Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 3: Prinsipielle perspektiver

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

3.Prinsipielle perspektiver

3.1 Retten til fri religionsutøvelse og verneplikt

Grunnlovens § 2, 1. ledd garanterer alle borgere retten til fri religionsutøvelse. Dette er i samsvar med Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 9, som er ratifisert og også inkorporert som gjeldende norsk lov (LOV-1999-05-21-30). I følge EMK art 9 omfatter den frie religionsutøvelse retten til å uttrykke sin religion både i ord og handlinger, individuelt eller i fellesskap, privat eller offentlig. Den frie religionsutøvelse kan bare innskrenkes ved spesifikk lovhjemmel, og denne må begrunnes i offentlig sikkerhet, offentlig orden og offentlig helse. Den frie religionsutøvelse garanteres eksplisitt for de væpnende styrker som har falt i fiendens hender (krigsfanger). Landkrigsreglementet (IV Haagkonvensjon av 1907) art 18: «Krigsfanger skal ha helt fri religionsutøvelse, derunder indbefattet adgang til at overvære gudstjenester, under den eneste betingelse, at de retter sig efter de ordens- og politibestemmelser som er git av den militære myndighet».

Samtidig som staten garanterer alle sine borgere retten til fri religionsutøvelse, pålegger den prinsipielt alle sine borgere militær verneplikt. Grl. § 109. Allmenn verneplikt kan defineres som en samfunnsplikt som staten pålegger sine borgere, uavhengig av religiøs tilhørighet. Verneplikten er dermed ikke konfesjonelt betinget. Dette blir sentralt i vurderingen av religionens plass i Forsvaret.

Religionsfrihet og verneplikt trenger ikke nødvendigvis å være rettslige prinsipper som står i motstrid til hverandre, jfr. EMK art 4, 2 og 3 ledd. Den trenger ikke være det, men den kan være det. Plikten til å gjøre militærtjeneste kan i seg selv være en plikt som står i motstrid til den religiøse overbevisning (religiøst begrunnet pasifisme). I norsk lovverk er denne mulige motstrid løst gjennom fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. En slik overordnet prinsipiell motstrid skal ikke drøftes nærmere i denne sammenheng. Isteden skal konsentrasjonen være på en mer praktisk og funksjonell motstrid: Verneplikt kan i praksis stå i motstrid til religionsfrihet.

Dette henger sammen med Forsvarets særskilte karakter og innretning. Militærtjenesten innebærer at en persons personlige frihet begrenses kraftig, spesielt i krig, men også i fred. Dette innebærer også at den frie religionsutøvelse begrenses kraftig spesielt for medlemmer av livssynsminoriteter, som tilhører menigheter som ikke finnes nær tjenestested, og/eller som har en religionsutøvelse som avviker fra majoriteten.

3.2 Feltpresttjeneste som en operasjonalisering av fri religionsutøvelse i Forsvaret1Dette punktet bygger i hovedsak på Lunde 2006

Det framgår av Art 9,2 i EMK at begrensninger i den frie religionsutøvelse skal være hjemlet og nødvendige. Av dette følger at enhver innskrenking må gjøres på en måte som minimaliserer den faktiske innskrenkningen av religionsfriheten. I henhold til art 15,1 i EMK vil innskrenkning av fri religionsutøvelse være hjemlet. Denne må imidlertid være begrenset til det strengt nødvendige, og ikke komme i konflikt med statens folkerettslige forpliktelser. Innskrenkningen kan altså ikke stå i strid med rettighetene til fri religionsutøvelse i blant annet. Genèvekonvensjonene. Nå kan ikke disse bestemmelser direkte anføres som hjemmel for retten til fri religionsutøvelse i det norske Forsvaret, da dette formelt sett er en forpliktelse som Staten har påtatt seg overfor andre stater, ikke overfor egne borgere. Allikevel blir bestemmelsene relevante fordi det i nasjonalt regelverk er fastsatt at den religiøse betjening i Forsvaret skal være i samsvar med Genèvekonvensjonene.2FR 2 – 1 – 1 Personelltjeneste i felt.

Av dette følger at militært personell har rett til fri religionsutøvelse både generelt gjennom EMK og spesielt gjennom krigens folkerett. Retten til fri religionsutøvelse gjelder i krig og også under krigsfangeskap. Denne retten kan ikke innskrenkes annet enn dersom den kommer i konflikt med den offentlige orden eller den militære sikkerhet.3IV Haag-konvensjon, Landkrigsreglementet, artikkel 18, 3. Genevekonvensjon artikkel 34.

Som en konsekvens av militærtjenestens karakter og disse innskrenkinger vil de regulære sivile strukturer for fri religionsutøvelse (kirker, menigheter og møtevirksomhet) i realiteten ikke være tilstrekkelig for å sikre en fri religionsutøvelse i Forsvaret – spesielt ikke i under feltforhold og i krigstid. Dette innebærer at staten har en særskilt plikt til å etablere og støtte tilfredsstillende strukturer for en slik religionsutøvelse. Disse strukturene må for det første være utformet slik at de faktisk tilrettelegger for fri religionsutøvelse, og for det andre være utformet slik at de kan fungere også i krig, uten at de blir irrelevante enten pga geografi eller fordi strukturene reelt sett kommer i konflikt med den militære sikkerhet i krig. Vi kan altså si at dette innebærer at staten må ha en større positiv plikt til å tilrettelegge for den frie religionsutøvelse enn det som kan gjøres gjeldende for det sivile samfunn. De konkrete tiltak for den frie religionsutøvelse må være utformet annerledes enn det som er tilfelle i en sivil fredssituasjon. Man kan her tenke seg ulike løsninger.

For det første kan Forsvaret minimalisere innskrenkningene ved bruk av permisjoner for personell til å delta i sitt trossamfunns religionsutøvelse. Dette prinsippet er også fastsatt i Forsvarets regelverk. Utfordringen her er imidlertid at bruk av dette instituttet på den ene side vil kunne oppleves som for punktuelt for personell som ønsker en jevnlig religionsutøvelse. På den annen side vil for utstrakte religiøse permisjoner lett innbære negative konsekvenser for personellets militære trening. Det største problemet med en permisjonsstruktur er imidlertid stridssituasjoner, herunder deltagelse i internasjonale operasjoner. Under forhold da behovet for religionsutøvelse for mange vil kunne oppleves mest sentralt vil muligheten til slike permisjoner framstå som særdeles innskrenket, ja kanskje helt fraværende.

For det andre kan Forsvaret minimalisere innskrenkningene ved å ta utgangspunkt i en individuell og personalbasert religionsutøvelse. Dette er på mange måter den motsatte ytterlighet av den permisjonsbaserte religionsutøvelsen. Her er det soldaten selv som gis ansvaret og myndigheten til religionsutøvelsen. Utfordringene vil imidlertid være at den kollektive siden ved religionsutøvelse, en side som også er beskyttet i EMK, ikke vil kunne realiseres.

En tredje måte å minimalisere innskrenkningene i fri religionsutøvelse i Forsvaret på er å tilrettelegge for sivil religionsbetjening i de militære styrker. Sivile trossamfunn vil da måtte få anledning til å utøve sin virksomhet i de militære styrker. En slik modell hadde man i Norge fra 1876 og fram til 1940, men da bare avgrenset til Statskirken. Erfaringene fra denne modellen var at tjenesten ble relativt innskrenket både funksjonsmessig og stedsmessig. Modellen ville dessuten bli svært komplisert å administrere med hele rekken av tros- og livssynssamfunn representert.

Ingen av de refererte strukturene for å minimalisere innskrenkningene til fri religionsutøvelse: den permisjonsbaserte, den personalbaserte eller den sivilbaserte, kan sies å framstå som tilstrekkelig tilfredsstillende. Det er imidlertid en fjerde struktur som gjenstår og det er den integrerte strukturen i form av feltpresttjeneste. En slik modell finner vi både i Norge og i svært mange land med militære styrker. Dette er på mange måter normalmodellen. Også i bestemmelsene i krigens folkerett framstår dette som normalmodellen. Konkret dreier dette seg om en struktur bestående av uniformerte feltprester tilknyttet de væpnede styrkene.

Spørsmålet om feltpresttjenesten som en operasjonalisering av retten til fri religionsutøvelse i de væpnede styrkene har i særskilt grad stått sentralt i den amerikanske debatten. Grunnen til dette er at den amerikanske konstitusjon garanterer den frie religionsutøvelse og setter et absolutt skille mellom stat og kirke, herunder forbud mot offentlig finansiering av religionsutøvelse. Spørsmålet var om den amerikanske feltpresttjenesten, som var finansiert av det offentlige, dermed var grunnlovsstridig. Konklusjonen ble at militærtjenesten innebærer en konflikt mellom den frie rett til religionsutøvelse og forbudet mot offentlig finansiering av religionsutøvelse. Dersom det offentlige ikke skulle finansiert feltpresttjenesten, ville dette i realiteten innebære en krenkelse av den frie religionsutøvelse i militæret. Nettopp fordi militærtjenesten i utgangspunktet innebar en innskrenking av religionsfriheten hadde det offentlige en særskilt plikt til å etablere og finansiere strukturer i militæret som i det sivile samfunn ville vært grunnlovsstridig.4For en grundig gjennomgang av den amerikanske debatten se Drazin & Currey 1995.

Selv om den norske konteksten er annerledes enn den amerikanske, synliggjør dette et grunnleggende prinsipp knyttet til statens særskilte plikt til ivaretakelse av religionsfriheten i institusjoner som Forsvaret. Feltpresttjenesten kan på bakgrunn av dette forstås som en konkretisering av retten til fri religionsutøvelse i Forsvaret. Den spesielle konteksten, spesielt knyttet til krigssituasjonen, innebærer at feltprester, knyttet til de væpnede styrkene, må sies å framstå som den mest hensiktsmessige strukturen for tilretteleggelse for fri religionsutøvelse.

3.3 Feltpresttjenestens særskilte rettslige status5Punktet bygger i hovedsak på upublisert utredning fra Nils Terje Lunde til Feltprostens teologiske fagråd: ”Verneplikt, kommando og nonkombattant status for prester i Forsvaret. Fortolkning av gjeldende rettsgrunnlag”, 2003-09-04.

Feltpresttjenesten har gjennom nasjonalrettslig og folkerettslig regelverk en særskilt rettslig status som innebærer at personellet er underlagt rammer og reguleringer som på den ene side atskiller dem fra annet militært personell, på den andre side atskiller dem fra sivilt geistlig personell. Disse rammene og reguleringene har også betydning for den positive definisjonen av feltpresttjenestens funksjoner.

Geistlige er, som den eneste yrkesgruppe, unntatt fra alminnelig verneplikt. De er imidlertid, med visse unntak, pålagt en tilsvarende plikt til å tjenestegjøre som feltprester i Forsvaret.6Vernepliktsloven § 3, siste ledd. Gjennom en slik bestemmelse gis geistlige en særskilt funksjon i Forsvaret, konstitusjonelt forankret i Grunnlovens § 109 om verneplikt. Bestemmelsen regulerer ikke bare personell som avtjener førstegangstjeneste men også yrkestilsatte.7Vernepliktsloven § 8. Loven legger altså til grunn at det skal være en feltpresttjeneste i Forsvaret og fastsetter hvilken personellgruppe som skal tjenestegjøre i denne. Det er geistlige, i form av prester i Den norske kirke og prester og forstandere i registrerte trossamfunn. En logisk konsekvens av denne bestemmelsen er at i den grad geistlige skal tjenestegjøre i militære stillinger i Forsvaret er det som feltprester. De vil ikke kunne inneha andre militære tjenestestillinger.

Det framgår av videre av bestemmelsen at plikten til å tjenestegjøre som feltprest i Forsvaret ikke er avgrenset til ett bestemt trossamfunn, men omfatter prinsipielt sett geistlige fra alle registrerte trossamfunn. I den opprinnelige formuleringen i Vernepliktsloven fra 1953 het det ”ordnede dissentersamfunn”. Denne formuleringen var i tråd med da gjeldende dissenterlov som omfattet kristne trossamfunn utenfor statskirken. I samsvar med ny lov om trossamfunn som ble vedtatt i 1969 er formuleringen blitt endret til ”registrerte trossamfunn”. Dette innebærer at det rettslig sett har skjedd en utvidelse av hvilket personell som kan pålegges å tjenestegjøre som feltprester. Det omfatter alle registrerte trossamfunn, også ikke-kristne.

Feltprester har i likhet med sanitetspersonell et absolutt forbud mot å utøve militær kommando utenfor egen bransje eller over personell som ikke særskilt er underlagt dem. Dette forbudet gjelder også i krisesituasjoner.8Kgl. res. av 18. oktober 1957 nr 9092: Forskrift om ansiennitet og kommandomyndighet for befal i Forsvaret § 9. En feltprest har altså ingen hjemmel for å utøve kommando (dvs. fungere som befal) utenfor sine geistlige oppgaver. Dette innebærer manglende hjemmel for kommando i alle forhold, utenom geistlige oppgaver. At feltprester og sanitetspersonell står i en særstilling hva angår reguleringen av kommandomyndigheten henger nøye sammen med den særstilling disse to bransjene har i de folkerettslige konvensjonene. De står i en beskyttet særstilling i forhold til de væpnede styrker for øvrig, jf Landkrigsreglementet (LKR) art 3, G I art 24. Men forutsetningen for denne beskyttelsen er at de ikke utøver noen form for militær kommando utenfor sin bransje. Dersom de utøver slik militær kommando mister de sin beskyttelse og feltpresttjenestens og sanitetstjenestens immunitet kan falle bort.

Rasjonalet bak forbud mot militær kommando utenfor bransje for feltpresttjeneste og sanitetstjeneste er at militær kommando utenfor bransje per definisjon innebærer at disse bransjer dermed må regnes som regulære stridende enheter, og dermed ikke kan gjøre krav på en særskilt immunitet. Deres immunitet er altså knyttet til at de utelukkende utfører oppgaver som feltprester, jf T I art 8d. Denne immunitet gjelder også dersom de faller i fiendens hender. De skal ikke settes til ” noe arbeid utenfor rammen av dets […] geistlige oppdrag”, jf G I art 28 c. De garanteres retten til ”fritt å virke i sitt kall blant sine trosfeller i samsvar med sin religiøse overbevisning”, jf G 3, art 35.

Det er ikke anledning til å dispensere fra de rettigheter og kår som de folkerettslige konvensjonene gir feltprester i krig, jf G I art 6, 1 ledd, 2 setning. Heller ikke kan en feltprest i noe tilfelle gi helt eller delvis avkall på sine rettigheter i henhold til konvensjonene, jf G I art 7. Militær straffelov fastsetter derfor også straff for den som overtrer eller medvirker til å overtre de folkerettslige beskyttelsesbestemmelsene for feltprester, jf Mil Strl § 108. Disse bestemmelser trer i kraft i krig. I fredstid reguleres feltprestenes kommandomyndighet av intern rett. Intern rett er med hensyn til feltprestenes kommandomyndighet helt i samsvar med de folkerettslige bestemmelser for krigstilfelle. Prester skal altså verken i fred eller i krig ta militær kommando utenfor sin bransje, og dette medfører dermed at de har ikke under noen omstendighet har anledning til å fungere i vanlige militære befalingsstillinger.

Som anført over er en forutsetning for feltpresters folkerettslige immunitet at de ikke utøver militær kommando utenfor sin bransje. Nært forbundet med dette er den andre forutsetningen for folkerettslig immunitet: forbudet mot å være stridende. Feltprester skal i henhold til konvensjonene være nonkombattante, jf LKR art 3; T I art 43, pkt 2. Forbudet mot militær kommando utenfor bransje innebærer at de ikke kan lede soldater i strid. Forbudet mot kombattant virksomhet innebærer at de ikke selv kan være stridende. Det er derfor en klar indre sammenheng mellom disse to forbudene eller forutsetningene for immunitet.

For å oppsummere:

Prester er unntatt fra den allmenne verneplikt, men er med visse unntak pålagt geistlig verneplikt som feltprester i Forsvaret. Dette innebærer at prester bare kan tjenestegjøre i militære stillinger som feltprester. Beordring av ordinerte prester til andre militære tjenestestillinger enn feltprest vil følgelig være i strid med gjeldende regelverk.

Prester har i henhold til nasjonale og folkerettslige regler forbud mot å utøve militær kommando utenfor bransjen. Dette betyr igjen at de ikke har anledning til å fungere i vanlige militære befalingsstillinger.

Prester har i henhold til folkeretten forbud mot enhver form for kombattant virksomhet. Deres immunitet er knyttet til at de utøver funksjon som feltprest. I henhold til gjeldende intern rett har de bare rett til å bruke våpen til selvforsvar.

Disse bestemmelsene kan fra en side sett defineres som klare begrensninger på feltprester sett i forhold til de bestemmelser som gjelder for militære tilsatte i befalsstilling for øvrig. Men disse begrensningene har en klar og prinsipiell viktig intensjon: de er også en beskyttelse av feltprestene, av feltpresttjenestens autonomi, integritet og immunitet. Men først og fremst er begrensingene en beskyttelse av religionsutøvelsen og den grunnleggende rett til fri religionsutøvelse for Forsvarets personell, i krig så vel som i fred.

3.4 Feltprestkorpset

Feltprestkorpset ble opprettet gjennom Stortingsbeslutning av 6. juni 1953.9St. prp. nr. 2 (1953); Inst. S. nr. 221 (1953). Historisk, prinsipielt og funksjonelt må opprettelsen av FPK sees i nær sammenheng med Vernepliktsloven fra samme år, hvor det gamle vernepliktsfritaket for geistlige ble erstattet av en særskilt geistlig verneplikt som feltprest i Forsvaret, jfr. punktet over.

FPKs formål og struktur ble fastsatt i kongelig resolusjon av 22. oktober 1954. FPKs organisasjonsmessige tilknytning i rammen av den militære organisasjon og den indre organisasjonsstruktur er blitt endret flere ganger. I 1996 ble den geografiske struktur endret til en forsvarsgrensvis struktur og i 2003 ble FPK en Driftsenhet i Forsvaret (DIF) hvor alle feltpreststillinger ble lagt organisasjonsplanmessig inn i korpset. Samtidig ble det opprettet samhandlingsavtaler med forsvarsgrenene/tilsvarende om grensesnittet mellom korpsets ansvar og lokal avdelings ansvar i forvaltning av feltprestene. Gjennom en slik struktur framstår FPK på den ene side som et korps med faglig autonomi, på den andre side som funksjonelt integrert i den militære struktur på alle nivå.

I henhold til vernepliktslovens § 3 omfatter plikten til å tjenestegjøre som feltprester geistlige fra alle registrerte trossamfunn. Kgl. res. av 22. oktober 1954 del I § 6 fastsetter videre at tilsetting av geistlige i FPK skal skje ”etter vanlige regler for tilsetting av embets- og tjenestemenn i Forsvaret”. I lys av konfesjonskravet bortfalt fullstendig for embets- og tjenestemenn i Forsvaret fra 1894 synes det rimelig å foreta den slutning at alle stillinger i FPK i prinsippet er åpne for geistlige fra alle registrerte trossamfunn.

Dette betyr imidlertid ikke at FPK iht. någjeldende rettslige bestemmelser er konfesjonsnøytralt. Korpsets formål er fastsatt til å ”lede og utføre feltpresttjeneste i Forsvaret i samsvar med Den norske kirkes orden”.10Kgl. res. 22. oktober 1954 del I § 8. Videre står korpset ”i kirkelige anliggender under overtilsyn av Oslo biskop”.11Kgl. res. 22. oktober 1954 del I § 1. Oslo biskop har endelig rett til å uttale seg ved tilsettinger og engasjement i korpset.12Kgl. res. 22. oktober 1954 del I § 6. Det kan altså sies å være en rituell og episkopal forankring i Den norske kirke. Denne forankring forsterkes av praksis hvor feltprosten er blitt forstått som prost i Den norske kirke, FPK som et ikke-territorielt prosti og at yrkestilsetting i fredsorganisasjonen er blitt innskrenket til ordinerte prester i Den norske kirke eller kirkesamfunn hvor Den norske kirke har avtale med (Metodistkirken) eller som har samme læregrunnlag (Frikirken).

Det foreligger en spenning i gjeldende regelverk mellom det religionsnøytrale og det konfesjonelle aspekt ved Feltprestkorpset. Feltprestkorpset kan prinsipielt sett begrunnes med utgangspunkt i retten til fri religionsutøvelse og det faktum at geistlige fra alle registrerte trossamfunn i henhold til vernepliktsloven kan gjøre tjeneste som feltprester i Forsvaret. Samtidig er Feltprestkorpsets virksomhet konfesjonsbundet i den forstand at tjenesten skal utføres i samsvar med Den norske kirkes orden.

3.5 Feltpresttjenestens forankring i trossamfunn

En nærliggende måte å løse spenningen mellom religionsfrihet og konfesjonsforankring på vil være å gjøre feltpresttjenesten konfesjonsfri. Det vil innebære at den militære struktur for geistlig betjening forstås som en ren militær struktur uten strukturelle eller innholdsmessige bindinger til noe trossamfunn. En slik struktur har imidlertid noen problematiske sider. Spenningsforholdet mellom religionsfrihet og konfesjonsforankring lar seg ikke nødvendigvis løse på en motsetningsfri måte.

Grunnen til dette er at selve religionsutøvelsen i sin karakter ikke er religionsnøytral. All religionsutøvelse har med nødvendighet en konfesjonell side. Det gjelder det militære personellet som deltar i religionsutøvelsen. De tilhører ulike konfesjoner og trossamfunn. Det gjelder de geistlige som leder religionsutøvelsen. De er geistlige i sitt trossamfunn og har sin autorisasjon til å forestå religionsutøvelse innenfor rammen av sitt trossamfunn. Det gjelder også selve de religiøse ritualer og handlinger. Disse vil være knyttet til og forankres i trossamfunnenes ritualer og handlinger.

Prinsippet om religionsfrihet innebærer positivt at Forsvaret plikter å legge til rette for at enhver skal kunne få utøve sin religion individuelt og i fellesskap i samsvar med personellets trosmessige tilhørighet. I dette ligger det altså en forpliktelse til konfesjonell rettet betjening. Prinsippet om religionsfrihet innebærer negativt at Forsvarets legitime rett til å regulere religionsutøvelsen vil være begrenset til det strengt nødvendige. Det vil først og fremst dreie seg om ordningsmessige og strukturmessige forhold. Forsvarets rett til innholdsmessig regulering av religiøse riter og seremonier vil i utgangspunktet måtte vurderes som en illegitim innskrenkning av fri religionsutøvelse. Tilsvarende vil gjelde i den innholdsmessige reguleringen av den geistlige tjeneste. Feltpresttjenestens legitimitet er basert på at den geistlige tjeneste er innenfor rammene av det aktuelle trossamfunns regler og retningslinjer. Av dette følger også at trossamfunnenes mulighet til kontroll av den religionsutøvelse som skjer i Forsvaret ved trossamfunnets geistlige framstår som legitim. Dette vil være en nødvendig forutsetning for at feltpresttjenesten skal ha trosmessig legitimitet.

Dette betyr at nettopp fordi feltpresttjenesten skal være en konkretisering av fri religionsutøvelse i Forsvaret, kan den innholdsmessig ikke være konfesjonsfri. I denne forstand kan någjeldende bestemmelser om konfesjonsmessig forankring i Den norske kirkes orden sies å være bærer av et grunnleggende viktig prinsipp. Det gir feltpresttjenesten den nødvendige trossamfunnsmessige forankring. Denne forankring er også forankret i prinsippet om fri religionsutøvelse. Problemet med någjeldende forankring er imidlertid at det bare ivaretar ett trossamfunn.

Vi kan altså si at det følger av prinsippet om fri religionsutøvelse at feltpresttjenesten må ha en trossamfunnsmessig forankring. Gitt at feltpresttjenesten skal ivareta fri religionsutøvelse for alt Forsvarets personell og at Forsvarets personell tilhører ulike trossamfunn følger det av dette at den trossamfunnsmessige forankring må utformes på en måte som er i samsvar med dette.

3.6 Oppsummering

Alt militært personell har rett til fri religionsutøvelse. Denne retten er hjemlet både konstitusjonelt og folkerettslig. Retten til fri religionsutøvelse er ikke begrenset til å gjelde i en fredssituasjon, men gjelder også i en krigssituasjon, herunder også dersom norske militære styrker tas som krigsfanger.

På grunn av Forsvarets særskilte rasjonale og den kontekst tjenesten foregår i, vil institusjonelle reguleringer av den frie religionsutøvelse være hjemlet. Denne regulering har på den ene side det formål å sikre at den frie religionsutøvelse ikke kommer i konflikt med den militære orden og sikkerhet. På den andre side har den som formål å sikre at den militære orden og sikkerhet i minst mulig grad innskrenker den frie religionsutøvelse.

I likhet med en rekke andre land har man i Norge etablert en feltpresttjeneste som et konkret uttrykk for den institusjonelle regulering av den frie religionsutøvelse. En slik struktur framstår i dag som veletablert og forankret i en bred konsensus. Selv om Feltprestkorpset skal operasjonalisere den frie religionsutøvelse i Forsvaret har korpset samtidig en konfesjonell forankring ved at virksomheten skal være innenfor rammene av Den norske kirkes orden og stå under overtilsyn av Oslo biskop. Spørsmålet vil være om det er mulig å ivareta både hensynet til fri religionsutøvelse og hensynet til en konfesjonell forankring av feltpresttjenesten innenfor en enhetlig struktur.

Det svaret man gir på dette spørsmålet vil ha direkte konsekvenser for hvilken modell man velger.

  • Modell A tar utgangspunkt i at spenningen mellom fri religionsutøvelse og en konfesjonsmessig forankring av feltpresttjenesten er for stor til at det er mulig å opprettholde et felles fagkorps. Begge de to perspektivene framstår imidlertid som legitime innenfor rammen av Forsvarets struktur. Dette leder så til at den konfesjonelle forankringen av feltpresttjenesten må ivaretas gjennom å etablere ulike fagkorps. For å sikre likebehandling og samordning må det over disse ulike fagkorps opprettes en konfesjonsnøytral styringsstruktur.
  • Modell B tar også utgangspunkt i at spenningen mellom fri religionsutøvelse og en konfesjonell forankring av feltpresttjenesten vanskelig kan løses i en felles struktur. Men isteden for å løse denne spenningen gjennom oppsplitting i flere konfesjonelle fagkorps som i modell A velger man her å vektlegge behovet for enhetlig militær struktur. Den konfesjonelle forankring av feltpresttjenesten må her løftes ut av Forsvarets organisasjon og bli en sak for de ulike tros- og livssynssamfunn. Fagkorpset blir i denne modellen prinsipielt sett religions- og livssynsnøytralt.
  • Modell C tar til forskjell fra de to andre modellene utgangspunkt i at spenningen mellom fri religionsutøvelse og konfesjonell forankring av feltpresttjenesten fortsatt lar seg løse innenfor nåværende struktur og målsetting for Feltprestkorpset, forutsatt at det gjøres mindre justeringer i målsetting og struktur.

Fotnoter   [ + ]

1. Dette punktet bygger i hovedsak på Lunde 2006
2. FR 2 – 1 – 1 Personelltjeneste i felt.
3. IV Haag-konvensjon, Landkrigsreglementet, artikkel 18, 3. Genevekonvensjon artikkel 34.
4. For en grundig gjennomgang av den amerikanske debatten se Drazin & Currey 1995.
5. Punktet bygger i hovedsak på upublisert utredning fra Nils Terje Lunde til Feltprostens teologiske fagråd: ”Verneplikt, kommando og nonkombattant status for prester i Forsvaret. Fortolkning av gjeldende rettsgrunnlag”, 2003-09-04.
6. Vernepliktsloven § 3, siste ledd.
7. Vernepliktsloven § 8.
8. Kgl. res. av 18. oktober 1957 nr 9092: Forskrift om ansiennitet og kommandomyndighet for befal i Forsvaret § 9.
9. St. prp. nr. 2 (1953); Inst. S. nr. 221 (1953).
10. Kgl. res. 22. oktober 1954 del I § 8.
11. Kgl. res. 22. oktober 1954 del I § 1.
12. Kgl. res. 22. oktober 1954 del I § 6.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.