Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 7: Religionens sosiologiske funksjon i Forsvaret

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

7 Religionens sosiologiske funksjon i Forsvaret

7.1 Innledning

I dette kapitlet, der vi altså ser mer eksplisitt på religionens sosiologiske funksjon i Forsvaret, ønsker vi å utdype noen av de temaene som ble reist i det forrige kapitlet. Et spørsmål som naturlig reiser seg er hvorfor religion har hatt en såpass sterk og framtredende rolle i Forsvaret, og hvorfor pluraliseringen har gått langsommere her enn i andre samfunnsinstitusjoner. Det er en rekke historiske forhold som ligger til grunn for dette. Vi vil i det følgende se nærmere på noen særskilte forhold rundt religion og militærmakt. Dette er a) hvordan religion kan bidra til å legitimere bruk av makt, b) forholdet mellom militær enhet og konfesjonell enhet og c) bruken av religiøse ritualer i Forsvaret. Til slutt vil vi se på d) hvordan geistlig personells konkrete tilstedeværelse i den militære organisasjonen, både i trening og under skarpe oppdrag, er et viktig tilsvar til militærtjenestens eksistensielle og sosiale karakter.

7.2 Religionens legitimerende funksjon

Utgangspunktet for spørsmålet om religionens legitimerende funksjon knytter seg til forståelsen av Forsvaret som en institusjonalisering av statens voldsmakt. I følge sosiologen Peter Berger har religion tradisjonelt vært et viktig og effektivt legitimeringsverktøy på bruk av militær voldsmakt.1Berger 1993:28 Grunnen til at religion har spilt en slik viktig rolle i å legitimere den statlige voldsmakten dreier seg om behovet for meningsdannelse og rolleforståelse. Religion gir en form for overordnet autoritet til den statlige militærmakten. Dette er noe av grunnen til at bruk av voldsmakt under legitime myndigheters autoritet alltid har vært ledsaget av ulike religiøse ritualer.

For de fleste vil imidlertid sammenblandingen av religion og militærmakt oppleves som problematisk. Dette har ikke minst med det fokus som har vært de senere årene på bruken av religion til å legitimere vold og terror.2Juergensmeyer, 2003. At religion har en framtredende rolle i Forsvaret gjennom feltpresttjenesten kan oppfattes som at religion indirekte bidrar til å legitimere bruken av militærmakt. Man kan altså argumentere for at en løsrivelse av båndene mellom kirken og Forsvaret vil bidra til å tydeliggjøre Forsvarets politiske grunnlag og legitimitet. Et slikt skille kommer tydeligst til uttrykk gjennom modell A der feltpresttjenesten blir det sivile samfunns betjening av religiøst personell i Forsvaret.

Det må imidlertid påpekes at religion både historisk og kulturelt har spilt en viktig rolle i utviklingen av Forsvaret. Forsvaret er som institusjon, gjennom sine tradisjoner og ritualer, ikke bare påvirket av religion men også selv en sentral bærer av et religiøst forankret etos. Dette har sammenheng med den enhetlige religionstradisjon og historie i det norske samfunn som Forsvaret er en del av. At det religiøse har hatt og fortsatt har en sentral plassering i militær sammenheng, er noe vi blant annet finner igjen i den eksplisitte bruken av religiøse ritualer og seremonier i Forsvaret.

At det kan være hensiktmessig å markere et klart skille mellom religion og militærmakt trenger ikke nødvendigvis bety at religion må fjernes fra Forsvaret. Det må understrekes av religionen fra et sosiologisk perspektiv ikke bare har en konstruktiv betydning i forhold til å legitimere bruken av militærmakt. Berger understreker at den også har en kritisk funksjon. Dette knytter seg til religionens transcendente karakter. Religionen forankrer sin legitimitet ikke i institusjonen selv eller i en statlig makt, men i en transcendent autoritet.3Berger 1993:88. Helt konkret har dette gjort at feltprester har kunnet stille kritiske spørsmål ved forhold som går på verdimessige prioriteringer i Forsvaret. At feltpresten har en integrert rolle i det militære system kan altså styrke religionens rolle som et viktig kritisk korrektiv til militærmakten.

7.3 Konfesjonell enhet og religiøs pluralisme

Forsvarets kollektive element, i form av militær enhet, har ført til at konfesjonell enhet har hatt større aksept i Forsvaret enn i andre samfunnsinstitusjoner. Dette er en helt vesentlig side ved religionens rolle og funksjon i det norske Forsvaret og som må forstås på bakgrunn av den enhetlig konfesjonelle status som den evangelisk-lutherske tro har hatt i det norske samfunnet. En rekke av de historiske betingelsene for dette ble presentert i kapittel 2. Denne sammenhengen mellom Forsvaret og den enhetlige konfesjonelle tradisjon i Norge har medført at obligatorisk religionsutøvelse har hatt en større plass og en større aksept i Forsvaret enn i andre samfunnsinstitusjoner i samfunnet. Selv om det er åpenbare fordeler med å tenke at disse to forholdene holdes sammen, blant annet med tanke på militær avdelingstilhørighet, er dette en ordning som bryter med prinsippet om religionsfrihet.

I en religiøst pluralistisk kontekst vil det være vanskelig å argumentere for en ordning der en konfesjon gis særlige fordeler i forhold til andre konfesjoner og religioner. I dag har feltprestene ansvaret for all religiøs betjening i Forsvaret, inkludert tilrettelegging for personell med annen religiøs tilhørighet. Å håndtere denne spenningen mellom konfesjonell betjening og religiøs tilrettelegging i en pluralistisk kontekst kan by på en rekke utfordringer for den enkelte feltprest. Det er også et spørsmål om den betjeningen som en konfesjonelt bundet feltprest kan gi personell med annen religiøs tilhørighet vil være av en god nok kvalitet. Behovet for betjening av personell med annen religiøs tilhørighet må imidlertid avstemmes det reelle behovet for slik betjening.

At man løser opp de konfesjonelle bindingene og åpner opp for andre religioner vil være en naturlig utvikling i retning av mer kvalifisert betjening av personell med annen religiøs tilhørighet. Dette trenger imidlertid ikke bety at man fjerner alle bånd til samfunnets og Forsvarets religiøse historie og tradisjon. Man kan åpne opp for religiøs pluralisme gjennom å løse de konfesjonelle båndene mellom Forsvaret og Den norske kirke, og likevel ivareta en tydelig religiøs forankring av Forsvaret. En religiøs pluralisering innebærer ikke nødvendigvis at religion som sådan fjernes fra Forsvaret, men kan like gjerne innebære at den styrkes.

7.4 Religiøse og militære ritualer

Som vi så i forrige kapittel, så har religiøse ritualer alltid spilt en viktig rolle i den militære organisasjonen, og særlig ut i fra et meningsskapende perspektiv. Religiøse ritualer bidrar til struktur og kohesjon og har dermed hatt en naturlig posisjon innenfor det militære. Ritualer som bønn på linja og feltgudstjeneste har vært ritualer med et tydelig religiøst innhold som også har hatt en militær funksjon. Slike ritualer har på mange måter vært selve kjennetegnet på religionens rolle og plass i Forsvaret. Skulle man velge å fortsette med dagens ordning (modell C) vil feltprestene fortsatt sørge for at ritualer og seremonier opprettholdes og gjennomføres med et tydelig religiøst innhold.

I en situasjon der man står overfor en pluralitet av religioner vil det derimot være vanskelig å se for seg at de religiøse ritualene vil kunne opprettholdes i den form de har i dag. Sannsynligvis vil det bli nødvendig å skille mellom allmenne militære ritualer og mer spesifikt religiøse ritualer. Feltprestene vil fortsatt kunne gjennomføre religiøse ritualer for personell som ønsker det, men samtidig kan det være behov for mer allmenne ritualer som ivaretar en mer kollektiv og meningsskapende funksjon. Utviklingen av slike militære ritualer vil særlig være viktig i forhold til utviklingen av en militær profesjonskultur.

Det er i stor grad feltprestene som innehar kompetanse og erfaring på utvikling og gjennomføring av ritualer og seremonier i Forsvaret i dag. Det vil derfor være naturlig å tenke seg at feltprestene fortsatt vil spille en viktig rolle i å utforme og utvikle slike allmenne militære ritualer. Slike allmenne ritualer kan imidlertid utvikles på ulike måter. Man kunne innført rene militære ritualer uten noe religiøst innhold. En annen løsning kunne vært å utvikle civil religion-ritualer, dvs. ritualer med et generelt religiøst innhold som ikke er konfesjonsbestemt. På den måten kunne man ivaretatt og videreført de religiøse ritualene, men i en form som er tilpasset en pluralistisk kontekst. Modell B ville vært den modellen for omorganisering av feltpresttjenesten der det ville vært mest naturlig å se for seg utviklingen av slike religiøse, ikke-konfesjonelle ritualer. Vi vil se nærmere på dette spørsmålet i neste kapittel.

7.5 Religionens eksistensielle og sosiale karakter

En annen viktig dimensjon ved feltpresttjenesten knytter seg til de mer eksistensielle perspektivene på spørsmål som går på liv og død. Som vi så i forrige kapittel, er dette perspektiver som er mer aktualisert i Forsvaret enn på andre samfunnsområder og som gir geistlig tilstedeværelse i militære styrker en særskilt relevans. Her har feltprestene både gjennom samtaler og undervisning spilt en viktig rolle i forhold til å bevisstgjøre og klargjøre den enkelte på dens rolle og oppgaver som militær.

Feltpresttjenesten har imidlertid ikke bare ivaretatt eksistensielle perspektiver ved militærtjenesten, den har også en sterk sosial karakter. Dette er en side ved feltpresttjenesten som vil bli mer utførlig diskutert i kapittel 8. Det at feltpresten er integrert i den militære organisasjon har gjort at han har kunnet spille en viktig rolle i forhold til å skape trivsel og ivareta den enkelte soldat. Feltpresttjenesten har de senere årene i tillegg også utviklet et sterkt engasjement i forhold til familieoppfølging og hjemmestøtte ved internasjonale operasjoner. Innenfor feltpresttjenesten har man også fått betydelig kompetanse på oppfølging av soldater etter militære operasjoner i utlandet.

Kunnskap om og nærhet til Forsvaret og Forsvarets personell er derfor en grunnleggende forutsetning for feltpresttjenestens eksistensielle og sosiale karakter. En omorganisering etter modell A der feltpresttjenesten blir det sivile samfunns betjening av religiøst personell i Forsvaret, kan innebære at man mister denne nærheten til Forsvaret som organisasjon. Dette kan også virke innsnevrende på hvilke oppgaver og roller som naturlig bør tilfalle feltpresten. Samtidig er det ingen grunn til å tro at det å åpne opp for religiøs pluralisme i seg selv vil ha noen negative konsekvenser for feltprestenes tilstedeværelse og mulighet for å betjene Forsvarets personell i særlig grad.

7.6 Oppsummering

Vi har i dette kapittelet sett nærmere på ulike sosiologiske perspektiver ved religionens betydning og plass i Forsvaret. Historisk sett har religion og militærmakt hatt nære bånd til hverandre. Dette gjenspeiles på flere områder i Forsvaret. Det er mye som tyder på at det å åpne opp for et religiøst og konfesjonelt mangfold vil være en naturlig utvikling av feltpresttjenesten for å ivareta behovet for betjening av personell med annen religiøs tilhørighet. Det vil likevel være viktig å ikke omorganisere feltpresttjenesten på en slik måte at man fullstendig fjerner seg fra den religiøse og konfesjonelle historie og tradisjon som Forsvaret er en del av, og til en viss grad også har vært en bærer av.

Selv om en nyorganisering av feltpresttjenesten bør åpne opp for at andre konfesjoner og religioner får tilgang til å betjene Forsvarets personell, blir det likevel viktig å ivareta den kontinuitet og de sosiale oppgaver som i dag ligger til feltpresttjenesten. Nærhet til den militære organisasjon vil også være et viktig prinsipp for å utføre feltpresttjenesten på en god måte, uavhengig av konfesjonell og religiøs tilhørighet.

Fotnoter   [ + ]

1. Berger 1993:28
2. Juergensmeyer, 2003.
3. Berger 1993:88.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.