ressursspørsmål og fattigdomsproblematikk rykker inn i fokus. Dette kombineres med en økt vekt på målsettings- og legitimeringsproblematikken. Vektleggingen av de hermeneutiske problemstilingene videreføres og forsterkes i forhold til den andre analyseperioden, nå ikke begrenset til atomvåpenspørsmålet, men anvendt generelt. I denne analyseperioden blir det et sentralt anliggende at krig/fred-problematikken er av en slik kompleks karakter at den ikke entydig lar seg dedusere fra verken norm eller situasjon i form av endelige og eviggyldige løsninger, men i situasjonsbetingede løsninger hvor både norm og den aktuelle situasjon inngår som grunnelementer. Selv om en deduktiv tilretteleggelse mellom disse grunnelementene er representert blant de analyserte bidragene, er det ulike formuleringer av dialektiske modeller som er dominerende.

Den fjerde analyseperioden omhandler bidrag fra perioden 1980 – 1989 og betegnes tematisk som «Den andre atomvåpendebatten». I denne perioden er det igjen atomvåpenproblematikken som settes på dagsorden, men dette skjer i rammen av det brede sikkerhetspolitiske perspektiv som vi finner i forrige analyseperiode. Samtidig tematiseres her en spenning mellom bidrag som vektlegger et bredt fredsetisk perspektiv, herunder en aktiv samfunnspolitisk rolle for kirken, kombinert med en kritisk tilnærming til vestlig atomvåpenstrategi og bidrag som målbærer et mer tradisjonelt militærmaktorientert syn på sikkerhetspolitikk, kombinert med en tilbakeholdenhet når det gjelder kirken som sikkerhetspolitisk aktør. I dette spekteret finner vi også mellomposisjoner hvor vi tydeligere enn i tidligere analyseperioder finner en vektlegging av rettferdig krig-tradisjonens kriterier som en mulig operasjonalisering av et kirkelig og teologisk bidrag til den sikkerhetspolitiske diskurs.

Den femte analyseperioden omhandler bidrag fra perioden 1990 – 2003 og betegnes tematisk som «Multipolaritet, intervensjon og terrorisme». I denne perioden utvides igjen det sikkerhetspolitiske problemfeltet, og en rekke nye problemstillinger tematiseres. Disse nye problemstillinger innebærer samtidig også en nyaktualisering av den klassiske begrensede bruk av militær makt, et perspektiv som på grunn av atomvåpenproblematikken hadde spilt en underordnet rolle tidligere i den norske kirkelige debatten. Som en følge av dette blir også rettferdig krig-tradisjonens kriterier løftet frem som en sentral operasjonalisering. Dette kan også sees på som en videreutvikling av de tendenser som finnes i bidrag fra fjerde analyseperiode. I den femte analyseperioden finner vi i større grad enn tidligere en konvergens mellom det fredsetiske og det krigsetiske perspektivet, hvor rettferdig fred og rettferdig krig ikke forstås som gjensidig utelukkende konsepter, men som komplementære størrelser. Selv om den normative/teologiske forankring varierer mellom bidragene, må det i rammen av perioden allikevel sies å ligge tydelige ansatser til en helhetlig etisk modell for krig/fred-spørsmålet, hvor norm/situasjonsperspektivet konkretiseres i form av etablering, utvikling og anvendelse av kriterier.

En etisk modell for vurdering av krig/fred-spørsmålet

Det sentrale normative arbeidet i avhandlingen er formuleringen av en etisk modell for vurdering av krig/fred-spørsmålet. Denne formulering skjer med utgangspunkt i analysen av den norske debatten.

Strukturen i den etiske modellen kan anskueliggjøres ved tabellen som er satt opp under (tabell 1).

norm-og-situasjon-fig-1

Som fremholdt i den innledende problemstillingen vil et sentralt spørsmål være hvordan relasjonen mellom norm og situasjon skal operasjonaliseres metodologisk.Som analysen har vist kan dette gjøres på ulik måte, i et spekter fra deduktive til induktive modeller, med tilsvarende vekt på henholdsvis det normative og situasjonsorienterte.

For å ivareta disse hensyn på en best mulig måte er det i formuleringen av den etiske modell i avhandlingen valgt det som her kalles en saksorientert kriteriestruktur. Slike kriterier finner vi i rammen av den norske debatten, i særlig grad fremstår en slik struktur utviklet i den femte analyseperioden, men også i de andre analyseperiodene kan vi finne slike kriterier, selv om det i mindre grad er tale om en helhetlig kriteriestruktur. Ved å velge en saksorientert kriteriestruktur knyttes den etiske modellen til rettferdig krig-tradisjonen. Nettopp denne normative tradisjonen må sies å være det klassiske uttrykket for en slik tilnærming. Selv om kriteriene i denne tradisjonen ikke dekker hele spekteret i krig/fred-spørsmålet som blir lagt til grunn her, vil kriteriene allikevel kunne fungere som et utgangspunkt for modellen.

Kriteriene i rettferdig krig-tradisjonen kan defineres som både normativt orienterte og saksorienterte. Kriteriene er normativt orienterte i den forstand at de hviler på, og er bærer av, etiske normer. De etiske normene som aktualiseres gjennom kriteriene er ikke begrenset til én normativ teori, men i rammen av kriteriene som helhet kommer både deontologiske, teleologiske og dydsetiske normer til uttrykk. De ulike normative teoriene fremstår her som komplementære, og ikke som gjensidig ekskluderende. Denne komplementære forståelsen vil også bli lagt til grunn i denne etiske modellen. Krig/fred-spørsmålet er av en slik kompleks karakter at den etiske drøftingen ikke kan avgrenses til èn bestemt normativ teori. Dernest er kriteriene saksorienterte i den forstand de ulike kriteriene ivaretar ulike saksaspekter ved krig/fred-spørsmålet, som eksempelvis aktøraspektet, begrunnelsesaspektet og instrumentaspektet. Som for de ulike normative teorienes del fremstår også de ulike saksaspekter som komplementære.

Forståelsen av kriteriene som samtidig normativt orienterte og saksorienterte innebærer at denne kriterieformen vil være velegnet i en etisk modell som baserer seg på relasjonen mellom norm og situasjon. Denne relasjonen kommer til uttrykk i kriteriene både konstitutivt og prosessuelt. Konstitutivt kommer det til uttrykk ved at kriteriene ikke skal forstås som statiske, men som dynamiske størrelser. Endringer i situasjon og situasjon vil kunne ha konsekvenser for utformingen av kriteriene. Prosessuelt kommer det til uttrykk ved at kriteriene er analyseredskaper i vurderingen av den aktuelle situasjon. Den etiske konklusjon foreligger ikke apriorisk, det vil si forut for den aktuelle situasjon, men aposteriorisk, det vil si etter anvendelsen av kriteriene i møte med den aktuelle situasjon. Det sentrale hermeneutiske anliggende, relasjonen mellom norm og situasjon kjennetegner modellen som sådan, kommer til uttrykk i definisjonen av enkelte kriterium og i selve anvendelsen av de enkelte kriterier i den etiske analysen. Målsettingen er altså å integrere det normative og det situasjonsbestemte anliggendet i hele den etiske prosessen på en måte som i størst mulig grad gjenspeiler en hermeneutisk prosess i møte med det aktuelle etiske spørsmålet.

Ius ad pacem betegner den første og grunnleggende kriteriegruppen i den etiske modellen, og har sentral betydning for utformingen også av de påfølgende kriteriegrupper. Konkret omfatter Ius ad pacem kriterier som har som sikte å fremme freden. Selv om fredsperspektivet ikke står like sentralt i alle de analyserte bidrag, må perspektivet allikevel sies å ha blitt løftet frem i rammen av den norske debatten som helhet. Det gjelder både noen av de tidligere bidrag, men i særlig grad i rammen av de siste analyseperiodene. Et sentralt synspunkt i flere av disse bidragene er at fredsperspektivet ikke nødvendigvis trenger forstås som et gjensidig utelukkede alternativ til den mer tradisjonelle krigsetiske tilnærmingen, men at disse kompletterer hverandre. Det vil her allikevel her være betont at det fredsetiske må ha en primær og definerende funksjon i relasjon til det krigsetiske. Dette er også lagt til grunn for den etiske modellen.

Utformingen av kriteriegruppen ius ad pacem har altså perspektiver fra den norske debatten som et viktig utgangspunkt. Det samme er tilfelle når det gjelder utvalget av kriteriene orden, humanitet og rettferdighet. Alle disse finnes i rammen av den norske debatten som helhet, om ikke alle er tilstede i enkeltbidragene. Det selvstendige bidrag til ius ad pacem som kriteriegruppen er et uttrykk for er først og fremst knyttet til det systematiske. Dette gjelder for det første sammenstillingen av og plasseringen av ius ad pacem som en egen kriteriegruppe ved siden av de tradisjonelle. Synspunktet om det fredsetiske og det krigsetiske som kompletterende aspekter i den norske debatten har ikke tidligere vært systematisert i form av en felles etisk modell. For det andre bidrar kriteriegruppen til en systematisk, helhetlig og integrert forståelse av relasjonene mellom de ulike kriteriene orden, humanitet og rettferdighet.

I sum uttrykker de tre ius ad pacem-kriteriene at freden må være ordnet, human og rettferdig. Disse etiske kravene til fredens form og innhold er prinsipielt sett ikke motsetninger, men kan sees på som krav som er nært knyttet til hverandre og som utfyller hverandre. Samtidig er det også pekt på at denne komplementære tilretteleggelsen kan problematiseres, eksempelvis i form av den klassiske distinksjon mellom orden på den ene side og rettferdighet på den annen side. I tillegg til dette kommer så den problematikk som knytter seg til ulike aspekter ved det enkelte kriterium som står i et spenningsforhold til hverandre. Slike spenningsforhold mellom ulike kriterier og ulike aspekter ved kriteriene trenger med nødvendighet ikke å måtte harmoniseres. Fra et luthersk perspektiv kan det tvert om hevdes at dette spenningsforholdet er et uttrykk for kriterienes dynamiske karakter og funksjon.

Kriteriegruppen Ius ante bellum følger etter kriteriegruppen Ius ad pacem, og kan forstås som en operasjonalisering av sentrale aspekter ved denne. I særlig grad er det ordenskriteriet som aktualiseres, men de andre kriteriene vil også være relevante. Et aspekt ved ordenskriteriet er fred forstått som fravær av krig. Under ius ante bellum konkretiseres dette i form av tiltak som forebygger, hindrer eller forsinker krig. Konkret kan tiltakene kategoriseres som institusjoner, regler og prosedyrer, som uttrykk for tiltakenes personelle, materielle og prosessuelle dimensjoner.

Kriteriegruppen tematiserer en spenning mellom realisme og liberalisme, for det første i form av forholdet mellom nasjonale tiltak og internasjonale tiltak, for det andre i form av forholdet mellom harmonisk og konfliktorientert samfunnsforståelse. En slik spenning behøver ikke søkes løst opp, men kan betraktes som en helhetlig forståelsesramme. Ius ante bellum-tiltak vil måtte utformes i rammen av denne spenningen, mellom hva som ideelt og hva som er realistisk å oppnå.

Det overordnede etiske anliggende i vurderingen av ius ante bellum-tiltak vil måtte være at de effektivt forebygger, forhindrer eller forsinker krig, men at en slik effektiv orden samtidig ikke må komme i konflikt med humanitets- og rettferdighetskriteriene. Det blir her av sentral betydning å foreta en kritisk vurdering av de enkelte tiltak i den aktuelle situasjon.

Mens ius ad bellum i rammen av rettferdig krig-tradisjonen fremstår som den første av to hovedkategorier, forstås denne kriteriegruppen i rammen av den etiske modellen som en kronologisk og systematisk videreføring av ius ante bellum. Ius ad bellum kommer til sin anvendelse i den grad ius ante bellum ikke fører frem. I denne forstand vil kriteriegruppen også kunne forstås som en sekundær operasjonalisering av ius ad pacem. Dette kommer innholdsmessig til uttrykk ved at ius ad pacem-kriteriene orden, humanitet og rettferdighet vil stå sentralt i definisjonen og innretningen av de enkelte ius ad bellum-kriteriene.

Ius ad bellum er den av kriteriegruppene som må defineres som mest veletablert, etterfulgt av ius in bello. Den er historisk sett selve det sentrale perspektiv i den teologiske og filosofiske refleksjon om krig/fred-spørsmålet, og dette kommer også til uttrykk i den sentrale plass som kan leses ut av den norske debatten. Dette er på samme tid en styrke og en svakhet ved kriteriegruppen. Det er en styrke i den forstand at kriteriene har utkrystallisert seg som resultat av en lang og bred erfaring i skjæringspunktet mellom normer og endret situasjon. Dette er samtidig en svakhet i den forstand at flere av kriteriene i realiteten har fått en nærmest autoritativ status, et forhold som kan fremstå som særlig problematisk dersom man ikke legger til grunn at kriteriene i seg selv, og i forlengelsen av dette hvordan de tilrettelegges og fortolkes nettopp er et spørsmål om interaksjon mellom normer og situasjon. Det har derfor vært et sentralt poeng i analysen av disse kriteriene å vektlegge denne dynamikken. Selv om den tradisjonelle kategoriseringen i all hovedsak er blitt opprettholdt her, vil den innholdsmessige dimensjonen i flere tilfeller avvike fra den tradisjonelle.

Ius in bello angir de etiske betingelser for krigføringen, knyttet til dens midler, metoder og mål. Kriteriegruppen forstås både kronologisk og systematisk i forlengelsen av ius ad bellum. Med dette avvises et fullstendig skille mellom disse to kriteriegruppene. Samtidig legges det heller ikke til grunn et sammenfall. Det er behov for å skjelne både kronologisk og systematisk mellom dem.

I motsetning til den tradisjonelle todelingen i kriteriene distinksjon og proporsjonalitet, opereres det her med en tredeling hvor motivasjon utgjør et kriterium sammen med de to nevnte kriteriene. På denne måten ivaretas tydeliggjøres et sentralt aspekt ved ius ad bellum, nemlig kriteriet rett intensjon. Kriteriet motivasjon ivaretar et aktørfokusert perspektiv som i begrenset grad aktualiseres i nyere fremstillinger av krig/fred-etikken, men som allikevel kan utledes av den norske kirkelige debatten. Det har også betydning for den etterfølgende kriteriegruppen ius post bellum. Distinksjonskriteriet som følger etter motivasjonskriteriet og angir et komplementært perspektiv på krigføringens aktører. Et tredje perspektiv finner vi i proporsjonalitetskriteriet. Mens perspektivet under distinksjonskriteriet dreier seg om å skjelne mellom krigføringens midler, metoder og mål, vil perspektivet under proporsjonalitetskriteriet være å se disse i sammenheng med hverandre.

De tre ius in bello-kriteriene vil altså vurderes som komplementære. Det betyr ikke at de vil være motsetningsfrie, men det er nettopp i den spenningen som vil være mellom dem at ius in bello som et hermeneutisk-etisk rammeverk om krigføringen tydeliggjøres.

Situasjonen etter krigens avslutning har tradisjonelt sett vært lite fremtredende i den etiske refleksjon om krig/fred-spørsmålet. Men i den norske debatten finnes det klare ansatser til en slik refleksjon som kan brukes i etablering av ius post bellum som en egen kriteriegruppe. I lys av den betydning etterkrigssituasjonen de facto har som grunnlag for fremtidig konfliktnivå, men også med tanke på krigens etiske intensjon, fremstår dette som et sentralt felt. I forlengelsen av dette fremstår det derfor som sentralt og meningsfullt å tale om en egen kriteriegruppe, som her er benevnt ius post bellum. Samtidig vil også denne kriteriegruppen være nært knyttet til flere av de andre kriteriene vi finner i de øvrige tre kriteriegruppene. I denne modellen består kriteriegruppen av tre kriterier: rettsoppgjør, samfunnsbygging og forsoning, hvor det siste i særlig grad peker tilbake på rettferdig fred-perspektivet i ius ad pacem.

Konklusjon

I avhandlingens problemstilling ble det lagt til grunn at den kirkelige og teologiske tilnærming divergerer, både i et systematisk og et kontekstuelt perspektiv. For å analysere denne divergensen nærmere ble det skjelnet mellom det normative, situasjonsmessige og hermeneutiske anliggende. Disse anliggender må imidlertid sees i sammenheng. Denne sammenhengen ble i særlig grad konkretisert i drøftingen av det hermeneutiske anliggende, bestående av relasjonen mellom norm og situasjon og spørsmålet om metodologisk operasjonalisering.

Problemstillingen ble så lagt til grunn for analysen av den norske kirkelige debatten. Analysen har synliggjort og konkretisert et normativt, situasjonsmessig og hermeneutisk spekter. Gjennom dette kan analysen også være et bidrag til en klargjøring og drøfting av kirkelig og teologisk refleksjon om krig/fred-problemet generelt og av metodologisk operasjonalisering spesielt. Den etiske modellen som er utviklet i avhandlingen er et forsøk på en slik operasjonalisering.

Målsettingen med modellen er å integrere det normative og det situasjonsmessige på en hermeneutisk adekvat måte. Modellen består av en rekke kriterier, hvor hvert kriterium ivaretar ulike aspekter eller dimensjoner ved krig/fred-spørsmålet. Sett i sammenheng utgjør kriteriene et bredt, men samtidig konkret analytisk redskap. Relasjonen mellom norm og situasjon er søkt behandlet som integrerte faktorer i kriteriene. Dette kommer til uttrykk på formativt nivå: i hvilke kriterier som anvendes og i den innholdsmessige definisjonen av det enkelte kriterium. Men det kommer også uttrykk på prosessuelt nivå, ved at den etiske konklusjon ikke direkte kan deduseres fra det enkelte kriterium, men ved at analyse av den aktuelle situasjon blir en integrert del av selve den etiske analyse.

Modellen ivaretar imidlertid ikke bare det komplekse og hermeneutiske perspektivet, også forståelsen av et helhetlig perspektiv på krig/fred-spørsmålet blir sentral. Gjennom modellen ivaretas både det fredsetiske og krigsetiske perspektivet som legitime og komplementære størrelser. Det fredsetiske og det krigsetiske perspektiv må ikke forstås som gjensidig utelukkende perspektiver, men må tvert om sees i sammenheng. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke kan være et spenningsforhold mellom disse perspektivene, men her vil det tilgrunnliggende synspunktet være at en slik spenning er legitim og meningsfull.

Modellens hermeneutiske utforming innebærer at de tilnærmingsmessige, analytiske og metodiske aspektene ved krig/fred-spørsmålet som etisk tema løftes frem på bekostning av konkrete standpunkter. I dette ligger en åpenhet for ulike konklusjoner hva angår anvendelse i en aktuell situasjon. Et slikt fokus er ikke bare negativt bestemt, det vil si en konsekvens av problemets kompleksitet, men kan også forstås som bidrag til en bredere, helhetlig og mer prinsipiell diskurs, med vekt på forståelse og gjensidig respekt for ulike overveielser og konklusjoner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.