Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 11: Vedlegg

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

Vedlegg 1: Kirkelige og teologiske perspektiver på feltpresttjenesten

1. Innledning1Sentrale deler av vedlegg 1 bygger på Lunde 2006.

Selv om den foreliggende studien er skrevet på oppdrag fra Feltprosten og alle utvalgsmedlemmene er ordinerte prester i Den norske kirke, har man vektlagt et allment samfunnsmessig og militært perspektiv både med hensyn til tilnærming, prinsipper og argumentasjon. Grunnen til dette er at utredningens målsetting ikke har vært å drøfte hvilket syn Den norske kirke skal ha på religionsutøvelse i Forsvaret og feltpresttjeneste. Målsettingen har vært en annen: å være et bidrag i den videre diskurs om religionsutøvelse i Forsvaret og feltpresttjenestens framtidige forankring og organisering. Perspektivet er således ikke kirkelig, men samfunnsmessig.

Dette betyr allikevel ikke at dette er et ”verdinøytralt” perspektiv. Selv om det trosmessige ståsted ikke ekspliseres, vil allikevel et slikt ståsted kunne spille en implisitt rolle. Dette gjelder både med hensyn til tilnærminger og argumentasjon. I dette vedlegget vil det redegjøres mer spesifikk for de teologiske forutsetningene og modellene som arbeidet med studien aktualiserer. En viktig forutsetning som kan utledes av valget om å anvende en allmenn tilnærming og argumentasjon er at en tilnærming og argumentasjon ikke forstås som en motsetning til trosmessig begrunnet tilnærming og argumentasjon. Et annet trosmessig utgangspunkt vil således kunne føre til en annen allmenn begrunnet tilnærming og argumentasjon. Dette innebærer at eksplisering av det trosmessige ståsted blir viktig for å etterprøve drøftingen i selve utredningen.

Begrunnelsen for å ha et eget vedlegg om kirkelige og teologiske perspektiver er imidlertid ikke kun begrenset til spørsmålet om etterprøvbarhet. Det kan også begrunnes i prinsippet om religionsutøvelsens og feltpresttjenestens trosmessige forankring, jfr. punkt 3.5. Av dette følger at religionsutøvelsens og feltpresttjenestens legitimitet ikke kun hviler på den generelle samfunnsmessige og militære legitimitet, men også at religionsutøvelse og feltpresttjeneste framstår som trosmessig legitim. I denne forstand blir teologiske og kirkelige prinsipper relevante.

Nå vil disse prinsippene variere ut fra ulik religiøs forankring. I dette punktet er utgangspunktet Den norske kirkes teologiske grunnlag og kirkelige selvforståelse. Grunnen til at et slikt utgangspunkt er valgt er feltpresttjenestens nåværende konfesjonelle forankring i Den norske kirke. Det dreier seg med andre ord om den teologiske og kirkelige forankring og selvforståelse for feltpresttjenesten slik den framstår i dag. I denne forstand er den nødvendig for å forstå feltprestenes gjeldende teologiske og prinsipielle selvforståelse. En refleksjon over denne selvforståelsen framstår som hensiktsmessig i en videre prosess. Dernest vil også en eventuell utvidet eller konfesjonspluralistisk feltpresttjeneste fortsatt ha et betydelig innslag av geistlige fra Den norske kirke, uansett hvilken modell som velges. Slikt sett vil en drøfting også være relevant som uttrykk for en hovedrepresentasjon i den framtidige feltpresttjenesten.

2. Forholdet mellom militær og teologisk begrunnelse

Forholdet mellom den allmenne tilnærmingen og den teologiske tilnærmingen som er problematisert over kan også problematiseres fra et annet perspektiv. Tilsvarende som det kan spørres om det teologiske og kirkelige implisitt ligger til grunn i den allmenne tilnærmingen kan det spørres om det militære perspektiv implisitt fører til at et berettiget teologisk og kirkelig perspektiv på religionsutøvelse og geistlig betjening svekkes.

Vurderer vi kritisk den tilgrunnliggende tilnærmingen i studien kan det sies at det er to hovedbegrunnelser for religionsutøvelse og geistlig betjening som forekommer. Den første hovedbegrunnelsen er en allmenn og ytre begrunnelse: Forsvarets plikt til å operasjonalisere retten til fri religionsutøvelse. Den andre hovedbegrunnelsen er ikke så eksplisert, men må allikevel sies å være tilstede. Det er en militær og indre begrunnelse: religionsutøvelse og geistlig betjening som konstruktiv faktor i etablering av profesjonsidentitet og samhandling i Forsvaret.

Det er denne militære begrunnelsen som i særlig grad kan problematiseres fra et kirkelig og teologisk perspektiv. Generelt kan denne spenningen sies å aktualisere religionens sosiologiske funksjon i Forsvaret, særskilt knyttet til forholdet mellom det legitimerende og kritiske.2Jfr. kapittel 7.2 og 7.3. Dette forholdet vil drøftes mer spesifikk i lys av luthersk teologi senere i dette vedlegget.

Det forhold at religionsutøvelse og geistlig betjening de facto kan fungere som en faktor i opprettholdelse av militær moral og kampkraft er en stor og kompleks problemstilling. Det vil ikke være mulig å drøfte denne problemstillingen i sin bredde i denne sammenheng. Her må behandlingen innskrenkes til noen overordnede betraktninger.

Den instrumentelle tilretteleggelsen av religionsutøvelse og geistlig betjening i lys av militær moral og kampkraft vil strukturelt være analog med en instrumentell forståelse av sanitetens betydning. Saniteten har en allmenn og ytre begrunnelse knyttet til omsorg for syke og sårede. Eksistensen av en militær og instrumentell begrunnelse svekker ikke den allmenne og ytre begrunnelse. Det samme kan sies om religionsutøvelse og geistlig betjening. Eksistensen av instrumentelle synspunkt svekker ikke allmenne og teologiske begrunnelser. Fra teologisk og kirkelig perspektiv kan man ikke tillegge instrumentelle synspunkt en selvstendig argumentasjonsverdi, verken i den ene eller den andre retning. Man må imidlertid være seg bevisst at virksomheten kan ha slike bieffekter, og at dette også kan ha problematiske sider. Dette kan imidlertid ikke være styrende for innretningen av tjenesten. Den må kunne begrunnes teologisk og kirkelig.

3. Forsvaret som uttrykk for det verdslige regiment

Forsvaret er en institusjon som vil kunne vurderes svært forskjellig i ulike teologiske tradisjoner. Dette henger sammen med ulike teologiske syn på anvendelse av militærmakt. Det er få felt hvor de teologiske vurderingene spriker så mye som nettopp på dette feltet. Historisk og systematisk sett varierer det fra å betrakte anvendelse av militærmakt som et ubetinget gode, endog som et instrument for å fremme troen, til en like entydig avvisning av militærmakt som teologisk akseptabel, endog som uttrykk for institusjonalisert synd. Gitt at det siste synet legges til grunn vil en videre teologisk vurdering av Forsvaret og i forlengelsen av dette, religionsutøvelse og feltpresttjeneste i Forsvaret, framstå som irrelevant.

Selv om ulike uttrykk for det siste synet må sies å være representert i den lutherske kirke, herunder også i Den norske kirke, er dette synet et relativt marginalt fenomen. Dette gjelder i enda høyere grad det første synet, forståelsen av militærmakt som et ubetinget gode. Selv om dette kan påvises historisk, vil det ha få, om noen, talspersoner i dag, i alle fall i en norsk kontekst. De teologiske hovedrepresentasjonene må sies å være ulike uttrykk for mellomposisjoner. I dette ligger at det kan sies å foreligge flere representasjoner som vil kunne plasseres på en skala fra en relativ positiv vurdering av militærmakt til en relativt negativ vurdering av militærmakt. I denne sammenhengen skal det ikke foretas noen omfattende vurdering av ulike nyanser, utover å betone at det må være teologisk legitimt å gi rom for ulike nyanser i dette spørsmålet.

En nærmere vurdering av de ulike nyansene i teologisk diskurs vil heller ikke være nødvendig ut fra det drøftingsperspektivet som legges til grunn i dette punktet. Dette skyldes at tilnærmingen ikke er induktiv men deduktiv. Utgangspunktet for tilnærmingen er sentrale lutherske prinsipper og konsepter. I særlig grad vil dette være knyttet til analyse, drøfting og applisering av luthersk toregimentslære.

Toregimentslæren er historisk sett et forsøk på grensedragning mellom verdslig og kirkelig makt, et sentralt problemområde i middelalderen. Nettopp denne grensedragning drøftes i Confessio augustana art 28. Hovedkonklusjonen der er at verdslig og kirkelig makt ikke skal sammenblandes. Evangeliet skal ikke fremmes gjennom verdslige maktmidler. Dette betyr imidlertid ikke at verdslige maktmidler betraktes som teologisk illegitime. De har sin berettigede plass. Bak en slik tenkning ligger den tankemodellen som omtales som de to regimenter. Guds vilje med sin verden kommer til uttrykk på to måter: det åndelige og det verdslige regiment. Disse styresmåter er forskjellig både med hensyn til siktemål og virkemidler. Det åndelige regiment har som siktemål å føre mennesket inn i det evige liv. Virkemidlene for å oppnå dette er nådemidlene alene, det vil si Guds ord i form av lov og evangelium, dåp og nattverd. Det verdslige regiment har som målsetting å skape ordnede forhold med henblikk på livet i verden. De midler som anvendes for å oppnå dette er ulike makt- og tvangsmidler.

Et uttrykk for det verdslige regiment betegnes i den lutherske bekjennelse med begrepet ”øvrigheten”. Øvrigheten har en bestemt funksjon. Positivt skal den fremme orden, rettferdighet og fred, og negativt skal den begrense og hindre kaos, urettferdighet og ufred. For å oppnå disse målsettinger kan øvrigheten anvende midler som er fullstendig utelukket i det åndelige regimente: ”Øvrigheten verger […] legemene og de legemlige ting mot åpenbar urett og holder menneskene i tømme med sverd og legemlige straffer»3Confessio augustana art 28..

Øvrighetens bruk av tvangs- og maktmidler forstås således som et grunnleggende kjennetegn ved øvrigheten. Slike midler er altså i denne ramme legitime. Dette innebærer også at Forsvaret som en institusjonalisering av øvrighetens tvangs- og maktanvendelse altså i utgangspunktet må vurderes som teologisk legitim. I tråd med dette blir det i Confessio augustana art 16 fastslått at det er tillatt for kristne å føre rettferdig krig og gjøre militærtjeneste (iure bellare, militare).

4. Den teologiske vurdering av Forsvaret som uttrykk for det verdslige regiment

Selv om man som vist over fra luthersk perspektiv kan anlegge et konstruktivt grunnperspektiv på Forsvaret og kristnes tjenestegjøring der, betyr ikke dette at kritisk etterprøving ikke er nødvendig. Den lutherske akseptasjon av militærmakt er relativ i den forstand at den hviler på bestemte formale, materiale og hermeneutiske forutsetninger. Selv om flere forhold ved disse forutsetninger kan oppfattes som irrelevante når det er tale om det norske Forsvaret er det allikevel nødvendig å skissere dem for å kunne se den tilgrunnliggende logikk i vurderingen.

Den første forutsetning er at den institusjonen som anvender militærmakt er et uttrykk for den legitime øvrighet. I Confessio augustana art 16 tales det om at det er de legitime borgerlige ordninger som er uttrykk for Guds gode vilje. Militærmaktens legitimitet henger altså grunnleggende sammen med øvrighetens legitimitet. Eksistensen av en statsmakt og en militærinstitusjon betyr ikke at den automatisk har en teologisk akseptasjon. I rammen av toregimentslæren kan dette tilrettelegges i form av skjelningen mellom regiment og institusjon. Institusjonen er en operasjonalisering av regimentet, men ikke identisk med regimentet. Man skal derfor være varsom med å sette likhetstegn mellom Guds verdslige regiment og en institusjon slik den foreligger i den historiske virkelighet.

Den andre forutsetningen er at militærtjenesten framstår som en rett utøvelse av lovens samfunnsmessige bruk. Mens den første forutsetning kan betegnes som en formal forutsetning blir hovedperspektivet i denne forutsetning av material karakter. I rammen av toregimentslæren kan det verdslige regimentes målsetting defineres som utøvelse av lovens samfunnsmessige bruk. Lovens samfunnsmessige bruk er et teologisk begrep som dreier seg om Guds vilje på det samfunnsmessige plan. Positivt innebærer dette å fremme humanitet, orden og rettferdighet. Negativt innebærer det å hindre kaos og urettferdighet. Dette innebærer nødvendigheten av en teologisk vurdering av den konkrete øvrighet og militærinstitusjonen etter disse linjer. Berettigelsen av en slik vurdering kan leses ut av Confessio augustana art 16 hvor det for det første framgår at kristnes tillatelse til å delta i krig nærmerebestemmes til ”rettferdig krig”. Gjennom dette knytter man an til rettferdig krig-tradisjonen som har som sin grunnleggende forutsetning at krig må vurderes etter nærmere etiske kriterier før den kan forstås som etisk akseptabel. For det andre anføres den såkalte clausula petri om at kristne skal lyde Gud mer enn mennesker dersom øvrigheten befaler noe som er imot Guds vilje.

Den tredje forutsetningen dreier seg om det rette forholdet mellom regimentene. I denne forstand kan den betegnes som den hermeneutiske forutsetningen. Som framholdt tidligere framgår det av Confessio augustana art 28 at verdslig og kirkelig makt ikke skal sammenblandes. Forholdet mellom det åndelige og det verdslige regiment kan betegnes som et hermeneutisk spenningsforhold. De skal ikke sammenblandes. På den annen side skal de heller ikke atskilles. Begge regimentene er uttrykk for Guds vilje, og begge regimentene skal være i funksjon for den enkelte på samme tid. Det som på mange måter har vært den klassiske problemstillingen har vært bruk av militærmakt for å fremme religionen. En slik bruk er teologisk illegitim fordi det er en sammenblanding av regimentene. Evangeliet skal ikke fremmes ved bruk av verdslige maktmidler. Dette framstår i utgangspunktet som en foreldet problemstilling i vår sammenheng.

Det som imidlertid er viktig å understreke er at en eventuell sammenblanding knyttet til militærmakten ikke bare problematiserer krig for religiøse målsettinger, men enhver bruk av militærmakten. Det omfatter også hvordan Forsvaret forholder seg til personell som gjør tjeneste i institusjonen. Obligatorisk religionsutøvelse for personellet må i denne sammenheng vurderes som en sammenblanding av regimentene. Dette problematiserer også bruk av religion for militære formål, eksempelvis som element i etablering av militær profesjonsidentitet. Faren for sammenblanding av regimentene skal ikke undervurderes. Samtidig er det viktig å understreke at det rette forhold mellom regimentene heller ikke består i en fullstendig atskillelse. Hvor de eksakte grensene mellom illegitim sammenblanding og legitim sammenholdning skal gå vil det være ulike syn på. Uansett er det nødvendig å ha en aktpågivenhet i et slikt spørsmål.

Dette aktualiserer en annen aktuell problemstilling: militærinstitusjonens konsekvenser for fri religionsutøvelse. Den grunnleggende menneskerettigheten religionsfrihet vil i luthersk forstand kunne forankres teologisk i toregimentslærens skjelning mellom det åndelige og det verdslige regiment. Det verdslige regiment har ikke legitim rett til å krenke det åndelige regiment. Dette prinsippet problematiseres imidlertid på en særskilt måte i møte med militærinstitusjonen. Det er en institusjon som i sin karakter er slik at den utøver en mer omfattende regulering av enkeltindividet enn de fleste andre institusjoner i samfunnet. En slik regulering av enkeltindividet vil være teologisk akseptabel, såframt den kan gjennomføres på en måte som gjør at det åndelige regimente ikke krenkes. Den militære regulering er imidlertid av en slik karakter at fri religionsutøvelse i den forstand vi kjenner det fra det sivile samfunn blir vanskelig. Problemstillingen er for det første hvordan en legitim innskrenking av personellets frihet kan gjennomføres i samsvar med den rette skjelning mellom regimentene og for det andre hvordan den rette skjelning mellom regimentene kan gjennomføres i Forsvaret uten å komme i konflikt med legitime krav som militær disiplin, militær orden og militær sikkerhet.

5. Troens nærvær i Forsvaret

Den kristne tros nærvær i Forsvaret kan synliggjøres religionssosiologisk og statistisk slik det er gjort i utredningen. Teologisk sett vil troens nærvær i Forsvaret framstå som et viktig perspektiv. Dette gjelder for det første det som knytter direkte an til det religionssosiologiske og statistiske. Det faktum at store deler av personellet i Forsvaret er døpt og tilhører Den norske kirke innebærer at Den norske kirke gjennom dette personellet er til stede i Forsvaret. Dette er et generelt perspektiv som kan anlegges på de fleste institusjoner i samfunnet. Forskjellen mellom Forsvaret og andre institusjoner (med unntak av fengsler) ligger i den sosiologiske atskillelsen fra den sivile samfunnsstrukturen og dermed også fra den sivile menighetsstruktur. Forsvaret er en særskilt kategori.

I Confessio augustana art 7 defineres kirken som ”de troendes forsamling hvor ordet forkynnes rett og sakramentene forvaltes rett”. Det er en innholdsmessig definisjon som ikke sier noe om organisering. Grunnordningen er allikevel parochiral, det vil si at menigheten består av mennesker etter geografisk inndeling, Dette er imidlertid ikke til hinder for at det finnes en særskilt kirkelig betjening av særskilte kategorier mennesker, det vil si en kategorialmenighet. Slike er organiserte både når det gjelder fanger, sjømenn og døve. Det vil kunne anføres at dersom det eksisterer en gruppe døpte på et sted, atskilt fra omkringliggende sivil struktur vil både betingelsene for og behovet for menighetsforsamling være tilstede fra et teologisk perspektiv. Det følger av definisjonen i art 5 at dette ikke kan være en virtuell virkelighet men at det er en konkret forsamling hvor nådemidlene er i funksjon.

Den kristne tros nærvær i Forsvaret er altså et perspektiv som skal komme til uttrykk på en konkret og synlig måte. I forlengelsen av dette kan det allikevel også anføres at troens nærvær også kan forstås i et mer overordnet perspektiv. Dette dreier seg for det første om troen på Guds fortsatte og skapende nærvær i verden. Gud er tilstede i alle livets sammenhenger (ubikvitetslæren). Dernest dreier det seg om troen på at Gud i Jesus Kristus har blitt menneske (inkarnasjonslæren). For det tredje dreier det seg om forståelsen av kirken som Kristi synlige legeme i verden (ekklesiologien). Dette er overordnede perspektiver som kan gjøres gjeldende generelt. I denne sammenheng vil det imidlertid kunne knyttes særskilt til forståelsen av militær virksomhet som en liminalitetsvirksomhet, en virksomhet hvor liv/død-spørsmålet blir nærværende på en særskilt måte. Gjennom troen på Guds nærvær og inkarnasjon i verden kan det tydelig understrekes at også i den grensesituasjonen i tilværelsen som Forsvaret forholder seg til er Gud tilstede. Også i krig og krisesituasjoner må troen og det kristne fellesskap kunne komme tilsyne. I denne forstand kan stridssituasjonen, som uttrykk for den menneskelige grensesituasjonen, stå som selve paradigmet på kirkens rekkevidde: er det mulig her, er det mulig alle steder.

6. Det kirkelige embete

Det er over vist til den innholdsmessige definisjonen av kirken i henhold til Confessio augustana art 5 og at denne ikke fastsetter en bestemt organisering. Dette betyr imidlertid ikke at bekjennelsen ikke sier noe mer om strukturen. Den angjeldende artikkelen må sees i sammenheng med art 5 om det kirkelige embete. Her framgår det at det er nødvendig med et kirkelig embete som skal betjene de troende med nådemidlene. Det kirkelige embete har altså en instrumentell funksjon for at nådemidlene skal være i funksjon i den kristne menighetsforsamling. Legger vi til grunn behovet for og relevansen av en slik forsamling i rammen av i Forsvaret innebærer dette dermed også at det må være et kirkelig embete i funksjon.

Dette kirkelige embete er teologisk og kirkelig sett uttrykk for det samme embete som er tilstede ellers, eksempelvis i den sivile territorialmenighet. De strukturelle rammer vil imidlertid være annerledes, eksempelvis fravær av territoriell menighetsstruktur. Den som utøver det kirkelige embete i en militær ramme vil måtte underlegges et militært regelverk som innebærer at tjenesten reguleres på en annen måte enn i en sivil sammenheng. Dette er i seg selv ikke prinsipielt sett annerledes enn at en sivil prest er underlagt rettsregler gitt av offentlig myndighet, dels som lovgiver (eksempelvis arbeidsmiljølov), dels som arbeidsgiver (eksempelvis instrukser). I begge tilfelle er det rettsbestemmelser gitt innenfor rammen av det verdslige regiment. En slik regulering av det kirkelige embete vil i utgangspunktet ikke kunne sies å krenke det åndelige regiment. Det tilhører de ytre ting. Det samme gjelder altså militære bestemmelser. Det kan altså ikke hevdes at det følger av det åndelige regiment og embetets kirkelige forankring at de som utøver dette embetet i rammen av Forsvaret skal være unntatt fra militære bestemmelser. Et kirkelig embete som administrativt inngår i den militære organisasjon er altså prinsipielt sett ikke annerledes enn det som er gjeldende i vår nåværende statskirkeordning.

Nå vil det kunne hevdes at reguleringer gitt under det verdslige regiment prinsipielt sett vil kunne krenke det kirkelige embete. Hva dette er vil måtte bestemmes med utgangspunkt i hva som er det kirkelige embetets uttrykk og funksjon. Det kirkelige embetet er et uttrykk for det åndelige regiment og dets funksjon er å forvalte nådemidlene. Det vil være en krenkelse av det kirkelige embete dersom man ikke gis anledning til en slik funksjon. Dette kan være tilfelle dersom man tas bort fra denne funksjonen og settes til andre funksjoner. Det kan også være tilfelle dersom man går innholdsmessig inn i forvaltningen av nådemidlene.

Et sentralt element i den lutherske kallsetikk er distinksjonen mellom person og embete. En kristen står samtidig i ulike embeter eller roller med hver sine plikter og rettigheter. En kristen som er soldat har i egenskap av soldat distinkte plikter og rettigheter, herunder plikt til å lyde legitime ordre og under bestemte forutsetninger rett til å ta andres liv. Men disse embetsplikter er knyttet til utøvelse av embetet og kan ikke anvendes i utøvelse av andre roller. Personer som er feltprester utøver et særskilt embete med sine embetsplikter i Forsvaret. Disse embetsplikter er ikke avledet av soldatens embetsplikter men av prestens embetsplikter. Grunnlaget for definisjon av prestens embetsplikter er forvaltning av nådemidlene. For at feltpresttjenesten skal framstå som kirkelig forsvarlig må tjenestens innhold kunne forankres kirkelig. Funksjoner som ikke kan avledes av den kirkelige forankring framstår følgelig som illegitimt fra et kirkelig og teologisk perspektiv.

På tilsvarende måte som den strukturelle rammen omkring det kirkelige embetet i rammen av Forsvaret vil være annerledes enn i en sivil sammenheng vil den innholdsmessige innretningen av tjenesten være annerledes enn i en sivil sammenheng. Dette betyr ikke at det er et annet innholdsmessig mandat for tjenesten, men innretningen vil måtte samsvare med den bestemte konteksten som man opererer i.

7. Den kirkelige orden

Prestetjeneste i rammen av en institusjon som Forsvaret aktualiserer i særlig grad spørsmålet om den kirkelige orden. Fra et kirkelig perspektiv vil det være sentralt å understreke at all prestetjeneste, også feltpresttjeneste utført av prester fra Den norske kirke, må være innenfor rammene av den kirkelige orden. Med den kirkelige orden menes de kirkerettslige og liturgiske bestemmelsene som alle prester i Den norske kirke må forholde seg til. Gjennom nåværende bestemmelse i kgl. res. av 22. oktober 1954 er dette slått fast eksplisitt. Feltpresttjenesten skal skje etter Den norske kirkes orden. Et eventuelt bortfall av en slik bestemmelse hva angår Feltprestkorpset som institusjon innebærer ikke at feltprester fra Den norske kirke dermed blir fristilt fra kirkens orden. Dersom den institusjonelle forankringen av feltpresttjenestens tilknytning til Den norske kirkes orden bortfaller innebærer dette et særskilt behov for etablering av en kirkelig struktur som på sakssvarende måte ivaretar disse anliggendene.

Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er knyttet til ivaretakelsen av det kirkelige tilsyn. Som en konsekvens av feltpresttjenestens spesielle og ikke-territorielle karakter er det kirkelige overtilsyn i dag løftet ut av den regulære territorielle bispedømmestrukturen og tillagt Oslo biskop, uansett hvor feltpresten utfører sin geistlige tjeneste. Det at overtilsynet er lagt til Oslo biskop må forstås i lys av den funksjon dette bispeembetet historisk har hatt som preses og koordinator i forhold til sentrale myndigheter. Funksjonelt ivaretas tilsynet gjennom feltprostembetet. Fra et kirkelig perspektiv vil det kunne anføres hensiktsmessighetsbetraktninger for en slik ordning. Skal feltpresttjenesten være effektiv også i en krigs- og krisesituasjon, hvor den regulære sivile struktur ikke er operativ eller er uten kommunikasjon med de militære styrker, fremstår det som hensiktsmessig at tilsynet med Den norske kirkes feltprester funksjonelt ivaretas i form av en feltprostfunksjon som er plassert i rammen av den militære organisasjon. Det er imidlertid ikke en nødvendighet at dette er identisk med sjefen for Feltprestkorpset. Det er imidlertid nødvendig at feltprostfunksjonen gis den tilstrekkelige myndighet og ressurser til å ivareta et reelt kirkelig tilsyn. Det særskilte feltgeistlige tilsyn bør som i dag forstås i rammen av Den norske kirkes episkopale struktur. Dette kan enten videreføres gjennom fortsatt kirkelig overtilsyn fra Oslo biskop, eller det kan også vurderes å legge det kirkelige overtilsyn til det nye embetet som preses-biskop.4il spørsmålet om opprettelse av et nytt bispeembete med presesfunksjon, se Ot.prp. nr. 34 (2008–2009) Om lov om endring i lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke, pkt. 4.

8. Kirkens universelle sendelse og oppdrag

Hovedperspektivet i punktene over har vært knyttet til ivaretakelsen av kirkens egne medlemmer i Forsvaret. Det dreier seg med andre ord om en kategorialkirkelig tilretteleggelse. Denne tilretteleggelsen må imidlertid suppleres av et bredere og mer utadrettet perspektiv. Dette gjelder for det første et missiologisk perspektiv, knyttet til forkynnelsen av evangeliet uavhengig av tid og rom og uansett fysiske og geografiske hindringer. Dette gjelder også den del av samfunnet som omfattes av Forsvaret. Tilsvarende som det er et prinsipp at forkynnelsen av evangeliet i det sivile skal være offentlig og allment tilgjengelig for alle uansett geografisk ramme, skal kirken søke å ivareta det samme prinsipp i det samfunnsområde som omfattes av Forsvaret, dog med de legitime begrensninger som følger av militær orden, disiplin og sikkerhet.

For det andre dreier det seg om den kristne nestekjærlighetstanken. Kirken er kalt til å vise nestekjærlighet og barmhjertighet mot alle, uavhengig av nasjonal eller religiøs tilhørighet. Nestekjærlighet og barmhjertighet skal ikke begrenses til eget folk og nasjon, men omfatter også andre folk og nasjoner, også fiender. Tilsvarende skal nestekjærlighet og barmhjertighet ikke begrenses til de som er positiv til kirken og kirkelig virksomhet, men også til de som er negative til kirken.

For det tredje dreier det seg om kirkens samfunnsmessige ansvar. Dette følger av Confessio augustana art 16 hvor det heter at de kristne er forpliktet til å ta vare på de legitime samfunnsordninger som uttrykk for Guds gode vilje. I dette ligger det et konstruktivt og i rett forstand legitimerende perspektiv, men samtidig også et kritisk perspektiv. Samfunnsordninger kan være legitime og uttrykk for Guds gode vilje, men de kan samtidig også være illegitime og mot Guds gode vilje. Kirkens rolle i denne sammenheng kan funksjonelt forstås som avledet av plikten til å forkynne lov og evangelium, herunder også lovens første eller samfunnsmessige bruk. Som del av samfunnet og som samfunnets ytterste maktmiddel vil Forsvaret som institusjon og handlinger utført i denne ramme også omfattes av dette ansvar.

Et sentralt bibelsk prinsipp er formulert i form av Den gylne regel: ”Alt det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem”. Dette har betydning for hvordan kirken skal forholde seg til endringer i ordninger for religionsutøvelse i Forsvaret. Det følger av dette prinsipp at når kirken ser det som nødvendig både å betjene egne medlemmer i Forsvaret og også bredere funksjoner inn i Forsvaret, så kan kirken ikke kreve enerett på dette felt, men må også aktivt arbeide for at andre tros- og livssynssamfunn skal få slike muligheter.

9. Oppsummering

Fra luthersk perspektiv vil Forsvaret kunne forstås som et uttrykk for det verdslige regiment. I denne forstand har man et konstruktivt utgangspunkt med hensyn til det teologisk legitime i å tjenestegjøre i denne institusjonen. Dette hviler imidlertid på flere forutsetninger, herunder at den frie religionsutøvelse ivaretas. Dette innebærer reell mulighet for konkret trosfellesskap i Forsvaret. Dette forutsetter igjen et kirkelig embete som er i funksjon i Forsvaret. Strukturene for trosfellesskapet og det kirkelige embete må være av en slik karakter at det fungerer også i stridssituasjoner. I tillegg til ivaretakelsen av de troende er det også nødvendig å legge til grunn et bredere og utadrettet perspektiv både knyttet til institusjonen som sådan og til ivaretakelse og respekt for annerledes troende.

Vedlegg 2: Rettslige og andre bestemmelser som regulerer religionsutøvelse og feltpresttjeneste i Forsvaret

A. Nasjonale rettsbestemmelser

1. Grunnloven

§2: ”Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme”.

§ 16: ”Kongen anordner al offentlig Kirke- og Gudstjeneste, alle Møder og Forsamlinger om Religionssager, og paaser, at Religionens offentlige Lærere følge de dem foreskrevne Normer”.

§ 109: ”Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland, uden Hensyn til Fødsel eller Formue”.

2. Den militære straffelov av 22. mai 1902

§ 108. «Med fengsel inntil 4 år straffes den som overtrer eller medvirker til å overtre bestemmelse som er gitt til beskyttelse for personer eller eiendom a) i Genèvekonvensjonene av 12. august 1949 om forbedring av såredes og sykes kår i de væpnede styrker i felten, om forbedring av såredes, sykes og skipbrudnes kår i de væpnede styrker til sjøs, om behandling av krigsfanger og om beskyttelse av sivile i krigstid, b) i de to tilleggsprotokoller 10. juni 1977 til disse konvensjonene, om ikke forholdet rammes av et strengere straffebud.»

3. Vernepliktsloven av 17. juli 1953

§ 3, siste ledd: «Fritatt for verneplikt er ordinerte prester i statskirken og prester og forstandere i registrerte trossamfunn. Såframt de har utført militærtjeneste, er de dog etter nærmere bestemmelser av Kongen pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester i Forsvaret.»

§ 8, første ledd: I den utstrekning ikke annet følger av ansettelsesvilkårene gjelder bestemmelsene i denne lov for fastlønte befalingsmenn så lenge de er i tjeneste.

4. Kgl. res. av 22. oktober 1954

Del I: Plan for FPK

  • 1. Feltprestkorpset (FPK) står administrativt under Forsvarsdepartementet, kommandomessig (militært) under Forsvarsstaben og i kirkelige anliggender under overtilsyn av Oslo biskop. (…).
  • 2. Feltprosten er sjef for FPK (…).
  • 5. Feltprost, garnisonsprester, feltprester og feltprestassistenter har militær status, grad og uniform med korset som bransjemerke.
  • 6. Tilsetting i organisasjonsmessige stillinger for geistlige i korpset skjer innenfor den av Stortinget til hver tid fastsatte ramme etter vanlige regler for tilsetting av embets- og tjenestemenn i Forsvaret, etter innstilling av Feltprosten. Feltprostens innstilling skal være vedlagt uttalelse fra Oslo biskop (…). Eventuelle engasjementer foretas av Feltprosten i samråd med Oslo biskop og vedkommende overkommando(er).

Formål

  • 8. Feltprestkorpsets oppgave er å lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden.
  • 9. Fagområdet omfatter: Kirkelige handlinger, geistlig virksomhet, sjelesorg, moral, sosial-etisk orientering, karakterdannelse, samvirke med sivil religiøs virksomhet og nasjonal-kulturell folkefostring.

Del II. Instruks for Feltprosten

  • 1. Feltprosten er ansvarlig leder for all feltpresttjeneste i Forsvaret. Han skal:
  • 2. Kontrollere FPKs geistlige virksomhet ved inspeksjoner og rapporter og lede feltprestenes arbeid og utdannelse ved faglig kurs og annen informasjon. Han skal medvirke til at tjenesten utvikles og utføres på en hensiktsmessig og forsvarlig måte. Forhold han ikke selv kan rette på i denne forbindelse melder han fra til Oslo biskop og/eller departementet.
  • 3. Delta i den geistlige virksomhet under sine inspeksjoner og ut fra sitt standkvarter når tiden tillater det.
  • 4. Være rådgiver for Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben, overkommandoene og fellesinstitusjonene i de spørsmål som går inn under FPKs fagområde. På eget initiativ kan han gi nødvendige informasjoner og forslag. Han kan av militære og kirkelige instanser innkalles til samråd når FPKs saksfelt berøres.
  • 5. Ha ansvaret for å lede FPKs administrasjon i samsvar med lover, gjeldende militære og kirkelige instrukser, kunngjøringer og bestemmelser (…).
  • 6. (…) Han skal utarbeide forslag til faglig standardmateriell og forelegge det for de kirkelige og militære myndigheter.
  • 7. Utarbeide forslag til faglige instrukser for alle feltprester og feltprestassistenter og gi nødvendige regulerende faglige bestemmelser for tjenesten. Han skal i nødvendig utstrekning holde Oslo biskop orientert om saker og forhold som vedkommer biskopens tilsynsmyndighet.
  • 8. Føre rulle over feltprestassistenter og ordinerte prester (…).
  • 9. I nødvendig utstrekning engasjere sivile prester til nærliggende forlegninger og kommandoer (…).
  • 10. Søke kontakt med undervisnings- og velferds-, film- og pressetjeneste, idrettsoffiserer, sanitet, og dessuten anerkjente sivile organisasjoner for derved å oppnå best mulig samarbeid med disse.
  • 11. Innvie krigskirkegårder som administreres av Forsvaret og ha tilsyn med Forsvarets garnisons- og interimskapeller.
  • 13. Gjøre rede for FPKs kirkelige virksomhet for biskopen når han holder visitas i korpset, og når biskopen ellers måtte ønske det.
  • 14.Avgi rapport hvert kalenderår om FPKs virksomhet til Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben og Oslo biskop.
  • 15. Utarbeide forslag til instruks for garnisonsprester og feltprester mv. Forslaget sendes Forsvarsdepartementet til godkjennelse.

5. Kgl. res. av 18. oktober 1957 nr 9092: Forskrift om ansiennitet og kommandomyndighet for befal i Forsvaret

§ 9. Befalingsmenn som gjennom utdannelse og tjeneste er forutsatt anvendt i administrasjon, veterinærtjeneste, musikkorps, geistlighet, velferd og lignende, tar i alminnelighet bare kommando innen sin tjenestegren (bransje) og over personell som særskilt er underlagt dem. Foresatt kan bestemme at overnevnte befalingsmenn, unntatt sanitetsbefal og geistlige, gis mer omfattende kommando. De kan således gis kommando under vakttjeneste, branntjeneste, indre tjeneste m.v. Under særlige forhold, f. eks. overraskende angrep, ordensforstyrrelser, naturkatastrofer, skal disse befalingsmenn, unntatt sanitetsbefal og geistlige, på eget initiativ ta alminnelig kommando.

6. Kgl. res. av 22. november 1991 nr 855: Reglement for utskrivning og verneplikt (RUV)

Prester og forstandere

Pkt 7. Ordinerte prester i Den norske kirke og prester og forstandere i registrerte trossamfunn er fritatt for verneplikt, jf L § 3, siste ledd. Såframt de har utført militærtjeneste før ordinasjon/tilsetting, er de med de avgrensninger som følger av vedlegg A, pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester.

Pkt 8. Vedkommende biskop (ordinator) skal på fastsatt blankett sende meldning om forestående ordinasjon til Feltprosten som underretter vedkommende VF. Tilsvarende meldning skal sendes når en prest som har tapt sin ordinasjonsstatus, igjen får tilbake statusen som ordinert prest, jf forskrift fastsatt ved kgl res 18. februar 1955 nr 4 om innføringsakt for prester. Det samme gjelder når en prest som er ordinert i et annet kirkesamfunn, får status som prest i Den norske kirke, jf fullmakt til å gi slik status, gitt ved kgl res 15. januar 1988 nr 15. Registrerte trossamfunn skal gjennom fylkesmannen sende tilsvarende meldinger for sine prester og forstandere.

Pkt 9. Verneplikten inntrer på ny ved tap av status som ordinert prest i Den norske kirke, eller ved opphøring av tilsetting som prest eller forstander i registrert trossamfunn. Meldning skal sendes tilsvarende det som er bestemt i pkt 8.

Vedlegg A til Kap I Plikten til å gjøre tjeneste som feltprest

Pkt 1. Tjenesteplikten som feltprest etter RUV, kap I, pkt 7, gjelder bare dersom vedkommende er skikket til feltpresttjeneste. Feltprosten, med tilsynshavende biskop for Feltprestkorpset som klageinstans, kan avgjøre at en prest eller forstander ikke skal anses som skikket til feltpresttjeneste.

Avgrensing av plikten

Pkt 2. Følgende er fritatt for frammøte ved mobilisering:

  • Biskoper og stiftskapellaner ved bispekontor.
  • Sokneprester og småkirkeprester i hovedstilling.
  • Sykehus-, hospitals-, fengsels-, og døveprester i fulltidsstilling.
  • Prester som gjør tjeneste utenfor riket.
  • Generalsekretærer (tilsv) i landsomfattende kristelige organisasjoner.
  • Teologiske professorer ved teologiske fakulteter samt rektorer ved praktisk-teologiske seminarer, som er godkjent av det departement som har ansvaret for kirkesaker.
  • Prester og forstandere i hovedstillinger i registrerte trossamfunn.

Pkt 3. Dersom det i et prestegjeld (tilsv) tjenestegjør flere prester, skal alle unntatt en være fritatt for frammøte ved mobilisering. Feltprosten avgjør hvem som skal være forpliktet til å møte ved mobilisering, jf dog pkt 2.

Pkt 4. Etter søknad fra vedkommende prest, og med samtykke av biskopen (vedkommende kirkelige tilsynsorgan), kan Feltprosten gjøre unntak fra eller tillegg til pkt 3 og 4.

Pkt 5. Vikariat i stilling som hjemler fritak for frammøte ved mobilisering, medfører kun slikt fritak inntil vikariatet opphører.

Melding

Pkt 6. Det departement som er overordnet i kirkesaker eller annet organ med tilsvarende arbeidsgiveransvar skal gi melding til Feltprosten om tilsetting, avskjed mv som kan være av betydning for noens tjenesteplikt som feltprest.

Klage

Pkt 7. SJVPV er klageinstans dersom noen mener seg uberettiget pålagt tjenesteplikt som feltprest.

7. Bestemmelser om utskrivning og verneplikt. Forsvarssjefens utfyllende bestemmelser (BUV del III juni 1999)

Kap IV, vedlegg C Fordeling/omfordeling/overføring av vernepliktige med utdanning/yrke som forutsetter bestemt tjeneste i Forsvaret

Pkt. 2 Teologistudenter og ikke ordinerte teologer

Tjenestedyktige teologistudenter og teologer som ikke er ordinerte, skal fordeles/overføres til Feltprestkorpset (FPK). VPV iverksetter fordeling/overføring så snart det foreligger bekreftelse på at slik utdanning er påbegynt eller skal påbegynnes. Vernepliktige som under førstegangstjenesten opptas som teologistudenter, dimitteres fra tjenesten og overføres til FPK for senere å avtjene resttjenesten etter tjenestemønsteret for teologistudenter. Personell som FPK eventuelt ikke har behov for, tilbakeføres vedkommende VPVavd for overføring til annen tjeneste. Tidligere praksis med overføring av studenter fra Norsk Luthersk Misjonssambands misjonsskole (NLM) gjelder ikke.

Ordinerte prester i Den norske kirke og prester og forstandere i registerte trossamfunn. Ordinerte prester og forstandere er fritatt for verneplikt iht L § 3, siste ledd. Såframt de har utført militærtjeneste før ordinasjonen/tilsettingen, er de med visse avgrensninger, pliktige til å gjøre tjeneste som feltprester. Plikten og avgrensningene framgår av del II, kap I pkt 7-9, og vedlegg A til samme kapittel. Meldning om ordinasjon mottas og registreres av Feltprosten. Feltprosten anmoder VPV om å få presten/forstanderen overført til FPK, dersom han er tjenestepliktig og ikke tidligere rulleført i FPK. Er presten/forstanderen tilsatt i vernepliktsfri stilling og således fritatt iht L § 3, slettes han av VPV. Jf kap X vedlegg A.

Kap X vedlegg A Tilsetting i vernepliktsfri stilling

Pkt 3a. Ordinerte prester i Den norske kirke og prester og forstandere i registerte trossamfunn er fritatt for verneplikt. Såframt de har utført militærtjeneste, er de dog etter nærmere bestemmelser av Kongen pliktig til å gjøre tjeneste som feltprester i Forsvaret. Jf del II kap I pkt 7-9 og vedlegg A.

Pkt 3b. Verneplikten inntrer på ny når forutsetningene for tilsetting i vernepliktsfri stilling tapes/opphører. Personellet behandles av RFE i samsvar med deres militære status.

8. Tjenestereglement for Forsvaret (TfF 21) kl 5

C I Regler for kommandomyndighet for befal pkt 14: Under særlige forhold som overraskende angrep, ordensforstyrrelser, ulykker, brann og naturkatastrofer, har ethvert befal kommandomyndighet overfor en underordnet, uansett om de tilhører samme eller forskjellig forsvarsgren, bransje mv, såframt den underordnedes foresatte ikke er til stede. Leger, tannleger, farmasøyter, psykiatere, psykologer, veterinærer, prester og musikere tar imidlertid bare kommando innen sin egen tjenestegren (bransje) og over personell som særskilt måtte være underlagt dem.

F XII Prester i Forsvaret Pkt 8, c: Tilsetting og utnevning i grad gis som prest i Feltprestkorpset. Feltprosten foretar deretter beordring av vedkommende i stilling ved avdeling/enhet i forsvarsgren. Samtidig klarlegger Feltprosten administrative og økonomiske forhold vedrørende tiltredelse i stillingen.

9. TJ 14–3 Reglement for den indre tjeneste

Pkt. 45: Feltpresttjeneste: (…) Feltpresten er sjefens rådgiver i religiøse og etiske spørsmål (…).

Pkt. 46: Gudstjeneste: (…) Befal og menige som ønsker det, skal få anledning til å være til stede ved gudstjeneste såframt de ikke er kommandert til tjeneste som forhindrer det. (…). De som tilhører annet kirkesamfunn enn Den norske kirke, skal så vidt mulig gis anledning til å delta i sitt trossamfunns forsamling. Avdelingsvis frammøte (kirkeparade) finner bare sted ved særlige anledninger (…). Personell som ikke ønsker å delta i gudstjeneste, skal fritas uten å måtte oppgi grunn. Dette personell kan beordres til annen tjeneste i samme tidsrom. (…).

Pkt. 47 Bønn: (…) Bønn bør være kunngjort for personellet før oppstillingen. Personell som ikke ønsker å delta, får tre av før bønnen (eller slipper fortrinnsvis å stille) uten å måtte begrunne sitt ønske. (…).

FR 2–1–1 Personelltjeneste i felt

Pkt. 115, b (feltgravlegging): I fellesgraver eller gruppegraver må ikke døde gravlegges sammen med sine fiender. Døde med forskjellige trosretninger må heller ikke ligge ved siden av hverandre i samme grav.

Pkt. 116 (feltgravlegging): Begravelsen skal helst skje i nærvær av prest. Den kan om nødvendig ledes av en befalingsmann, fortrinnsvis den dødes sjef, med den seremoni situasjonen tilsier (…). Om mulig skal begravelsesritualet være i samsvar med de dødes trosbekjennelse. Etter forholdene må en søke å skape ro og høytid. Handlingen bør utføres langsomt og verdig.

Pkt. 136: Feltpresten er sjefens, stabens og avdelingens rådgiver i kirkelige, religiøse, moralske og sosiale forhold. Feltpresttjenesten bygger på Genevekonvensjonenes bestemmelser.

Pkt. 137: Prestens oppgave er sjelesorg og sosialomsorg for den enkelte. Denne omfatter kirkelige handlinger, moral, karakterdannelse, samarbeid med sivil religiøs virksomhet og med nasjonalt kulturarbeid. Alt personell skal gis mulighet til geistlig betjening etter ønske.

Pkt. 138: Presten skal ivareta personellets mentale helse og moralske holdning ved forebyggende tiltak, herunder undervisning i etiske og sosiale spørsmål og møte med sorg, lidelse og død.

Pkt. 139: Andakt og feltgudstjeneste bør holdes regelmessig ved avdeling. Presten skal uoppfordret besøke avdelingens syke, så vel som arrestanter og krigsfanger, samt se til arbeidet på samleplass for døde.

11. FR 13–1 Krigsgravtjenesten i Forsvaret

24. Feltpresten skal:
– være avdelingssjefens rådgiver i geistlige spørsmål
– være avdelingssjefens rådgiver mht vurderingen av soldatenes mentale styrke etter dødsfall
– foreta stabsmessig anbefaling til G-1 om avdelingens stridsevne som en konsekvens av underavdelingenes moral
– veilede i organiseringen av seremoni ifm gravlegging
– foreta jordfestelse (primæroppgaven er dog ivaretakelse av de levende)
– følge opp gjenlevende medsoldater og dem som når spesialoppdrag ifm krigsgravtjenesten
– gi råd ifm valg og bruk av militær gravlund.

28. Kompanisjefen har følgende ansvar:
(…)
– jordfeste og holde kort tale for dem som feltgravlegges fra egen avdeling dersom det ikke er ønsker om at en annen skal holde talen
(…).
38. Militære æresbevisninger gis i samsvar med honnørreglementet, jfr Tjenestereglement for Sjøforsvaret, kapittel 9. Når geistlig person ikke er tilgjengelig, forrettes begravelsen av vedkommende sjef i samsvar med ritual beskrevet i alterbok for Den norske kirke, salmebok eller jfr pkt 108.

103. Ved gravlegging uten kiste skal den døde være dekket med teltduk, kappe, presenning el 1.1 fellesgraver eller gruppegraver må ikke døde gravlegges sammen med sine fiender. Om mulig skal døde fra forskjellige nasjoner begraves i separate graver. Døde med forskjellige trosretninger må heller ikke ligge ved siden av hverandre eller i samme grav. Militært personell skal gravlegges i uniform.

108. Jordfestelse foretas av prest eller militær sjef hvis nødvendig, jfr T J 19-1-2 «Andakt i forsvaret», s 52, eller «Felttestamentet», vedlegg XXI-XXII.

161. Før militær gravlund tas i bruk, bør den vigsles av sivil prest eller feltprest, i samsvar med Den norske kirkes ritual. I en krigssituasjon godtas det imidlertid at dette fravikes i tilfeller hvor prest ikke er tilgjengelig.

171. (…) De døde gravlegges øst-vest med føttene mot øst. Ansiktet skal vende opp.

180. De ulike religioner har svært liberale syn på gravlegging i midlertidige graver i krig. Videre øker antall trosretninger i landet samtidig som den dødes religionstilhørighet blir ansett som privatsak og kan være vanskelig tilgjengelig. Dette sammen med ønsket om lik behandling av de døde gjør at Forsvaret benytter nøytrale gravpæler til alle.(…).

187. Gravleggingsmannskaper (gravlundslag) skal:
(…)
– utføre alt arbeid i forbindelse med gravlegging av de døde. Den geistlige handlingen skal utføres av bemyndiget person, fortrinnsvis geistlig person.
(…).

203. Medlemmer av trossamfunn som ikke godkjenner kremasjon, må gravlegges i jord så sant det er mulig. Dette gjelder ortodokse kristne (medlemmer av den greske eller russiske ortodokse kirke), jøder, katolikker og muslimer.

204. Den døde kan kremeres når krematorium er tilgjengelig, men som regel bare i følgende tilfeller:
(…)
– om den dødes religion krever det.
(…).

206. Jordfestelse bør finne sted samtidig med gravleggingen og foretas av geistlig person etter gjeldende ritual. Militærseremonien utføres i så tilfelle som beskrevet i honnørreglement for respektive forsvarsgrener. Allierte døde bør om mulig jordfestes av geistlig person fra vedkommende nasjon. Døde fiender jordfestes som regel etter gjeldende ritual som for døde norske soldater. Så langt det er mulig, tas hensyn til den dødes religion og uttalte ønsker med hensyn til ritual. Når evakuering av døde til gravlund er umulig, skal sjef for selvstendig avdeling sørge for feltgravlegging eller gravlegging i sjøen, som må foregå på en verdig måte. Jfr TJ 19-1-2 «Andakt i Forsvaret», s 52, eller «Felttestamentet», vedlegg XXI-XXIL Jordfestelsen bør ledes av feltprest eller annen geistlig person, eventuelt av befalingsmann dersom geistlig person ikke er tilgjengelig. I slike tilfeller bør den dødes sjef lede Jordfestelsen, jfr pkt 108.

250. Dersom forholdene gjør utfylling av blankettene vanskelig, skal en forenklet rapport leveres nest høyere sjef. Denne skal da besørge utfylling av blanketter nevnt i pkt over. Som et minimum må rapporten inneholde følgende opplysninger:
(…)
– religion (om mulig)
(…).

12. Vedlegg D STANAG 2070 (2.utgave) Forskrifter for feltgravlegging i krig. 24. mai 1967

Pkt 9. Det skal om mulig leses et kort begravelsesritual i samsvar med de dødes trosbekjennelse.

Pkt. 10. Det skal settes opp et passende merke (i samsvar med de dødes trosbekjennelse) som er så høyt at det er lett synlig. […] Den skal inneholde en seddel med de av følgende opplysninger som det er mulig å gi: […] i. Trosbekjennelse.

13. Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret. 2001-07-03

1. Innledning

1.1 Bakgrunn
20 august 1992 utgav Forsvarsdepartementet ”Direktiv vedrørende utarbeidelse og iverksettelse av nye bestemmelser for etniske minoriteter i Forsvaret”. Dette direktivet var ment å regulere en prøveordning i fem år.

8 november 1993 gav Forsvarets overkommando ”rettelser og tillegg nr 1” til direktivet. I oktober 1993 gav Feltprosten ut en ressursperm til hjelp for feltpresten som faglig rådgiver i spørsmål i forbindelse med direktivet.

Etter prøveperioden ba Forsvarsdepartementet Forsvarets Overkommando om å evaluere direktivet basert på de erfaringer som Forsvaret hadde gjort. Disse erfaringene danner, sammen med ”Handlingsplan for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvaret” (Forsvarsdepartementet, 27. oktober 1998), grunnlaget for dette reviderte ”Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret.

1.2 Utviklingstrekk på 90-tallet
Vi har siden 1992 og fram til i dag sett avgjørende utviklingstrekk som denne revisjonen har tatt hensyn til. Herunder Forsvarets verdigrunnlag som ikke bare statuerer likeverdet som prinsipp, men også at Forsvaret med sitt personell ønsker å gjenspeile det allmenne samfunnets mangfold av mennesker med forskjellig kulturell, etnisk og religiøs bakgrunn.

Forsvarets åpenhet mot menneskelig mangfold styrkes av et gradvis identitetskifte i forhold til sterkere fokus mot internasjonale operasjoner. Alt militært personell skal som en del av utdanningen i et større omfang enn før læres opp også med henblikk på tjeneste i internasjonale operasjoner. Dette gjenspeiles blant annet ved at fagene religions- og kulturkunnskap innføres på alle nivå i den militære utdanningen.

Utviklingen innenfor Forsvaret er en del av en bredere samfunnsmessig utvikling. Denne utviklingen kan betegnes gjennom økt mangfold, vekt på enkeltmennesket framfor kollektivet, religionens synkende betydning og en mer enhetlig verden (globalisering).

Utviklingen bærer i seg motstridende tendenser:

– Man ser på den ene siden at det enkelte mennesket bryter båndene til tradisjonell, lokal,

nasjonal kultur og religion for fritt å velge på livssyn- og verdimarkedet.

– På den andre siden ser man at motreaksjonen mot denne utviklingen er at enkeltmennesker og grupperinger velger å knytte sin identitet mer fundamentalt til den samme kultur og religion som flertallet er på vei bort fra.

Antallet mennesker som definerer seg i forhold til religiøs tilhørighet har sunket. Samtidig øker antallet mennesker med religiøs og livssynsmessig tilhørighet som avviker fra den tradisjonelle majoritetskulturen. Dette er for eksempel mennesker med tilhørighet til islam, Den katolske kirke, Human-Etisk Forbund, asiatiske religioner, samt til karismatiske trossamfunn. Denne trenden mot differensialisering skjer også innenfor Den norske kirke: Mens flertallet av medlemmene i større grad kun deltar i livsritene, utvikles det parallelt grupperinger som gjennom sitt religiøse liv bekrefter sin tilhørighet til den tradisjonelle kirken.

Tidligere kunne man operere med én vestlig kristen majoritetskultur og en eller flere minoritetskulturer knyttet til religiøs eller etnisk tilhørighet. Bildet i dag er at den rådende kulturen i økende grad er sekulær og livssynsuavhengig, mens de menneskene som definerer sin identitet i forhold til religiøs tilhørighet utgjør et mindretall, om enn betydelig.

På tross av denne utviklingen er Forsvarets virksomhet fortsatt lagt opp slik at den i stor grad tar hensyn til kristne helligdager og høytider. Likebehandling i forhold til religionsutøvelse betyr derfor at det må tas særskilte hensyn til mennesker med en annen trostilhørighet enn den kristne. Direktivet bruker allikevel ikke majoritets- og minoritetsbegrepet fordi disse ikke lenger er entydige. Slik vil direktivet ta høyde for at det kan legges til rette for religionsutøvelse også for kristne som i sitt fromhetsliv stiller krav til for eksempel regelmessig messefeiring, personlig andaktsliv, spesiell kosthold i fastetiden eller en streng forståelse av helligdagsfreden.

1.3 Grunnleggende prinsipper, hensikt og omfang
Retten til fri religionsutøvelse, slik den er nedfelt både i FNs menneskerettighetskonvensjon og i Genevekonvensjonene, er et grunnleggende prinsipp for dette direktivet. Av dette prinsippet og av det overordnede prinsippet om alle menneskers likeverd følger prinsippet om likebehandling i forhold til religionsutøvelse.

Hensikten med de følgende bestemmelsene er å legge til rette for en slik likebehandling. I forhold til det mangfold som er beskrevet i 1.2, ikke minst når det gjelder forskjeller i hvilken grad trostilhørigheten har betydning for den enkeltes identitet og selvforståelse, er det i større grad enn tidligere påkrevd at det skal utvises en stor grad av skjønn.

Det er viktig å formidle kunnskaper som kan bygge opp gode mellommenneskelige relasjoner i alle personellkategorier og som fremmer tjenestens krav, avdelingens stolthet, samhørighet og toleranse for enkeltindividet.

De følgende bestemmelser er utarbeidet med utgangspunkt i de største religiøse grupperinger i Norge. Det understrekes samtidig at direktivet har gyldighet for alt Forsvarets personell, det vil si for vernepliktige mannskaper, befal og sivilt ansatte. I tilfeller som ikke er tilstrekkelig dekket av direktivets bestemmelser har prinsippet om likebehandling fortrinn.

2. Tilpassing av tjenesten

2.1 På sesjon
Under sesjon skal vernepliktige gis generell informasjon om rettigheter og plikter som dette direktivet gir. Direktivet skal være tilgjengelig for de som ønsker det. Det skal ikke foretas noen kobling mellom en persons navn og religiøs tilhørighet. Mannskaper skal ikke fordeles på grunnlag av religiøs bakgrunn.

2.2 Ved innrykk
Ved innrykk klarlegger mannskapet sine ønsker og behov i forhold til dette direktivet. Dokumentasjon fra trossamfunnet om tilhørighet skaffes til veie og fremlegges av mannskapet. Dette er ikke å anse som registrering. Militær dokumentasjon for reiser, permisjoner osv, utstedes etter behov av avdelingen i samråd med faglig rådgiver. Dersom de ønskene og behovene som framsettes av den vernepliktige ikke kan bekreftes som relevante av vedkommendes trossamfunn, skal vedkommende ikke behandles etter direktivet. Utøvelse av skjønn understrekes likevel i denne sammenheng.

Feltpresten er normalt faglig rådgiver på avdelingsnivå og utsteder militær dokumentasjon.

2.3 Uniform
Forsvaret gir medlemmer av religiøse trossamfunn rett til å bære religiøse symboler som det enkelte trossamfunn identifiserer som så betydningsfulle (ikkediskutable) i forhold

til troen at disse må bæres synlig av vedkommende for å kunne identifiseres som medlem.

Slike ikkediskutable symboler spesifiseres av Forsvarets overkommando og tas inn i uniformsreglementet. Særreglene forutsettes ikke å bryte med uniformens hensiktsmessighet for tjenesten.

Forsvaret bekoster spesielle uniformsbehov. Særlige forhold tas opp med Forsvarets overkommando.

2.4 Kosthold
Kjøkkensjefen ved alle avdelinger skal servere alternativ kost når hovedmenyen er forbundet med definert religiøs tabu. Alternativ kost skal også serveres under øvelser.

Forsvaret skal dekke alle utgifter forbundet med alternativt kosthold.

2.5 Helligdager

2.5.1
Tjenesten legges normalt til rette i forhold til offisielle norske hellig- og høytidsdager. Majoriteten av personellet får slik dekket behovet for fridager og permisjoner i forbindelse med religionsutøvelse. Dette direktivet bestemmer at alle skal gis adgang til samme antall fridager i forhold til norske helligdager og høytider som gis majoriteten av personellet. Dette innebærer ikke at den enkelte skal unntas generelt fra avdelingens normale arbeidsmønster.

Ukentlige fridager er fra etter endt tjeneste fredag til og med søndag.

2.5.2
Som helligdager anses følgende typer:

A) Årevisse høytider som enten er kalenderfaste (A1) eller bevegelige (A2).
B) Valfarter/Pilegrimsreiser, årlige (B1) eller andre (B2).

2.5.3
Feltprosten mottar årlige helligdagsoversikter fra de forskjellige trossamfunn og videreformidler disse til avdelingssjefer via avdelingens feltprest eller til annet personell dersom avdelingen ikke har feltprest.

2.5.4
Utover ”samme antall” fri- og helligdager kan avdelingssjefen gi fri til øvrige religiøse høytider eller pilegrimsreiser.

2.5.5
Attest for permisjon for A1, A2 og B1 skal ikke avkreves når den offisielle helligdagsoversikt foreligger.

Søknad om permisjon for B2 og utover helligdagsoversikten behandles individuelt med attest fra religiøs leder.

2.5.6
Lokale tjenesteforhold, øvelser, beredskap og krig kan medføre at permisjoner ifølge helligdagsoversikten faller bort.

2.5.7
Det forutsettes at prinsippet om samme antall fridager følges i overensstemmelse med kravet til likeartet byrdefordeling mellom mannskapene i enhver militær avdeling.

2.6 Ektefelletillegg
I saksforhold som er relatert til utbetaling av ektefelletillegg fra Forsvaret, jfr. Fredsregulativet del I, skal det godtgjøres at ekteskapet er gyldig i henhold til norsk lov.

2.7 Repetisjonstjeneste, beredskap og krig
Tilpasningene opprettholdes under repetisjonstjeneste.

Under beredskap og i krig kan det oppstå situasjoner hvor disse reglene kan være vanskelig å praktisere. Avdelingssjefene kan sette regelverket til side i ekstreme situasjoner. Hovedregelen gir den enkelte mulighet for særlig behandling hvis forholdene tillater dette.

Beredskap forstås som mobilisering.

3 Øvrige bestemmelser

3.1 Undervisning i religionskunnskap og etikk
Både forvaltningen av disse bestemmelsene og kravet om praktisering av skjønn fordrer at undervisning i religionskunnskap i all lederskapsopplæring i Forsvaret skal gis både om og med henblikk på dette direktivet.

Undervisningen i etikk på alle nivåer i Forsvarets utdanning skal både i innhold og i pedagogisk tilnærming legge til grunn prinsippet om likebehandling og respekt for den enkeltes trostilhørighet.

3.2 Fordeling av mannskaper
Mannskaper skal ikke fordeles internt på avdelingsnivå på grunnlag av religiøs tilhørighet.

3.3 De tillitsvalgtes rolle
Mannskapenes tillitsvalgte (TMO) skal delta aktivt i informasjonsarbeidet og arbeidet med tilrettelegning på avdelingene og i skoleverket.

3.4 Feltprostens rolle
Forsvarets overkommando/Feltprosten inngår faste kontaktrutiner med de enkelte trossamfunn, og står for vedlikehold av både helligdagsoversikt og ressurspermen til hjelp i den personellbehandlingen som dette direktivet angår. Feltprosten har ansvar for revisjon og oppdatering av direktivet.

14. Bestemmelser for intendanturtjenesten i Forsvaret (BIF 1-002) Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) 1. februar 2007

2 Omfang
Alternativ kost/diettmat kommer til anvendelse for bl.a.

etniske minoriteter som av religiøse grunner ikke kan spise de retter eller matvarer som tilbys i den ordinære forpleiningen

Alternativ kost eller diettmat skal også tilbys ved øvelser.

3 Etniske minoriteter
Svinekjøtt, flesk og svinefett i enhver form spises ikke av enkelte trossamfunn. Enkelte kan bare spise kjøtt som er rituelt slaktet. Rammeavtaleleverandørene skal på bestilling anskaffe rituelt slaktet kjøtt (Halal slaktet).

6 Bekreftelse m.v.
Avdelingen kan kreve framlagt attest fra vedkommende trossamfunn om at soldaten virkelig tilhører dette (…) Spørsmål vedrørende religiøse begrensninger i hva personellet kan spise eller ikke, rettes til den feltprest som betjener avdelingen.

Når en avdeling får personell i tjeneste som trenger alternativ kost eller diettmat og ikke kan nytte Forsvarets forpleiningstilbud fullt ut, skal den aktuelle forpleiningstaker få anledning til å samtale med kjøkkensjef (tilsv.). Sammen kan de utarbeide en tilfredsstillende forpleiningsplan.Folkerettslige bestemmelser

B. Folkerettslige bestemmelser

Teksten til Haagkonvensjonen, Genevekonvensjonene og Tilleggsprotokollen er hentet fra ”Menneskerettigheter i væpnede konflikter” utgitt av Norges Røde Kors, Oslo 1984.

1. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

(inkorporert som nasjonal rett ved LOV-1999-05-21-30, Menneskerettighetsloven)

Artikkel 9: Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Artikkel 15: Under krig eller annen offentlig nødstilstand som truer nasjonens liv, kan enhver høy Kontraherende Part treffe tiltak som fraviker dens plikter ifølge denne konvensjon i den utstrekning situasjonens krav gjør det strengt nødvendig, forutsatt at slike tiltak ikke er uforenlige med dens andre plikter etter internasjonal rett.

2. IV Haagkonvensjon av 1907 (Landkrigsreglementet)

Artikkel 18: Krigsfanger skal ha helt fri religionsutøvelse, derunder indbefattet adgang til at overvære gudstjenester, under den eneste betingelse at de retter sig efter de ordens- og politibestemmelser som er git av den militære myndighet.

3. Første Genèvekonvensjon av 12. august 1949

Artikkel 3, pkt. 1: (…) Personer som ikke direkte tar del i fiendtlighetene, derunder også medlemmer av de væpnete styrker som har nedlagt våpnene, og personer som er blitt satt utenfor kampen på grunn av sykdom, eller fordi de er blitt såret eller tatt til fange eller av hvilken som helst annen grunn, skal under alle forhold bli behandlet humant og uten noen forskjell av ugunstig art på grunn av (…) religion eller tro (…).

Artikkel 6, 1 ledd, 2 setning: Ingen særavtale skal forringe kårene (…) for geistlige, slik som disse kår er fastlagt ved denne konvensjon, og heller ikke redusere de rettigheter som denne gir dem. (…) geistlige skal nyte godt av disse avtaler så lenge denne konvensjonen er anvendelig på dem, såfremt motsatte bestemmelser ikke er blitt uttrykkelig medtatt i nevnte avtaler eller i senere avtaler, eller såfremt en av partene i konflikten ikke har gitt dem gunstigere vilkår.” (Tilsvarende bestemmelse i 2 Genevekonvensjon art 6).

Artikkel 7: (…) geistlige kan ikke i noe tilfelle gi helt eller delvis avkall på de rettigheter som er sikret dem ved denne konvensjon eller, eventuelt, ved de særavtaler som det vises til i foregående artikkel. (Tilsvarende bestemmelser i 2 Genevekonvensjon art 7).

Artikkel 17: (…) Likene kan bare kremeres når tvingende hygieniske hensyn krever det eller av grunner som er knyttet til avdødes religion (…). Partene i konflikten skal videre sørge for at de døde blir begravet på verdig måte, hvis mulig etter ritualet for den religion de bekjente seg til (…).

Artikkel 24: (…) feltprester knyttet til de væpnede styrker, skal under alle forhold bli respektert og beskyttet.

Artikkel 28: [Feltprester] skal, hvis det faller i motpartens hender, bare bli holdt tilbake i den utstrekning (…) de sjelelige behov og antallet av krigsfanger krever det. Personell som på denne måte er blitt holdt tilbake, skal ikke bli betraktet som krigsfanger. De skal dog minst nyte godt av alle bestemmelser i Genevekonvensjonen (…) om behandling av krigsfanger. Innenfor rammen av de militære lover og bestemmelser i det land som har dem i sin varetekt, skal de under overoppsyn av fagmyndighetene i dette land og i samsvar med sin egen yrkessamvittighet, fortsatt utføre (…) sitt sjelesørgerarbeid til beste for krigsfangene, fortrinnsvis dem som kommer fra de væpnede styrer som de selv hører til. For at de skal kunne utføre (…) sitt sjelesørgerarbeid skal de videre nyte godt av følgende lettelser:

a. De skal få adgang til med regelmessige mellomrom å besøke krigsfanger som befinner seg i arbeidsgrupper eller i sykehus utenfor leiren. I dette øyemed skal den myndighet som holder dem tilbake, stille til deres rådighet de nødvendige transportmidler.

b. (…) I alle spørsmål som angår deres oppdrag skal (…) feltprestene ha direkte adgang til vedkommende leirmyndigheter. Disse skal gi dem alle nødvendige lettelser for korrespondanse om slike spørsmål.

c. Selv om det skal være underlagt den indre disiplin i den leir hvor det befinner seg, skal ikke det tilbakeholdte personell kunne bli satt til noe arbeid utenfor rammen av dets (…) geistlige oppdrag.

Under fiendtlighetene skal partene i konflikten bli enig om en eventuell avløsning av det tilbakeholdte personell og fastsette enkelthetene herfor. Ingen av de foregående bestemmelser fritar den makt som holder det tilbake fra de plikter den har overfor krigsfangene når det gjelder deres (…) sjelelige velferd. (Tilsvarende bestemmlser i 3. Genevekonvensjon art 33).

Artikkel 31: Utvelgelsen av det personell som skal sendes tilbake til den annen part i konflikten i henhold til artikkel 30, skal finne sted uten hensyn til (…) religion (…).

Artikkel 40: Det [geistlige] personell (…) skal bære, festet til venstre arm, et armbind, utlevert og stemplet av de militære myndigheter (…) som er forsynt med dette kjennetegnet. (…) Ikke i noe tilfelle kan nevnte personell bli fratatt sine tegn, sine identitetskort eller retten til å bære sine armbind (…).

4. Andre Genèvekonvensjon av 12. august 1949

Artikkel 12: Medlemmer av de væpnede styrker (…) som blir såret eller syk, skal respekteres og beskyttes under alle forhold. De skal bli behandlet og pleiet humant (…) uten noen forskjell av ugunstig art på grunn av (…) religion (…).

Artikkel 18: (…) Hver gang forholdene tillater det, skal partene i konflikten treffe lokale ordninger angående (…) fritt leide for (…) geistlige (…).

Artikkel 36: Hospitalsskipenes geistlige (…) skal respekteres og beskyttes (…). De kan ikke tas til fange mens de tjenestegjør om bord på disse skip, uten hensyn til om det er sårede og syke om bord eller ikke.

Artikkel 37: Geistlige (…) som sørger for de (…) sjelelige behov (…) skal respekteres og beskyttes hvis de faller i fiendens hender; de skal fortsatt kunne utføre sine oppdrag så lenge dette er nødvendig for de såredes og sykes pleie (…). Hvis det imidlertid av hensyn til krigsfangenes (…) sjelelige pleie skulle vise seg nødvendig å holde tilbake en del av dette personell, skal alt mulig gjøres for at det kan bli satt i land så snart som mulig (…).

5. Tredje Genèvekonvensjon av 12. august 1949

Artikkel 34: Krigsfangene skal ha rett til fri religionsutøvelse og herunder å delta i sitt trossamfunns gudstjenester, forutsatt at de retter seg etter de alminnelige regler for disiplin som de militære myndigheter har fastsatt. Det skal reserveres passende lokaler til gudstjenester.

Artikkel 35: Feltprester som faller i den fiendtlige makts hender og som blir igjen eller blir holdt tilbake for å bistå krigsfangene, skal få adgang til å utøve sin sjelesørgervirksomhet overfor dem og fritt å virke i sitt kall blant sine trosfeller i samsvar med sin religiøse overbevisning. De skal fordeles mellom de forskjellige leirer og arbeidsgrupper hvor det er krigsfanger som hører til samme væpnete styrker som de selv, som taler samme språk eller hører til samme trossamfunn. De skal få de nødvendige lettelser, og særlig de transportmidler som er nevnt i artikkel 33, til å besøke krigsfanger utenfor deres egen leir. Under forbehold av sensur skal de ha adgang til å korrespondere fritt i alt som angår gjerningens religiøse handlinger, med de geistlige myndigheter i det land som har dem i sin varetekt og med de internasjonale religiøse organisasjoner. Brev og kort som de sender i dette øyemed, skal komme i tillegg til den kvote som er fastsatt i artikkel 71.

Artikkel 36: Krigsfanger som er prester, men som ikke har vært feltprester i de egne væpnete styrker, skal få adgang til fritt å utøve sin gjerning blant sine trosfeller uten hensyn til hvilket trossamfunn de hører til. Den makt som har dem i sin varetekt, skal derfor behandle dem på samme måte som felt- prester som er holdt tilbake. De skal ikke tvinges til noe annet arbeid.

Artikkel 37: Når krigsfanger ikke kan få bistand fra en feltprest som er holdt tilbake eller fra en fange som er prest i deres eget trossamfunn, skal det, på de interesserte fangers anmodning, til dette verv oppnevnes en prest som tilhører deres eget eller et liknende trossamfunn, eller, når det ikke finnes slike prester, en kvalifisert legmann, hvis dette er mulig etter trossamfunnets lære. Denne oppnevning, som skal godkjennes av den makt som holder fangene tilbake, skal skje etter avtale med det interesserte fangesamfunn, og, om nødvendig, etter godkjenning fra de stedlige geistlige myndigheter av samme tro. Den person som på denne måte oppnevnes, må rette seg etter alle de regler som den makt som har fangene i sin varetekt, har fastsatt av hensyn til disiplinen og de militære sikkerhetskrav.

Artikkel 53: (…) krigsfangene (…) skal videre gis en sammenhengende fritid på 24 timer hver uke, helst på søndag eller på den hviledag som deres hjemland overholder (…).

Artikkel 72: Krigsfangene skal få adgang til å ta imot gjennom posten eller på annen måte, individuelle eller kollektive sendinger som særlig inneholder (…) ting som er beregnet på å tilfredsstille deres behov når det gjelder religion (…) herunder bøker, religiøst (…) utstyr (…) Slike sendinger fritar ikke på noen måte den makt som har fanger i sin varetekt, for de forpliktelser som hviler, på den etter denne konvensjon. De eneste innskrenkninger i slike sendinger som kan foretas, er de som foreslås av beskyttermakten i krigsfangenes egen interesse, eller, og da utelukkede når det gjelder deres egne sendinger, de som på grunn av ualminnelig stor belastning av transport- eller samferdselsmidlene, foreslås av den Internasjonale Røde kors-Komité eller av noen annen organisasjon som bringer hjelp til krigsfangene (…).

Artikkel 120: (…) De myndigheter som har krigsfangene i sin varetekt, skal våke over at de krigsfanger som dør i fangenskap blir begravet på verdig måte om mulig i samsvar med ritualet for den trosbekjennelse som de tilhørte (…) Likene kan bare kremeres hvis tvingene hygieniske grunner eller avdedes trosbekjennelse krever det eller hvis han har uttrykt ønske herom (…).

6. Fjerde Genèvekonvensjon av 12. august 1949

Artikkel 17: Partene i området skal søke å treffe lokale ordninger (…) om fritt leide for prester fra alle trossamfunn (…).

Artikkel 23: Hver av de høye kontraherende parter skal gi fritt leide for (…) gjenstander nødvendige for religionsutøvelsen (…).

Artikkel 58: Okkupasjonsmakten skal gi prestene adgang til å utføre sin sjelesørgergjerning blant sine trosfeller. Okkupasjonsmakten skal videre ta imot sendinger av bøker og gjenstander som er nødvendig for religiøse formål og skal lette utdelingen av disse i okkupert område.

Artikkel 76: De beskyttede personer som er anklaget skal holdes fengslet i det okkuperte land (…) De skal også ha adgang til å få den sjelepleie som de måtte be om (…).

Artikkel 86: Interneringsmakten skal stille til rådighet for de internerte av hvilken som helst trosbekjennelse, passende lokaler til gudstjenester.

Artikkel 93: De internerte skal ha rett til fri religionsutøvelse og herunder å delta i sitt trossamfunns gudstjenester, forutsatt at de retter seg etter de alminnelige regler for disiplin som interneringsmyndighetene har fastsatt.

De internerte som er prester i et trossamfunn, skal ha uhindret adgang til å utøve sin gjerning blant sine trosfeller. Interneringsmakten skal i dette øyemed påse at de fordeles på rettferdig vis mellom de forskjellige interneringssteder hvor det befinner seg internerte som taler samme språk og hører til samme trosbekjennelse. Hvis det ikke er et tilstrekkelig antall av dem, skal de få de nødvendige lettelser, blant annet transportmidler, for å begi seg fra et interneringssted til et annet og de skal ha adgang til å besøke de internerte som befinner seg på sykehus. For handlinger i forbindelse med deres gjerning skal prestene ha fri adgang til å korrespondere med de geistlige myndigheter i interneringslandet og, så vidt mulig, med de internasjonale religiøse organisasjoner som deres trossamfunn står tilsluttet. Slik korrespondanse skal ikke betraktes som en del av den kvote som er omtalt i artikkel 107, men skal være underlagt bestemmelsene i artikkel 112.

Når de internerte ikke kan få hjelp av prester som hører til deres trossamfunn eller når det ikke er et tilstrekkelig antall av dem, kan den stedlige geistlige myndighet av samme trossamfunn i samråd med interneringsmakten utpeke en prest av samme tro som de internerte eller om dette er umulig etter trossamfunnets lære, en prest av et liknede trossamfunn, eller en kvalifisert legmann. Sistnevnte skal nyte godt av de fordeler som knytter seg til den gjerning han utfører. De personer som på denne måte utpekes, må rette seg etter alle bestemmelser som er utferdiget av interneringsmakten av hensyn til disiplinen og sikkerheten.

Artikkel 103: De internertes komité skal fremme de internertes fysiske, sjelelige og intellektuelle velferd (…).

Artikkel 108: De internerte skal ha adgang til å motta (…) bøker og gjenstander som tar sikte på å dekke deres behov når det gjelder religion (…).

Artikkel 130: Interneringsmakten skal våke over at de internerte som dør i fangenskap blir begravet på verdig måte, om mulig i samsvar med ritualet for deres trosbekjennelse som de tilhører (…) Likene kan bare kremeres hvis tvingende hygieniske hensyn eller avdødes trosbekjennelse krever det eller hvis han har uttrykt ønske herom (…).

7. Tilleggsprotokoll I av 1977

Artikkel 8, d: ”sjelesørgere” bety[r] militære eller sivile personer, slik som feltprester, som utelukkende er engasjert i arbeidsoppdrag for sin menighet og tilknyttet: i) de væpnede styrker til en part i konflikten (…). Sjelesørgernes tilknytning kan være enten permanent eller midlertidig (…).

Artikkel 15, pkt. 5: Sivile sjelesørgere skal respekteres og beskyttes. Bestemmelsene i Konvensjonene og i denne Protokoll vedrørende beskyttelse og identifikasjon av sanitetspersonell skal gjelde også slike personer.

Artikkel 43 pkt 2: Medlemmer av de væpnede styrker til en part i konflikten (utenom sanitetspersonell og feltprester (…) er stridende, dvs de har rett til å delta direkte i fiendtligheter.

Artikkel 52 pkt 3: I tilfelle av tvil hvorvidt en gjenstand som normalt brukes til sivile formål som f. eks. et sted for gudsdyrkelse (…) blir anvendt til å gi et effektivt bidrag til militære aksjoner, skal den ansees for ikke å bli brukt på en slik måte.

Artikkel 53: (…) [D]et [er] forbudt å begå fiendtlige handlinger rettet mot (…) steder for gudsdyrkelse som utgjør folkenes kulturelle eller åndelige arve; å bruke slike gjenstander til støtte for militære tiltak; å gjøre slike gjenstander til gjenstand for represalier.

Artikkel 69: I tillegg til de plikter som er oppregnet (…) skal okkupasjonsmakten (…) også sørge for forsyning av (…) de gjenstander som er nødvendige til gudsdyrkelse (…).

C. Øvrige policydokumenter

1. Forsvarets verdigrunnlag, 1998

Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de framstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett (s. 9).

Ethvert menneske har en iboende verdi og verdighet, uavhengig av bakgrunn, egenskaper og prestasjoner. Derfor må vi sikre at alle behandles likeverdig og med respekt, uansett bakgrunn, kjønn, livssyn, etnisk eller kulturell tilhørighet. (…) I vår tid preges det norske samfunnet av et stadig rikere mangfold av kulturer og livssyn. Forsvaret ønsker å gjenspeile denne virkeligheten. I vårt daglige virke vil dette mangfoldet berike oss og bevisstgjøre innholdet i likeverdet. En særlig oppmerksomhet må rettes mot minoritetsgrupper (s. 11).

2. Stortingsproposisjon nr. 42 (2003–2004) Moderniseringen av Forsvaret

6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon

Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile samfunnet. I vår tid preges samfunnet av et større og langt rikere mangfold. Forsvaret skal gi alle likeverdig behandling, uavhengig av bakgrunn, livssyn, etnisk eller kulturell tilhørighet, eller seksuell legning. Forsvaret skal være en organisasjon som gjennomsyres av toleranse og respekt for enkeltmennesket. Forsvaret skal være inkluderende og gi tilhørighet for alle ansatte og vernepliktige. Innenfor rammen av Forsvarets rekrutteringsstrategi, skal målet om økt mangfold i Forsvaret prioriteres, og det skal vektlegges å gjøre Forsvaret enda mer attraktivt for alle. Det er et mål å rekruttere bredest mulig til hele Forsvarets personellkorps. Det er derfor spesielt viktig å rekruttere ytterligere fra ulike minoritetsgrupper til befalsutdanning. Videre må Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag, baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret.

Komiteens merknader (Inst. S. nr. 234 (2003-2004) 6.8.3)

Komiteen støtter proposisjonens vektlegging av Forsvarets verdigrunnlag, og er enig i at «Forsvarets verdier må baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret».

Komiteen vil videre understreke betydningen av feltprestenes rolle i forhold til utdanning i religions- og kulturkunnskap for soldater og befal som skal ut i utenlandsoperasjoner. Egenforståelse og fremmedforståelse står i klar sammenheng i møte med de utfordringer som utenlandstjeneste stiller. Kunnskap og bevissthet om egne kulturelle og religiøse røtter gjør forståelsen av andres religion og kultur enklere. I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer. Komiteen ber Regjeringen påse at holdningsskapende arbeid følges opp kontinuerlig på alle nivå i Forsvaret.

3. Handlingsplan for forsvarssektoren: Holdninger, etikk og ledelse, Forsvarsdepartementet 2006

Mangfold og inkludering

Mangfold skal være en styrke for Forsvaret. Økt mangfold gir ny kompetanse og bedre erfaringsgrunnlag, noe som vil gjøre Forsvaret beder rustet til å møte utfordringene både ute og hjemme. Det er viktig å være tydelig på og skape forståelse for sammenhengen mellom økt mangfold og bedre oppgaveløsning. Større mangfold gjør at Forsvaret bedre vil speile det samfunnet vi er satt til å verne. Det vil styrke vår troverdighet og omgivelsenes tillit til Forsvaret. Alle har krav på å bli hørt, inkludert og behandlet med respekt uavhengig av kjønn, sosial bakgrunn, religion, seksuell orientering, funksjonshemming eller etnisk tilhørighet (s. 18).

Vedlegg 3 Oppdrag fra Feltprosten til Feltprostens teologiske fagråd

Under er gjengitt de to oppdragene fra Feltprosten til Feltprostens teologiske fagråd som danner utgangspunktet for utredningen. I den videre oppdragsdialogen aksepterte Feltprosten at oppdragene ble behandlet i rammen av èn utredning og at fristen for fremsendelse ble forlenget.

Oppdrag 1

1. Bakgrunn

Feltprosten viser til FPKs tosidige funksjon i Forsvaret hva angår religiøs betjening av personellet. For det første skal FPK utføre religiøs betjening for personell. Denne betjening skjer etter Den norske kirkes orden. For det andre er skal FPK tilrettelegge for religiøs betjening for personell uavhengig av kirkesamfunns- eller religionstilhørighet. Dette siste inkluderer også rådgivning om religiøse spørsmål til militære sjefer. Den første del av funksjonen er altså konfesjonelt forankret, mens den andre i sin karakter ikke er det.

I Vernepliktsloven § 3, siste ledd, fremgår det at prester/forstandere i Den norske kirke og i registrerte trossamfunn er unntatt fra alminnelig verneplikt, men kan pålegges å gjøre tjeneste som feltprester. Av dette følger at adgangen til å være feltprest ikke er begrenset til prester i Den norske kirke, ei heller til kristne prester/forstandere. Prinsipielt vil prester/forstandere fra ethvert registrert trossamfunn kunne være feltprest.

Denne prinsipielle adgangen er imidlertid i svært begrenset grad blitt aktualisert tidligere. I praksis er det nesten utelukkende prester fra Den norske kirke som har blitt tilsatt i fredsorganisasjonen. Unntaket har vært pastorer fra Den evangelisk-lutherske frikirke. Status pr i dag er at 2 feltprester kommer fra frikirken, resten fra Den norske kirke.

Spørsmål om tilsetting av personell fra andre kirkesamfunn enn DnK ble drøftet i den såkalte ”Holt-studien”. Konklusjonen der var at bare prester fra Dnk og fra kirkesamfunn hvor DnK hadde avtaler med, samt kirkesamfunn som lå nær DnK kunne yrkestilsettes, dvs: metodistkirken, den anglikanske kirke og frikirken. Studiens premisser og konklusjon ble kritisert av flere av høringsinstansene. Studiens formelle status er uklar og dens premisser og konklusjoner kan derfor ikke sies å være allmenn akseptert sedvane. En annen tilnærming ble lagt til grunn i en senere studie, den såkalte ”Mæland/Refsdal-studien”. Her ble det prinsipielt sett tatt til orde for at stillinger i FPK skulle åpnes opp for alle kristne trossamfunn. Dette var i rammen av en større drøfting av FPKs økumeniske profil. Denne studien berørte altså mer enn tilsettingsspørsmålet. Oslo biskop var positive til de økumeniske enkelttiltak som ble foreslått i studien, men var kritisk til premisser og konklusjoner hva angikk tilsetting. Også denne studiens formelle status er uklar. Hvorvidt de økumeniske enkelttiltak som er foreslått der er blitt implementert i organisasjonen er uklart.

2. Analyse

FPKs tosidige funksjon i Forsvaret hva angår religiøs betjening av personell som er skissert i bakgrunn er ikke resultat av en prinsipiell avklaring og drøfting. Den har vokst frem over tid som en følge av behov og hensiktsmessighet. Sammenkobling mellom konfesjonelt basert prestetjeneste og allmenn religionstilrettelegging er ikke uproblematisk, verken fra et konfesjonelt eller allment ståsted. Det fremstår som viktig å få en prinsipiell gjennomtenkning av denne problematikken.

Dette berører også den grunnleggende problemstillingen om feltpresttjenestens begrunnelse. Her kan man tenke seg tre hovedtilnærminger: for det første en historisk med vekt på statskirkeordningen og tanken om den konfesjonelle militærmakt. Dette må også sees i sammenheng med aktuelle utviklingstrekk i den norske samfunnet hva angår religionens plass i det offentlige, herunder spørsmålet om endring av grunnlovens § 2 og endring av formålsparagrafen for skolen. For det andre en sosiologisk som tar utgangspunkt i at de fleste tjenestegjørende er medlemmer av DnK, men hvor andelen som tilhører andre trossamfunn eller er uten trossamfunnstilhørighet eller ikke-religiøse livssynssamfunn er stadig økende. For det tredje kan man legge til grunn en menneskerettslig/folkerettslig tilnærming hvor feltpresttjenesten forstås som en operasjonalisering av soldatens rett til religionsutøvelse.

En strukturell/institusjonell problemstilling er FPKs status som på den ene side en integrert del av Forsvaret og på den andre side en kirkelig institusjon hvor den kirkelige virksomhet skal være i henhold til Den norske kirkes orden og under geistlig overtilsyn av Oslo biskop (kgl. res. 22. okt. 1954).

Dette berører også spørsmålet om tilsetting av feltprester i Forsvaret. Etablert praksis er svært innsnevret i forhold til det grunnprinsippet som foreligger i Vernepliktslovens § 3, siste ledd. Innsnevringen kan dels forklares historisk/sosiologisk med den dominerende rolle DnK har hatt og dels gjennom at feltpresttjenesten innholdsmessig har blitt definert etter DnKs orden. Et spørsmål som må utredes er hvorvidt bestemmelsen om FPKs tilknytning til DnK ift kirkelig orden og geistlig tilsyn fortsatt er sakssvarende eller om den for det første innskrenker personers adgang til tilsetting i korpset på religiøst grunnlag og for det andre ikke er tilpasset en mer livssynspluralistisk situasjon.

Denne problemstillingen berører en rekke organisatoriske forhold i FPK herunder det geistlige tilsyn, feltprostens dobbeltfunksjon som sjef FPK og prost i DnK, eventuelt tilsynsorgan, koordineringsråd, samt hvorvidt FPK skal defineres som et rent militært organ uten særskilt tilknytning til DnK. I forlengelse av dette blir det også et spørsmål om alle feltprester skal sortere under FPK eller om man kan tenke seg at eksempelvis ikke-kristne feltprester får en annen organisatorisk plassering.

Det som er anført over vil kunne drøftes i rammen av gjeldende bestemmelse i vernepliktsloven om prester/forstandere i registrerte trossamfunn. En særskilt problemstilling vil imidlertid være om en eventuell etablering av struktur for ivaretagelse av personell som tilhører ikke-religiøse livssynssamfunn. På den ene side knyttes religion- og livssyn sammen i det norske lovverket og i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. På den annen side vil gjeldende bestemmelser i krigens folkerett være knyttet til religionsutøvelse og feltprester i tradisjonell forstand. Det vil altså med hensyn til folkerettslig forankring antas å være en prinsipiell distinksjon mellom feltprester og eventuell ikke-religiøst livssynspersonell.

3. Oppdrag

  1. Samle inn, sammenstill og analyser relevant materiale, studier og statistikk hva angår religiøs tilhørighet, livssynsutøvelse og ordninger for religiøs betjening i Forsvaret. Dette bør sees i rammen av en bredere samfunnsmessig ramme.
  2. Analyser og drøft forholdet mellom konfesjonell betjening og allmenn tilretteleggelse av religionsutøvelse fra et teologisk og allment perspektiv.
  3. Analyser og drøft ulike begrunnelser for feltpresttjenesten og forholdet mellom disse begrunnelsene.
  4. Analyser, drøft og gi anbefaling i spørsmålet om kirkesamfunnstilhørighet for feltprester i FPK skal være som någjeldende praksis eller om den skal utvides.
  5. Analyser, drøft og gi anbefaling i spørsmålet om någjeldende bestemmelse om at den kirkelige virksomhet i FPK skal skje etter DnKs orden og under geistlig overtilsyn av Oslo biskop skal videreføres eller erstattes av annen innholdsbestemmelse og struktur.
  6. Analyser, drøft og gi anbefaling i spørsmålet om en eventuell ordning for feltpresttjeneste for personell fra ikke-kristne trossamfunn.
  7. Analyser, drøft og gi anbefaling i spørsmålet om en eventuell ordning for livssynsmessig betjening for personell fra ikke-religiøse livssynssamfunn.
  8. Administrative forhold
  9. Studien forutsettes utført i rammen av Feltprostens teologiske fagråd. Sjef Fag/FPK er linjemessig ansvarlig for fremdrift, rapportering og ferdigstillelse.
  10. Fagrådet kan trekke inn nødvendig kompetanse fra korpset i arbeidet.
  11. Studien skal oversendes Feltprosten innen 1.desember 2008.

Oppdrag 2

1. Bakgrunn

Feltprosten viser til den rollen FPK er tillagt som ”Forsvarets etikkfaglige ressursorganisasjon” i FDs Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse (HHEL), pkt 4. Denne rollen kommer bl a til uttrykk i at FPK gir definerte bidrag i utviklingen og gjennomføringen av etikkopplæringen i Forsvaret. Disse definerte bidrag kan deles i tre hoveddeler:

  • Faglig og pedagogisk utvikling av undervisningsopplegg
  • Faglig utvikling og oppfølging av undervisningspersonell i etikk
  • Stille anslagsvis 18 ÅV til disposisjon for gjennomføring av etikkundervisningen i Forsvaret, fordelt på 15 ÅV i GSU og 3 ÅV på GBU, GOU og VOU.

2. Analyse

Etikkfagets status, forankring og innhold er blitt betydelig endret de siste årene. Tidligere var betegnelsen ”Prestens time” og det var FPK som i realiteten hadde ansvaret for både definering, faglig og pedagogisk innhold og gjennomføring av undervisningen. Flere nye parametrer er nå blitt synliggjort, og dette har følger for FPKs rolleforståelse mht undervisningen.

a. Etikkopplæringens militære forankring

I HHEL defineres etikk som ”et grunnleggende og sentralt perspektiv i all militær utdanning”. Faget er altså militært forankret og begrunnet. Denne forankringen og begrunnelsen er blitt tydeliggjort den siste tiden. Dette kommer også til uttrykk i den nye utgaven av Forsvarets fellesoperative doktrine, kapittel 6 om den militære profesjon.

b. Etikkopplæringens akademiske forankring

Tilpasningen av Forsvarets utdanningssystem til det sivile universitets- og høgskolesystem medfører at etikkfaget har fått en akademisk forankring. Dette skjedde først på krigsskoleivået (2004), deretter på stabsskolenivået (2005) og nå sist på GSU (2008). Det er i særlig grad det siste som berører hovedtyngden av feltprester og hovedtyngden av den undervisning FPK leverer til Forsvarets avdelinger.

c. Etikkopplæringens normative forankring

Overordnede rammer for etikkopplæringens normative forankring foreligger i St. prop nr. 42 (2003-2004) 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon. Her heter det følgende:

”Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile samfunnet. I vår tid preges samfunnet av et større og langt rikere mangfold. Forsvaret skal gi alle likeverdig behandling, uavhengig av bakgrunn, livssyn, etnisk eller kulturell tilhørighet, eller seksuell legning. Forsvaret skal være en organisasjon som gjennomsyres av toleranse og respekt for enkeltmennesket. Forsvaret skal være inkluderende og gi tilhørighet for alle ansatte og vernepliktige. Innenfor rammen av Forsvarets rekrutteringsstrategi, skal målet om økt mangfold i Forsvaret prioriteres, og det skal vektlegges å gjøre Forsvaret enda mer attraktivt for alle. Det er et mål å rekruttere bredest mulig til hele Forsvarets personellkorps. Det er derfor spesielt viktig å rekruttere ytterligere fra ulike minoritetsgrupper til befalsutdanning. Videre må Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag, baseres på samfunnets verdier og vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret”

3. Oppdrag

  1. Analyser og drøft hvilke konsekvenser de tre parametrene angitt over innebærer for FPK hva angår:
  2. rekruttering og utdanning av undervisningspersonell
  3. utforming og utvikling av undervisningsopplegg
  4. Analyser og drøft hvorvidt undervisningsfunksjonen som i dag skal være eksklusivt knyttet til feltpreststillinger eller om undervisningsfunksjon også kan legges til andre sivile eller militære stillinger med etikkfaglig kompetanse enten i korpset eller utenfor korpset.
  5. På basis av analysen og drøftingen i pkt 1 og 2 skal rådet foreslå konkrete tiltak. Tiltakene skal være avstemt i forhold til hverandre og som minimum inneholde forslag til tiltak på kort sikt innenfor gjeldende struktur. Dernest skal man skissere forslag til tiltak på lengre sikt, herunder også forslag til endrede strukturelle rammer om nødvendig.
  6. Administrative forhold
  7. Studien forutsettes utført i rammen av Feltprostens teologiske fagråd. Sjef Fag/FPK er linjemessig ansvarlig for fremdrift, rapportering og ferdigstillelse.
  8. Fagrådet kan trekke inn nødvendig kompetanse fra korpset i arbeidet.
  9. Studien skal oversendes Feltprosten innen 1. august 2008.

Vedlegg 4: Religiøs betjening i forsvaret i Sverige og Nederland5Denne undersøkelsen er en del av Tor Simen Olbergs studie «Gode holdninger til religions- og livssynsmangfoldet i det norske forsvaret. En studie av noen utfordringer religiøs betjening av norsk militært personell i et livssynspluralistisk forsvar står ovenfor og hvordan det svenske og nederlandske forsvar har kommet slike utfordringer i møte». Studien med vedlegg, datert 13. januar 2009, ligger i heltekst på www.pacem.no.

Innledning

I et institusjonalistisk perspektiv har det norske forsvaret vært preget av en tilnærming til religionens plass med å betrakte religiøse handlinger som kollektive handlinger som hele avdelinger deltar på. Dette perspektivet er i ferd med å endres. I det svenske forsvaret er deltagelse på en gudstjeneste i militær sammenheng en frivillig sak. Dersom militær gudstjeneste forordnes i en militær seremoni av obligatorisk art skal den utformes slik at alle kan delta i seremoniens obligatoriske del samt uhindret å kunne avstå fra å delta i den religiøse delen (Direktiv för uppdragsförslag för 2009 og 2010: Anvisningar för religiös utövning och soldathems-verksamhet). Deltagelse i militær gudstjeneste er ikke obligatorisk. Andakt/Bønn på linjen bør derfor legges til begynnelsen eller avslutningen på en militær oppstilling slik at den som ikke ønsker å delta kan tre av uten at det oppfattes som en demonstrasjon. For dem som ikke deltar i andakt/bønn på linjen bør det arrangeres et annet passende kulturelt innslag, eventuelt et religiøst innslag for soldater med en annen religiøs bakgrunn (Ceremonireglemente för Försvarsmakten Del 2 Förbandsknutna ceremonier, A2- Korum).

I det nederlandske forsvaret, i følge notatet «Feiringer og Tankemøter» (se pacem.no), bør ikke en denominasjonstilknyttet aktivitet med en meget endimensjonal livssynsmessig eller religiøs karakter falle sammen med en gjennomgående militær aktivitet hvor alle militære må være til stede. For eksempel bør ikke en felles militær aktivitet eller en seremoni plutselig gå over i en spesifikk livssynsmessig sammenkomst hvor et spesifikt religiøst eller livssynsmessig budskap forkynnes. Med andre ord, det er utelukket at marinepersonell som akkurat er kommet tilbake fra flere måneder til sjøs etter felles oppstilling blir konfrontert med en katolsk høymesse, et humanistisk velkomstrituale eller en hinduistisk meditasjon som ikke er etterspurt av dem selv. Selvfølgelig kan det enkelte trossamfunn i slike situasjoner organisere en aktivitet, men bør være tilbakeholdne med hensyn til eget fremme av sine ritualer. Fra sjelesørgere kan det forventes i slike situasjoner at de ivaretar mangfoldet av livssyn representert blant de tilstedeværende. Å forplikte militære på mer eller mindre spesifikke denominasjonsbundne aktiviteter og ritualer er i strid med skillet mellom kirke og stat og det som står i forordet til erklæringen «Forbundet i frihet» (januar 2007).

I et individualistisk perspektiv avspeiler det norske forsvaret den samfunnsmessige utviklingen med individualisering av religionen og religionens synkende betydning. Samtidig finner vi både et økende religiøst mangfold og en motreaksjon til den generelle trenden i majoritetskulturen. Også det svenske forsvaret gjenspeiler det sivile samfunnet. Det svenske forsvarets verdigrunnlag, understreker mangfoldet i forsvaret og sier at «Alla, oavsett (…) religiös övertygelse (…) skal respekteras och behandlas likvärdigt. Ingen skal särbehandlas». Under kapitlet Tro står det: «Alla har rätt att utöva sin tro. Befälen och förbandets militärpastor skal, oavsett trosövertygelse, hjälpa till med detta. Alla skal få sådan mat som var och ens religösa övertygelse kräver.» («Det här står Försvarsmakten för!», Stockholm 2004).

Det totale antall innbyggere i Nederland ligger i underkant av 16,4 millioner. Av disse regner man ca 30 % tilhørende den katolske kirke (ca 5 millioner), ca 21 % tilhørende de protestantiske kirker (ca 3.5 millioner), ca 6 % muslimer (ca 980.000), ca 1 % hinduer (ca 170.000), ca 10.000 humanister registrert i Den humanistiske allianse, et mindre antall tilhørende det mosaiske trossamfunn, mens 41 % (6.7 millioner) av befolkningen ikke har noen registrert tilknytning til noe religions- eller livssynssamfunn. Den nederlandske samfunn er fundamentert på prinsippet om skille mellom stat og kirke, hvor hver denominasjon er en selvstendig/autonom størrelse. Kirkene i Nederland hadde lenge vært profilerte og en sterk maktfaktor i samfunnet også politisk. Strukturer innen helse og media sektorene i samfunnet har vært sterkt influert av kristendommen. Den katolske kirke hadde vært meget konservativ, og dens medlemmer utgjort en distinkt gruppe i samfunnet, på linje med den katolske kirke i Irland, fram til midten av 1960 tallet. På dette tidspunkt var det en dramatisk utvikling på livssynsområdet i landet hvor et stort antall medlemmer av de protestantiske kirker gjorde en sving i liberal retning livssynsmessig og mot venstre politisk sett. Tre firedeler av medlemmene i den katolske kirken enten forlot kirken eller ble meget progressive. Dette førte til en sterk polarisering spesielt innen det katolske miljøet. Av de kristne som fortsatt er registrert i kirkene er det bare et fåtall man vil kalle praktiserende. Nederland er nå et overveiende sekulært samfunn med en meget sterk religiøs historie, for noen er den fortsatt nærværende. Dette gir religionen en meget omstridt plass med tanke på folks selvforståelse (for eller imot religion). Endringer i det sivile samfunnets holdning til tros- og livssyn fikk konsekvenser for sjelesorgstjenesten i det nederlandske forsvar.

Verken det norske, svenske eller det nederlandske forsvar har et system for registrering av sitt personells religionstilhørighet. Dette synes å være et prinsipp som oppleves å fungere godt og ikke kommer til å endres i noen av landenes forsvar.

Som «Direktiv fra Forsvarets Overkommando» (FO 2001) gir en del grunnleggende føringer for praktiske tilpasninger og øvrige bestemmelser innen det norske forsvaret, finnes liknende styringsdokumenter både i det svenske og nederlandske forsvaret; «Plan för religiös utövning och soldathemsverksamhet» (Verksamhetsuppdrag för 2009, Försvarsmakten 2009), «Policydokument för Militär Själavård» (Försvarsmakten 2008) samt tilhørende instrukser og «Nota Vieringen en bezinningen Diensten Geestlijke Verzorging bij de Krijgsmacht». (Oversatt til «Feiringer og Tankemøter», sjelesorgstjenesten ved det nederlandske forsvar. Dette er delvis oversatt, se vedlegg 1 til denne studien, pacem.no).

Det tidshistoriske hensiktsmessige ligger til grunn for det norske feltprestkorpset slik det har fungert fram til i dag. Følgende spørsmål er viktige å stille når det gjelder det framtidige korps: Hvilke endringer må/bør gjøres i korpset for å ta den flerreligiøse endringen i soldat/offisersmassen på alvor? Skal vi tenke oss et utvidet religionskorps? Et pluralistisk feltprestkorps med en rent fasiliterende struktur? Hvem kan tilsettes og hvordan tilsettes en person i et fremtidig korps? Dette spørsmålet leder over i neste punkt hvor fokuset er satt først på det svenske og deretter det nederlandske sjelesorgstjeneste.

Den svenske sjelesorgtjenesten

All militær sjelesorg i det svenske forsvaret skal gjenspeile det religiøse mangfold som finnes innen det sivile svenske samfunnet. Den svenske militære sjelesorgstjeneste har som grunnlag å gi mulighet for den enkelte forsvarsansatte og tjenestegjørende til å kunne utøve sin religion innen Forsvaret. Den militære sjelesorgstjeneste skal derfor tilpasses de behov som finnes blant forsvarets ansatte og vernepliktige. Den enkeltes religiøse integritet og spesielle religiøse behov skal tas med i betraktningen når militær virksomhet planlegges og gjennomføres.

Strukturen i det svenske sjelesorgstjenesten

Den svenske militære sjelesorgstjenesten baserer seg på et samarbeid med de trossamfunn som er registrert i det sivile svenske samfunnet. Militær sjelesorg skal derfor utføres i en økumenisk ånd.

Sjelesorgstjenestens ledelsesnivå

Feltprosten er funksjonsansvarlig for all militær sjelesorg og alle militære sjelesørgere. Denne stillingen er en tjenestestilling i Forsvaret, hvor den svenske kirken står ansvarlig for 75 % av lønnen og forsvaret 25 %. Forsvaret står ansvarlig for driftsmidlene. Feltprosten tilsettes etter samråd mellom Forsvaret og Svenska kyrkan. Feltprosten står ansvarlig overfor forsvarssjefen i militære tjenesteanliggender og erkebiskopen i kirkelige embedsanliggender. Feltprostens oppgave er å lede den militære sjelesorgstjenesten i fred, krise og krig. Han leder denne tjenesten gjennom en gruppe (Ledningsgrupp Militär Självård) som foruten ham selv består av stabspastoren ved forsvarets hovedkvarter samt representanter for gruppen militærpastorer. Ledergruppen kan ved behov komplimenteres med representanter fra andre samfunn når det gjelder personell, saker og situasjoner som har med det religiøse mangfold i Forsvaret å gjøre. Feltprosten leder også det militære sjelesorgssamarbeidet på nasjonalt plan vis a vis Svenska kyrkan og internasjonalt. Feltprosten har også ledelsesansvaret for den militære sjelesorg overfor andre nasjonale myndigheter. Han utarbeider policyer og reglementer for den militære sjelesorgstjeneste og er forsvarssjefens rådgiver når det gjelder etiske og sjelesørgeriske spørsmål.

Stabspastoren skal være ordinert fra et kristent trossamfunn. I embedsspørsmål står han ansvarlig overfor Stockholms stifts Domkapitel/biskop. I det militære system ligger den organisatorisk under forsvarets hovedkvarters personellavdeling. Denne stillingen beskostes av forsvaret. Stabspastoren har ansvar for utførelsen av sjelesorgstjenesten ved det militære hovedkvarteret når det gjelder andakter, gudstjenester, sjelesorgsamtaler og støtte ved kriser. Han støtter feltprosten i hans funksjonsutøvelse både nasjonalt og internasjonalt. Dette innebærer også bemanningsspørsmål i internasjonale oppdrag og støtte til lokale militærpastorer. Stabspastoren har også ansvar for den løpende kontakten med andre trossamfunn.

Ledelsen har et ansvar for å gjennomføre en nasjonal grunnleggende sjelesorgutdanning av militærpastorer og representanter for andre trossamfunn som leilighetsvis tjenestegjør overfor forsvarspersonell fra deres samfunn ved stående avdelinger, skoler og andre enheter. Ledelsen og den enkelte avdeling har et ansvar for at deres militærpastorer gis mulighet for å gjennomføre høyere kurs i militær sjelesorg. Feltprosten har ansvar for å stille pastorer/sjelesørgere til militær internasjonal tjeneste. Dette ansvar utføres blant annet gjennom årlige kurs for å rekruttere interesserte og passende prester/pastorer.

Sjelesorgstjenestens grunnplan

En sjelesørger i det svenske forsvaret representerer sitt sendende trossamfunn og er ansatt av dette. Når det gjelder pastorer i den svenske kirke, er de ansatt innen et av kirkens stift med tjenesteansvar for stiftets geografiske lokale sivile menigheter og er embedstjenestelig ansvarlig overfor stiftets biskop. Siden pastorene ifølge kirkeordningen (kap.2 § 1) har et utøvende ansvar for alle personer med tilknytning til den svenske kirken innenfor stiftets område, får enkelte pastorer også et ansvar for å betjene militære avdelinger og skoler som ligger i menighetens nærområde. Disse pastorene har på grunn av sitt arbeid for og med forsvaret også tittel av militærpastorer og bærer militær uniform når de utøver denne tjenesten i felt. På avdelingssjefens ordrer eller ved spesielle anledninger (eksempelvis ved representasjonsoppdrag) kan uniform bæres etter godkjennelse av feltprosten. Militær sjelesørger i uniform bærer bransjemerke og godkjent avdelings-/våpengrensmerke, men ingen gradsbetegnelse.

Militærpastorer deltar i den videreutdanning og kompetanseheving som forsvaret og kirken anser som nødvendig for å kunne utføre militær sjelesorg innen alle forsvarets nivåer og typer oppdrag, både hjemme og ute. Kostnadene for slik videreutdanning deles mellom forsvaret og vedkommendes kirke/trossamfunn. Militærpastoren skal stå i løpende kontakt med og gi tilbakemeldinger om den militære sjelesorgsvirksomheten både til sin egen avdeling og sin sendende kirke (menighet og stift) eller trossamfunn.

Enhver avdeling har et ansvar for å etablere og opprettholde kontakt med de trossamfunn som avdelingens personell tilhører. Det er den lokalt ansatte militærpastor som skal sørge for denne kontakten og at avdelingen innbyr pastorer og sjelesørgere fra disse trossamfunn ifølge personellets behov. Disse sjelesørgere kan enten komme fra en lokal menighet eller formidles fra sentralt hold. Kostnadene for disse og deres tjenester står deres egne samfunn for. Det kan med fordel inngås lokale tjenestelige avtaler mellom avdelinger og trossamfunn. (Avdelinger uten ansatt militærpastor kan henvende seg til feltprosten eller stabspastoren for å få støtte til å gjennomføre slike tjenestelige besøk.) Siden det er den enkelte avdeling som har bestilleransvar for disse tjenestene skal de, i dialog med feltprosten, representanter for de lokale menigheter innen den svenske kirkes og andre lokale trossamfunn, sørge for at avdelingens militærpastor gis rimelig tid og ressurser for å kunne løse sitt oppdrag.

Det er videre avdelingens ansvar å sørge for at både militærpastoren og de øvrige kontaktede sjelesørgere får utøve sin tjeneste i henhold til internasjonale konvensjoner og nasjonale direktiver. Militærpastor bærer ikke våpen, men skal ha kompetanse til å håndtere og sikre slike for å kunne unngå fare.

Under operasjoner i utlandet er bataljonspastoren (Chaplain) ansatt av forsvaret for oppdragets, inklusive utdanningstidens, lengde. Men han får sitt kirkelige oppdrag bekreftet gjennom en utsendelsesgudstjeneste, ledet av biskopen. Pastorer i utenlandstjeneste ved høyere staber (for eksempel KFOR HQ), brigade/stabspastor (Senior Chaplain), rekrutteres blant pastorer med tidligere internasjonal/økumenisk erfaring.

Fartøyspastorer (marineprester) rekrutteres av fartøysjefen i samråd med feltprosten. Vedkommende blir ansatt av forsvaret for oppdragets lengde. Seilende pastor får sitt kirkelige embedsoppdrag bekreftet gjennom en utsendelsesgudstjeneste som ledes av sjefen for fartøysflottiljen. Om bord er han/hun blant annet ansvarlig for den åndelige virksomheten om bord, inkludert andakter, gudstjenester og andre kirkelige handlinger. Fartøyspastoren er også ansvarlig for de økumeniske kontaktene ved besøk i andre land og informere om landets religiøse og kulturelle situasjon. Siden pastoren er eneste religiøse embedspersonen om bord blant et mannskap med forskjellig livssynsmessig bakgrunn, er det spesielt viktig å opptre hensynsfullt i en økumenisk ånd.

Fordeler med den nåværende struktur

Siden ingen andre prester enn feltprosten og stabspastoren er lønnet av Forsvaret understreker dette prinsippet om kirken i forsvaret og at det ikke handler om forsvarets kirke.

Ulemper med den nåværende struktur

Det er vanskelig for prestene ute ved avdelingene å få nok tjenestetid da stift og menigheter ikke alltid ser behovet for å frigjøre deres prester til denne tjenesten. Forsvaret på sin side stiller ikke tydelige nok krav om mer tjenestetid for sine avdelingsprester. Variasjonene mellom pastorenes faktiske tjenestetid målt opp mot den ønskelige ligger på fra 10 % til 100 %. Et rimelig minimum ansees å ligge på 60 %. Denne vanskeligheten inntreffer ikke overfor pastorer knyttet til avdelinger som er satt opp til utenlandstjeneste.

Utfordringer for den nåværende struktur

Hovedutfordringen er å sikre at de forsvarsansatte som ikke tilhører kristne trossamfunn får de livssynsmessige rettigheter som tilkommer dem. Dette innebærer også å finne gode løsninger slik at religiøse seremonier ikke gjennomføres som en del av militære seremonier med obligatorisk deltagelse. Det er av stor betydning å få økt prester og pastorers faktiske tjenestetid ute ved avdelingene.

Den nederlandske sjelesorgstjenesten.

Den militære verneplikt ble avskaffet på midten av 1990 tallet og falt således sammen med slutten på den kalde krigens periode. Fra samme tidspunkt har det nederlandske forsvar bestått av kun yrkestilsatte soldater. Dette førte til en nedgang i antallet soldater som igjen førte til en reduksjon i antallet sjelesørgere og en reorientering av deres tjenester.

Samling av de nederlandske sjelesorgstjenestene

Inntil slutten av det forrige århundre opptrådte de tre største sjelesorgstjenestene, den katolske, den protestantiske og den humanistiske uavhengige av hverandre. Blant annet hadde de tre forskjellige informasjonssentra som søkte å nå ut til soldatene med sine tilbud. Tjenestene var heller ikke koordinert, verken nasjonalt eller lokalt. Selv innenfor den enkelte sjelesorgstjeneste, som den katolske, opererte feltprestene i sine egne separate tjenester tilknyttet de enkelte forsvarsgrenene. Bare i liten grad møttes de eller samarbeidet.

Det fantes en overordnet instans i Haag som forholdt seg til det politiske sjiktet, og som bedrev en viss koordinering av midler, men ellers levde og avgjorde man tjenestesaker på et lokalt plan/nivå. En bevegelse for å integrere, utvide og samordne sjelesorgstjenesten kom rundt begynnelsen av tusenårs­skiftet. Prosessen rundt denne tjenestelige integreringen var ikke uten friksjoner og motforestillinger.

Antall og fordeling av hjemlene

Antallet sjelesorgshjemler ble fastsatt gjennom et politisk vedtak å skulle være 150. Dette totale antallet ble fordelt på 55 katolske, 53 protestantiske, 38 humanister, 2 rabbinere (1 konservativ i full tid som også er sjefsrabbineren i forsvaret, en liberal og en konservativ rabbiner i hver sin halve stilling), 2 hinduer (en for hver hovedretning innen hinduismen). Oppdelingen er også vedtatt i parlamentet. Endringer her vil heller ikke kunne gjøres uten parlamentets godkjennelse. Fordelingstallet kom man fram til i to steg og ble gjennomført ved at de tre største tjenestene, den romersk katolske, den protestantiske og den humanistiske skulle få tildelt 35 hjemler hver i første omgang. Dette ble vedtatt ikke uten protester fra den katolske siden som mente at humanistene i særdeleshet ikke representerte på langt nær så mange mennesker som de to andre tjenestene. Som nevnt ovenfor argumenterte humanistene med at de ikke bare representerte og ivaretok de på landsbasis om lag 10.000 registrerte humanisters interesser, men også mange av de cirka 10 millioner nederlendere som ikke har noen formell tilknytning til noe livssynssamfunn. Denne gruppe er også representert med et betydelig antall i det nederlandske forsvar. Det ble fra katolsk hold videre fremholdt at den protestantiske tjeneste nok støttet humanistenes standpunkt fordi de selv profiterte på å få det samme antall hjemler som den romersk katolske tjenesten i denne første runden.

I tillegg til dette fastsatte antallet skulle de tre få tildelt et antall hjemler som prosentvis gjenspeilet det antall medlemmer disse tros- og livssynssamfunns hadde i det sivile samfunn. Den romersk katolske sjelesorgtjenesten ble da tildelt ytterligere 20 hjemler (og endte på 55), den protestantiske 18 (og endte på 53) og den humanistiske 3 hjemler (og endte på 38). I tillegg fikk den jødiske sjelesorgtjenesten tildelt 2 hjemler og den hinduistiske 2 hjemler.

I 2007/8 ble det på politisk hold vedtatt at det fra august 2008 skulle opprettes 2 hjemler til den nye muslimske sjelesorgstjenesten. Siden antallet nye stillinger er så lite skal opprettelsen gjennomføres ved at den katolske og den protestantiske sjelesorgstjenesten selv har bestemt at de skal frigjøre en plass hver slik at man unngår en lengre politisk debatt. Antallet hjemler tildelt den muslimske tjenesten står for eksempel ikke i forhold til antallet tildelt den jødiske og hinduistiske tjenesten. Man kunne forvente at muslimene fikk en større representasjon i den militære sjelesorgstjenesten, men det er ikke på nåværende tidspunkt forventet at antallet muslimske feltimamer vil stige meget. Endringer vil som tidligere nevnt måtte komme enten ved en videre intern refordeling eller at det totale antall hjemler økes fra politisk hold. Det siste er politisk omstridt. Allikevel er det siste selvfølgelig det ønskelige sett innenfra den samlede sjelesorgstjenesten. Et argument overfor politikerne vil være at så lenge man i tillegg til tjeneste og øvelser hjemme opprettholder en aktiv politikk med operasjoner i utlandet med innsats i flere utsatte områder hvor det forventes et stort press på soldatene med et forholdsvis høyt antall sårede og drepte, er det påkrevd med et høyere rammeantall.

Strukturen innen den nederlandske sjelesorgstjenesten

Den katolske Hoofdkrijgsmachtaalmoezenier/«Chief chaplain» er sjef for den katolske sjelesorgstjenesten. Han bærer rang av oberst. Han forholder seg oppover i den kirkelige strukturen, som ligger utenfor den militære, til sin biskop via en «Vicar General». Nedover i den militære linjen har han tre «Staff chaplain», en for hver av de tre forsvarsgrenene. Disse bærer rang av oblt. Under disse igjen er de enkelte feltprester fordelt etter forsvarsgrenene.

Den protestantiske Hoofdkrijgsmachtpredikant /«Chief chaplain» er sjef for den protestantiske sjelesorgstjenesten. Han bærer rang av oberst. Han forholder seg oppover til representanter for 16 protestantiske kirkesamfunn. Under seg har han stabs og feltprester fordelt på forsvarsgrenene. Den protestantiske chief chaplain kommer fra den største reformerte kirken i landet. Dennes stabsprest vil komme fra en av de andre store protestantiske kirkene. Det er ukjent om dette er ifølge offisiell politikk, men det er i alle fall slik det praktisk forholder seg.

Det er klart at denne tjenestestruktur står overfor mange utfordringer. Denne Chief chaplain skal forholde seg til 16 kirkesamfunn samtidig som 15 kirkesamfunn skal forholde seg til en leder som tilhører et annet kirkesamfunn enn deres eget. Dette kan bli en betydelig utfordring for stillingen dersom samfunnene opplever at chief chaplain ikke i stor nok grad tar hensyn til deres anliggender. Chief chaplain skal videre forholde seg som leder til et større antall undergitte som sitter i stillinger med sitt eget trossamfunns velsignelse. Denne kan trossamfunnet trekke tilbake samtidig som feltpresten kan kontakte sitt eget samfunn direkte om noe ønskes formidlet eller press bli lagt på chief chaplain. I lederteamet vil denne posisjonen kunne virke både positivt og negativt inn. Chief chaplain snakker på vegne av en betydelig del av landets kirkesamfunn, samtidig som han hele tiden må balansere sine standpunkter i spissede debatter.

De første humanistiske sjelesørgere startet sin tjeneste i 1954. Den humanistiske sjelesorgstjeneste ble opprettet på midten av 1960 tallet som en konsekvens av en markant endring i det nederlandske folks holdning til de etablerte kirkesamfunn. Det skulle vise seg at det var vanskelig for humanistiske grupperinger å bli enige om en indre struktur og spesifikke retningslinjer for innholdsutøvelse i et felles arbeid. Slike uenigheter har man også hatt innen kirkesamfunnene, men de religiøse samfunn har allikevel tydeligere strukturer og retningslinjer for utøvelsen av sin tro.

I strukturen for den humanistiske sjelesorgstjenesten forholder Hoofdkrijgsmachtraadmann, betegnelsen som blir brukt på engelsk er faktisk «Chief chaplain», seg oppover til styret for Den Humanistiske Allianse i Nederland, mens han forholder seg nedover til de enkelte «feltrådsmenn». Det er også kvinner i denne tjenesten. For tiden er en kvinne konstituert som leder. Tjenesten er kjennetegnet ved at den representerer et vidt spekter av humanistiske oppfatninger. Dette gjelder både innenfor den Humanistiske Allianse og blant de tjenestegjørende rådspersoner. Tjenesten kan i korthet sies å representere tre hovedstrømninger fra den ateistiske humanismen via den agnostiske til den mer spirituelle eller sågar religiøspåvirkede humanismen. Samarbeidet med de andre tjenestene, både på lederplanet og grunnplanet, ser ut til å være avhengig av hvilken ’gren’ av humanismen som profileres. Dermed er samarbeidet eller mangel på sådant også personavhengig. Hvordan dette samarbeidet oppleves er selvfølgelig også avhengig av de andre tjenestenes syn på sin egen tjeneste, på humanismen generelt og på den personlige kjemi. Innenfor enkelte av de andre (religiøse) tjenester kan holdningen overfor humanistene beskrives som profesjonell respekt på armlengdes avstand. Inntil nå tas tjenesten overfor de muslimske soldatene vare på av den jødiske feltrabbineren. Det ville være helt utenkelig at dette kunne gjøres av en humanist.

Den jødiske sjelesorgtjenesten tar vare på et mindre antall soldater med tilhørighet innen det mosaiske trossamfunnsfamilie. Det er for tiden cirka 200 soldater med jødisk tro og bakgrunn som tjenestegjør i det nederlandske forsvar. Lederen for den jødiske sjelesorgstjenesten har tittel av Hoofdskrijgsmachtrabbijn/sjefsrabbiner eller chief chaplain brukt på engelsk. Denne stillingen, som er en heltidsstilling skal bekles av en rabbiner fra den konservative retningen. I tillegg er én stillingshjemmel delt mellom en liberal/reformert og en konservativ rabbiner, hver i 50 % stilling. Sjefsrabbineren har selv personlig kontakt med ’sine’ soldater, deres familier og følger dem opp. Han blir informert før en av disse soldatene skal på en øvelse eller deployerer til en internasjonal operasjon og sørger for at de får med seg det de trenger av utstyr og rasjoner for å kunne leve ut sin tro i felt. Dersom en av disse skulle være livstruende såret eller dø i felt, vil sjefsrabbien sette seg på første tilgjengelige fly til stedet vedkommende oppholder seg for å sikre ham den nødvendige religiøse oppfølgingen. Det er ikke ønskelig med religiøs bistand fra representanter for de andre sjelesorgstjenestene.

Den hinduistiske sjelesorgtjenesten ble opprettet i 2003. Hinduer i det nederlandske forsvar er etterkommere av indere som emigrerte til Surinam som gjestearbeidere da Surinam var nederlandsk koloni, og som flyttet videre til Nederland. Det er et par hundre hinduistiske soldater i det nederlandske forsvar i dag som er (frivillig) registrert ved den hinduistiske sjelesorgstjenesten. De måtte finne fram til ’sine’ soldater, da det ikke forekommer registrering av soldater etter livssyn. Allikevel blir det første hindutempelet i en nederlandsk militærleir i disse dager (månedsskiftet oktober-november 2008) tatt i bruk i Amersfoort.

I 2007/8 ble det på politisk hold vedtatt at det fra august 2008 skulle opprettes 2 hjemler til den nye muslimske sjelesorgstjenesten. Debatten har gått innad i de muslimske miljøene om fra hvilken av de mange muslimske miljøene i landet disse to feltimamene skulle komme og hvordan tjenesten skulle struktureres. To måneder før denne tjenestens oppstart var kontorer stilt til disposisjon, men det var ikke bestemt hvem som skulle fylle stillingene. Inntil videre har de muslimske soldatene blitt tatt vare på av den jødiske sjelesorgstjenesten når det gjelder tilrettelegging for bønn, faste og godkjent mat.

Sjelesorgstjenestens ledelsesnivå

Lederne av sjelesorgstjenestene har rang av oberst. De har ingen chaplain general. Det er både fordeler og ulemper knyttet til at alle tjenestelederne har samme rang, selv om antallet sjelesørgere de forskjellige tjenestene har og antall soldater de henvender seg til er meget forskjellige. Det er deres stilling, og ikke mulig militær bakgrunn som gir dem og andre feltprester den militære rang. De blir som alle sjelesørgere innstilt av sine respektive tros- og livssynssamfunn og blir akseptert/godkjent av forsvarsministeren.

Det at alle lederne står på samme nivå gir også et signal utad til forsvaret, oppover og nedover i linjen, at de står sammen om det som opptar soldatene og deres behov. Det at de må samarbeide og faktisk gjør det sender positive signaler. Ledere for de små tjenestene, som for eksempel sjefsrabbien, reiser mye rundt i avdelingene for å treffe sine egne. Samtidig får han innsikt i forholdene ved disse mange basene, og siden han er en profilert person vil han si fra til kolleger om saker han får greie på som angår lederne for andre tjenester.

Tidligere arbeidet de hver innenfor sine egne strukturer og egne horisonter. Nå kan de tale med en stemme oppover i systemet. Dette har også medført at sjelesorgstjenesten innen en religiøs retning, som før var delt etter forsvarsgrenene og opererte ganske uavhengig av hverandre med hver sin øverste sjef, ble nødt til ikke bare å samarbeide tettere, men forholde seg til samme struktur med kun en øverste sjef.

Det er også ulemper ved den nåværende ledelsesstruktur. Man får et uensartet forum for policymaking. Det tar forholdsvis lang tid før man når en konsensus og kan fatte vedtak. Det kan bli lange, intrikate diskusjoner på ledermøtene hvor man enkelte ganger ikke makter å oppnå enighet utad, selv på det som oppleves fra utsiden som enkle saksområder. Dette skyldes ikke bare at lederne har forskjellige overbevisninger, kommer fra bakgrunner hvor man oppfatter og løser utfordringer på forskjellige måter, men også forskjellige personlige handlingsmønstre og måter å opptre på, spiller inn. Samarbeidet kan bli noe ytre, mens man i praksis ikke har eller ønsker å ha et nærere samarbeid. For eksempel ønsker den katolske tjenesten ønsker å ivareta sin uavhengighet. Enkelte av lederne for de religiøse tjenester ønsker å holde humanistene på en armlengdes avstand. Enkelte tolererer det ytre samkjøringen med humanistene, i alle fall de som er positivt eller moderat positivt innstilt overfor det religiøse, og er interessert eller moderat interessert i en form for samarbeid. Andre aksepterer den formelle strukturen, men ønsker ikke å ha noe samarbeid med eller kontakt med humanistene på tjenestens praktiske plan. Disse ønsker ikke en mer integrert og samordnet policy struktur.

Protestantene og humanistene er de som har gitt positive signaler om en mer sentralisert institusjon. Fra protestantisk hold kan dette forstås på bakgrunn av at de selv innad har en mangeartet struktur. 16 kirkesamfunn ‘må’ allerede arbeide sammen, og ikke alle er fornøyd med den posisjon og gjennomslagskraft de har for sine særheter. En liknende situasjon finnes blant humanistene, hvor den enkelte humanistiske sjelesørger står som en representant for den humanistiske allianse, som i seg selv er en mangeartet og løselig strukturert størrelse. Ledelsen for både den katolske, den jødiske og den hinduistiske tjeneste står for et løsere samarbeid og fokuserer på sin selvråderett.

Sjelesorgstjenestens grunnplan

De fleste sjelesørgere har rang av major, de yngre er kapteiner, stabstjenestepersonell har grad av oberstløytnanter. Hver sjelesørger som ansettes i sjelesorgstjenestene må besitte et sendebrev fra sitt tros/livssynssamfunn. For den katolske kirkens vedkommende gjøres dette av biskopen med ansvar for de militære styrker. Han gir den enkelte katolske feltprest det nødvendige kollas. For de protestantiske kirker gis dette av et styrende råd. Denne innstillingen danner grunnlaget for vedkommendes ansettelsesforhold og er gjeldende for hele ansettelsesperioden. Det vil si at et livssynssamfunn kan, av enkelte årsaker, trekke sin innstilling tilbake. Gjøres dette, opphører ansettelsesforholdet for den det gjelder. Alle militære sjelesørgere er betalt fullt ut av styresmaktene og ikke av sine respektive livssynssamfunn. Dette kan i negativ forstand minske det sendende samfunns direkte praktiske og åndelige støtte av ’sin(e)’ sjelesørger(er). Dette kan igjen gå ut over kirkesamfunnets orientering om behovet for og viktigheten av sjelesorgsgjerningen overfor sine egne trosfeller og innenfor sine egne kirkesamfunn.

Fordeler med den nåværende struktur

Den enkelte sjelesorgstjeneste er selvstendig med egen profil og rettet mot ’egne’ soldater. Tjenestene fremstår allikevel som omfattende og koordinerte overfor alle forsvarsansatte, og må også ta hensyn til de som ikke står tilknyttet noe tros- og livssynssamfunn. Det tilstrebes en felles omfattende integrert omsorgstjeneste. Tjenestene bestreber seg på å opptre samlet utad. Man er ikke ute etter innholdsmessig ensretting mellom tjenestene, men en felles personell og finanspolitikk overfor det øvrige forsvar og dets ledelse. Tjenestene har sett det som formålstjenelig å skulle utarbeide overordnede, felles kjøreregler i et felles notat (se vedlegget på pacem.no: «Feiringer og tankemøter»). Som et eksempel på et samarbeid på det praktiske plan har de utarbeidet en felles protokoll «Veiledning ved død» (se vedlegget på pacem.no: «Protokoll Veiledning ved død»). Videre har de gitt ut en felles CD/MP3 som inneholder relevant materiale (salmer, sanger, dikt, skriftlesninger) fra de enkelte tjenester til bruk ved akutt nød i mangel av eller i påvente av en egen sjelesørger. De opplever også å stå sterkere overfor rikspolitikerne og får mer anerkjennelse fra den nederlandske befolkningen generelt.

– Forholdet mellom representanter for større og mindre tjenester

Feltprester fra de større tjenestene kan se personellet i de mindre tjenestene som positive utfordringer og korrigeringer for hvordan de selv utfører sin tjeneste. Alle sjelesørgere må sette seg inn i det vesentligste i de andre tjenesters teoretiske og praktiske egenart og tjenesteutførelse. Sjelesørgere fra mindre tjenester kan i tjenesteområder innen operasjoner i utlandet gi verdifulle bidrag til styrkens forståelse av teatret.

– Forholdet mellom religiøse og humanistiske tjenester

Den humanistiske tjenesten blir av de religiøse opplevd som et positivt og korrigerende tilskudd i den helhetlige tjenesten. De utfordrer de religiøsbaserte tjeneste til å tenke nytt og kreativt. De er meget profesjonelle og innovative i utøvelsen av tjenesten. De står utenfor en indre religiøs polarisering. De er friere i utøvelsen av tjenesten, med mindre historisk og dogmatisk bagasje. Dette fører til nyttige ideer og løsningsforslag i utfordringer den totale sjelesorgstjenesten står overfor.

– Forholdet til media

På mediefronten har man opplevd det positivt å operere innen denne strukturen. Man får som del av et større fellesskap en bedre informasjonsdekning og skolering. Uttalelsene blir koordinert i den grad man finner det formålstjenlig. Dette gjelder også når man uttaler seg om de finansielle rammer den totale tjenesten blir tildelt av politikerne. En felles uttalelse i en sak oppleves å ha en større gjennomslagskraft. Denne synergieffekten vil være en fordel framfor at media skulle bli brukt av den enkelte tjeneste som en varslingskanal oppover i det militære systemet.

– Forhold til rekruttering

En tjeneste bestående av flere livssyn vil kunne virke positivt på rekrutteringen av soldater med den bakgrunn som er representert i forsvaret eller som forsvaret ønsker å rekruttere. Dette gjelder i særlig grad for nasjoner som Nederland som har et yrkesforsvar og ikke er basert på verneplikt. Mangfoldet av sjelesørgere vil signalisere at det er fullt mulig å leve ut sitt livssyn og bli betjent innen og med Forsvaret som arbeidsgiver.

Ulemper med den nåværende struktur

– Å arbeide fram en fastere felles policy har vist seg vanskelig

Styret i den humanistiske allianse oppfattes av medlemmer av de andre tjenestene å føre en ’misjonerende’ policy som oppleves som aggressiv sekularistisk og antireligiøs, selv om mange av humanistene selv ikke ser det på denne måte. Det kan fra tid til annen oppstå dype samarbeidsproblemer mellom partene, også på tjenestenes ledelsesnivå.

– Intern fordeling av økonomi

En annen ulempe med den nåværende strukturen er av finansiell art. Den totale tjenesten har til nå fått tildelt en sum som de selv måtte fordele internt. Dette har ført til indre kamp om prosentdeler av den tildelte sum. Samtidig har det vært en utfordring at fellesskapet får budsjettert på grunn av forrige års forbruk. Det vil si at dersom en tjeneste underforbruker sin tildeling et år, vil dette få negative følger for hele fellesskapet neste budsjettår ved at den totale tildeling blir mindre. Dette har skapt gnisninger mellom tjenestene. Det har også kommet fram at de mindre tjenestene har funnet det vanskeligere enn de større å profilere sine finansforventninger og oppfylle hva tjenestefellesskapet forventer av dem i form av tjenester som utløser midler.

Utfordringer for den nåværende struktur

– Ledelsesstrukturen

Forsvaret ønsker å forholde seg til kun én person. Til nå har de fem lederne fungert som et team av likeverdige ledere. Denne situasjonen er blitt utfordret ved at Forsvarsledelsen ønsker å forholde seg til én person som tjenestenes kontaktperson. Denne person skal inngå i en kontaktgruppe bestående av medlemmer fra flere støttetjenester. Denne gruppa skal blant annet fordele den finansielle tildelingen fra forsvarsledelsen seg imellom. Dette gir en opplevelse av at tildelingen må gå gjennom nok et ledd før fordelingen kan gjøres internt i ledelsesgruppa. En utfordring for ledelsesgruppa er da å ha tiltro til at denne ene personen greier å snakke for hele ledelsesgruppa i kontaktgruppa. En annen utfordring består i om de skal velge en av de nåværende i ledelsesgruppa til deres representant i kontaktgruppa eller om ledelsesgruppa skal tilføres en ny person. En fordel med å velge den første utfordringen er at de sikrer seg at det er en person med lengre fartstid, innsikt og tillit i ledelsesgruppa. En ulempe er at denne personen får mindre tid til å lede sin egen tjeneste. En annen ’ulempe’ er at denne stillingen kan oppfattes som et steg på vei til en chaplain general. Men muligheten for å få en humanistisk chaplain general ville ikke være akseptabel for katolikkene, og protestantene ville også se vanskeligheter med en slik løsning.

En annen løsning vil da kunne være at stillingen går på omgang blant de nåværende ledere. Men da får man spørsmålene om dette skulle gjelde alle fem eller seks eller kun de store tjenestene som den katolske og den protestantiske. En tredje løsning vil være å få inn en person utenfra de nåværende tjenestene. Fordelen med å velge denne løsningen er at man kan få en person som oppleves å ha færre bindinger/interesser til en av tjenestene. En ulempe her er at dersom det totale rammeantallet ikke skal utvides, må en stillingshjemmel ‘ofres’ blant tjenestene. En annen ulempe er å få inn en person som har administrative erfaringer, men ikke de spesielle tjenestemessige. Man har på nåværende tidspunkt ikke kommet fram til en løsning på denne utfordringen.

– Finansiell tildeling i et ekspanderende tjenestemiljø

Man må komme til enighet om man skal presse myndighetene for at tildelingen skal øke når nye tjenester kommer til eller om tildelingen forblir konstant og fordelingen innad må justeres for å akkomodere den nye tjenesten. Hver tjeneste må sikres egne rammer som passer for dem og som vil gi muligheter for ekspansjon av tjenestetilbudet deres. Dette gjelder i større grad de mindre tjenestene. Det vil si at den interne rammetildelingen må ta spesielt hensyn til disse.

– Endringer i antall sjelesørgere

Er det livssynsfordelingen i det sivile samfunn som skal gjenspeile størrelsen på tjenestene i Forsvaret eller skal tjenestefordelingen gjenspeile livssynsgrunnlaget blant de ansatte og tjenestegjørende? Hvordan vil dagens struktur og fordeling mellom de enkelte tjenester kunne endres dersom livssynsgrunnlaget blant soldatene skulle skifte dramatisk? Vil man kunne øke rammeantallet sjelesørgere? Hvis rammeantallet holdes konstant, hvordan gjennomfører man da en endring dersom en eller flere av tjenestene opplever at antallet soldater de henvender seg til øker eller minsker betraktelig?

– Hvordan deployere og rotere sjelesørgere under et lengre oppdrag (eller over flere kontingenter) ute?

Først må det presiseres at dette i første rekke gjelder den nederlandske hæren. I marinen er det aldri mer enn én sjelesørger om bord på et skip. Er det flere sjelesørgere som skal ut samtidig, er det nederlandsk policy (det innrømmes at dette er lettere i teorien enn i praksis) at det skal være med en kristen sjelesørger ved hver av de større avdelingene. Den neste vil være en humanist. Ved kristne høytider og feiringer vil det også sendes en kristen feltprest til en større avdeling (eller skip) hvor det ikke er en kristen sjelesørger tilstede (det vil også si der hvor det bare er en humanistisk sjelesørger til stede).

Uenighet kan oppstå mellom kristne og humanistiske sjelesørgere rundt forståelsen av feiringer av det som omtales som kristne høytider. Spesielt hvis det legges opp til kun en feiring og ikke parallelle i en avdeling. Flere av disse høytidene har en ikkekristen fortid. Og kan man ikke da feire disse uten å legge vekt på de spesifikt kristne religiøse aspekter? Det er også blitt argumentert at det er opp til den høyeste sjef i styrken å bestemme. Sjefens preferanser vil da kunne spille inn.

Det er av største betydning at slike omstridte caser blir diskutert ferdig på forhånd og ikke overlatt til den enkelte sjelesørger i operasjonsområdet. Dette for å unngå at den enkelte sjelesørger benytter anledningen til å kjøre fram sitt eget ståsted. Ved større baser og avdelinger ute vil det være representanter for både de større religiøse retninger (katolske og protestantiske) og humanismen. På dette plan må de selv finne fram til det samarbeid som gagner soldatene best. Det er derfor den nederlandske sjelesorgstjenesten har utarbeidet Notatet «Feiringer og tankemøter» og Protokollen «Veiledning ved død» som ligger vedlagt på pacem.no.

Den nederlandske modellen er vokst fram av det nederlandske samfunns eldre og nyere samfunnshistorie, og er et resultat av dagens skille mellom stat og organisert livssyn. Representanter for det nederlandske forsvar synes å være godt fornøyd med denne modellen. Lederne for de sjelesørgeriske tjenestene er også tilsynelatende fornøyde med modellen og gir uttrykk for at de mener den fungerer. Det viktigste er opplevelsen av at de klarer å legge til rette for at soldatene kan bli betjent etter deres ønsker. Det andre er at soldatene under tjenesten ikke skal bli beordret eller på annet vis tvunget til å delta på en tros- og livssynstilstelning. Valgfrihet og frivillighet på den ene side og nærhet og tilgjengelighet ved behov på den andre side kan stå som en fortettet oppsummering av målet med og for den nederlandske militære sjelesorgstjenesten.

Hvordan det svenske og nederlandske forsvar har møtt/løst utfordringene på det praktiske plan

Det svenske forsvaret tilbyr i prinsippet ikke kosher og halal mat, men derimot gir de et tilbud til sine soldater om kjøttfri og vegetarisk mat siden rituelt slaktet kjøtt strider mot svensk lov og må importeres. I prinsippet skal derfor denne type mat ikke skaffes til veie av militære avdelinger. I det nederlandske forsvaret serveres både kosher og halal mat, både hjemme og i operasjoner utenlands. I oppdrag i utlandet sendes det ut ferdigpakkede rasjoner.

For det svenske forsvaret foreligger det ingen veiledning for hvordan man behandler døende og døde soldater med tanke på deres religiøse tro. Begrepet militær begravelse regulerer kun det som gjelder for fanevakt, drapering av kisten med mer, men ikke det religiøse ritualet. En veiledning skal utarbeides i løpet av nær fremtid. Det svenske forsvarets gravtjenestereglement fra 2002 inneholder noen deler om andre trosretninger, men ledelsen i det svenske feltprestkorpset er av den oppfatning at dette dokumentet bør omarbeides.

Det nederlandske forsvaret har derimot utgitt en veiledning som inneholder detaljert praktisk og rituell informasjon fra de største religioner og livssyn som er representert i deres forsvar.

De enkelte lands forsvar regulerer det å kunne bære synlige religiøse symboler sammen med uniform. Det svenske forsvarets uniformsdirektiv sier at ingen religiøse symboler er tillatt på uniformen. Et unntak er gjort for tjenestemerker for sjelesørgere. Derimot kan religiøst hodeplagg bæres sammen med militært hodeplagg, men ikke erstatte disse. Det gis ingen unntak fra sikkerhetskravene. I Nederland kan religiøst hodeplagg bæres dersom det passer under og ikke kommer i konflikt med bruk av militært hodeplagg. Et eksempel på slikt tillat religiøst hodeplagg er den jødiske kippa.

Spørsmål om hvordan forskjellige kategorier helligdager opp mot likeartet arbeidsbyrdefordeling i en avdeling reguleres, skal utredes nærmere i det svenske forsvaret. I dag er det arbeidsrettslige kollektivavtaler som regulerer helligdager, i tillegg til den kristne kalenderen. Vernepliktige som tilstås tjenestefri for å delta i feiringer av større ikke-kristne høytider skal ikke måtte innarbeide denne tiden. Heller ikke skal den vernepliktige av denne grunn måtte ta vakter og beredskap ved kristne høytider.

Et godt eksempel på hvordan et forsvars seremonier kan reguleres for å ta hensyn til religions- og livssynstilhørighet og hvordan sjelesorgstjenesten(e) kan samarbeide på en god måte, finnes i studiens vedlegg 1 fra Nederland (pacem.no).

Det svenske forsvarets håndbok Fältandaktsboken (Stockholm 2008) inneholder et kapittel «Interreligiöst material» med korte bønner og skriftsteder fra buddhismen, islam, jødedom og sikhismen. I tillegg er det den enkelte pastors håndbok fra eget trossamfunn som gjelder.

I det nederlandske forsvaret er det den enkelte sjelesorgstjeneste som er ansvarlig for utgivelsen av slikt materiale. Sjelesorgstjenesten i det nederlandske forsvaret har allikevel gitt ut en felles omfattende protokoll om veiledning ved død. Denne inneholder tiltaksmomenter overfor soldater med et romersk katolsk, protestantisk, humanistisk, jødisk eller muslimsk livssyn. Her foreligger et godt utvalg av relevante tekster, bønner, salmer til bruk. Protokollen er på 93 sider og bare et lite utvalg er tatt med i denne studien som vedlegg 2 (pacem.no).

Det svenske forsvaret minnes sine falne og markerer dette på FN dagen 24. oktober ved et monument for falne i FN tjeneste. En del avdelinger gjennomfører egne markeringer. Det arbeides med hvordan man kan ta inn multireligiøse aspekter ved slike markeringer.

Fotnoter   [ + ]

1. Sentrale deler av vedlegg 1 bygger på Lunde 2006.
2. Jfr. kapittel 7.2 og 7.3.
3. Confessio augustana art 28.
4. il spørsmålet om opprettelse av et nytt bispeembete med presesfunksjon, se Ot.prp. nr. 34 (2008–2009) Om lov om endring i lov 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke, pkt. 4.
5. Denne undersøkelsen er en del av Tor Simen Olbergs studie «Gode holdninger til religions- og livssynsmangfoldet i det norske forsvaret. En studie av noen utfordringer religiøs betjening av norsk militært personell i et livssynspluralistisk forsvar står ovenfor og hvordan det svenske og nederlandske forsvar har kommet slike utfordringer i møte». Studien med vedlegg, datert 13. januar 2009, ligger i heltekst på www.pacem.no.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.