Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 6: Religionsutøvelse i Forsvaret

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

6 Religionsutøvelse i Forsvaret

6.1 Noen innledende betraktninger

Vi har i det foregående valgt å plassere behandlingen av spørsmålet om etikkfagets forankring og begrunnelse umiddelbart etter de mer overordnede historiske, prinsipielle og statistiske kapitlene. Dette er på mange måter naturlig, siden vurderinger av etikkfagets begrunnelse må ses i lys av mer allmenne forhold, og har lite å hente fra de mer konkrete vurderinger rundt religiøs betjening i Forsvaret som følger i dette og de to neste kapitlene. Ulempen med en slik plassering er at etikk-kapitlet utgjør et brudd i framdriften når det gjelder denne utredningens hovedtema, nemlig spørsmålet om hvilke konsekvenser det økte religiøse mangfold bør få for organiseringen av den geistlige betjeningen i Forsvaret? Vi vil i det følgende vende tilbake til dette hovedtemaet ved en tredelt tilnærming. Vi vil i dette kapitlet se på hvilken funksjon religionen kan og/ eller bør spille i en militær kontekst. Vi har her valgt å legge vekt på å se dette spørsmålet også fra en militær synsvinkel ved å peke på religionens konstruktive rolle i en militær kontekst. Fra et teologisk og religiøst, men også fra et folkerettslig ståsted, er et slikt perspektiv ikke problemfritt. Et åpent spørsmål vil være om geistlig personell, som en ikke-stridende personellgruppe, kan støtte opp under militære målsetninger som kohesjon, stridsmoral og samhold. Vi har valgt å holde de teologiske betraktningene omkring dette dilemmaet utenfor utredningen som sådan. De finnes tilgjengelig i Vedlegg 1.

6.2 Ulike faktorer med betydning for religionsutøvelsen i Forsvaret

Vi vil i dette underpunktet gi en oversikt over framdriften i dette kapitlet. Ulike faktorer er vesentlige når vi nå skal se nærmere på religionsutøvelse i Forsvaret. Utgangspunktet for dette kapittelet er prinsippet om religionsfrihet som ble presentert i kapittel 3. Vi vil først kommentere religionens historiske funksjon i samfunnet og Forsvaret. Religionsfrihet er en rettighet. Skal denne rettigheten kunne fungere i praksis, må noen ha en plikt til å tilrettelegge for religionsutøvelsen. Ideologier, religiøs praksis og religiøs tro spiller i praksis en viktig rolle i en militær kontekst. Vi vil derfor se nærmere på hvilke betydning riter og myter kan ha i en slik kontekst. Religionsfrihet er en individuell rettighet som må vurderes opp mot det militære behov for fellesskap og samhold. Forholdet mellom det individuelle behov for frihet og det militære behovet for både orden (kommando og kontroll) og samhold (cohesion) vil bli kommentert. På det religiøse området har samfunnet langsomt endret seg fra en nasjonal enhetskultur i retning av en mer pluralistisk kultur der flere religioner og livssyn er representert. Endringen forsterkes av kulturell globalisering preget av religions- og livssynsmangfold. I kapittel 4 viste vi til at vår kultur fremdeles framstår som en enhetskultur, der mer enn 80 % er medlemmer av Den norske kirke. Men bildet er mer komplekst, for også blant kirkens medlemmer gjør livssynsmangfoldet seg gjeldene. Langt fra alle kirkens medlemmer stiller seg bak kirkens tro. Vi har også gitt rom til en kort drøfting av møte med det fremmede, som i vår sammenheng betyr møte med en islamsk kultur i utenlandsoppdrag. I siste avsnitt vil vi se nærmere på ritualer knyttet opp til døden fordi disse på en særlig måte viser nødvendigheten av å ha et profesjonelt og gjennomreflektert forhold til religionsutøvelsen i forsvaret.

6.3 Religionens samfunnskulturelle funksjon i Forsvaret

Det norske samfunnet har gjennom tusen år vært preget av kristen tro. Kristendommens kulturelle innflytelse i samfunnslivet har vært betydelig. Helt fram til 1800-tallet var den kristne tradisjon så godt som enerådende i det offentlige rom. Samfunnsutviklingen – i form av modernisering, sekularisering og pluralisering – har medført at den kristne tradisjon ikke lenger er enerådende. Kristen tro og tradisjon utgjør allikevel fortsatt en idéhistorisk viktig del av norsk kultur. Denne tradisjonen kommer til uttrykk på mange samfunnsområder, bl.a. i offentlige institusjoner, lovverk, sed og skikk. Dette kommer også til uttrykk i prosessen for endring av § 2 i Grunnloven. I henhold til nåværende formulering er den evangelisk-lutherske religion statens offisielle religion. Dette danner så grunnlaget for nåværende statskirkeordning. I henhold til avtalen mellom alle partigruppene på Stortinget vil denne paragrafen endres til en formulering om at statens verdigrunnlag ”forbliver vor kristne og humanistiske Arv”.1St.meld. nr. 17 (2007–2008 ) Staten og Den norske kirke, pkt. 6.2.3.

Som offentlig samfunnsinstitusjon vil også Forsvaret være preget av den kristne kulturdimensjonen. Denne historiske og kulturelle forankringen for Forsvaret som samfunnsinstitusjon kommer slik vi tidligere har sett eksplisitt til uttrykk i Forsvarets verdigrunnlag fra 1998 der det under kapittelet om etisk forankring heter: «Forsvaret forankrer sin etikk i samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier, slik de framstår i den kristne og humanistiske tradisjon». Kristendommen forstås altså som en sentral – men ikke den eneste – forankring for Forsvaret. Perspektivet er bredere og mer inkluderende.

Det norske forsvaret er et vernepliktsforsvar der institusjonen prinsipielt og praktisk skal være et tverrsnitt av den norske befolkning. Dette har relevans også for religionens plass. Den overveiende del av den norske befolkning står fortsatt tilsluttet Den norske kirke. Dette innebærer i utgangspunktet at de fleste som tjenestegjør i Forsvaret, uansett gradskategori er medlemmer i Den norske kirke.

6.4 Religionsfrihet – retten til å tro og praktisere

Religionsfriheten er i praksis en relativt omfattende rettighet. Folkeretten begrenser ikke dette til enkeltindividers rett til å ha sin tro. Religionsfriheten innebærer både en individbasert frihet til å tro og en rettighet til å praktisere sin tro. Samtidig innebærer den en rett til å samle de troende, det vi kaller ”forsamlingsfrihet”. Rettigheten innebærer retten til å praktisere sin tro både alene og i fellesskap med andre i det offentlige rom.2Se vårt kapitel 3. I vår sammenheng betyr det i den militære leiren eller operasjonsområdet, i felt eller om bord på marinefartøy. Slik vi oppfatter religionsfriheten er den primært en rettighet den enkelte har, men fordi religion utøves i fellesskap og i det offentlige rom, får det betydning for omgivelsene.

I USA fungerer feltpresttjenesten som en operasjonalisering av religionsfriheten. I det amerikanske samfunnet for øvrig er det enkeltmennesket som har ansvaret for egen religionsutøvelse sammen med andre. Staten har der bare ansvar for å sørge for friheten til enkeltindividene. I det amerikanske forsvaret foreligger en situasjon som nødvendiggjør en annen organisering. I motsetning til samfunnet for øvrig, betaler forsvaret for den religiøse betjening av de troende. Feltprestene representerer ikke sjefen, men ivaretar mannskapet og offiserene. I USA er prestene slik fordelt på ulike religioner og kristne trossamfunn i henhold til det antallet som er representert blant soldatene.

Det amerikanske systemet kan karakteriseres som ”bottom up”. Det er individet som begrunner ordningen. Feltpresttjenesten er i utgangspunktet tenkt som en ordning for å ivareta enkeltmenneskets rettighet. Med basis i medlemstall fordeles prestestillingene. Systemet er med på å sette religionsfriheten i system. Ingen religion eller konfesjon har preferanse foran en annen.

Det som blir viktig når vi overfører dette til vår sammenheng er at i en samfunnsform der skillet mellom religion og stat er et grunnleggende prinsipp, dvs. der religionsfriheten i det allmenne samfunn blir ivaretatt ved at staten forholder seg passiv og ikke blander seg inn, også der legger det offentlige særskilt og aktivt til rette for religionsfrihet som en individuell og kollektiv rettighet. I en militær kontekst, der personellet er flyttet ut av sin normalkontekst, blir det slik særskilt viktig at det legges aktivt til rette for religionsfriheten.

6.5 Plikt og ansvar

Enhver individuell rettighet må ivaretas av et system, eller et fellesskap som er forpliktet til å legge til rette for enkeltindividene. For å kunne forstå rettighetsbegrepet er det derfor vesentlig å se nærmere på begrepet plikt. Et militært system kan ikke fungere uten plikt. Det gjelder både på individnivå og på fellesskapsnivå. Jan O. Jacobsen peker på at det finnes en kontrast mellom begrepet rettighet og plikt.

En rettighet er forankret i enten en naturgitt eller menneskegitt rett. Mens pliktbegrepet handler om våre plikter mot et felles gode, handler rettigheter om dette felles godes plikter overfor oss. Rettigheter er derfor pliktbegrepet snudd på hodet. Rettigheter er der for å begrense pliktens omfang, og sier noe av hva staten skylder oss heller enn omvendt. Mens plikt er et aktivt begrep, som fordrer en handling, er rettighetsbegrepet et passivt begrep (noe som fordrer andres handling overfor oss). Hvis vi har en forpliktelse til å gi omsorg til våre gamle, er det et handlingskrav til oss alle – har den gamle en rettighet til omsorg, så er ikke det et krav til andre enn de som har utstett rettigheten.3Jacobsen 2005:187.

I krig vil fokus stå på enkeltindividets plikter, ikke bare på individets rettigheter. Soldaten må oppleve en plikt til å gjøre det som er nødvendig i en krigssituasjon. Plikten kan ikke bare komme som et ytre pålegg fra overordnede, men må også oppleves som en indre forpliktelse. Denne forpliktelsen retter seg mot medsoldater og gir seg direkte utslag i viljen til å gi sitt liv for kameratene. Samtidig må den enkelte soldat forplikte seg på sjefens intensjon og oppdraget avdelingen eller fartøyet er satt til å utføre. Pliktfølelsen er grunnmuren i en nødvendig tillit mellom soldatene. Uten tillitt, bryter samholdet sammen. Det er en kjent sak at hvis kriger skal vinnes, utgjør samholdet (cohesion) en avgjørende positiv faktor.4Henderson 1979, Henderson 1985. Plikten kan ikke bare begrense seg til enkeltindividets forpliktelse for fellesskapet, men må også gå andre veien. Systemet og sjefen, på vegne av fellesskapet, har en plikt til å ta vare på sine menn og sørge for at de blir best mulig ivaretatt i skarpe oppdrag. Plikten til å ta vare på sine menn begrenser seg ikke bare til styrkebeskyttelse, men gjelder alle deler av soldatens liv. Ikke minst når soldater dør i tjeneste, eller blir utsatt for store påkjenninger, er det behov for profesjonell oppfølging som også innebefatter religiøse riter.

Det er vesentlig å understreke systemets plikt til å tilrettelegge for den enkelte soldats religionsutøvelse. I det militære operasjonsområde må dette ivaretas av profesjonelle. Det viser respekt for menneskets tro og menneskets verdi i møte med ekstreme situasjoner. Samtidig bygger soldatyrket på plikten til å ofre sitt liv for oppdraget og medsoldatene. Slik vi ser det innebærer dette et ansvar for aktivt å vise respekt for medsoldaters tro og livssyn. Det betyr at alle individer i forsvaret har en felles moralsk og sosial plikt til å ivareta religionsfriheten og aktivt å legge til rette for den enkeltes religionsutøvelse. Det kan i gitte situasjoner for eksempel bety å delta i andre religioners ritualer, be med døende eller delta i begravelser. Det må i denne sammenheng presiseres at dette er en moralsk og sosial plikt, ikke en juridisk plikt. Religionsfriheten den enkelte har medfører at vi ikke kan pålegge deltagelse i og ledelse av religiøse riter blant vannlig mannskap. For den militære offiser og sjef, medfører ansvaret for mannskapet også en juridisk plikt til å ivareta religionsfriheten til den enkelte. I teorien kan det bety at offiseren må gjennomføre riter han selv ikke tror på. I praksis vil det nesten alltid kunne delegeres til feltpresten i avdelingen.

6.6 Myter og riter

Brita Polland understreker i sin bok ”Ritualer for menns ærefulle død” (2003) betydningen av kampmytene som motiverende faktor i en militær sammenheng. Mytene representerer ”kraftfortellinger”. Om de i seg selv ikke alltid representerer historiske fakta, er de bærere av tidligere generasjoners livserfaring.5Pollan 2003:9ff. Det finnes både religiøse myter og sekulære myter. Troen på den vestlige sivilisasjons overlegenhet og den hvite manns naturgitte rett til å styre verden, er en sekulær myte som hadde helt avgjørende innflytelse i forrige århundres kriger. Nasjonale myter og riter var avgjørende på begge sider i 2. verdenskrig. Mytene har slik vi ser det stor betydning i en militær kontekst. Det er særlig i to sammenhenger mytene får sin anvendelse. For det første fungerer de som viktige elementer i den enkelte soldats livsforståelse og motivasjon. De bidrar til å sette soldatens liv inn i en større sammenheng. Mytene kan anvendes på nye situasjoner, nytolkes og brukes for å motivere soldater til å gi sitt liv. For det andre fungerer mytene i en militær sammenheng som en maktfaktor. Å fortolke myter har vist seg å være meget vesentlig og virkningsfullt for å lede og motivere soldater. Selvmordsflygere og selvmordsbombere kan stå som ekstreme eksempler på hvor virkningsfulle mytene er.

Selv om mytene og deres fortolkning slik misbrukes er dette eksempler på at den mytiske dimensjonen i menneskers livsfortolkning og selvforståelse ikke er et tilbakelagt stadium i menneskers kollektive og individuelle bevissthet. Målet om å avmytologisere det moderne menneskets bevissthet fører ikke til at behovet for myter forsvinner. De tradisjonelle mytene erstattes heller av myter fellesskapet ikke har kontroll over og kanskje ikke ønsker. Dagens barne- og ungdomskultur, for eksempel i form av fantasy-litteratur, TV-spill og filmer, burde utgjøre en tilstrekkelig bekreftelse på dette behovet for myter i livstolkningen.

Ritene følger mytene og er med på å gi mytene liv. Ritualene har på samme måte som mytene to ulike funksjoner. De kan anvendes for å ivareta enkeltmennesker i en eksplisitt religiøs sammenheng. I militær sammenheng er dette tradisjonelt sett mest tydelig i forbindelse med død. Ritualene er her viktige for å hjelpe mennesker til å komme gjennom sterke traumatiske opplevelser og å holde virkeligheten sammen. I møte med døden trenger vi ritualer. I en militær kontekst vil samtidig ritene spille en helt annen og avgjørende rolle. Vi forbinder ofte ritene med religion. Ritualene i en militær kontekst er like ofte sekulære som religiøse. I det religionsvitenskapen kaller civil religion utgjør konge/president og nasjon samme mytiske realitet som Gud i en religion. Flagget står som et sentralt symbol.6Polland 2003:105. Ritualene er vesentlige for å skape samhold (cohesion).

Gjennomgangen av begrepene myter og riter viser at vi i en krigssituasjon er avhengige av å ha et reflektert forhold til religiøse og sekulære myter og riter. Dette gjelder ikke bare på det teoretiske plan, men like mye i praksis. Den enkelte soldat trenger riter og myter for komme gjennom kriser og hindre oppløsning. I en moderne og mer pluralistiske kultur fordrer det en bredere kompetanse enn vi har hatt tradisjon for. Denne kompetansen må ikke begrense seg til teori, men må trenes i praksis, gjennom øvelser og veiledning. Riter og myter er meget vesentlig for en effektiv militær ledelse. For det første trenger avdelingen/fartøyet riter og myter for å skape samhold og for å motivere. De må være av en slik karakter at de samler soldatene og ikke skaper unødvendige gnisninger. Sett fra et militært perspektiv vil det kunne argumenteres for at det er nødvendig å arbeide praktisk med riter og myter som kan fungere samlende og gi kohesjon. For det andre er fagkunnskap på dette feltet avgjørende for å kunne forstå de ulike partene i en konflikt, herunder partenes motivasjon, ideologi eller religion.

6.7 Fra en enhetskultur til en mer pluralistisk kultur

Slik vi pekte på det i innledningen til dette kapitlet, så reiser det å se mytenes og ritenes funksjon for livstolkning også fra et militært perspektiv mange problemstillinger. Vi har valgt å adressere dette teologisk i det første vedlegget til denne utredningen. Disse nødvendige problematiseringene underkjenner allikevel ikke mytenes og ritenes allmenne betydning for selvforståelse, livsfortolkning og det å kunne komme seg gjennom kriser. Den militære kontekstens særskilte karakter gjør at et seriøst arbeid med denne dimensjonen i den menneskelige tilværelsen er spesielt viktig i en slik kontekst.

Riter og myter utgjør slik et viktig felt for en militær organisasjon og en militær leder. Det kan ikke begrenses til en drøfting av enkeltindividets rettigheter, men må også innebefatte en felles forpliktelse for den enkelte soldat. Skal vi ha en aktiv bruk av riter og myter i et forsvar som i prinsippet omfatter alle, er det viktig at det fungerer positivt og samlende. Fra gammelt av har vi i Norge hatt en enhetskultur med felles tro og felles ritualer knyttet opp til den lutherske statskirke. Nasjon og religion har bokstavelig talt gått hånd i hånd. Vi har langsomt beveget oss vekk fra denne felles plattformen, noe som blant annet gir seg utslag i at kristen tro, tradisjon og lære er i ferd med å miste sin særstilling i skolen.

Pluralismen på det religiøse område gir seg i første rekke utslag i at mennesker i mindre grad slutter seg til de kirkelige dogmer og den kirkelige etikk. Numerisk er fremdeles den lutherske kirke dominerende og ritualene for dåp og begravelse har fremdeles stor tilsutning. Det er videre grunn til å understreke at også den ”nasjonale ide” er truet av økende globalisering. Tradisjonell norsk kultur er ikke enerådende i Norge og historiske norske verdier utfordres på alle felter av internasjonale trender.

Slik vi ser det er det viktig å være klar over disse tendensene når en framtidig organisering av religionsutøvelsen i Forsvaret skal velges. Samtidig må vi være villige til å ta tydelige valg. De tette bånd vi i historien har hatt mellom kirke og stat er gjensidige. Det hersker ingen uenighet om at kirken har stått i en særskilt stilling og har hatt en rekke privilegier. Det har kanskje vært mindre påaktet at konge og stat har hatt kirken som en profesjonell rite- og myteskaper ved sin side, noe som har bidratt til å skape ideen om den norske nasjonen. Betydningen av denne gjensidige avhengighet blir fremdeles synlig ved kongelige overgangsriter, både dåp, bryllup og dødsfall.

Situasjonen preget av homogenitet når det gjelder riter og myter er i ferd med å forsvinne. Ikke bare er det slik at samfunn og forsvar i økende grad preges av et mangfold av religioner og livssyn med sine egne riter og myter. Et mylder av myter og riter fra populærkultur, sport, ordener, andre grupperinger osv. gjennomtrenger samtidig grensene mellom religion og livssyn. Den mest mangfoldige gruppen med hensyn til myter og riter i dagens norske samfunn kan sies å være medlemmene i Den norske kirke. For religionens rolle i Forsvaret utgjør dette både en utfordring og muligheter til berikelse. Skal man møte disse utfordringene på en måte som fører til berikelse er det nødvendig å gjøre to ting samtidig. Man må inkludere geistlig personell fra de religionene som er tydelig representert i Forsvaret, slik at man oppnår et reelt møte mellom de angjeldende mytiske og rituelle universene. Samtidig må man fastholde kompetanse og eierskap i forhold til de riter og myter som tradisjonelt har båret fellesskapet. Greier man ikke denne dobbelte øvelsen står man i fare for at de tradisjonelt bærende mytene og ritene erstattes av riter og myter man kanskje ikke ønsker, og som man i alle fall ikke lenger har kontroll over.

6.8 Møte med Den fremmede

Norge har i en årrekke vært engasjert i utenlandsoppdrag der møte med ulike kulturer og religioner har vært en naturlig del av oppdraget. Når vi i dette kapitelet drøfter religionsutøvelse i Forsvaret, innebærer det i praksis i internasjonale oppdrag også møte med fremmede riter og myter. Flere forhold blir i denne sammenheng vesentlig. For det første utfordres vi til å kjenne vår egen kultur, egne verdier og eget forhold til religion. Kunnskap blir dermed avgjørende. For det andre utfordres vår toleranse i møte med kulturer som ikke har hatt samme utvikling som hos oss. Hva betyr for eksempel respekt og toleranse i møte med en kultur, der kvinner ikke får utdannelse og blir undertrykket?

I denne sammenheng vil vi understreke betydningen av dialog med ”den fremmede”. Dialog er krevende og har en rekke forutsetninger i seg. I hvilken grad er vi likeverdige parter i en eventuell dialog? Vårt ønske om dialog blir kanskje oppfattet annerledes en vi ønsker fordi vi i utgangspunktet ikke er likeverdige parter.

Erfaringer fra utenlandsoppdrag og møte med den fremmede er i for liten grad belyst faglig i Forsvaret. Det gjelder også med henblikk på religionsutøvelse.

6.9 Overgangsriter – møte med døden

Vi har valgt å se litt spesielt på praksis rundt religionsutøvelse knyttet til dødsfall. I en militær kontekst må en være forberedt på tap av soldater. Soldatene må kjenne til alvoret ved sitt yrke og i forkant av en operasjon er det viktig å arbeide aktivt rundt egne tanker om død. I denne forbindelse synliggjøres en del av de problemstillingene vi har drøftet ovenfor. Soldatene må arbeide med egen tro, tenke igjennom hvilke ritualer de ønsker og hva et eventuelt dødsfall betyr for familien. Forberedelsesarbeidet bør ledes av en profesjonell yrkesutøver med erfaringer fra dødsfall, begravelser og sorgarbeid. Alle bør derfor ha anledning til å snakke med representanter for eget livssyn med relevant erfaring.

Enhver avdeling/ethvert fartøy som skal gjøre tjeneste i utlandet bør være forberedt på dødsfall. I denne forberedelsen bør opptrening og øvelse i å lede ritualer inngå for alle offiserer. Ved å kjenne sin avdeling og den enkeltes ønsker kan en sjef sette seg i stand til å møte et eventuelt dødsfall. Ansvaret for den religiøse praksis i avdelingen ligger hos sjefen. I denne forberedelsen utgjør feltpresten sjefens fagperson.

En profesjonell gjennomføring av et ritual knyttet til dødsfall er helt avgjørende i en operasjon. Gjennom det viser avdelingen at den har satt den enkeltes liv høyt og verdsatt den innsats som er gjort. Gjennom et seriøst møte med døden vises respekt for den døde og for de levende. Vi skal ikke i denne sammenheng gå lengre i en praktisk gjennomgang, men understreke at de ritualene som gjennomføres i forbindelse med død er for alle. Avdelingens soldater eller fartøyets besetning har den samme plikt til å vise respekt for sine falne kamerater uansett religiøs tilhørighet. I denne sammenheng kan den enkeltes plikt til å delta i oppdraget ikke settes opp mot enkeltmenneskets rett til religionsfrihet. Det bør drøftes om retten til å frita enkeltmennesker fra religiøse seremonier bør gjelde ved dødsfall. Det er ikke bare sjefen som i denne sammenheng representerer avdelingen, det gjør alle. Det må understrekes at dette også gjelder feltpresten når den avdøde tilhører et annet trossamfunn eller er ateist.

6.10 Oppsummering.

Vi har i dette kapittelet sett nærmere plikten Forsvaret har til å legge til rette for religionsutøvelse. Denne plikten er en nødvendig konsekvens av retten til fri religionsutøvelse. Vi har videre drøftet betydningen av riter og myter i en militær kontekst. Kapitelet kan oppsummeres med følgende punkter:

  • Ritualer og myter har betydning for det enkelte mannskap og den enkelte offiser. Dette blir spesielt tydelig i møte med døden og i møte med operasjoner der det er behov for å skape mening.
  • Religionsfrihet er en rettighet som også omfatter det enkelte mannskap og den enkelte offiser i avdelingen, i operasjonsområdet både i felt og om bord på marinens fartøyer. Til denne rettigheten svarer Forsvaret og den enkeltes soldats moralske og sosiale plikt til å tilrettelegge for religiøse ev. livssyns ritualer. I praksis må det forventes at offiserer og soldater i gitte situasjoner leder eller deltar i ritualer uavhengig av egen tro eller overbevisning.
  • Ritualer og myter har betydning for den militære organisasjon og ledelse for å skape samhold. Kunnskap om riter og myter vil også være avgjørende i møte med fremmede kulturer for å forstå, skape rom for dialog og for å kunne forstå motivasjon og kampvilje hos en ev. fiende. Forsvaret trenger teoretisk og praktisk kompetanse om riter og myter på alle nivåer. Det er behov for en faginstans i forsvaret som ivaretar dette, slik FPK i dag gjør.
  • Forsvaret bør legge til rette for religionsfrihet på individnivå. Samtidig er det vår oppfatning at Forsvaret i praksis kan utøve en religionspreferanse når fellesskapsriter skal utormes og gjennomføres, med basis i vår historie og Den norske kirkes numeriske størrelse.

Med basis i den drøfting vi har gjort i dette kapitelet er det grunn til å hevde at modell C ikke vil ivareta den individuelle religionsfrihet i tilstrekkelig grad. Modell A vil ivareta den individuelle religionsfriheten, men denne modellen bygger på segregert betjening av enkeltpersoner og grupper, og gir ingen signaler med henblikk på utforming av felleskapsriter. Modellen gjør langt på vei, riter og myter til en individuell og personlig uttrykksform. Med basis i prinsippet om religionsfrihet for den enkelte, sett sammen med Forsvarets behov for fellesskapsriter, vil modell B ut fra betraktningene i dette kapitlet være å foretrekke. Denne modellen synes best å ivareta balansen mellom hensynet til individet og hensynet til fellesskapet.

Fotnoter   [ + ]

1. St.meld. nr. 17 (2007–2008 ) Staten og Den norske kirke, pkt. 6.2.3.
2. Se vårt kapitel 3.
3. Jacobsen 2005:187.
4. Henderson 1979, Henderson 1985.
5. Pollan 2003:9ff.
6. Polland 2003:105.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.