Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 1: Innledning

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

1. Innledning

1.1 Bakgrunn

Hvilke konsekvenser bør økt religiøst mangfold få for Forsvaret, med særlig henblikk på organiseringen av den geistlige betjeningen? Dette er spørsmålet denne utredningen forsøker å gi svar på. Oppdraget om å utrede dette spørsmålet ble gitt av feltprost Alf Petter Hagesæther i april 2008 til sjef fagavdelingen i Feltprestkorpset (FPK). Det ble anmodet om at Feltprostens teologiske fagråd ble involvert i dette arbeidet.1Oppdraget fra Feltprosten er gjengitt i vedlegg 3. Rådet har i denne perioden bestått av (hovedbidrag i parentes): luftkrigsskoleprest Tor Arne Berntsen (kap. 7), stabsprest/forsker Paul Otto Brunstad (kap. 5), krigsskoleprest Are Eidhamar (kap. 8), stabsprest ved Forsvarets høgskole Nils Terje Lunde (kap. 2 og 3, vedlegg 1 samt delbidrag i kap. 8), sjef fagavdelingen i FPK Raag Rolfsen (kap. 1 og 4) og sjøkrigsskoleprest Gudmund Waaler (kap. 6). Lunde og Rolfsen har hatt et særskilt redaksjonsansvar for utredningen. Fagrådet har også kunnet trukket veksler på garnisonsprest Tor Simen Olbergs undersøkelse av ordninger for religiøs betjening i henholdsvis det svenske og det nederlandske forsvar. Denne undersøkelsen presenteres i vedlegg 4.

Det norske samfunnet har i motsetning til mange andre land hatt en langsom utvikling mot pluralisme. Grunnene til det er mange og sammensatte. Geografisk beliggenhet, en ung nasjon og nasjonsbyggingsprosjektet etter annen verdenskrig kan være faktorer som har medvirket til en forsinket pluralisering. Begynnelsen på en regulær innvandring fra land utenfor Europa ligger hos oss ikke mer enn 40 år tilbake i tid, og Norge må kulturelt sett fortsatt betegnes som et forholdsvis homogent samfunn. Denne utredningen vil gjøre rede for at det finnes mekanismer som gjør at pluraliseringen forsinkes ytterligere i en militær kontekst. Samtidig synes vi nå å være kommet til det punktet der det er nødvendig å fastslå at selv om denne utviklingen hos oss har foregått forholdsvis langsomt, så er trenden henimot større pluralisme sterk og uavvendelig.

Siden den geistlige betjeningen i Forsvaret er begrunnet i folkeretten og ikke i statskirkeordningen, stiller dette FPK overfor store utfordringer. Hvordan etablere en ordning for den geistlige betjeningen som ivaretar både tradisjon og endring? Bør det opprettes geistlige korps for den enkelte religion, eller bør all geistlig betjening organiseres i samme korps? Skal rettighetene knyttet til livssyn likestilles med religiøse rettigheter? Skal hovedvekten legges på enkeltindividets rettigheter, eller bør religionens fellesskapsbyggende kapasitet også vektlegges? Skal den religiøse betjeningen forankres sivilt eller militært? Og, skal man kun ta utgangspunkt i de riter og tradisjoner som finnes innenfor religionene, eller bør man ta sikte på å utvikle nye ritualer som alle kan ta del i?

I tillegg til ansvaret for den geistlige betjeningen har FPK i dag også ansvar innenfor Forsvarets etikkundervisning. Spørsmålet om hvilken rolle FPK bør inneha i framtiden i forhold til denne undervisningen reises også i lys av en tiltakende pluralisering.

1.2 Metode og perspektiv

Enhver utredning vil være farget av den konteksten den er blitt til innenfor. Forfatternes perspektiver vil, bevisst eller ubevisst, påvirke alt fra den generelle framgangsmåten, valget av sentrale spørsmålsstillinger, utvalget av fakta og eksempler og fortolkningen av det foreliggende materialet. Dette ville også gjelde en helt ”objektiv” framstilling. Det objektive kan medføre at viktige stemmer blir ekskludert og at røster som mestrer en slik form blir tillagt uforholdsmessig vekt. Idealet om objektivitet er viktig i forhold til å ivareta kravet om saklighet og faglighet. Faren ved det samme idealet er at det kan bidra til å skjule den subjektive intensjonen bak enhver menneskelig preferanse. I den demokratiske ideologiske tradisjonen og politiske kulturen som vi er en del av er offentlighet et viktig botemiddel mot skjulte og subjektive maktviljer. Gjennom å gjøre en utredning offentlig tilgjengelig kan andre aktører, perspektiver og interesser som enten ekskluderes, tillegges for liten vekt eller feiltolkes, bli hørt.

I sammenheng med denne utredningen er det viktig å peke på to forhold som i særskilt grad gjør en offentlig publikasjon viktig. Det første forholdet er at spørsmål om religionens plass generelt og om religiøs betjening spesielt har betydning langt ut over Forsvarets grenser. Den mest umiddelbare relevansen av foreliggende utredning vil gjelde religiøs betjening på sykehus, i fengsler, i andre institusjoner, for døve og blinde, for nordmenn i utlandet og i alle andre sammenhenger der det finnes hinder for at man kan fullt ut kan delta i det offentlig tilgjengelige religiøse tilbudet. Spørsmål rundt retten til å bli religiøst betjent vil stille seg forskjellig i alle disse sammenhengene, men det er å håpe at vi ved å gjøre denne utredningen offentlig tilgjengelig vil kunne bidra konstruktivt til debatten omkring dette spørsmålet.

I sammenheng med dette første forholdet er det også verdt å peke på utredningens relevans i det mer generelle bildet. Mens utviklingen fra et religiøst begrunnet samfunn til et mer eller mindre rent sekulært begrunnet samfunn ble tatt for gitt gjennom mange tiår, er denne utviklingstrenden i dag ikke like selvsagt. Det er i dag like akseptert å se for seg en utviklingstrend fra et homogent religiøst samfunn til et samfunn preget av religiøs og livssynsmessig pluralitet. I et slikt samfunn vil sekulære livssyn utgjøre viktige perspektiver, men de vil ikke, slik man tidligere forestilte seg, være ”konklusjonen” på en langsiktig og sivilisasjonsmessig utvikling. Ut fra et slikt syn på samfunnsutviklingen vil forskjellen mellom et religionsnøytralt og et religionsfritt, i betydningen religionsløst, samfunn være avgjørende. I en skandinavisk samfunnsmodell der offentligheten spiller en viktig rolle når det gjelder et likt og rettferdig tilbud om tjenester innenfor velferd, helse og kultur, vil derfor også spørsmål rundt tilbud om religiøs betjening i framtiden kunne spille en viktig rolle.

Det andre forholdet som gjør at den offentlige tilgjengeligheten av foreliggende utredning er viktig, er det faktum at den er ført i pennen av seks ordinerte prester i Den norske kirke. Dette er det punktet som medfører at offentliggjøringen er nærmest nødvendig. For noen vil beslutninger tatt på grunnlag av en utredning gjennomført av en så ensartet gruppe framstå som partiske i utgangspunktet. Ved aktivt å gjøre dette dokumentet tilgjengelig håper vi å vekke debatt, hente inn andre perspektiver og å bygge relasjoner som gjør at den videre utviklingen av religiøs betjening i Forsvaret vil være både informert og representativ.

Leseren vil i de følgende sidene finne en utredning som etter den innledende presentasjonen av de tre mulige modellene beveger seg fra overordnede historiske, prinsipielle og statistiske kapitler mot en mer kontekstuell og konkret vurdering av rettigheter og funksjoner knyttet til religiøs praksis i Forsvaret. Som pekt på ovenfor står forskjellige forfattere bak kapitlene, og vi har ikke ønsket å viske ut den enkelte forfatters perspektiv og stemme. Vi har i utgangspunktet, og i tråd med utredningens ånd, sett på dette mangfoldet som en berikelse. Et grep er allikevel tatt, og dette bør nevnes. De deler av en tidligere versjon av utredningen som har hatt et eksplisitt teologisk/luthersk utgangspunkt er løftet ut av utredningen og plassert som et eget vedlegg (Vedlegg 1).

To overordnede perspektiv gjenstår allikevel. I valget mellom de to synene på den generelle samfunnsutviklingen som ble skissert ovenfor, har vi som en gjennomgående tendens lagt det synet til grunn som sier at vi ikke beveger oss mot sekulært samfunn, men at vi går i retning av et samfunn preget av et reelt religiøst og livssynsmessig mangfold. Dette er kanskje det punktet som er best egnet til debatt. En tilnærming som antar at sekulariseringen skjer vel så kraftig innenfor religionene som innenfor de erklærte sekulære livssynene synes like begrunnet som den hovedtilnærming man vil finne i det følgende. Vi kan finne en motvekt til en slik tilnærming innenfor den såkalte ”sekulariseringsteologien”, der sekulariseringen selv, forstått som et bredt fenomen, forstås som er religiøst fenomen. I himmelen finnes ingen kirker. Man finner bare spor av en slik debatt i det følgende. Det betyr ikke at den ikke er ønsket som en av flere responser på foreliggende utredning.

Et annet overordnet perspektiv dreier seg om forholdet mellom religion og livssyn. I hvilken grad skal ikke-religiøse livssyn inkluderes i drøftingen av religion og religionsutøvelse i Forsvaret? Dette spørsmålet ble ovenfor løftet frem som et av utredningens hovedspørsmål. I denne utredningen er det valgt en pragmatisk og inkluderende tilnærming til dette spørsmålet. Dette innebærer at det vil legges til grunn at de prinsipper, rettigheter og plikter som er knyttet til religion og religionsutøvelse i Forsvaret også omfatter ikke-religiøse livssyn og livssynsutøvelse. Dette betyr ikke nødvendigvis at religionsutøvelse og ikke-religiøs livssynsutøvelse prinsipielt eller praktisk sett er det samme. I rammen av norsk lovverk omfattes eksempelvis både trossamfunn og livssynssamfunn av samme støtteordninger, mens feltpresttjeneste er i henhold til Vernepliktsloven begrenset til registrerte trossamfunn. Også i Genèvekonvensjonene av 1949 er feltpresttjeneste knyttet til religionsutøvelse. I utgangspunktet kan det altså synes som om det er religionsutøvelsen som har en særskilt plass, mens ikke-religiøs livssynsutøvelse faller utenfor definisjonen. Dette må imidlertid modifiseres, ved at begrepene må forstås i lys av den historiske konteksten de ble skrevet. I denne retning peker terminologien som er anvendt som hovedbegrep i Tilleggsprotokoll I av 1977 der ”sjelesørger” er brukt. Der brukes ”feltprest” som et eksempel på ”sjelesørger”. Det er mulig å tolke dette som et bredere begrep enn det tradisjonelle ”feltprest”. Gitt at ikke-religiøs livssynsutøvelse defineres på tilsvarende linje som religionsutøvelse er det mulig å tenke seg at også ikke-religiøse sjelesørgere kan gis en tilsvarende folkerettslig status som tradisjonelt sett er tillagt feltprester. Dette er imidlertid et komplekst og omfattende felt som det ikke er mulig å behandle tilstrekkelig i denne utredningen.

Vi har i det følgende funnet det hensiktsmessig å nærme oss utredningens hovedspørsmål gjennom å skissere tre modeller for religiøs betjening i Forsvaret. Disse modellene vil nå kort skisseres. De påfølgende kapitlene vil utdype problemstillingen ved å tegne en bakgrunn og analysere delaspekter knyttet til utredningen. Drøftingen av modellene vil følge deretter, før det som konklusjon anbefales tiltak på kortere og lengre sikt.

1.3 Tre modeller for religiøs betjening i Forsvaret

  • Modell A:
    ”Opprettelse av et religions- og livssynsråd for Forsvaret, samt organisasjonselementer for religiøs betjening i henhold til den enkeltes religions- og livssynstilhørighet.»
  • Modell B:
    ”FPK omformes til et religions- og livssynskorps som ivaretar organisert religions- og livssynsutøvelse i Forsvaret.”
  • Modell C:
    ”Status quo – FPK forblir prosti i Den norske kirke og legger til rette for andre livssyn, konfesjoner og religioner.”

1.3.1 Modell A:

Det opprettes et religions og livssynsråd for Forsvaret, samt elementer for betjening av personell i henhold til den enkeltes religiøse tilhørighet. FPK inngår på lik linje som et av disse.

religiost-mangfold-militaer-enhet-fig

I en slik modell vil trossamfunnene inneha ansvaret for å kalle og stille personell. Personellet vil fortsatt måtte møte de generelle kompetansekrav som Forsvaret stiller og forholde seg til Forsvarets organisering, men den enkelte vil stå under religiøst tilsyn fra sitt eget tros- og livssynssamfunn.

I denne modellen inngår opprettelsen av ”Rådet for religiøs betjening i Forsvaret.” Dette rådet vil fungere som et bindeledd mellom Forsvaret og kompetente sivile organer, ikke minst de største religions- og livssynssamfunnene. Rådets status, mandat, sammensetning, møtefrekvens, sekretariatsfunksjoner osv. vil måtte nedfelles i egne statutter. I dette rådet vil både overordnede retningslinjer, virksomhetsplaner og konkrete utfordringer av prinsipiell karakter knyttet til den religiøse betjeningen av Forsvarets personell bli behandlet.

FPK vil i en slik modell bestå omtrent som i dag, sett bort fra at ansvaret for personell fra andre tros- og livssynssamfunn er overtatt av de respektive organisasjonselementene. Disse vil da få et utøvende ansvar for ivaretakelsen av den religiøse betjeningen av personell som tilhører andre samfunn enn Den norske kirke. Det må samtidig understrekes at det fortsatt vil finnes personellgrupper som på grunn sin størrelse ikke vil kunne betjenes direkte av eget geistlig personell tilsatt i Forsvaret. I forhold til disse vil retten til religionsutøvelse ivaretas gjennom tilretteleggelse. Det betyr at det koordinerende stabselementet vil måtte tilføres kompetanse innenfor praktisk rettet religionskunnskap.

Modell A vektlegger slik den enkeltes religionsfrihet og innebærer sterke bånd til det sivile samfunn. Religionens rituelle og kollektive betydning blir i denne modellen tillagt liten vekt. Modellen innebærer en større grad av byråkratisering enn de andre modellene.

1.3.2 Modell B:

Modell B innebærer en enklere organisering av den geistlige betjeningen av Forsvarets personell. I praksis betyr modellen at FPKs mandat utvides til å utgjøre Forsvarets religions- og livssynskorps. I denne modellen slås de underliggende organene fra Modell A sammen til ett korps med ansvar for både tilrettelegging og utøvelse av religiøs betjening for alt personell i forhold til egen religiøs og livssynsmessig tilhørighet.

Hvis denne modellen følges vil nåværende FPK operere under et utvidet mandat. Dette mandatet vil så legge føringer for virksomhetsstyring, organisasjon og utformingen av stillingsporteføljen, for eksempel ved oppretting av stillinger som feltimam og feltpater. De institusjonelle båndene til Den norske kirke vil måtte endres og erstattes av tilsynslinjer mellom den enkelte prest (tilsv.) og det samfunn presten tilhører.

Mens modell A kan sies å vektlegge båndene til det sivile samfunn, er vekten her flyttet til Forsvaret. Innenfor de grenser som den enkeltes tilsynslinje medfører, vil Forsvarets verdier og behov her være styrende for virksomheten. Det betyr blant annet at innenfor en slik modell vil man kunne utvikle og legge til rette for fellesritualer der personell fra forskjellige religioner og livssyn vil kunne kjenne seg igjen og delta. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen blir om disse fellesritene skal ha et rent sekulært preg, eller om de skal være fellesreligiøse (civil religion). Modell B er en enklere og mer kosteffektiv organisasjon enn modell A.

1.3.3 Modell C:

Denne modellen består i at status quo opprettholdes. FPK forblir et prosti i Den norske kirke og legger til rette for andre livssyn, konfesjoner og religioner. FPK vil da fortsatt ha det utøvende ansvar for religiøs betjening av medlemmer av Den norske kirke og økumeniske avtalepartnere, samt ansvaret for tilrettelegging for alle andre. Innenfor en slik modell vil man allikevel over tid kunne se for seg en utvidet adgang til å tilsette prester/ pastorer fra andre kirkesamfunn, men dette vil måtte skje i kombinasjon med en fortsatt institusjonell tilknytning til Den norske kirke. Tilsetting av geistlig personell fra andre religioner, samt fra kirkesamfunn som befinner seg langt fra Den norske kirke i kirkelandskapet vil være vanskelig. Man vil allikevel kunne se for seg en utvidet adgang for at sivile religiøse ledere vil kunne utøve religiøs betjening for personell som tilhører disse trossamfunnene, og at Forsvaret vil kunne kompensere utgifter knyttet til en slik betjening.

religiost-mangfold-militaer-enhet-fig-3

1.4 Sammenfatning og studiens oppbygging

De tre ovenstående modellene fungerer som mulige idealtyper. De er ment som en hjelp til å systematisere tankens arbeid i forhold til hva som står på spill. De vil jevnlig refereres til i den følgende analysen, men ikke utgjøre gjennomgående referanser. De vil dukke opp igjen i drøftingen og i de konkluderende forslagene til tiltak. I den følgende analysen er følgende momenter vektlagt:

  • Historiske forhold (kap 2)
  • Prinsipielle forhold (kap 3)
  • Religiøs tilknytning blant Forsvarets personell (kap 4)
  • Etikkfagets forankring og begrunnelse i dagens forsvar (kap 5)
  • Religionsutøvelse i Forsvaret (kap 6)
  • Drøfting av religionssosiologiske aspekter ved ulike modeller for feltpresttjenesten (kap 7)
  • Konsekvenser sett fra praksisfeltet (kap 8)

Mot denne bakgrunn foretas en sammenfattende drøfting av problemstillingene opp mot de tre skisserte modellene (kap 9), og dette fører til de konkluderende forslagene til tiltak, både i forhold til etikkundervisning og når det gjelder FPKs framtidige organisering for å ivareta religiøs betjening i et pluralistisk forsvar (kap 10).

Fotnoter   [ + ]

1. Oppdraget fra Feltprosten er gjengitt i vedlegg 3.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.