Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 5: Etikkfagets forankring og begrunnelse i dagens forsvar

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

5 Etikkfagets forankring og begrunnelse i dagens forsvar

5.1 Bakgrunn og innledning

Etikkfaget i Forsvaret har de siste årene gjennomgått store forandringer. Det som opprinnelig ble kalt ”Prestens time”, og som har vært et fast innslag i Forsvarets virke siden andre verdenskrig, har i stor grad endret både mål, metode og innhold. Fra å være et bidrag til den mer generelle fostringen av de vernepliktige, det som kaltes ”folkefostringen”, er dagens etikkundervisning langt mer å forstå som en profesjonsetikk. Den gamle prestens time ble i første omgang erstattet av Tros- og verdiprogrammet (TVP). I neste omgang ble dette programmet ytterligere modifisert gjennom perspektiver og materiale fra Forsvarets verdigrunnlag (1998) og Hærens (senere Forsvarets) kjerneverdier: respekt, ansvar, mot (RAM). Det nye programmet fikk da også navnet RAM (2005) etter Forsvarets kjerneverdier. Dette programmet dannet så grunnstammen i det nye studiepoenggivende emnet ”Etikk og militærmakt” som ble implementert i Forsvaret fra 1. januar 2008.1For en mer utførlig historisk oversikt over utviklingen, se Nils Terje Lunde kapittel Fra ”Prestens time” til ”Etikk og militærmakt” i boken Etikk og militærmakt. Lærebok GSU Emne, 2008.

Årsakene til denne utviklingen er flere. En av de viktigste er det forhold at dagens Forsvaret i langt større grad enn tidligere er blitt engasjert i skarpe internasjonal operasjoner, der kravet om en robust moral er skjerpet. Den enkelte soldats ansvar i operasjonsområdet er blitt langt mer krevende, noe som har økt fokuset på den enkeltes moralske karakter og integritet. Den moralske styrken hos den enkelte, så vel som i den militære organisasjonen som helhet, har vist seg å være utslagsgivende for utfallet av misjonen. Begrepet den ”strategiske korporal” har på nytt fått et nytt og reelt innhold. Det som skjer på det taktiske nivået, de vurderinger og beslutninger som treffes i operasjonsområdet, vil kunne få store strategiske konsekvenser på det storpolitiske området. Dette øker kravene til den etiske opplæringen som Forsvaret gir sitt personell både før, under og i etterkant av operasjonene. Dette perspektivet understrekes også fra politisk hold: ”Moralske kvaliteter hos mannskaper og befal [vil i stor grad] avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer”.2Inst. S. nr. 234 (2003-2004) 6.8.3. I tillegg til dette synes det også å være et faktum at den moralske integriteten spiller en avgjørende rolle når det gjelder evne til samhandling og problemløsning. Gode holdninger forsterker relasjoner og øker tilliten mellom mannskapet. Dette bidrar også til økt samhold og dermed også til en økt overlevelsesevne i skarpe konflikter.

Et annet viktig moment som også forsterker behovet for en mer spesifikk profesjonsetikk for militær personell, er veteranproblematikken. Studier blant krigsveteraner i USA,3Shay 1994, 2003. sannsynliggjør at den etiske og moralske kvaliteten hos den enkelte soldat før deployering vil være bestemmende både for hvordan en vil mestre krigens krav, men også for mulighetene for reintegrering i samfunnet ved hjemkomsten etter krigen. En robust moral, der en klarer å ivareta sin egen menneskelighet i møte med krigens redsler, er et av flere elementer som kan bidra til å gjøre livet som veteran lettere. Gode moralske holdninger har en beskyttende funksjon, ikke bare når det gjelder handlingsnivået, men også når det gjelder det mentale livet. Dette forsterker naturlig nok Forsvarets ansvar når det gjelder å utruste sitt personell, ikke bare med best mulig teknisk utstyr, men også moralsk og mentalt.

I tillegg til de oppdrag Forsvaret har utenfor landets grenser, og som krever økt morals bevissthet, har fokuset de senere årene også økt når det gjelder de forvaltningsmessige sidene ved driften av Forsvaret. Her er det flere saker, ikke minst av økonomisk art, som har bidratt til å svekke tilliten til Forsvaret. Dette er knyttet til enkeltmenneskers disposisjoner og forvaltning av fellesverdier, og viser et behov for en oppjustering av de forvaltningsetiske sidene ved Forsvarets hjemmelige aktiviteter.

Som en ekstra utfordring er etikkopplæring blant rekrutter blitt et nytt satsingsområde. Her har det gjort et viktig og nødvendig arbeid for å sikre seg at soldater inne til førstegangstjeneste blir bevisstgjort på de moralske utfordringene i tjenesten. Grunnlaget som legges her vil en kunne trekke veksler på i det videre arbeidet med etikk og ledelse hos de som velger Forsvaret som sin karrierevei. Denne helhetlige forståelsen av etikkens plass og rolle i Forsvaret, understrekes tydelig i Forsvarsdepartementets Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse: ”Etikk skal være et grunnleggende og sentralt perspektiv i all militær utdanning og dette skal komme tydelig til uttrykk på alle utdanningsnivåer”.4Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse 2006:6

Denne korte gjennomgangen av etikkfaget utvikling og nye utfordringer, viser at etikken i Forsvaret har endret seg fra å være et mer sivilt og kirkelig anliggende, til å bli en tydelig profesjonsetisk tematikk. Dette reiser naturlig nok flere nye spørsmål, ikke bare til Forsvaret generelt, men også til Feltprestkorpset spesielt, siden det er FPK som tradisjonelt har stått for denne undervisningen.

Spørsmål som reiser seg er naturlig nok hvem som mer konkret skal ha ansvaret for å møte de skjerpede krav til etikkopplæring i Forsvaret? Hva skal innholdet være og hvor skal dette normativt og innholdmessig være forankret? Og videre, hvordan skal denne opplæringen begrunnes, utvikles og ikke minst, implementeres? Dette reiser altså spørsmål av både normativ, innholdsmessig og pedagogisk art.

5.2 Hvem skal ha ansvaret for etikkopplæringen i Forsvaret?

Hvem skal så ha ansvaret for etikken i Forsvaret? Før en svarer på dette, må en si noe om hvilke krav som må stilles til den som skal ha denne oppgaven. Skal etikkundervisningen være relevant og aktuell, må den som har ansvaret ha et nært forhold til de utfordringene som ikke minst soldater og offiserer møter i fredsbevarende operasjoner. Etikken må forholde seg til de krav som operasjonsområdet stiller den enkelte overfor. Krigens krav er militæretikkens fremste utfordring. Ser vi på etikkundervisningen slik den fungerer i dag, er det FPK som har hovedansvaret. Dette synes ut fra kravet om nærhet til operasjonsområdet å være en rimelig god ordning. Prestene deployerer sammen med mannskapet og får kjenne på kroppen de utfordringene som møter den enkelte. Dette er en genuin erfaring som rommer både nærhet til mannskapet, men også til de følelser, tanker og reaksjonsmønstre som oppstår i møte med de krevende situasjonene som den enkelte blir utsatt for. Det å kunne kombinere den mer teoretiske etikkundervisningen med operasjonserfaring, er det knapt noen som kan gjøre på samme måten som prestene gjør det i dag.

En kunne likevel tenke seg at offiserer skolerte seg i etikk, og på den måten kunne gjøre noe av det samme som prestene i dag gjør. Relevante offiserer kunne da tenkes å være de som forestod RAM-undervisningen. Dette ville styrke både aktualitet og relevans, og samtidig gi en ny troverdighet og autoritet til den etiske refleksjonen. Med en slik tenkning ville da presten med sin faglige bakgrunn heller framstå som en ressursperson, veileder og samtalepartner for den enkelte offiser. Så langt er det ikke noen bevisst plan for en slik overføring av ansvar, men det burde absolutt være en tanke som ble vurdert videre.

Det som likevel har vært prøvd er at akademikere med etikkfaglig bakgrunn har gått inn for å overta noe av prestens oppgaver mht etikkundervisningen. Problemet knyttet til en slik ansvarsforskyvning er at sivilt personell helt mangler den militærfaglige bakgrunnen som er nødvendig. Kravet om nærhet til operasjonsområdet kan vanskelig kompenseres med mer spesifikk eller høyere utdannelse innenfor etikkfaget.

Det som likevel vil måtte vurderes videre når det gjelder en revidert forståelse av ansvarsforholdet mht etikkundervisningen, og da særlig i lys av den pluralistiske situasjonen som er beskrevet tidligere i denne utredningen, er å integrere representanter for andre religioner og livssyn. Med økt livssynsmangfold vil det å kunne utvikle en felles militæretikk være en forutsetning for samhandling på tvers av livssynsgrensene. Pluralismen tvinger fram en nytenkning på dette området. Dersom ikke Forsvaret skal destabiliseres som følge av det økte livssynsmangfoldet, må en på etikkens område skape en felles plattform. I dette arbeidet må også andre tradisjoner aktivt ta del. Dette er mulig, men per nå er det ingen representanter fra noen av de aktuelle gruppene, det være seg feltimamer, felthumanister eller andre, som har den operative erfaringene som FPK har.

Likevel bør det arbeides for at militært eller ikke-militært personell, geistlige eller ikke-geistlige, med godkjent kompetanse, kan engasjeres på deltid eller fulltid, med det for øye at de inngår i et militæretisk forsknings- og utviklingsarbeid (FoU). Til dette hører det også med at mer generell religions- og kulturkunnskap vil måtte være en integrert del av det militæretiske arbeidet. På den måten vil pluraliteten kunne fungere som en ressurs, selv om det også vil ha innebygde klare konfliktpunkter. Det å kunne løse opp i disse konfliktpunktene på best mulig måte, vil likevel kunne gi etikken et enda mer praktisk aspekt, noe som igjen kan være fruktbart å ta med seg ut i den paktiske pedagogiske arbeidet i avdelingene.

Konklusjonen så langt synes å være at FPK i dag besitter en sentral kompetanse, både når det gjelder etisk skolering og praktisk nærvær til operasjonsområdet, som ingen andre relevante kandidater ellers har. Det er derfor naturlig at FPK fortsatt framstår som en sentral etikkfaglig ressurs i Forsvaret både i forhold til opplæring av mannskap som skal deployeres, men også i forhold til de som er inne til førstegangstjeneste. I dette ligger det likevel en prinsipiell åpenhet i forhold til å inkludere andre tros- og livssynstradisjoner som ellers tilfredsstiller de formelle kravene som denne undervisningen krever. Hvorvidt et slikt personell skal organiseres i rammen av FPK vil avhenge av hva slags modell som velges. Da etikkundervisning og FoU i det militæretiske felt i sin karakter ikke kan begrenses til geistlige, følger det av dette at man vil se det som positivt om andre personellgrupper inngår på det militæretiske felt i Forsvaret. Eksempler kan her være befal med fagkompetanse i feltet, filosofer mv. Slike bør kunne tilsettes uten hensyn til trosmessig tilhørighet.

5.3 Militæretikkens forankring

5.3.1 Normativ forankring

Utviklingen har gått fra en kristent forankret undervisning til en mer allmenn begrunnet forankring av etikken i Forsvaret. Mangfold i meninger og holdninger er et kjennetegn på et åpent og demokratisk samfunn, og slike verdier skal Forsvaret være basert på. Samtidig må Forsvaret også kunne stille strengere krav til holdninger hos sine soldater enn det som det sivile samfunn kan kreve i forhold til sine borgere. Grunnen til det er at soldatene er betrodd samfunnets ytterste maktmidler.5Lunde 2008. Disse maktmidler må brukes på en akseptabel og ansvarlig måte, og da blir spørsmål om holdninger av sentral betydning. Denne mer allmenne forankringen har da, på tross av sin åpenhet, likevel et relativt klart feste og innhold. Etikken vil måtte være forankret i det verdigrunnlaget som Forsvaret ellers et tuftet på, og som også er sikret gjennom vedtak i Stortinget. Dette finner vi uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag. Her står det følgende: Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik de fremstår i vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon.6Forsvarets verdigrunnlag1998:9. Den kristne og humanistiske tradisjonen utgjør således viktige normative elementer i militæretikken.

Med en slik forankring kreves det naturlig nok godt kjenneskap til denne historiske arven. FPK sine prester, som altså har denne tradisjonen inne som en del av sin grunnutdannelse, er da i utgangspunktet kjent med denne tradisjonen. Målet er å fornye og revitalisere denne tradisjonen i en ny tid, og da særlig i rammene av krigens krav og de utfordringene som de fredsbevarende operasjonene til en hver tid står overfor. Etikken i Forsvaret er derfor ikke verdinøytral. Den er forankret i vår historie og er selv en del av den allmenne kulturens verdier. I så måte er etikken tradisjonshistorisk forankret i kristendommen og humanismen.

At denne forankringen er relevant og gir mening også i en pluralistisk kultur som vår, er også knyttet til det faktum at storparten av mannskapet er døpt og tilhørende Den norske kirke.7Se tallmaterialet som er presentert i kapittel 4. Selv om vi altså vil kunne argumentere for å åpne for et større livssynsmangfold i Forsvaret, også når det gjelder undervisningen i etikk, vil dette likevel ikke kunne gjøres uavhengig av den forankringen av verdier som Forsvaret har bestemt skal være gjeldende. Den pluralistiske kulturkonteksten til tross, etikken har en forankring som alle i Forsvaret er forpliktet på. Dette innebærer ikke en avkorting av forskningsfriheten, men er et uttrykk for hvilke verdipreferanser som har forkjørsrett i konfliktsituasjoner.

5.3.2 Akademisk forankring

I en tid der etikken i Forsvaret er knyttet opp mot det sivile utdanningsapparatet, fører dette også til et krav om en akademisk forankring av det etiske undervisningsarbeidet. Arbeide med å utvikle en relevant militæretikk, må holde en akademisk standard. Dette må forstås i forlengelsen av implementeringen av det nye studiepoenggivende emnet ”Etikk og militærmakt” som ble gjort gjeldende i Forsvaret fra 1. januar 2008.

5.3.3 Hvordan undervise i militæretikk

Militæretikken vil naturlig nok inneholde en stor komponent litterære tekster og eksempler som formidles og aktualiseres i undervisningen. Dette handler om å gi militært personell innsikt i den etiske tradisjon og tenkning. Dette er likevel ikke en undervisningsform som er tilstrekkelig for å endre holdninger og atferd. Kunnskapen må gjøres gjeldende i det praktiske arbeidet. For å implementere etikken i profesjonsutøvelsen krever det øvelse, trening og drill. En må trene på det en har lært i undervisningen, ellers blir det hele lett abstrakte og teoretiske prinsipper uten særlig relevans for hverdagen. I tillegg til trening, kreves det også refleksjon over denne trening, denne praksisen. Hva skjedde, hvorfor skjedde det som skjedde, hvorfor valgte en slik og slik? Dette er et nødvendig element i prosessen fram mot en mer bevisst utøvelse av ens yrke. Etikkundervisningen vil i så måte forholde seg til den mer allmenne metodikken som finnes i Forsvarets pedagogiske grunnsyn om forholdet mellom teori, praksis og refleksjon.8Forsvarets pedagogiske grunnsyn 2006:22f.

Målet med etikkundervisningen må være å forme den reflekterte praktiker, som både kan begrunne og stå for de valg og beslutninger som blir gjort. I dette arbeidet blir samtale og veiledning viktig i møte med alt militært personell. Med en solid veilederutdanning kan etikkinstruktøren fange opp erfaringer og opplevelser i hverdagen, enten det nå er under øvelse her hjemme eller under en skarp operasjon i utlandet. I begge tilfeller gjelder det å gi hjelp til å fortolke hendelsene i lys av overordnende verdier, slik at en både kan bearbeide erfaringene og lære av dem for framtiden.

Vi kan på bakgrunn av en slik refleksjon, antyde en læringsmodell bestående av tre sentrale områder: undervisning, øvelse og veiledning. Det er trolig først når denne triaden er aktualisert på en integrert måte i det militære personellets hverdag, at det er håp om vedvarende endring av atferds, holdninger og reaksjonsmåter.

5.4 Etikkfagets forankring og begrunnelse i dagens forsvar

På bakgrunn av denne korte gjennomgangen av ulike sider ved etikkfaget i dagens Forsvar, synes det naturlig å sammenfatte det hele på følgende måte. Militæretikken er en meget viktig side ved den militære profesjonsutøvelsen. Den har en avgjørende betydning for både atferd i operasjonsområdet, men også for å ivareta de menneskelige sidene hos militært personell i møte med krigens grusomheter. I dette ligger det også at en robust moral vil ha betydning for hvordan livet etter de militære operasjonene vil arte seg. Veteranproblematikken setter etikken på dagsordenen på en ny måte i vår tid. Det å gi veteranene hjelp begynner alt lenge før de reiser ut. Hjemkomsten bestemmes blant annet av det arbeidet som blir gjort i forberedelsesfasen, ikke minst på det etiske området. Så lang har FPK vært den instansen som naturlig har forestått undervisingen. Detter er mer praktisk enn prinsipielt begrunnet. Prestene har godkjent kompetanse og nærhet til operasjonsområdet. På sikt er det ønskelig at andre tros- og livssynsretninger også blir med i det viktige FoU arbeidet innenfor det militæretiske området. Kompetente personer uavhengig av trosmessig forankring, sivile eller militære, vil da også kunne inngå i undervisningen der dette er naturlig.

Selv om etikken ikke lenger er forankret i et kirkelig læregrunnlag, er den likevel ikke uten en bestemt forankring. Våre folkevalgte myndigheter har gjort det klart at vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon fortsatt skal gjelde som normerende for de verdier som skal styre Forsvaret, både når det gjelder organisasjonen som helhet og den enkelte medarbeiders holdninger og verdivalg. I arbeidet med å innholdsbestemme militæretikken, må det også drives forskning og utviklingsarbeid knyttet til de mer pedagogiske utfordringene vi står overfor. Formidlingsform og metodikk må være et framtidig satsingsområde. Følgende punkter vil da kunne følge den videre tenkningen omkring etikkens rolle og funksjon i dagens forsvar:

  • Den faglige styring og ledelse av etikkopplæring skjer i rammen av Forsvarets utdanningsstruktur gjennom Forsvarets høgskole (FHS).
  • Innad i FPK avgis det ressurser til FHS inn mot FoU-arbeidet i forhold til en spesifikk militæretikk
  • Oppløsningen av den kristne enhetskulturen er tatt på alvor, i dette ligger en prinsipiell åpenhet i forhold til at andre tros- og livssynsorganisasjoner naturlig kan bidra til å videreutvikle militæretikken
  • Den prinsipielle åpenheten fra FPK sin side i retning av en større ansvarsfordeling på det militæretiske området, utfordrer Forsvaret til å legge til rette for at andre relevante grupper både kan skaffe seg formell kompetanse innenfor etikkfaget, at det bygges opp en større grad av operativ militær erfaring for disse gruppene, samt at det legges til rette for opprettelse av stillinger innenfor etikkopplæring som ikke er knyttet til geistlig status eller trosmessig tilhørighet.

Fotnoter   [ + ]

1. For en mer utførlig historisk oversikt over utviklingen, se Nils Terje Lunde kapittel Fra ”Prestens time” til ”Etikk og militærmakt” i boken Etikk og militærmakt. Lærebok GSU Emne, 2008.
2. Inst. S. nr. 234 (2003-2004) 6.8.3.
3. Shay 1994, 2003.
4. Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse 2006:6
5. Lunde 2008.
6. Forsvarets verdigrunnlag1998:9.
7. Se tallmaterialet som er presentert i kapittel 4.
8. Forsvarets pedagogiske grunnsyn 2006:22f.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.