Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 2: Historiske forhold

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

2 Historiske forhold1Dette kapittelet bygger i hovedsak på Lunde 2003

2.1 Religion og militærmakt som integrerte størrelser

Religion og militærmakt har tradisjonelt sett vært nært knyttet til hverandre. Dette er et historisk trekk som kan påvises i de fleste kulturer og sivilisasjoner. Triaden herskermakt, religion og militærmakt et grunnleggende historisk-sosiologisk trekk i alle tradisjonelle samfunnsdannelser. Den integrerte sammenheng mellom herskermakt, religion og militærmakt kan historisk påvises også i norsk sammenheng. Relasjonene mellom religion og militærmakt er i Norge eldre enn den institusjonelle differensieringen mellom kirkeinstitusjon og militærinstitusjon. Det er altså på mange måter en generisk og primær relasjon. Dette grunnforholdet har konsekvenser for forståelsen av både de ideologiske og strukturelle relasjonene mellom religion og forsvar, historisk så vel som aktuelt.

I en viss forstand framstod religion og militærmakt som integrerte størrelser. Det militære var et av midlene i kristningen og religionen var en del av legitimeringsgrunnlaget for kongens makt. Religiøs enhet ble forstått som en forutsetning for militær enhet og lojalitet til kongen. Det ble forankret i en kristen herskerideologi på germansk grunn og i middelalderens ridderideologi, en tenkning vi blant annet finner nedfelt i Kongespeilet.2Steinsland 2000 I tillegg til denne meningsbærende og ideologiske sammenkobling mellom det religiøse og det militære, var det også en strukturell sammenkobling. Den militære infrastruktur som ble bygget ut i middelalderen var i stor grad knyttet til den kirkelige infrastruktur. Dette gjaldt i særlig grad kirkene som lokale militære sentra for Leidangen og kapellgeistligheten som et viktig element i sentralforvaltningen.

2.2 Det konfesjonelle forsvar

Den tradisjonelle koblingen mellom herskermakt, religion og militære maktmidler videreføres og videreutvikles også etter reformasjonen og etter at Norge kom under dansk styre. Koblingen kommer bl. a. til uttrykk i prinsippet cujus regio, eius religio: fyrstens tro er folkets tro, fastsatt ved fredsslutningen i Augsburg i 1555, senere videreført ved fredsslutningen i Westfalen i 1648.3Oftestad 1998:38f. Her finner vi en sammenkobling av territoriell og konfesjonell enhet og militære styrker som uttrykk for denne enhet.

Den lokale kirkestruktur ble et bærende element i den nasjonale hærordning som ble opprettet i Norge som en følge av Krigsordinansen av 1628. Øvelsene skulle skje på kirkebakken, før eller etter gudstjenesten. Kirken var mobiliseringssted og fungerte også mange steder som lager for militært utstyr. Prestene hadde også funksjoner i forbindelse med utskrivning og sesjon.

I Christian V Norske Lov av 1687 var det fastsatt at den eneste tillatte religion var den evangelisk-lutherske.4Oftestad 1998:64ff. De militære styrker ble et redskap for kongemakten, herunder også for kongemaktens lutherske religionspolitikk. I Krigsartikkelbrevet fra 1683 var en luthersk konfesjonell tilhørighet en forutsetning for tjenestegjøring, selv om det fantes et visst unntak for utenlandske leiesoldater. Det ble institusjonalisert en feltprestordning og hvor feltprestene fikk et ansvar for opprettholdelsen av de militære styrkers religiøse og moralske standard. Gudstjenestegang var en obligatorisk tjenesteplikt, og så vel avvikende tro som fravær fra gudstjenester ble straffet hardt. Samtidig var det også i rammen av militærvesenet at en begynnende religiøs liberalisering og privatisering først ble institusjonalisert. Allerede fra slutten av 1600-tallet fikk de militære fritak for kirketukt ved leiermål.5Oftestad 1998:75. Leiermål = utenomekteskapelig samkvem.

2.3 Religionsfrihet i rammen av det konfesjonelle forsvar

I Grunnloven av 1814 ble Norge fortsatt definert som en konfesjonell luthersk stat. Avvikende trosretninger ble ikke tålt. Dette var tilfellet også i Forsvaret. Konfesjon og nasjon ble forstått som sammenfallende størrelser. Dette ble gradvis svekket i løpet av 1800-tallet som følge av liberale strømninger. Vi kan altså tale om en økende idémessig differensiering mellom det religiøse og det militære. Annerledes troende utfordret den konfesjonelle enhet både i samfunn og i militærvesenet. Allerede i 1818 ble det fremmet et forslag om at kvekerne, som var pasifister av overbevisning, skulle unntas fra verneplikten. Dette forslaget fikk imidlertid ikke gjennomslag. Det finnes da også eksempler på at f eks kvekere valgte å utvandre til USA for å slippe unna verneplikten.6NOU 1979:51, 5.1.8; Oftestad 1998:121.

Ved Dissenterloven av 1845 ble det gitt tillatelse til kristne trossamfunn utenfor statskirken. Gjennom dette var ikke lenger konfesjonell tilhørighet og nasjonal tilhørighet prinsipielt sammenfallende størrelser lengre. Dette fikk også konsekvenser for tjenestegjøring i Forsvaret. I § 18 i Dissenterloven ble det eksplisitt slått fast at ”ingen Troesbekjendelse kan fritage for Værnepligt”.7Rygnestad 1955:16. Med andre ord: kirkemedlemskap ble heretter ingen forutsetning for å gjøre militærtjeneste. Men fortsatt var kirkemedlemskap en forutsetning for å være offiser. I 1878 bortfalt imidlertid grunnlovsbestemte konfesjonsplikten for offiserer. Nå trengte de ikke lenger være medlemmer av Statskirken. Men de måtte tilhøre den kristne eller jødiske religion. I 1894 bortfalt også denne innskrenkingen av religionsfriheten.8Oftestad 1998:159. I 1892 ble det gitt individuelt fritak for deltagelse på gudstjenester for dem som ikke tilhørte statskirken. Ved kgl. res i 1897 ble de vanlige gudstjenestene på ekserserplassene gjort frivillige for alle, uansett kirkesamfunnstilhørighet. Gjennom dette ble det altså gitt større grad av religionsfrihet innad i Forsvaret.

Disse utviklingstrekkene var en konsekvens av den generelle religiøse liberaliseringen i samfunnet, men de må også sees i lys av den økende strukturelle differensieringen mellom det kirkelige og militære. Kirken som lokalt militært sentrum, knyttet til kirkeeksersis, kirkeparade som militært depot ble stadig mer marginalisert. Den første svekkelsen skjedde allerede fra 1700-tallet av da de lokale kirkene mer og mer mistet sin betydning som militært depot gjennom etableringen av egne militære depoter. Fra 1800-tallet av ble i stadig større grad anlagt egne militære øvelsesplasser uavhengig av kirken. Kirkeeksersisen falt dermed bort, og kirkeparaden ble løsrevet fra selve den militære øvelse. Forsatt skulle de militære styrker delta i obligatorisk kirkegang, men den geografiske avstanden førte med nødvendighet til at den organiske sammenheng mellom militær øvelse og gudstjeneste ikke lenger var tilstede. Etter hvert førte dette til at de militære styrkene bare opptrådte som samlet avdeling i kirkene ved høytidene i form av kirkeparader. Kirken var nå bare et militært sted ved spesielle parademessige anledninger, ikke knyttet til det ordinære og ”egentlige” militære rasjonale. Den militære arena var dermed etablert utenfor den kirkelige arena.9Kierland 1955.

Den ”sekulariseringsprosessen” skulle imidlertid ikke innebære at det kirkelige element forsvant, men det ble svekket og endret funksjon. Før hadde kirke og geistlighet hatt en sentral og selvsagt posisjon, nå ble denne posisjonen i stor grad marginalisert. Det ble opprettet ordninger for gudstjenester på de militære øvelsesplasser (1876) og en mobiliseringsordning for feltprester under krig (1905). Opprettelsen av kristelige soldathjem (1902) må også nevnes i denne forbindelse. Tiltakene var imidlertid relativt begrensede.

Selv om de strukturelle relasjonene mellom det religiøse og det militære framstod som svekket på begynnelsen av 1900-tallet, må det allikevel sies at det fortsatt var en sterk ideologisk relasjon mellom disse størrelsene. Denne relasjonen ble konkret forsterket på slutten av 1800-tallet i de sterke nasjonale strømninger som ledet fram til unionsoppløsningen i 1905. Her framstod kirke, folk og forsvar som legitimerende nasjonale institusjoner.

I kjølvannet av første verdenskrig oppstod det imidlertid en bred pasifistisk strømning i samfunnet som utfordret Forsvarets grunnleggende og grunnfestede posisjon i det norske samfunnet. Disse strømningene var også svært utbredte i kirkelige kretser i denne perioden. Det var ikke bare prinsipielt mulig å avtjene verneplikten uten å være kirkemedlem, det var mulig å være kirkemedlem uten å avtjene verneplikten. Spørsmålet om militærnektning på religiøst grunnlag ble aktualisert etter utvidelsen av verneplikten på begynnelsen av 1900-tallet. I 1902 ble det fastsatt at religiøst begrunnet nekting skulle avgjøres ved påtaleunnlatelse.10NOU 1979:31, 5.1.12. Spesielt innenfor geistligheten var de pasifistiske og forsvarsskeptiske strømningene svært utbredt. Fordi geistlige var unntatt fra allmenn verneplikt ble militærnekterspørsmålet ikke aktualisert i relasjon til denne gruppen. Imidlertid hadde geistlige plikt til medvirkning ved mobilisering. Denne plikten utviklet seg til en relativt omfattende strid på 1920-tallet. Konsekvensen av dette ble at plikten ble opphevet i 1929.

2.4 Opprettelsen av en stående feltpresttjeneste i etterkrigstiden

Krigstidens erfaringer førte imidlertid til en revitalisering av begrepene nasjon, forsvar og kirke. Det religiøse, nasjonale og militære ble viktige faktorer i motstanden mot okkupasjonsmakten og i byggingen av en nasjonal konsensus. Både Forsvarets og kirkens betydning som konstruktive samfunnsinstitusjoner ble synliggjort. Konkret viste krigserfaringene at det var behov for en struktur for feltpresttjeneste også i fred. Et viktig uttrykk for dette var følgende formulering i Innstilling fra Forsvarskommisjonen av 1946: ”Den siste krigen ga erfaring for at kulturell og religiøs virksomhet også må gå inn i den almene omsorg for personellet”.11Forsvarskommisjonen 1946:451. Dette var i sin tur en viktig forutsetning for etableringen av en stående feltpresttjeneste i fredstid, konkretisert i opprettelsen av Feltprestkorpset i 1953.

Kirkens plass i Forsvaret var imidlertid ikke uproblematisk. Innad i kirken og i presteskapet var det fortsatt pasifister som fastholdt sin motstand. I møte med den politiske virkelighet var det også ulike syn på hvilken plass religion og kirke skulle ha i Forsvaret. Denne uenighet kom til uttrykk i spørsmålet om nasjonalisering av de kristelige soldathjemmene, i spørsmålet om utdeling av preventiver til soldater i Tysklandsbrigaden og i spørsmålet om feltpresttjenesten skulle organiseres i form av et selvstendig fagkorps eller som del av den militære velferdstjeneste.

Et spørsmål det imidlertid var liten debatt om var den konfesjonelle profilen på organisert religionsutøvelse i Forsvaret. Feltprestnemnda av 1946 la til grunn at ”Vårt forsvar skal være et forsvar i en kristen stat”, og med dette mente man en statskirkelig forankring. Feltprestkorpset skulle betraktes som en integrert del av statskirken. Det var kun statskirkens prester som skulle gjøre tjeneste som feltprester. Prester og forstandere fra dissentersamfunn ”kan jo ikke utskrives til feltprestkorpset”. Isteden måtte man overveie å sette disse ”til annen høvelig tjeneste” utenfor korpset. Det ble også understreket at feltpresttjenesten skulle ha Oslo biskop som øverste geistlige tilsynsmann og at virksomheten skulle skje innenfor ”Den norske kirkes bestemmelser med hensyn til gudstjenester og kirkelige handlinger med de foranledninger som godkjennes”.12Innstilling fra nemnd for feltpresttjenesten 1946:12, 20f, 23.

En sentral forutsetning for opprettelsen av Feltprestkorpset var den nye vernepliktsloven av 1953 der prestene ble unntatt fra allmenn verneplikt, men tilsvarende pålagt tjenesteplikt som feltprester i Forsvaret (Vernepliktsloven § 3, siste ledd). Det er imidlertid verd å merke seg at i lovteksten var denne plikten ikke begrenset til prester i Den norske kirke, men omfattet også ”prester og forstandere i ordnede dissentermenigheter”, det vil si kristne trossamfunn utenfor statskirken. I loven var det altså i prinsippet lagt til rette for en tverrkonfesjonell religiøs betjening i Forsvaret. I kgl. res av 22. oktober 1954 ble imidlertid FPKs basis og arbeid definert i relasjon til Den norske Kirke. Feltpresttjenesten skulle skje ”etter Den norske kirkes orden” og under ”geistlig overtilsyn av Oslo biskop”. Selv om det altså ikke der var sagt noe om feltprester og feltpresttjeneste utenfor Den norske Kirke, forutsettes allikevel den prinsipielle muligheten for dette i Uniformsbestemmelser for Feltprestkorpsets personell, gjengitt i Håndbok for feltprester (1959). Etter bestemmelsen om at feltprestene bærer geistlig embetsdrakt i overensstemmelse med Den norske kirkes orden, heter det at prester fra ”andre godkjente kirkesamfunn som er felt/marineprester, kan bruke sitt kirkesamfunns prestedrakt når de utfører kirkelig tjeneste for sine egne trosfeller”.13Håndbok 1959:37.

Den feltpresttjeneste som ble bygget opp i etterkrigstiden kan i en viss grad sies å hvile på en nasjonal-kristelig integrasjonsideologi. Her la man til grunn en harmoniserende forståelse av det kirkelige og det militære. Koblingen mellom det nasjonale, militære og kirkelige ble imidlertid utfordret av den politiske radikalisering på slutten av 1960-tallet. Feltprestkorpsets tradisjonelle selvforståelse som en legitimerende åndelig og ideologisk faktor i Forsvaret ble dermed i høyest grad utfordret. Denne kritikken kom primært fra kirkelig hold, spesielt fra de teologiske studentene. Fordi disse skulle avtjene sin verneplikt i Forsvaret som feltprestassistenter, kom Feltprestkorpset i en helt direkte kontakt med denne kritikken. Dette kom til uttrykk i at det ble svært mange teologiske studenter som fikk fundamentale problemer med å avtjene sin verneplikt generelt og feltpresttjeneste spesielt.

Blant de teologiske studenter som valgte å gjøre sin militærtjeneste som feltprester var det en generell kritisk holdning til Feltprestkorpsets tradisjonelle ideologi og arbeidsformer. Det prinsipielle utgangspunkt måtte være en feltpresttjeneste helt og fullt på kirkens premisser – et kirkelig tilbud til den enkelte soldat. Feltpresttjenesten måtte framstå som kirken i Forsvaret, ikke Forsvarets kirke. Feltpresttjenesten skulle være en kirkelig kategorialbetjening av den militære kategori, med vekt på den vernepliktige. De tok derfor til orde for en helt eller delvis ”sivilisering” av feltpresttjenesten.

2.5 Studier, utvalg og utredninger

2.5.1 Austad-komiteen

I 1972 nedsatte Kirkerådet en komité som skulle utrede problematikken, Austad-komiteen. Komiteen definerte FPK som en ”kirkelig fellesinstitusjon med så vel prester (forstandere) og teologer fra Den norske kirke som fra andre registrerte trossamfunn»14Innstilling 1975:23. samtidig som denne tjeneste skal utføres ”etter Den norske kirkes orden».15Innstilling 1975:22. Komiteen understrekte at formuleringen om at tjenesten skulle skje etter Den norske kirkes orden ikke måtte forstås slik at den utelukket tjeneste fra feltprester fra andre kirkesamfunn.16Innstilling 1975:24. Komiteen konkluderte med at Feltprestkorpset burde bestå, men at det var nødvendig med en ideologisk ”frontforkortning”. Feltprestkorpset skulle betraktes som en kirkelig kategorialtjeneste og ikke som en integrasjonsideologisk militærinstitusjon. Dette utvalget foreslo ikke strukturelle endringer.

2.5.2 Sivertsen-utvalget 1975

Feltpresttjenesten kom også i fokus i Stat/kirkeutvalgets innstilling fra 1975, Sivertsen-utvalget. Utvalgets utgangspunkt var at feltpresttjenesten kunne vurderes uavhengig av statskirkesystemet som helhet. Grunnen var at man framholdt at feltpresttjenesten ikke var begrunnet i statskirkesystemet, men i ”hensynet til det militære personell” I denne sammenhengen pekes det videre på at også land som ikke har en statskirke har feltpresttjeneste. Utvalget foreslo å legge ned Feltprestkorpset og la den geistlige betjening av militære avdelinger i fred bli ivaretatt av sivile menighetsprester på stedet.17NOU 1975:30.) Dette var et radikalt forslag som ville ha medført en tilbakevending til situasjonen før krigen. Da saken kom opp i Stortinget ble forslaget imidlertid avvist. Feltprestkorpset skulle bestå.

Selv om konklusjonen ble at korpset skulle bestå, medførte denne prosessen at behovet for en endringsprosess av Feltprestkorpsets selvforståelse ble nødvendig. Integrasjonsideologien fra den første etterkrigstiden kunne ikke lenger fungere som grunnlag. På den ene side ble det kirkelige mandat for feltpresttjenesten, symbolisert i mottoet ”kritisk solidaritet” løftet fram. På den andre side ble det understreket at FPK var en økumenisk institusjon som omfattet ikke bare prester fra statskirken men også fra andre registrerte trossamfunn. Selv om korpset som sådan stod under tilsyn av Oslo biskop ble det presisert at prester fra andre kirkesamfunn stod under tilsyn av sine kirkelige ledere.

2.5.3 Tilpasninger til en livssynspluralistisk kontekst

Den økende livssynspluralismen i det norske samfunnet var en viktig samfunnsendring som også Forsvaret måtte forholde seg til. Det ble stadig flere av dem som avtjente sin verneplikt, men etter hvert også offiserer, som hadde en annen religiøs bakgrunn enn den norske statskirkelige. I lys av det økende innslaget av minoriteter i Forsvaret ble spørsmålet om retningslinjer for de nye kulturelle og religiøse utfordringer dette medførte aktualisert på begynnelsen av 1990-tallet. I forbindelse med arbeidet til ”velferdsutvalget” hadde Forsvarsdepartementet 21. april 1993 gitt et tilleggsmandat som også omhandlet denne problematikken. Her het det at utvalget skulle ”vurdere aktuelle problemer forbundet med ledighet ved dimisjon og ulik kulturell bakgrunn blant soldatene”.18NOU 1994:18: 8 Forsvaret hadde allerede året før, i 1992, utgitt ”Direktiv vedrørende utarbeidelse og iverksettelse av nye bestemmelser for etniske minoriteter i Forsvaret” som en prøveordning i 5 år, med rettelser og tillegg i 1993.

Som en konkretisering av dette direktivet utgav Feltprestkorpset en ressursperm, den såkalte ”minoritetspermen” i 1993, som en hjelp til feltpresten som faglig rådgiver i spørsmål som falt inn under direktivet. Feltprestkorpset kom altså helt fra starten av aktivt inn i dette arbeidet. Den sentrale rollen til FPK understrekes også som viktig i innstillingen fra Velferdsutvalget fra 1994. I tillegg slo utvalget fast et viktig prinsipp for Forsvarets behandling av etniske og religiøse minoriteter, nemlig at det var viktig at religionsfriheten måtte gjenspeiles i Forsvarets regelverk, herunder tilpasninger om antrekk, kosthold og fri på helligdager. Minoritetene måtte behandles ”likt med de øvrige vernepliktige på alle områder, også når det gjelder behov knyttet til religiøs tro. Samtidig må disse mannskapene, på linje med flertallet, tilpasse seg de tjenstlige krav som Forsvaret må stille for å kunne løse sine oppgaver”.19NOU 1994:18:15.

Denne balansegangen mellom det kollektive og det individuelle kommer klart til uttrykk i Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Her heter det under mottoet ”tradisjon i pakt med tiden” at ”Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de framstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon” og at dette fundamentet ble definert som bærende for all ledelse og samarbeid i Forsvaret. Men samtidig heter det under mottoet ”berikelse gjennom mangfold” at ”I vår tid preges det norske samfunnet av et stadig rikere mangfold av kulturer og livssyn. Forsvaret ønsker å gjenspeile denne virkeligheten. I vårt daglige virke vil dette mangfoldet berike oss og bevisstgjøre innholdet i likeverdet. En særlig oppmerksomhet må rettes mot minoritetsgrupper”.20Forsvarets verdigrunnlag1998:9;11. Samme år ble det også utgitt en ”Handlingsplan for økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til Forsvaret”.

2.5.4 Direktiv vedrørende tilretteleggelse for religionsutøvelse i Forsvaret

Formuleringene i Forsvarets verdigrunnlag og Handlingsplanen dannet grunnlaget for et nytt direktiv fra 2001: ”Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret”. I direktivet analyseres de utviklingstrekkene som har gjort et nytt direktiv nødvendig. Likeverds- og mangfoldsprinsippet fra Forsvarets verdigrunnlag framstår som sentrale forutsetninger, sammen med økt fokus på internasjonale operasjoner i ulike kulturelle og religiøse kontekster og ikke minst utviklingen innenfor Forsvaret som en del av en bredere samfunnsmessig utvikling. Denne utviklingen betegnes som økt mangfold, vekt på individet, religionens synkende betydning og globalisering. Disse utviklingstrekkene beskrives som en differensieringsprosess som dels består i en frigjøring fra tradisjonelle religiøse bånd, men dels også som det motsatte, at mange velger å knytte sin identitet mer grunnleggende til den samme kultur og religion som flertallet er på vei bort fra.

Resultatet blir en mer differensiert og pluralisert religiøs kontekst. Mens man tidligere kunne operere med en kristen majoritetskultur og en eller flere minoritetskulturer, framstår bildet nå som at ”den rådende kulturen i økende grad er sekulær og livssynsuavhengig, mens de menneskene som definerer sin identitet i forhold til religiøs tilhørighet, utgjør et mindretall, om enn betydelig”.

Videre blir det påpekt i direktivet at Forsvarets virksomhet fortsatt er lagt opp slik at den i stor grad tar hensyn til kristne helligdager og høytider. Med utgangspunkt i likebehandlingsprinsippet betyr dette ”at det må tas særskilte hensyn til mennesker med en annen trostilhørighet enn den kristne”. Men også differensieringen innenfor en kristen livssynskontekst skal det tas hensyn til: det skal også legges til rette for religionsutøvelse ”også for kristne som i sitt fromhetsliv stiller krav til for eksempel regelmessig messefeiring, personlig andaktsliv, spesielt kosthold i fastetiden eller en streng forståelse av helligdagsfreden”. I direktivet gis det videre en rekke konkrete bestemmelser om ulike tilpasninger. Retten til fri religionsutøvelse nedfelt i menneskerettighetskonvensjonen og Genèvekonvensjonene, sammen med likeverds- og likebehandlingsprinsippet utgjør de grunnleggende prinsippene som skal legges til grunn for vurderingen av den enkeltes behov for tilpasninger.21Forsvarets overkommando: Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret, 3. juli 2001, ref. 2001/13830-1/FO/P IV-2//0.

Gjennom dette direktivet ble religionsutøvelse i Forsvaret forankret i fundamentale prinsipper som religionsfrihet og likeverd. Problematikken rundt religionsutøvelse blir dermed løftet ut av en ”minoritetstilnærming”. Konteksten er den livssynsmessige pluralismen i samfunnet, og dermed også i Forsvaret. Samtidig kommer også balansen mellom det pluralistiske og det tradisjonelt militære institusjonelle og kollektive til syne i dette direktivet. Fortsatt skal Forsvaret ta utgangspunkt i de tradisjonelle kirkelige høytider og helligdager i utformingen av tjenestemønsteret. Det viktigste i denne sammenhengen er imidlertid den rollen man tillegger feltpresttjenesten. Feltpresten er ”normalt faglig rådgiver på avdelingsnivå og utsteder militær dokumentasjon”. Videre utgjør Feltprosten kontaktpunktet mellom Forsvaret og de ulike trossamfunn, har ansvar for vedlikehold av helligdagsoversikt og ressursperm til bruk i personellbehandlingen når det gjelder direktivets saksområde, samt har ansvaret for revisjon og oppdatering av direktivet om religionsutøvelse i Forsvaret. FPK defineres altså som den overordnede faglig myndighet for all religionsutøvelse i Forsvaret, og med den lokale feltprest som faglig rådgiver i konkrete religiøse spørsmål.

2.5.5 Holt-studien 1997

Selv om FPK fra 1990-tallet av fikk en eksplisitt rolle i Forsvarets tilretteleggelse av religionsutøvelse uavhengig av kirkesamfunn og korpset allerede fra starten av prinsipielt sett var åpen for geistlige fra andre kirkesamfunn enn Den norske kirke, var yrkestilsetting i fredsorganisasjonen i praksis innskrenket til Den norske Kirke. Unntaket var allikevel Den evangelisk-lutherske frikirke. Det som allikevel bekrefter den statskirkelige tilknytning var at da feltpresten Helge Utaker med tilhørighet i frikirken ble feltprost i 1990 måtte han melde overgang til Den norske Kirke. Dette var knyttet til feltprostens funksjon som prost i Den norske Kirke.

Spørsmålet om tilsetting i FPK ble drøftet i Feltprostens studie ”Yrkestilsetting av feltprester fra andre kirkesamfunn enn Den norske kirke”, datert 30. september 1997. Studien var utarbeidet av daværende assisterende stabsprest/teologisk rådgiver i Feltprostens stab, Torbjørn Holt. Studiens anbefalinger hadde på forhånd fått tilslutning fra Oslo biskop før den ble sendt på høring til militære, teologiske, kirkelige institusjoner så vel som til trossamfunn og fellesorganer for trossamfunn utenfor statskirken.22FO/FPK: Yrkestilsetting av feltprester fra andre kirkesamfunn enn Den norske kirke – Oversendelse av høringsdokument, 13. november 1997, ref. 1705/97/FO/FPK/odh/540.

Studiens utgangspunkt var at korpsets eksistens var en konsekvens av at ”Forsvarets personell skal gis en fullverdig kirkelig betjening i krig og fred”. Så lenge 90 % av befolkningen var medlemmer av statskirken skapte dette også ”noen teologiske realiteter” som feltpresttjenesten måtte ta utgangspunkt i. Dette betydde i følge studien at feltprestene måtte kunne fungere som fullverdige feltprester for denne store majoriteten av ”menigheten”. Av den grunn ble det vanskelig å yrkestilsette feltprester fra kirkesamfunn som ikke anerkjente Statskirkens embete eller sakramentsforvaltning. Man framholdt videre at FPK fortsatt måtte defineres som en ”integrert del av Den norske kirke” og være underlagt kirkelig overtilsyn fra Oslo biskop.

Deretter gikk studien inn i en konkret drøftelse av mulighet for yrkestilsetting av prester fra andre kirkesamfunn. Man så ingen teologiske hindringer for at prester fra Frikirken, lutherske frikirker i utlandet, den anglikanske kirke og metodistkirken kunne yrkestilsettes i FPK. Annerledes stilte det seg med muligheten for yrkestilsetting av feltprester fra andre kirkesamfunn. Verken fra personer tilhørende Det norske Misjonsforbund, Den katolske kirke, ortodokse kirker, Det norske Baptistsamfunn, Pinsebevegelsen eller Frelsesarmeen kunne yrkestilsetting anbefales.

Dokumentet ble sendt ut på høring og Norges frikirkeråd og Norges kristne råd utarbeidet en felles høringsuttalelse. I denne uttalelsen ble selve utgangspunktet for Feltprostens høringsdokument problematisert. Dette dreide seg om at Feltprestkorpset ble definert som Den norske kirke i Forsvaret og at Den norske kirke dermed hadde ”rett til å definere tjenesten ut fra sitt læremessige ståsted og sitter med nøkkelen til hvem som skal få lov til å tjenestegjøre i FPK”. Et bedre og mer økumenisk inkluderende utgangspunkt var etter rådenes mening å heller definere FPK som ”Kirken i Forsvaret”: ”FPK skal betjene alle vernepliktige og ansatte i Forsvaret uavhengig av kirkelig ståsted og tilhørighet. Ingen kirke kan alene ”ta monopol” på å betjene Forsvaret, dette må i utgangspunktet være en økumenisk tjeneste” i henhold til vernepliktsloven. Man framholdt videre at omorganiseringen i FPK i praksis hadde ført til en innsnevring av feltpresttjenesten til å gjelde Den norske kirke med få unntak. Med utgangspunktet i den økumeniske tolkningen av FPK som ”Kirken i Forsvaret” mente man det var mulig å utlede andre konsekvenser enn det som forelå i dokumentet.

Rådene framholdt imidlertid at det faktum at det var en statskirkeordning, og at denne også var den overlegent største kirke i Norge, gav føringer for utformingen av feltpresttjenesten. Dette innebar en aksept av at Feltprosten skulle være medlem av Den norske kirke, eller eventuelt skulle underskrive en særskilt lojalitetserklæring til Den norske kirke. I en framtidig situasjon med opphevelse av statskirkeordningen tenkte man seg at Feltprosten skulle være øverste tilsynsmyndighet med et råd bestående av lederne fra de ulike kirkesamfunn som til enhver tid tjenestegjorde i FPK. Denne strukturen ville ivareta at feltpresttjenesten også etter et eventuelt skille mellom stat og kirke fortsatt skulle defineres som ”kirken i Forsvaret” og ikke som ”Forsvarets kirke”.

Høringen synliggjorde altså at det ikke på noen måte var oppslutning om den tilnærming og profil som ble lagt til grunn i studien.

2.5.6 Tros- og livssynsdialog

I regi av Verdikommisjonen ble det i 2000 tatt initiativ til en nasjonal tros- og livssynsdialog med representative lederne i tros- og livssynssamfunnene. Et av de konkrete forslagene fra denne dialogen var at det burde ”legges til rette for likestilling og mangfold når det gjelder religiøs og livssynsmessig betjening på sykehus, i fengsler og i det militære”.23http://www.verdikommisjonen.no Verdikommisjonens sluttrapport, Valgt fellesskap, prosjektrapporter og forslag, kap. 6: Det flerkulturelle Norge. Religions- og livssynsfrihet i Norge, anbefalinger fra prosjektet. Samme år la Administrativt-juridisk utvalg i Norges kristne råd fram en rapport som drøftet institusjonspresttjenesten i lys av hensynet til likebehandling av de ulike trossamfunn. Utvalget tok til orde for et det ble mulighet for dispensasjon fra kravet om medlemskap i Den norske kirke ved tilsetting i institusjonspresttjenesten.24Religionsfrihet og Religionspolitikk. Delrapport fra Kirke/stat-utvalget april 2001:26. Engasjementet fra Norges kristne råd i denne problematikken førte også til flere samtaler med Feltprosten om betjening av personell som ikke tilhørte Den norske kirke. Tilsvarende hadde også Feltprosten samtaler med lederen av Islamsk råd i Norge i 2000.25Årsmelding for Feltprestkorpset 2000 pkt. 3: Særlige satsingsområder i 2000.

2.5.7 Bakkevig-utvalget

I det kirkelig nedsatte Bakkevig-utvalget om ny tilknytning for Den norske Kirke ble spørsmålet om feltpresttjenesten berørt. I delrapporten ”Religionsfrihet og Religionspolitikk” anføres det at prinsippet om likebehandling av religioner hadde relevans for forståelsen av institusjonspresttjenesten. Dette måtte imidlertid vurderes i lys av at prinsippet om at forskjellsbehandling kunne finne sted der det var rimelige eller objektive grunner til det. Et av kriteriene i denne sammenheng dreide seg om hvor mange medlemmer som tilhørte ulike trossamfunn. Innenfor ”institusjoner der man ikke har adgang til religionsutøvelse med mindre staten setter i verk eller åpner for særskilte ordninger (som for eksempel mulighet til å møte religiøse ledere mens man er innsatt i fengsel eller avtjener verneplikt i det militære), vil trolig prinsippet om likebehandling måtte tillegges betydelig vekt”.26Religionsfrihet og Religionspolitikk. Delrapport fra Kirke/stat-utvalget april 2001:21.

I sluttinnstillingen ”Samme kirke – ny ordning” fra våren 2002 var det et eget kapittel om forholdet mellom religionspolitikk og institusjonspresttjeneste: ”Religionspolitikk og kyrkjeleg teneste i offentlege institusjonar”. Her framheves det at det kirkelige tilbudet i offentlige institusjoner som helsevesenet, fengselsvesenet, Forsvaret og ved universitetene og høgskolene utgjør en stadig viktigere side ved religionens plass i det sivile samfunn. Arbeidet retter seg mot mennesker som er i en spesiell, ofte midlertidig livssituasjon, og som er knyttet til eller må være innenfor disse offentlige institusjonene for en avgrenset tid. Noen er isolerte, dels under tvang, og kan derfor ikke få del i kirkens tjeneste uten en slik kategorialtjeneste. Utvalget understreker at det er viktig å opprettholde et forsvarlig kirkelig tilsyn med tilsetting og tjeneste selv om personellet er tilsatt av institusjonen selv. Det er tale om en kirkelig tjeneste innen en institusjon. Denne tjenesten er rettet mot alle brukere innenfor institusjonen, hvilket tilsier at det skal tilrettelegges for at den enkelte får tilbud om geistlig betjening i samsvar med sin religion. De fleste institusjonsprester tilhører Den norske kirke, både på grunn av størsteparten av personellet tilhører denne, men også dels på grunn av statskirkeordningen. Utvalget understreker imidlertid at ordningene ikke er avhengig av statskirkeordningen. Tjenestene er rettet mot brukerne og deres behov. Men framholdt at det var viktig at likebehandlingsprinsippet ble ivaretatt i størst mulig grad. På grunn av at den store majoriteten av ”brukere” tilhørte et kristent trossamfunn, av disse de fleste Den norske kirke, ville det normalt være tale om tilsetting av personell hjemmehørende i denne. Samtidig ble det understreket at det måtte legges til rette for tilsetting av personer også fra andre kristne trossamfunn eller fra andre religioner eller livssyn. For øvrig måtte det etableres et utbygd kontaktnett som gjorde at alle kunne få relevante religiøse tjenester uansett institusjon eller situasjon. Spesielt viktig ble dette i institusjoner som fengsel og Forsvaret.27Kirke/stat-utvalget ”Samme kirke – ny ordning”, våren 2002, kap. 6.7 ”Religionspolitikk og kyrkjeleg teneste i offentlege institusjonar”.

2.5.8 Likebehandling og variasjon: FPK som økumenisk tjeneste i Forsvaret 2003

Som nevnt tidligere hadde Holt-studien ikke fått en generell oppslutning i høringen. Spørsmålet om Feltprestkorpsets økumeniske profil kunne derfor ikke sies å ha fått en avklaring. Også stat/kirke-spørsmålet og tros- og livssynsdialogen i årene etter studien aktualiserte et behov for en ny studie. Studien ”Likebehandling og variasjon: Feltprestkorpset som økumenisk tjeneste i Forsvaret” ble utarbeidet av stabsprest/forsker Bård Mæland (FPK) og konsulent Knut Refsdal (Norges kristne råd, Nkr) etter mandat fra ”Referansegruppe for sikring av lik kirkelig betjening i Forsvaret”, et kontaktforum mellom FPK og primært Norges kristne råd, der også enkeltkonfesjoner og Norges Frikirkeråd deltok. Studien kunne betraktes som en oppfølging av Holt-studien fra 1997. Målsettingen med studien var ”å foreslå tiltak for å sikre og styrke lik kirkelig behandling av kristent personell i Forsvaret”. Det ble foreslått en rekke konkrete tiltak knyttet til rekruttering, informasjon og økumenisk bruk av Forsvarets kapell/kirker, samt registrering av trostilhørighet i Forsvaret. Videre ble det også foreslått mer langsiktige og vidtgående endringer og utvidelser av FPK knyttet til ansettelsesgrunnlag, tilknytning til Den norske kirke og eventuell også inkludering av ikke-kristne trossamfunn. På sikt så man for seg at alle stillinger i FPK kunne åpnes for alle kristne trossamfunn og at en mulig tverr-religiøs basis også måtte drøftes.28”Likebehandling og variasjon: Feltprestkorpset som økumenisk tjeneste i Forsvaret”, Bård Mæland og Knut Refsdal, 29. mai 2003.

2.5.9 Stat/kirke-utvalget 2006

I Stat/kirke-utvalgets innstilling: Staten og Den norske kirke (NOU 2006:2) ble det foreslått en nyordning av stat/kirke. Feltpresttjenesten omtales spesifikk under ”Særskilt organisert virksomhet i kirken” i avsnittene 4.4.6 og 5.6.4. Det tilgrunnliggende synspunktet var altså feltpresttjenesten forstått som en kirkelig kategorialbetjening. Det pekes her på Feltprestkorpset som et ”ikke-geografisk prosti” og at korpset står under tilsyn av Oslo biskop i kirkelige anliggender. Samtidig kommer det også tydelig til uttrykk at Feltprestkorpset organisatorisk er tilknyttet forsvarssjefen, at korpset forvalter personell også utenfor Den norske kirke og at korpset utfører funksjoner som neppe kan avledes av en kirkelig kategorialbetjening, som tilretteleggelse av fri religionsutøvelse uavhengig av tros- og livssynsmessig ståsted.

Når det gjaldt framtidig organisering etter en nyordning av stat/kirke ble det skissert to muligheter, uten at man i innstillingen gikk inn for det ene eller andre alternativ: enten at tjenesten videreføres, men tilpasset en ny struktur eller at tjenesten opphører som selvstendig organisert tjeneste og i stedet inngår i Den norske kirkes ordinære aktiviteter. Man understrekte videre at offentlige tilskudd til institusjonsprestetjeneste måtte tas med i beregningsgrunnlaget, slik at andre trossamfunn enn Den norske kirke fikk mulighet til å gi tilsvarende tjenester i henhold til sin størrelse, og at dette måtte utredes særskilt med tanke på feltpresttjenesten.

Mens innstillingen kan sies å videreføre en tradisjonell kategorialkirkelig tilnærming til feltpresttjenesten, framstår Kirkemøtets vedtak knyttet til feltpresttjenesten i forbindelse med behandlingen av innstillingen som prinsipielt sett viktig. Her heter det: ”Feltpresttjenesten har sitt grunnlag i Genèvekonvensjonene og berøres ikke av statskirkeordningen”.29Kirkemøtets høringsuttalelse til NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke, vedtatt 18. november 2006, pkt 3.2.7, 1. avsnitt, 2. setning. Man argumenterte altså nå ikke ut fra kategorialkirkelige eller folkekirkelige prinsipper, men ut fra folkerettslige prinsipper.

2.5.10 Landskonferansen for vernepliktige 2008

Landskonferansen for vernepliktige 2008 gjorde flere vedtak som berørte spørsmålet om religionsutøvelse og feltpresttjeneste. Det prinsipielt sett viktigste og mest omdiskuterte var vedtaket om at Forsvaret burde være religionsnøytralt (C40). Konkret ble dette på den ene side utmyntet i et vedtak om at ”ingen under noen omstendighet skal tvinges til å delta på religiøse seremonier i Forsvaret” (C24), på den annen side i vedtak om at ”alle vernepliktige må ha tilgang til en åndelig veileder innenfor sin religion” (C22). Man framholdt også at ”Prestetjenesten får tilgang til å undervise samtlige soldater i henhold til fagplan i etikk” (C23).30Landskonferansen 2008, Fagkomite C – VUPIKT, http://www.mil.no/multimedia/archive/00108FAGKOMIT__C_108668a.pdf, nedlastet 2008-11-17.

Vedtaket om religionsnøytralt forsvar var derfor ikke et vedtak om religiøsfritt forsvar eller nedleggelse eller innskrenking av feltpresttjenesten, men om tilretteleggelse for størst mulig grad av religionsfrihet i Forsvaret.

2.6 Oppsummering

Religion og militærmakt har historisk sett vært tett sammenknyttede størrelser, dette kommer også til uttrykk i det norske Forsvaret. I tråd med overordnede samfunnsmessige utviklingstrekk har relasjonene endret seg. Kravet om religiøs enhet i de militære styrker ble i løpet av en lang prosess svekket mer og mer. Det ble i stadig større grad gitt mulighet for religionsfrihet i Forsvaret. Samtidig førte opprettelsen av en fast feltpresttjeneste til en integrerende institusjonalisering av religionsutøvelse i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden. Historisk sett kan denne sees på som en videreføring av de konfesjonelle trekk i Forsvaret.

Utviklingstrekk som sekularisering og livssynspluralisme har ikke medført at prinsippet om rett til religionsutøvelse og en struktur for religiøs- og livssynsmessig betjening av personell i Forsvaret framstår som kontroversiell. Et slikt prinsipp og en slik struktur framstår med stor grad av konsensus. Det som i særlig grad framstår som et uavklart spørsmål er dens konfesjonelle profil og sammensetning.

Fotnoter   [ + ]

1. Dette kapittelet bygger i hovedsak på Lunde 2003
2. Steinsland 2000
3. Oftestad 1998:38f.
4. Oftestad 1998:64ff.
5. Oftestad 1998:75. Leiermål = utenomekteskapelig samkvem.
6. NOU 1979:51, 5.1.8; Oftestad 1998:121.
7. Rygnestad 1955:16.
8. Oftestad 1998:159.
9. Kierland 1955.
10. NOU 1979:31, 5.1.12.
11. Forsvarskommisjonen 1946:451.
12. Innstilling fra nemnd for feltpresttjenesten 1946:12, 20f, 23.
13. Håndbok 1959:37.
14. Innstilling 1975:23.
15. Innstilling 1975:22.
16. Innstilling 1975:24.
17. NOU 1975:30.) Dette var et radikalt forslag som ville ha medført en tilbakevending til situasjonen før krigen. Da saken kom opp i Stortinget ble forslaget imidlertid avvist. Feltprestkorpset skulle bestå.
18. NOU 1994:18: 8
19. NOU 1994:18:15.
20. Forsvarets verdigrunnlag1998:9;11.
21. Forsvarets overkommando: Direktiv vedrørende tilrettelegging for religionsutøvelse i Forsvaret, 3. juli 2001, ref. 2001/13830-1/FO/P IV-2//0.
22. FO/FPK: Yrkestilsetting av feltprester fra andre kirkesamfunn enn Den norske kirke – Oversendelse av høringsdokument, 13. november 1997, ref. 1705/97/FO/FPK/odh/540.
23. http://www.verdikommisjonen.no Verdikommisjonens sluttrapport, Valgt fellesskap, prosjektrapporter og forslag, kap. 6: Det flerkulturelle Norge. Religions- og livssynsfrihet i Norge, anbefalinger fra prosjektet.
24. Religionsfrihet og Religionspolitikk. Delrapport fra Kirke/stat-utvalget april 2001:26.
25. Årsmelding for Feltprestkorpset 2000 pkt. 3: Særlige satsingsområder i 2000.
26. Religionsfrihet og Religionspolitikk. Delrapport fra Kirke/stat-utvalget april 2001:21.
27. Kirke/stat-utvalget ”Samme kirke – ny ordning”, våren 2002, kap. 6.7 ”Religionspolitikk og kyrkjeleg teneste i offentlege institusjonar”.
28. ”Likebehandling og variasjon: Feltprestkorpset som økumenisk tjeneste i Forsvaret”, Bård Mæland og Knut Refsdal, 29. mai 2003.
29. Kirkemøtets høringsuttalelse til NOU 2006:2 Staten og Den norske kirke, vedtatt 18. november 2006, pkt 3.2.7, 1. avsnitt, 2. setning.
30. Landskonferansen 2008, Fagkomite C – VUPIKT, http://www.mil.no/multimedia/archive/00108FAGKOMIT__C_108668a.pdf, nedlastet 2008-11-17.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.