Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 9: Drøfting i lys av de tre modellene

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

9 Drøfting i lys av de tre modellene

9.1 Innledning

Vi vil i dette kapitlet foreta en drøfting av de tre modellene som ble introdusert i det første kapitlet i lys av de momentene som er kommet fram så langt i utredningen. Dette vil så følges av en oppsummering av utredningen. Til denne oppsummeringen vil vi knytte noen konklusjoner, før vi i det avsluttende kapitlet anbefaler noen konkrete tiltak.

9.2 Modell A:

Utgangspunktet for modell A er enkeltmenneskers behov for religiøs betjening i Forsvaret. Det er med andre ord den enkeltes soldats religions- og livssynstilhørighet som blir styrende for organiseringen av feltpresttjenesten. Til forskjell fra modell C flyttes ansvaret for den religiøse betjeningen i Forsvaret fra FPK til et annet organ som kommandomessig er underlagt Forsvarssjefen. Dermed blir Forsvaret og ikke Feltprestkorpset ansvarlig for tilretteleggingen og gjennomføringen av religiøs betjening av Forsvarets personell. Det betyr videre at en framtidig organisering av Den norske kirkes prestetjeneste i Forsvaret kan rendyrkes som et prosti i Den norske kirke. Som følge av en slik organisering vil FPK i større grad framstå som Den norske kirkes betjening av personell i Forsvaret. Fordelen med en slik modell for FPK sitt vedkommende er at det vil være mindre behov for reformer internt i FPK.

Modell A åpner opp for at man kan etablere organisasjonselementer for religiøs betjening ved siden av hverandre med ulik konfesjonell og religiøs tilhørighet. Eksempler her kan være et feltimamkorps eller et felthumanistkorps. En omorganisering av feltpresttjenesten etter modell A vil med andre ord erstatte de konfesjonelle bindingene til ett kirkesamfunn med tilsvarende bindinger mellom de ulike religioner og livssyn til deres angjeldende personell. Det betyr på den ene siden at videreføringen av dagens FPK vil få en sterkere og mer markert tilhørighet til Den norske kirke. På den andre siden vil Feltprestkorpset være en av flere religiøse aktører som betjener sine medlemmer i Forsvaret. Feltpresttjenesten i stort vil altså bli det sivile samfunns betjening av religiøst personell i Forsvaret. En slik organisering vil gi mindre rom for felles religiøse markeringer i Forsvaret. Det vil ikke finnes noe enhetlig miljø som bygger kompetanse og delte erfaringer i forhold til dette.

En annen mulig konsekvens av modell A der feltpresttjenesten blir det sivile samfunns betjening av religiøst personell i Forsvaret, er at feltpresten gradvis kan miste noe av sin nærhet til Forsvaret som organisasjon. Det kan også innebære en innsnevring av de arbeidsoppgaver og funksjoner feltpresten tradisjonelt har hatt. Fordelen er likevel en mer direkte kontakt med trosmedlemmer, som også, utenfor den ordinære tjenesten, kan tilbys en religiøst fundamentert militæretikk eller dåpsopplæring for voksne.

I modell A blir det opprettet et råd for religions- og livssynsrelaterte spørsmål i Forsvaret. Dette rådet blir rådgivende i forhold til prinsipielle spørsmål og problemstillinger som går på religionsutøvelse i Forsvaret. Konkret vil dette kunne gjelde religionsdialog og samarbeid mellom de ulike religionene og deres organisasjonselementer i Forsvaret. Rådet kan også, sammen med det nødvendige stabselementet, koordinere virksomheten mellom Forsvaret og de enkelte religionskorpsene. Det vil også være naturlig at et slikt råd i samarbeid tar opp mer operative problemstillinger, som hvordan man skal betjene personell i internasjonale militæroperasjoner. I en innledende fase, før for eksempel et feltimamkorps er etablert, kan et slikt råd brukes for å koordinere den religiøse betjeningen opp i mot sivile aktører.

Den store fordelen med modell A er at man tydelig søker å ivareta prinsippet om religionsfrihet for organisering av feltpresttjenesten. Målet er en større grad av likebehandling av de ulike religiøse aktørene i et mer pluralistisk Forsvar. Et mulig problem i denne prosessen er at en forutsetter et langt større mangfold av konfesjoner og religioner enn det som reelt sett er tilfellet i Forsvaret i dag. Selv om utviklingen går i retning av større pluralisme i Forsvaret, går denne langsommere enn i samfunnet for øvrig. En utfordring med modell A er at det i forhold til størrelsen på de religiøse og livssynsmessige grupperingene blir et for stort organisasjonsmessig strekk i forhold til virkeligheten. Et valg av modell A må derfor tilpasses en reell utvikling der Forsvaret gradvis blir mer religiøst pluralistisk.

For dagens FPK, det vil si som en videreføring av Den norske kirkes prestetjeneste i Forsvaret, vil modell A ikke kreve de store endringene. Det vil imidlertid på sikt kunne innebære en frontforkortning når det gjelder tilstedeværelse. Dette vil være uheldig både for Forsvaret og for kvaliteten på den religiøse betjeningen. Det geistlige personellet vil sannsynligvis også få mindre direkte innflytelse i Forsvaret enn det som er tilfellet i dag, noe som både kan ha konsekvenser for tjenestens utførelse og for den økonomiske ressurstilgangen. Det kan da også være naturlig å tenke seg at Feltprestkorpset mer og mer vil utviklet seg i retning av et sivilt-militært samarbeid etter modell av feltpresttjenesten i Heimevernet.

9.3 Modell B:

Utgangspunktet for Modell B er Forsvarets institusjonelle behov for felles og enhetlig struktur på det religiøse felt. Modellen innebærer at Feltprestkorpset som en ren militær struktur for ivaretakelse av religionsutøvelse i Forsvaret tydeliggjøres. Korpset vil få et totalansvar for både utøvelse og tilretteleggelse av religion i Forsvaret, uavhengig av tros- og livssynsmessig ståsted. Korpset vil basere seg på Forsvarets verdier.

Korpset vil ikke ha noen særskilte institusjonelle bånd til Den norske kirke. Man vil forholde seg til dette kirkesamfunn på samme måte som man forholder seg til andre tros- og livssynssamfunn som har geistlig personell inne til tjeneste i korpset. Korpset vil bestå av geistlig personell fra ulike tros- og livssynssamfunn. Det trossamfunnsmessige tilsyn av dette personellet vil måtte ivaretas av det respektive tros- og livssynssamfunn. Fagkorpset blir i denne modellen prinsipielt sett religions- og livssynsnøytralt. Denne modellen vil ha sterke likhetstrekk med den amerikanske modellen for organisering av feltpresttjenesten.

Utredningen viser flere argumenter som taler i retning av en slik modell:

  • Modellen ivaretar en enhetlig og helhetlig forvaltning av Forsvarets ansvar for religionsutøvelse for personellet
  • I forhold til modell A vil den være mer kosteffektiv. Det vil ikke være nødvendig å bygge opp en ny struktur for religionstilretteleggelse
  • Den vil gi en organisatorisk ramme som gir styrket mulighet for å utarbeide allmenne militære ritualer
  • Den legger til rette for likebehandling av ulike tros- og livssynsgrupperinger
  • Strukturen vil også være hensiktsmessig for å videreføre og videreutvikle feltprestenes sentrale støtte til Forsvarets holdningsskapende arbeid.

Argumenter mot en slik modell kan imidlertid være følgende:

  • Modellen foregriper en mer dyptgående pluralisme enn den som foreligger både på kort og mellomlang sikt
  • Ut fra matematiske kriterier vil feltprester fra kristne trossamfunn fortsatt utgjøre den store majoritet av feltprester. En religions- og livssynsnøytral struktur vil i sin personellmessige sammensetning ha et klart konfesjonelt tyngdepunkt, men uten at dette kommer til uttrykk i forankringen. Dermed kan det sies å foreligge en dissonans mellom denne organisasjonsmodellens prinsipielle begrunnelse og den faktiske tjenesten som utføres
  • Hensynet til minoritetene i en slik organisasjon vil kunne svekke den enkelte konfesjonelle faggruppes mulighet til egen særskilt fagutvikling
  • Modellens tydelige forankring i Forsvaret gjør at den tilsvarende forankringen til både det sivile samfunn og de ulike tros- livssynssamfunnene framstår som for svekket.

Veier vi disse argumentene mot hverandre, framstå allikevel modell B som en modell som på mange måter ivaretar viktige anliggender som har framkommet i denne utredningen. Den balanserer på en god måte prinsippet om fri religionsutøvelse og religionens fellesskapsbyggende muligheter. Den konfesjonelle forankringen av den religiøse tjenesten synes allikevel å være for dårlig ivaretatt.

9.4 Modell C:

Modell C betyr en videreføring av den organisering vi har for feltpresttjenesten i det norske forsvar. FPK er et prosti i Den norske kirke, underlagt Forsvarssjefen og med kirkelig overtilsyn av biskopen i Oslo. FPK har i tillegg ansvar for å legge til rette for andre livssyn, konfesjoner og religioner. I hovedsak er alle ansatte prester i den norske kirke, men det er i denne modellen mulig å ansette prester/pastorer fra andre kirkesamfunn.

Utredningen viser at det er flere argumenter som taler for å opprettholde dagens system.

  • Religion og militærmakt har historisk sett vært knyttet sterkt sammen. Norge har vært en enhetskultur der Den norske kirke har dominert det religiøse livet i folket og preget det offentlige livet. Den norske kirke har vært med på å prege norsk identitet og norske verdier som fremdeles står sentralt i Forsvaret
  • Religion har en viktig kollektiv funksjon som bygger fellesskap og skaper identitet. Forsvaret er en institusjon som trenger en felles meningsdannende og verdibærende religiøs tjeneste. Skal religionens kollektive funksjon ivaretas, kan det tale for å gi preferanse til et kirkesamfunn
  • Statistisk kan det argumenteres for modell C fordi utviklingen i retning av større religiøst mangfold er meget langsom. Fremdeles er ca 80 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke. Den nest største grupperingen består av andre kirkesamfunn. Andelen av årskullene som gjennomfører verneplikten er forholdsvis høyere i de delene av landet der Den norske kirke står sterkest
  • Forsvaret har behov for teoretisk og praktisk kompetanse om riter og myter. Det gjelder ikke minst i møte med døden, men det gjelder også i økende grad i møte med fremmede kulturer. FPK innehar praktisk og teoretisk kunnskap som det er viktig å videreføre
  • Det er også viktig å peke på at dagens modell har ført til, og sannsynligvis også i framtiden vil føre til at det geistlige personellet er sentralt til stede i Forsvaret, ved avdeling, i utdanningssøylen, under øvelser og i militære operasjoner. En slik tilstedeværelse styrker kvaliteten på den religiøse betjeningen.

Fordelene med modell C synes å være at den ivaretar kontinuiteten fra dagens organisasjon, det vil også medføre mindre lovarbeid som følge av en endring. Det er kosteffektiv, også fordi det ikke går med kostnader til omstilling. En tar vare på erfaringer fra noe som har fungert, og det er en enklere og mer homogen organisasjon. Dette er hensyn som bør ivaretaes ved valg av en ny modell. Selv om det er en rekke argumenter som taler for Modell C, mener vi den i for liten grad kan møte de utfordringer vi ser konturene av i dagens samfunn. Hovedargumentene for å velge en annen modell er følgende.

  • Religionens individuelle funksjon er viktig og bygger på prisnippet om religionsfrihet. Prinsippet om religionsfrihet er så viktig at en modell som skal peke framover må ivareta dette på en klar og entydig måte. Modell C er kritisert for å gi et kirkesamfunn monopol som ikke er forenelig med den generelle samfunnsutvikling, der utviklingen går i retning av et større mangfold
  • Den historiske utviklingen har vist en tydelig trend i retning av større livssynsmangfold. Trenden er langsom, men kan samtidig beskrives som sterk. Den følges av en sekulariseringstrend som også har vært tydelig blant den norske kirkes medlemmer. Medlemskap er ikke ensbetydende med tro. Det offentlige liv er preget av en politisk vilje til livssynsmangfold og toleranse som det er viktig å vise forståelse for, også på det organisatoriske plan. Vi trenger en modell som tydelig åpner opp for et religiøst og konfesjonelt mangfold
  • Modell C vil ivareta majoriteten av de ansatte i Forsvaret. Ulempene kan være at det vil gi dårlige signaler til resten av samfunnet, fordi minoritetene i så liten grad blir tilgodesett. Slik sett vil den også kunne være vanskelig å forsvare prinsipielt.

Vår konklusjon er at modell C i for liten grad ivaretar spenningen mellom fri religionsutøvelse og konfesjonell forankring. Vi trenger en modell som i større grad kan legge til rette for morgendagens utfordringer, samtidig som den ivaretar de erfaringer og den kompetansen vi har opparbeidet i FPK.

9.5 Oppsummerende drøfting

Foreliggende studie har vist at religion og militærmakt historisk sett har vært tett sammenknyttede størrelser. Dette gjelder også i norsk historie. I tråd med overordnede samfunnsmessige utviklingstrekk har disse relasjonene endret seg. To momenter som både henger sammen og står i en viss spenning er her verdt å merke seg. Prinsippet om religionsfrihet har oppløst enheten mellom kirke og forsvar. Samtidig, og som en konklusjon på dette, er det opprettet en særskilt tjeneste satt til å ivareta religiøs betjening av Forsvarets personell. Institusjonaliseringen av denne tjenesten står i en spenning til prinsippet om religionsfrihet på grunn av de sterke bånd, liturgisk, konfesjonelt og organisatorisk, som i denne institusjonaliseringen ble opprettet mellom Feltprestkorpset og Den norske kirke.

Denne historiske spenningen gjenfinner vi på det prinsipielle planet. Alt militært personell har rett til fri religionsutøvelse. Denne retten er hjemlet både konstitusjonelt og folkerettslig. På grunn av Forsvarets særskilte rasjonale og den kontekst tjenesten foregår i, er det etablert en feltpresttjeneste som et konkret uttrykk for den institusjonelle regulering av den frie religionsutøvelse. Det prinsipielle problemet synes å være at denne tjenesten er konfesjonelt forankret. Virksomheten skal skje innenfor rammene av Den norske kirkes orden og stå under overtilsyn av Oslo biskop. Det prinsipielle problemet blir da hvordan man skal løse spenningen mellom retten til en særskilt religiøs tjeneste i en militær kontekst og den monopoliserte konfesjonelle bindingen som i dag preger denne tjenesten.

Av de tre modellene synes modell C å se bort fra denne spenningen. Modell B løser denne spenningen ved å fjerne de institusjonelle båndene mellom Forsvarets organisasjon for religiøs betjening og Den norske kirke. Modell A, på sin side, velger å opprette andre religiøse organisasjonselement på linje med FPK, samt å etablere konfesjonelle bånd mellom disse elementene og det enkelte religionssamfunn, tilsvarende det bånd som i dag eksisterer mellom FPK og Den norske kirke.

Sett fra en ren prinsipiell synsvinkel synes modell C å være uholdbar. En historisk og prinsipiell spenning løses ikke ved å se bort fra den. Både modell A og B virker å være akseptable i forhold til prinsippet om religionsfrihet, og av disse to synes modell A å være den ryddigste. Her unngår man at Den norske kirke som en majoritetsreligion dominerer de andre aktørene, og forankringen av den religiøse betjeningen i de enkelte religionssamfunn synes bedre ivaretatt enn i modell B.

Går vi så til det tallmaterialet vi gjennomgikk i kapittel 4, så nyanseres dette en god del. Vi fant der at befolkningstrenden mot pluralisering på samme tid må karakteriseres som både sterk og langsom. Styrken i denne trenden gjør at det på sikt vil være umulig å se bort fra prinsippet om religionsfrihet og den spenningen som knytter seg til dagens organisering av Forsvarets religiøse betjening. Utviklingens langsomme takt, derimot, gjør at krav om radikale endringer, slik spesielt modell A er uttrykk for, ikke framstår som like åpenbare og selvsagte.

I lys av tallmaterialet framstår islamske trossamfunn og Human-Etisk Forbund som de ikke-kristne grupperingene som vil kreve særlig oppmerksomhet. Disse gruppene representerer samlet ca 3,5 % av den norske befolkningen. Den klart største gruppen utenom Den norske kirke utgjøres allikevel av andre kristne, som representerer ca 5 % av den norske befolkningen. Andre religiøse grupperinger må sies å være marginale i det norske samfunnet. I tillegg til dette fant vi en trend som tilsier at Forsvaret i større grad rekrutterer fra de deler av landet der Den norske kirke står sterkt, enn fra landsdeler med større religiøst mangfold. Det betyr at selv om vi framskriver befolkningstrenden i forhold til religiøs pluralisering 10-15 år, vil det fortsatt med stor sannsynlighet være ca. 90 % med en kristen trostilhørighet i Forsvaret.

Dette betyr at selv med en overrepresentasjon av annet geistlig personell i Forsvaret, med henblikk på å signalisere ønsket om integrasjon, så vil de elementene som organiserer ikke-kristne tros- og livssynssamfunn bli så små at modell A verken vil framstå som levedyktig eller troverdig. Denne modellen er i tillegg den minst kosteffektive og mest byråkratiske.

I forhold til Forsvarets etikkutdanning, og ikke minst i forhold til forskning og utvikling av faget, fant vi derimot at det vil være ønskelig aktivt å rekruttere personell med en annen tros- og livssynstilhørighet enn den kristne. I utgangspunktet så vi at det ikke er noe i veien, verken formelt eller prinsipielt, med dagens ordning der prestene i hovedsak forestår både undervisning og forsknings- og utviklingsarbeid. Med henblikk på å forebygge at det konfliktpotensial som ligger i forskjellig religiøs tilhørighet skal utvikle seg til faktiske konflikter, påpekte vi allikevel at det ville være hensiktsmessig å gjøre etisk fagutvikling til en møteplass for forskjellige ståsted. Slik vil det være mulig å arbeide fram en felles militæretikk på tvers av forskjellige religiøse ståsted.

I kapittel 6 så vi videre nettopp på nødvendigheten av fellesskapsdimensjonen innenfor militære styrker. Vi så at den rettigheten til religionsutøvelse som følger av religionsfriheten motsvares av det offentliges plikttil å tilrettelegge for dette. Dette gir samtidig fellesskapet, her representert ved Forsvaret, en mulighet til å arbeide seriøst med en dimensjon i den menneskelige eksistens som ofte underkjennes, nemlig mytenes og ritenes funksjon i livsfortolkning og meningsdannelse. I denne sammenheng understreket vi nødvendigheten av en dobbel øvelse, nemlig å bevare og fornye de tradisjonelt bærende mytene og ritene i møte med riter og myter fra andre religioner og tradisjoner.

Nødvendigheten av fellesskapsdimensjonen ble ytterligere understreket ved et nærmere sosiologisk blikk på forholdet mellom forsvar og religion. Vi understreket også der behovet for en balanse mellom tradisjon og fornyelse, og ikke minst viktigheten av den religiøse tjenestens nærhet til den militære organisasjonen. Vi påpekte at denne nærheten vil være avgjørende for å utføre feltpresttjenesten på en god måte, uavhengig av konfesjonell og religiøs tilhørighet. Dette gjelder særskilt i en militær kontekst, der eksistensielle spørsmål rundt død og andre grenseerfaringer er viktige faktorer.

I det siste kapitlet så vi på behovet for en fornyelse av Forsvarets religiøse tjeneste med utgangspunkt i praksisfeltet. Vi pekte der på at tanken om civil religion er spesielt relevant i forhold til arbeidet med bønn på linje og minnemarkeringer. Vi pekte i dette kapitlet også på flere konkrete konsekvenser som vi vil vende tilbake til i det neste konkluderende kapitlet som anbefaler konkrete tiltak for å møte den økende religiøse pluraliseringen.

Et moment skal allikevel nevnes her. Dette er punktet om tilsettinger i Forsvarets organisasjon for religiøs betjening. Vi identifiserte tre prinsipper som kunne fungere førende for denne tilsettingspraksisen. Det første er prinsippet om symbol- eller signaleffekt. Det vil si et prinsipp som legger til grunn en bevisst skjevrekruttering til fordel for geistlig personell fra minoritetsgrupperinger med henblikk på å signalisere en vilje til å motivere grupperinger som ut fra strukturelle momenter ikke naturlig vil rekrutteres til Forsvaret. Det andre prinsippet er det allmenne offentlige prinsippet om at stillinger ikke skal stille krav til religionstilhørighet. Det tredje og siste er prinsippet om matematisk fordeling av stillinger, dvs. et prinsipp som tilser at fordelingen av stillingshjemler på de forskjellige religioner og livssyn til en hver tid skal gjenspeile den religiøse tilhørigheten hos Forsvarets personell. Vår anbefaling er her at prinsippet om religionsnøytralitet må være det bærende prinsippet. Det vil samtidig være viktig at angjeldende tilsettingsmyndighet utstyres med relevante redskaper både med henblikk på å justere alvorlige skjevfordelinger og i forhold til å kunne anvende moderat prinsippet om symbol- eller signaleffekt.

9.6 Konklusjon: Foretrukket modell

Drøftingen har vist at modell A innenfor en rimelig tidshorisont verken vil framstå som levedyktig eller troverdig. Siden denne modellen i tillegg er den minst kosteffektive og mest byråkratiske, vil den ikke anbefales. Modell C ivaretar kravet om kosteffektivitet og minimalt byråkrati. De prinsipielle innvendingene mot denne modellen er allikevel så betydelige at denne modellen ikke kan legges til grunn. Vi må allikevel ta som utgangspunkt at denne modellen fungerer i dag. Det finnes empiriske grunner til dette: For det første: Den har vist seg levedyktig over tid og har hatt en relativ fleksibilitet når det gjelder tilretteleggelse for andre trossamfunn. For det andre, så vil denne modellen fortsatt imøtekomme behovet for religiøs betjening når det gjelder en stor majoritet av Forsvarets personell.

Modell B framstår derfor som den modellen som på mellomlangsikt best vil kunne romme den utvikling mot religiøst og livssynsmessig mangfold vi i dag står ovenfor. Denne modellen synes best i stand til å balansere den enkeltes rett til fri religionsutøvelse og det potensial som religion innehar i forhold til fellesskapsbygging. En tverreligiøs arbeidssituasjon for det geistlige personellet kan i seg selv være positivt og utviklende. En slik organisering kan bidra til å skape en konkret og permanent arena for religiøs dialog. Vi vil derfor foreslå at denne modellens svakheter med hensyn til den svake forankringen i både det sivile samfunn og de ulike tros- livssynssamfunnene, kompenseres med at det opprettes et religions- og livssynsråd slik dette er foreslått i forbindelse med modell A.

Det vil slik være naturlig å tenke utviklingen som en prosess fra modell C (dagens situasjon) til modell B (foretrukket modell). Utredningens avsluttende kapittel vil struktureres i lys av en slik prosesstenkning, hvor tiltak på kort, mellomlang og lang tid vil foreslås.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.