Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar – Kapittel 8: Konsekvenser sett fra praksisfeltet

fpk-logo

Utredning fra Feltprostens
teologiske fagråd
Overlevert Feltprosten 11. mars 2009

Merknad:
I utgave 1/2009 nummereres fotnotene fortløpende gjennom hele utredningen.
Fotnotereferansene i delkapitlene her på nettsiden starter på nytt for hvert kapittel og gjenspeiler således ikke den offiselle utgaven av PACEM 1/2009.
I de vedlagte PDF-filene av delkapitlene er fotnotene nummerert korrekt i forhold til den offisielle utgaven.

8 Konsekvenser sett fra praksisfeltet

8.1 Innledning

Hovedfokus i studien har hittil vært på det prinsipielle og overordnede. I dette kapittelet skal vi betrakte spørsmålet fra et annet perspektiv: praksisfeltet. Med praksisfeltet menes både de konkrete funksjoner FPK ivaretar og de aktuelle strukturer, ordninger, riter og seremonier som finnes i rammen av Forsvaret. Vi vil sette praksisfeltet opp mot mer prinsipielle avveininger og undersøke om dette kan ha betydning for valg av framtidig organisasjonsmodell.

Feltprestenes rolle vil være noe ulik alt etter hvilken avdeling en tilhører. Et felles punkt i alle stillingsbeskrivelsene er å utføre prestetjeneste for personell og pårørende ved avdelingen eller berørte avdelinger. Dette innebærer gudstjenester og andakter, kirkelige handlinger, veiledning, sjelesorg, soldatkvelder og oppsøkende virksomhet. Prestene skal gjennomføre etikkundervisning i overensstemmelse med Forsvarets behov innenfor rammen av Forsvarets undervisningsprogram for etikk, herunder delta i faglig utvikling av undervisningen. De skal samvirke med det lokale kirkemiljøet som et bidrag til å styrke integreringen av Forsvarets personell i møte med det sivile lokalmiljø. De skal gi sjefer og personell ved berørte avdelinger faglig støtte og råd og være kjent med, øve og utvikle avdelingens planverk for feltprestetjenesten i fred, krise og krig.

Som vist over er etikkundervisning i dag en av feltprestenes arbeidsoppgaver. Dette er særskilt behandlet i et tidligere kapittel og vil ikke bli vektlagt her. Vi vil likevel påpeke at undervisning i etikk i Forsvaret ikke prinsipielt er noe som forutsetter et spesielt religiøst eller livssynsmessig ståsted. Det forutsetter en fagkunnskap og at en baserer sin undervisning på Forsvarets verdigrunnlag, samt at en kjenner til Forsvaret på en slik måte at undervisningen kan være relevant for utførelsen av yrket.

I dette kapittelet drøftes først den del av praksisfeltet som dreier seg om feltprestenes funksjoner. Konkret gjelder dette spørsmål knyttet til tilrettelegging, planarbeid, religiøs betjening, rådgivning og sjelesorg. Deretter drøftes ritualer og seremonier i Forsvaret. Dette omfatter spørsmål knyttet til kongeønsket, bønn på linje, minnemarkeringer, kirkeparade og feltgudstjeneste. I forlengelsen av dette drøftes så forhold som angår religiøs synlighet og symbolbruk i Forsvaret. Dette gjelder konkret spørsmål om registrering av trostilhørighet, bruk av religiøse symboler på uniform, samt spørsmål om kapeller og bønnerom. Til slutt drøftes de organisatoriske konsekvensene av forslagene.

8.2 Feltprestenes funksjoner

8.2.1 Tilrettelegging og planarbeid

FPK og feltprestene har i dag i tillegg til å utføre religiøs betjening også ansvaret for å legge til rette for en religiøs betjening for personell uavhengig av kirkesamfunns- eller religionstilhørighet. Hvordan dette gjøres, vil kunne være forskjellig fra avdeling til avdeling. En avgjørende distinksjon i denne sammenhengen vil uansett være hvem som skal sette opp kriterier for hvordan tilretteleggingen bør være og hvem som tilrettelegger i praksis. Vi vil tenke at det første bør skje i nær dialog med tros- og livssynssamfunnene. Det siste kan gjøres av andre, slik som FPK i dag har ansvaret for å legge til rette. Den praktiske tilretteleggingen i dag vil blant annet være å følge opp at det finnes et sted for bønn og at avdelingen legger til rette for ulike matforskrifter. Prestene vil også være rådgivere i forhold til søknader om fri i forbindelse med spesielle helligdager og andre oppdukkende spørsmål – det gjelder både i forhold til avdelingen og den enkelte soldat.

Det vil være viktig å understreke at ansvaret for religiøs tilrettelegging er et militært ansvar. Dette gjelder både de mer overordnede strukturene og planverk, så vel som den mer konkrete tilretteleggelsen. Dersom man går for modell A vil det være rimelig å legge til grunn at den overordnede planleggingen foretas av stabselementet, mens de ulike korpsene får ansvar for den praktiske tilretteleggingen. I modell B vil både overordnet og konkret tilrettelegging kunne foretas innenfor korpset. I modell C vil dagens distinksjon mellom utførelse og tilrettelegging videreføres og utbygges. En nærmere kontakt med de ulike tros- og livssynssamfunnene blir her av avgjørende betydning for at en slik modell skal kunne framstå som relevant.

Det forutsetter både kjennskap til det aktuelle trossamfunn og Forsvarets struktur og tjenestemønster for å kunne bidra konstruktivt til praktiske løsninger for religiøs tilretteleggelse – og ikke bare ha prinsipielle betraktninger til dette. Sentralt ansatte med tilhørighet til ulike trosretninger og livssyn vil kunne bidra til dette. Dette vil da kunne være personell en knytter til Forsvaret uten at det trenger å være begrunnet i en representasjon ut fra et tallmessig forhold i befolkningen eller i Forsvaret. Dette trenger heller ikke være heltidsstillinger, men ulike stillingsbrøker avhengig av behov. Dette vil være oppgaver knyttet til planlegging av tilrettelegging, og kanskje til dels knyttet til praktisk tilrettelegging ved avdelinger. I tillegg kommer at Forsvaret også vil ha et konkret behov for å knytte til seg personell fra ulike konfesjoner og religioner i forbindelse med ulykker og dødsfall. Det som er skissert ovenfor er på mange måter dagens situasjon, med unntak av at Forsvaret ikke har knyttet personell til seg på en slik måte som skissert. Dersom Forsvaret ønsker å legge til rette for personell fra andre tros- og livssynssamfunn i større grad enn i dag, vil dette kunne være en minimumsløsning. Dette vil også gi vernepliktige tilgang til en åndelig veileder innenfor sin religion som har innsikt i Forsvaret, selv om dette ikke vil kunne skje på jevnlig basis.

8.2.2 Utførelse av religiøs betjening

Når det gjelder selve utførelsen av tjenestene FPK i dag har ansvaret for, kommer flere praktiske og prinsipielle momenter inn. Noe av FPKs styrke i dag ligger i tilhørigheten til avdeling. Den prinsipielle begrunnelsen for dette er at storparten av befolkningen i Norge tilhører Den norske kirke. Stillingsbeskrivelsen beskriver prestens rolle i utføringen av den religiøse betjeningen, og som representant for Den norske kirke. Prestens tilstedeværelse, kombinert med utdannelse, kompetanse og et kirkelig helhetssyn på mennesket, har ført til at presterollen er utvidet. Presten er tilgjengelig og blir derfor også brukt av andre enn de som tilhører Den norske kirke, han/hun fyller en rolle som prest og rollen som samtalepartner/ veileder for avdelingens personell.

Utførelse av feltpresttjenesten vil med bakgrunn i en slik rolleforståelse i stor grad fungere uten at den konfesjonelle og religiøse tilknytningen blir avgjørende. Presten vil også kunne stille kritiske spørsmål inn i avdelingen, og være en bidragsyter til diskusjon. Samtidig vil personell i Forsvaret stå i svært eksistensielle situasjoner og dilemmaer, noe som neppe en fullstendig nøytralitet vil avhjelpe. Det vil derfor være helt avgjørende at den konfesjonelle og religiøse egenart blir ivaretatt. Av dette vil også følge at Forsvaret må legge til rette for at personell med en annen tilhørighet, også må gis rom og mulighet for meningsbærende sammenhenger. Dersom vi legger til grunn at prestene i noen grad kan utføre dette, må vi prinsipielt også åpne for at andre i noen grad kan betjene medlemmer av Den norske kirke. Et praktisk problem i denne sammenhengen er det lave antallet, sett i forhold til Den norske kirke, som tilhører andre tros- og livssynssamfunn. Det vil ikke være praktisk mulig å ha samme dekning som prestene i FPK har i dag. Det vil føre til at de vanskelig vil få den samme tilhørigheten som dette medfører, og kanskje dermed heller ikke alle tilsvarende oppgaver.

Vi har tidligere beskrevet at det vil være ønskelig at Forsvaret knytter til seg personell fra andre tros- og livssynssamfunn i forbindelse med tilrettelegging av religiøs og livssynsmessig betjening. Dette vil være forholdsvis uproblematisk å gjennomføre dette i praksis. De praktiske problemene kommer i forhold til å utføre religiøs og livssynsmessig betjening. Tilhørighet vil være noe som vil gjøre de mer relevante for Forsvaret. Det handler i denne sammenhengen ikke om bare om å være ansatt i Forsvaret, men hvordan de faktisk er til stede og utfører arbeidet. En mulig måte å tenke på vil være å ansette personer fra ulike tros- og livssynssamfunn – ut fra et visst forhold til hvor mange i Forsvaret som tilhører disse, eventuelt ut fra et forholdstall i befolkningen (dersom en som i dag ikke ønsker å registrere dette i Forsvaret). For å illustrere dette med de forholdstallene som er lagt til grunn i kapittel 4 ville dette innenfor en ramme av 60 feltprester totalt gitt følgende fordeling: 54 fra Den norske kirke, 3,5 fra andre kristne trossamfunn, 1,25 fra muslimske trossamfunn og 1,25 fra Human-Etisk Forbund. Med en slik matematisk fordeling vil altså Den norske kirke fortsatt være dominerende.

En annen mulig måte vil være å ha en symbolsk representasjon, som i denne sammenhengen like gjerne kan føre til en overrepresentasjon av en enkelt tro eller livssyn. De kirkesamfunnene som har økumeniske avtaler med Den norske kirke, vil kunne la FPK representere dem – og/eller ha egne feltprester i FPK, tilsvarende som i dag. Et alternativ til å ansette slikt personell i fulle stillinger, vil være deltidsstillinger kombinert med annen jobb, fortrinnsvis i egne menigheter. På denne måten vil en kunne utnytte dette til det beste for Forsvarets personell, ikke minst ved at det vil være mulig med en geografisk spredning av personellet. Det vil kunne føre til større tilhørighet og tilstedeværelse i avdelingen/e og stedet der en tjenestegjør enn om en måtte bruke mye av tiden til lengre reisevirksomhet. Ved å gjøre dette i tilknytning til noen større avdelinger, eller steder med flere avdelinger, vil en kunne gi disse feltprestene reelle utfordringer. Dette kan være i forhold til tilrettelegging av religiøs betjening for et større område, flere av Forsvarets personell å betjene i nærområdet samt undervisning/rådgivning i religiøse eller livssynsmessige spørsmål.

Et tredje alternativ vil være å utlyse geistlige stillinger uavhengig av religiøs tilhørighet. Man vil da ikke stille krav om tilhørighet til et særskilt trossamfunn ut over formalkompetanse og geistlig godkjenning i eget trossamfunn. Dette vil være i samsvar med det generelle prinsippet i arbeidslivet om at religionstilhørighet ikke skal tillegges vekt.

Alle de tre alternativene som er skissert over målbærer viktige perspektiver. Det matematiske baserte alternativet kan sies å målbære perspektivet om at den geistlige tjeneste i Forsvaret skal gjenspeile religiøs tilhørighet til personellet som skal betjenes. Det symbolbaserte alternativet vil vektlegge ønsket om å synliggjøre samfunnets tros- og livssynsmessige mangfold i Forsvaret ved at konkret alternativ religiøs betjening er tilgjengelig. Alternativet som innebærer religionsnøytral utlysning og tilsetting legger vekt på likebehandling av religiøst personell og tros- og livssynssamfunn.

Det finnes en spenning mellom disse prinsippene, særskilt gjelder dette forholdet mellom en matematisk og en religionsnøytral tilnærming. Hvis det matematiske prinsippet ble lagt til grunn ville man fort ende opp i en situasjon der kvalifisert religiøst personell utelukkes fra stillinger de ut fra andre formelle kriterier er kvalifisert for. Dette vil i tillegg skape mindre fleksibilitet i forhold til tilsetninger. En rendyrking av det religionsnøytrale prinsippet kan over tid føre til en skjevfordeling av det religiøse personellet i forhold til den religiøse tilhørigheten hos det personellet som skal betjenes. En måte å balansere disse prinsippene mot hverandre på vil være å legge religionsfrihetsprinsippet til grunn som et bærende element, men at tilsetningsmyndighet gis anledning til å balansere sammensetningen av Forsvarets geistlige personell både i forhold til prinsippet om symboleffekt og prinsippet om at betjeningen skal gjenspeile personellets tros- og livssynstilhørighet.

8.2.3 Rådgivning og sjelesorg

Feltprestenes funksjon som rådgivere for avdelingene i kirkelige, religiøse, etiske og moralske spørsmål er en funksjon som vil bli sentral i et mer livssynspluralistisk forsvar. Funksjonen vil også framstå som sentral på grunn av Forsvarets nye innretning, der kjennskap til ulike operasjonsområders religiøse og kulturelle forhold blir av stor betydning. En slik rådgivning vil kunne gjøres av feltprester fra ulike trostradisjoner. Feltprestens egen trostradisjon vil gi en spesialkompetanse på dette felt. Et uttrykk for rådgivningsfunksjonen er feltprestenes undervisning i religions- og kulturkunnskap. Dette feltet framstår som et sentralt utviklingsområde i fremtidig feltpresttjeneste uansett hvilken modell som velges.

Feltprestens funksjon som rådgiver i etiske og moralske spørsmål følger som en praktisk tilrettelegging av en slik funksjon ut fra at etikk tilhører feltprestens fagfelt. Det finnes ingen prinsipielle grunner til at denne funksjonen ikke kan ivaretas av andre personellgrupper med relevant kompetanse.

En av de mest omfattende funksjonene til feltpresttjenesten er sjelesorgen. Feltprestene er tilgjengelige og blir derfor også brukt av andre enn de som tihører Den norske kirke, han/hun fyller en rolle som prest og rollen som samtalepartner/veileder for avdelingens personell. Dette er i utgangspunktet uproblematisk for presten selv. Den kirkelige oppgave vil nettopp være omsorg for hele mennesket. Spørsmålet vi kan stille er om en slik rolle vil være problematisk for personell som ikke deler prestens tro. En pragmatisk holdning til dette kan være at dersom presten toner ned sin konfesjonelle tilhørighet i møte med de som har en annen tro, vil dette fungere godt. Det kan synes som om det stort sett fungerer slik i dag. Spørsmålet er om dette er godt nok.

Landskonferansen for Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO) 2008 hadde som et av sine vedtak at de vernepliktige skulle få tilgang til åndelige veiledere i samsvar med den enkeltes tro. Dette er en ideell målsetning som det ikke finnes prinsipielle grunner for ikke å slutte seg til. Det må samtidig understrekes at denne målsetningen vil være svært vanskelig å nå i praksis. Det er vanskelig å se for seg at alle soldater på permanent basis har tilgang til åndelige veiledere fra de forskjellige tros- og livssynssamfunn. Utgangspunktet er slik dobbelt problematisk. Det vil kunne være vanskelig for religiøse veiledere å se bort fra egen tro under veiledningen. På samme måte vil det være vanskelig for personellet å bli veiledet med utgangspunkt i et annet religiøst eller livssynsmessig ståsted. Ingen av de foreslåtte modellene vil kunne komme i rette med denne problematikken på en fullt ut tilfredsstillende måte. Den beste, og kanskje eneste gjennomførbare måten å møte dette på, vil være at man på den ene siden gjør de praktiske grep som er mulig for at ståstedet til veileder og den som mottar veiledning befinner seg så nær hverandre som mulig, samtidig som det utvikles en kultur preget av toleranse, respekt og raushet.

8.3 Ritualer og seremonier i Forsvaret

8.3.1 Kongeønsket

Kongeønsket er en rituell handling i form av dialog mellom sjef/eldste offiser og den militære avdeling. Formen på kongeønsket er: ”Gud bevare kongen og fedrelandet”. I sjøforsvaret gjentas kongeønsket av avdelingen, i de andre forsvarsgrenene ved tilsvaret ”ja”. Kongeønsket brukes i forbindelse med opplesning av Formaningen etter avsluttet rekruttskole, ved andre avdelingsmessige oppstillinger f eks i forbindelse med sjefsskifte, ved feltgudstjeneste og ved kirkeparade. Kongeønsket er en gammel tradisjon. Det brukes også i forbindelse med Stortingets åpning. Det er altså ikke en spesifikk militær seremoni. Sosiologisk sett kan den defineres som et av de mest spesifikke uttrykk for civil religion-ritual i norsk sammenheng.

Ritualet kan problematiseres fra flere perspektiv. Det er to størrelser som nevnes i ønsket: ”Gud” og ”kongen”. Både fra et ateistisk og republikansk perspektiv vil en av størrelsene framstå som problematiske. En ateistisk og/eller republikansk sjef vil ikke kunne påberope seg sitt livssyn/ståsted til å unnlate å framsi ønsket. Det samme gjelder personell som skal gi tilsvar. Det kan også problematiseres å anvende et civil religion-ritual i gudstjenestesammenheng.

For å komme i rette med en slik problematikk kan man tenke seg flere ulike alternativer. For det første kan man endre kongeønsket i retning av noe som ikke impliserer noe av livssynsmessig eller statsforfatningsmessig art. Dette kunne eksempelvis vært Forsvarets kjerneverdier: ”Respekt, ansvar og mot”. Dette vil imidlertid både i form og innretning være så radikalt at det vil være et bortfall av kongeønsket og at en ny rite vil være konstruert isteden. For det andre kan man velge å gjøre framsigelse og tilslutning til en helt frivillig sak. Dette vil bety at det i realiteten vil bortfalle på obligatoriske oppstillinger og bare brukes der hvor det er mulighet til å tre av, det vil si på bønn på linje, kirkeparade og feltgudstjeneste. Men nettopp bruken av ønsket i den spesifikke religiøse sammenheng kan problematiseres fra et annet perspektiv. Dette leder til det tredje alternativet som vil være å rendyrke ønsket som et sivilt/militært ønske og at gudstjenestelig bruk faller bort.

Ingen av disse alternativer vil anbefales. Anbefalingen vil være å videreføre kongeønsket som i dag. Begrunnelsen vil være at det er et tradisjonelt ritual som ikke må forstås som en personlig tilslutning til en bestemt religion eller en bestemt statsform. En slik anbefaling vil kunne gjøres gjeldende uansett hvilken modell som man velger.

8.3.2 Bønn på linje

I noen avdelinger brukes bønn ved oppstilling eller ”bønn på linja”. I regelverket er det presisert at de som ikke ønsker å delta kan tre av før bønnen.1Jfr. TJ 14 – 3, Reglement for den indre tjeneste, Pkt 47. Bønn: (…) Bønn bør være kunngjort for personellet før oppstillingen. Personell som ikke ønsker å delta, får tre av før bønnen (eller slipper fortrinnsvis å stille) uten å måtte begrunne sitt ønske. (…). Retten til å tre av innebærer at handlingen formelt sett ikke kan sies å stride mot religionsfriheten. Spørsmålet er imidlertid om denne retten i mange tilfelle framstår som illusorisk. Fratreden vil være svært synlig for resten av avdelingen. Dette kan være stigmatiserende for den enkelte. Nå heter det i regelverket at det personellet som ikke ønsker å delta fortrinnsvis skal slippe å stille i det hele tatt ved oppstillingen. Fra religionsfrihetsperspektivet framstår dette som mer hensiktsmessig enn fratreden før bønn. På den annen side svekkes nettopp poenget med avdelingsmessig oppstilling ved å velge en slik praksis.

Et alternativ kan være at bønn på linje avskaffes. Et slikt alternativ vil i denne studien ikke anbefales. Begrunnelsen er at bønn på linje er et av de tradisjonelle ritualene som fortsatt kan ha en funksjon. Selv om bønn på linje generelt er en mindre brukt form nå enn tidligere ser man samtidig at den kan få en fornyet aktualitet i forbindelse med eksempelvis deployeringer. Ritualet er helt og fullt knyttet til en formell militær sammenheng, avdelingsmessig oppstilling. I denne forstand må det sies å ha trekk av civil religion knyttet til seg. Selv om det ikke foreligger noen forskningsmessig undersøkelse av praksis framstår det som rimelig å anta at de elementer av sang, bønner og tale som forekommer i bønn på linje allerede i dag har en relativ allmenn karakter.

Da rammen for bønn på linje ikke er en gudstjeneste men en formell/rituell oppstilling av den militære avdeling hvor det kollektive og obligatoriske preg er sterkt framtredende framstår nettopp denne handlingen som velegnet dersom en ønsker å utvikle militære riter med preg av civil religion. I någjeldende ordning for bønn på linje vil følgende elementer kunne være med: bønnesignal, lesning fra Bibelen, salme, andakt, kirkens fredsbønn, fadervår og velsignelse. Innenfor denne ramme kan man tenke seg et spekter fra en spesifikk kristen innretning til en mer civil religion-innretning. I en eventuell endret form vil man kunne tenke seg at grunnelementet vil være en andakt i ordets egentlige forstand (andenken = noe å tenke på). Her kan teksttilfanget for andakten teoretisk sett være svært bredt: bibeltekster, tekster fra andre religiøse tradisjoner, dikt, eventyr, sagn osv. Dette kan kompletteres av sanger av både religiøs og sekulær art, samt bønner og/eller poesi. Den som holder bønn på linje vil kunne prege denne med utgangspunkt i egen tradisjon, men hele tiden med den forutsetning at vedkommende taler til personell som er der i en kollektiv og obligatorisk sammenheng og som tilhører ulike tros- og livssynsmessige sammenhenger. Dette betyr også at det ikke nødvendigvis er feltpresten som må holde bønn på linje. Det kan like gjerne være personell fra avdelingen. På denne måte reaktiveres også det opprinnelige utførelsesansvaret for bønn på linje. Det var opprinnelig ikke feltpresten som hadde dette ansvaret, men personellet.

En slik utvikling av bønn på linje vil kunne gjennomføres uansett hvilken modell som velges. I særlig grad vil den likevel kunne sies å målbære sentrale anliggender fra modell B hvor nettopp det kollektive rituelle element understrekes.

8.3.3 Minnemarkeringer

Behovet for ritualer blir i særlig grad aktualisert i forbindelse med ulykker og dødsfall i avdelingene. Dette kan begrunnes både militærpsykologisk og religionspsykologisk. Feltpresten har en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av slike seremonier. Minnemarkeringer vil være et sted der alle møter opp uansett tro eller livssyn, derfor er det viktig at dette blir gjort på en skikkelig måte, samtidig som de tilstedeværende opplever at dette er gjort med respekt for den avdøde – og så langt som mulig i tråd med soldatens tro og livssyn.

Både rammene og innholdet i disse minnemarkeringene har hittil i stor grad hatt et kristent tilsnitt. Dette følger av feltprestenes sentrale rolle og fordi størstedelen av personellet er medlemmer i et kristent trossamfunn. I likhet med hva som er anført under punktet om bønn på linje må det også her drøftes om slike riter skal utvikles i retning av civil religion. Begrunnelsen for dette vil være at avdelingen som helhet har behov for samlende kollektive minneritualer. Et mønster for en slik endring kan være de minnemarkeringene som foregår i forbindelse med falne fra annen verdenskrig. Her kan det spesifikke kirkelige og religiøse tilsnitt variere fra integrert tilstedeværelse i form av andakt, skriftlesning, bønn og velsignelse til helt fraværende. Noe lignende kan sees i den nye markeringen av Forsvarets minnedag.

Det kan imidlertid rettes en funksjonalistisk innvending mot svekkelsen av det spesifikk religiøse i minnemarkeringer, spesielt dersom det har vært dødsfall i avdelingen. Møte med eksistensielle spørsmål vil for mange bli akutt i en slik situasjon. Spørsmålet vil være om en gjennomført civil religion-seremoni vil ha tilstrekkelig bærekraft. Fra et religiøst perspektiv vil det også kunne sies at det vil være en religiøs forpliktelse å være tilstede med det religiøse budskap på dets egne premisser i en slik situasjon. En mulighet som kan vurderes er å skille tydelig mellom obligatorisk fellesmarkering og frivillig minnegudstjeneste. Da kan både det allmenne og det religiøse ivaretas uten kompromisser.

8.3.4 Kirkeparade

Kirkeparade er i likhet med bønn på linje og minnemarkeringer en kollektiv eller avdelingsmessig rite. Forskjellen er at konteksten for denne riten ikke er militær, men kirkelig. Det er den militære avdeling i egenskap av avdeling som kommer til kirke. Kirkeparaden er en rite med lange tradisjoner. Den har stor oppslutning og blir i liten grad problematisert. Noe av grunnen til dette kan være at fritaksretten her er lettere å gjennomføre i praksis. De som ikke ønsker å delta vil ikke bli stigmatisert i samme grad som ved bønn på linje.

Selv om det er civil religion-seremonier knyttet til kirkeparaden som faneføring, kongeønske og fedrelandssang/salme er selve rammen kirkelig liturgisk. Dette innebærer at en omforming av kirkeparaden i retning av civil religion er en mer omfattende problematikk enn det som gjelder bønn på linje og minnemarkeringer. En civil religion-seremoni i kirke vil reise store prinsipielle spørsmål. En annen mulighet vil være å erstatte dagens kirkeparade med en civil religion-seremoni i en militær kontekst, eventuelt supplert med en frivillig gudstjeneste for dem som måtte ønske det. Det vil da være naturlig at dagens militære seremonier i kirke nedtones eller bortfaller.

Et argument for å beholde dagens ordning med kirkeparade er at det er en sentral militær tradisjon som har røtter tilbake til middelalderen og som i særlig grad er knyttet integrert sammen med opprettelsen av en nasjonal hærordning etter krigsordinansen av 1628. Denne ordningen regnes som opprettelsen av den norske hær. Kirkeparaden er en rite som synliggjør denne historiske sammenhengen.

En videreføring av kirkeparaden etter dagens mønster vil være mulig uansett hvilken modell som velges, men vil i særlig grad være knyttet til modell B og C. Velges modell A vil alternativet om å skille mellom obligatorisk ritual og frivillig gudstjeneste framstå som mer nærliggende enn dersom en av de to andre modellene velges. Konklusjonen vil likevel være at det ikke finnes sterke prinsipielle argumenter for å oppheve dagens kirkeparade som ordning. Dette er en rite med sterke tradisjoner og hvor fritaksmuligheten framstår som reell.

8.3.5 Feltgudstjenester

Feltgudstjeneste har i likhet med kirkeparade den kirkelige gudstjeneste som ramme og innhold. Forskjellen er at den konkrete konteksten er militær. Selv om det også på feltgudstjenesten finnes civil religion-seremonier kan dette funksjonelt ikke sies å utgjøre noe bærende element. Begrunnelsen for feltgudstjenesten må sies å kunne forankres i religionsfrihetens kollektive dimensjon og at denne også skal komme til uttrykk i feltforhold og under krig. En endring av feltgudstjenesten i retning av civil religion-ritual vil derfor være svært problematisk. Dette betyr imidlertid at det blir viktig å understreke betydningen av at retten til fritak framstår som reell. I avdelinger hvor det finnes ulike trosgrupper representert vil det prinsipielt sett kunne gjennomføres parallelle feltgudstjenester/tilsvarende.

Det må samtidig understrekes at en utvikling av både kirkeparade og feltgudstjeneste i en mer felleskirkelig og økumenisk retning vil være både mulig og ønskelig. Gitt at den største grupperingen utenfor Den norske kirke er andre kristne trossamfunn vil dette kunne ivareta viktige deler av den nødvendige tilpasningen av Forsvarets religiøse betjening til den generelle samfunnsutviklingen.

8.4 Religiøs synlighet og symbolbruk i Forsvaret

8.4.1 Registrering av trostilhørighet

Forsvaret holder i dag ikke oversikt over hvilket tros- eller livssynssamfunn den enkelte tilhører. Det kan anføres både prinsipielle og praktiske begrunnelser for en slik praksis, knyttet blant annet til personvern. Samtidig kan det argumenteres for at registrering av trostilhørighet kan være ønskelig med tanke på å ivareta personellets religionsfrihet og rettigheter. Det kan her vises til bestemmelsene om krigsgravtjenesten der begravelsesritualet skal være i samsvar med vedkommendes tro. Som beskrevet i kapittel 6.8 vil det være viktig at soldatene og avdelingene er forberedt på dødsfall. Den enkelte soldat bør ha gjort seg opp noen tanker hva som skal skje ved egen død, og bør få anledning til å snakke med representanter for eget livssyn med relevant erfaring.

Det anbefales at det iverksettes tiltak som gjør at trosmessig tilhørighet kartlegges med henblikk på både religiøs betjening og krigsgravtjenesten. Slik tiltak må gjennomføres på en måte som ikke er i strid med sentrale anliggender når det gjelder personvern.

8.4.2 Bruk av korset på flagg, uniform og avdelingsmerker

Forsvaret er en institusjon som preges av utstrakt bruk av visuelle symboler. Noen av disse symboler har historisk sett en bakgrunn i religion. Dette gjelder i norsk sammenheng først og fremst korset. Dette symbolet finnes i det norske flagget, i riksvåpenet og i kongemonogrammet. Det heraldiske korset i det norske flagg kommer historisk sett fra det kristne korssymbolet. Militært personell er pliktige til hilse til flagget, de bærer det norske flagget på sin uniform og bærer også korset på toppen av kongekronen på uniformsmerker. Dette er ikke i utgangspunktet en spesifikk militær problemstilling. Det dreier seg om utformingen av det norske flagg og det norske riksvåpen med tilhørende kongekrone. En eventuell endring av disse nasjonale symboler er en mye større problemstilling enn det som kan drøftes i rammen av denne studien. Det som gjør at disse symboler på en særskilt måte problematiseres her, er knyttet til den tvang som både ligger i allmenn verneplikt, den tvungne bæring av disse symboler på klesdrakt og hilsningsplikten. Personell som ikke har kristen tro, kan ikke fjerne flagget på uniformen, unnlate å hilse til flagget eller ta bort korset på kongekronen på luemerket. Dette vil være tilsvarende det som gjelder en republikaner. Vedkommende vil ikke kunne fjerne kongekronen eller kongemonogrammet.

Noe av den samme argumentasjonen som ble aktualisert i forbindelse med kongeønsket, gjelder også bruken av korset på flagg, uniform og avdelingsmerker. Bæring eller honnør knyttet til disse symbolene må ikke forstås som en personlig tilslutning til en bestemt religion eller en bestemt statsform. En eventuell endring eller modernisering av symbolene i religionsnøytral eller statsformnøytral retning vil måtte gjøres i en bredere samfunnsmessig ramme.

8.4.3 Bruk av særskilte religiøse symboler på uniform

Som vist over er den militære uniform ikke religionsnøytral i ordets egentlige forstand. Dette dreier seg imidlertid ikke om religionsutøvelse, men om at den militære uniform synliggjør og representerer den norske stat. Den religiøse symbolikk kommer som en konsekvens av at det finnes religiøs betinget symbolikk i de heraldiske uttrykk for den norske stat. Et prinsipielt viktig spørsmål i forlengelsen av dette er imidlertid om individets adgang til å bære særskilte religiøse symboler på militær uniform i tillegg til eller isteden for de regulære uniformseffekter. Dette er et spørsmål som i særlig grad er blitt aktualisert i den norske samfunnsdebatten i begynnelsen av 2009. Dette gjaldt konkret spørsmålet om adgang til å bære religiøse plagg som hijab til norsk politiuniform.2Utredningen er i all hovedsak skrevet i 2008, dvs. før den offentlige debatten om bruk av hijab til politiuniform. Da denne debatten tematiserer spørsmålet om religionens plass i offentligheten generelt og i statlige institusjoner spesielt, ville det vært naturlig å reflektere en slik debatt i denne utredningen, men ønsket om publisering gjør at denne konkrete debatten bare gjenspeiles i dette underpunktet.

Et grunnleggende utgangspunkt ved militær uniform er at den skal synliggjøre bæreren som representant for den norske stat, derfor de statlige heraldiske symbolene som må bæres uavhengig av tro. For det andre skal også den militære uniform, som selve begrepet ”uniform” peker på, symbolisere militær enhet. Dette innebærer at sivile og personlige effekter som hovedregel ikke skal bæres på en synlig måte sammen med militær uniform. Grunnprinsippet er i tråd med dette at religiøse og politiske budskap og preferanser ikke skal formidles gjennom uniform. Med tanke på religiøs tilhørighet er det imidlertid i henhold til regelverket gjort to unntak fra dette. For det første har feltprester anledning til å bære geistlig skjorte til tjenesteuniform, for det andre åpnes det i ”Direktiv for tilretteleggelse av religionsutøvelse i Forsvaret” for bæring av det som kalles ikkediskutable religiøse symboler:

Forsvaret gir medlemmer av religiøse trossamfunn rett til å bære religiøse symboler som det enkelte trossamfunn identifiserer som så betydningsfulle (ikkediskutable) i forhold til troen at disse må bæres synlig av vedkommende for å kunne identifiseres som medlem. Slike ikkediskutable symboler spesifiseres av Forsvarets overkommando og tas inn i uniformsreglementet. Særreglene forutsettes ikke å bryte med uniformens hensiktsmessighet for tjenesten. Forsvaret bekoster spesielle uniformsbehov. Særlige forhold tas opp med Forsvarets overkommando.3Direktiv for tilretteleggelse av religionsutøvelse i Forsvaret, 2.3: Uniform.

Hva er så argumentet for en slik åpenhet for ikkediskutable religiøse symboler til militær uniform? Når det gjelder Politiet er det blitt argumentert med at fordi Politiet er uttrykket for statens maktmonopol skal religiøse og politiske preferanser ikke være tillatt til uniformen. I så henseende står Forsvaret og Politiet på lik linje. Forsvaret er det andre uttrykket for statens maktmonopol. Det som imidlertid er en forskjell er at mens Politiet består av personell som frivillig har søkt tjenesten, har Forsvaret ett annet utgangspunkt. Det er når det gjelder førstegangstjeneste ikke basert på frivillighet, men på borgernes verneplikt. Det at førstegangstjenesten er en plikt som staten pålegger borgerne uavhengig av religion innebærer at denne plikten må utformes på en måte som i størst mulig grad tilrettelegger for individets frie religionsutøvelse, herunder også retten til religiøs observans og praksis gjennom klesplagg. Bestemmelsen i direktivet som er gjengitt over kan ses på som en konkretisering av en slik praksis.

8.4.4 Kapeller og bønnerom

Forsvaret har i dag en rekke kapeller som brukes til gudstjenester og kirkelige handlinger. Begrunnelsen for lokaler til religionsutøvelse kan på et overordnet plan forankres i retten til fri religionsutøvelse. I følge Den europeiske menneskerettighetskonvensjon omfatter denne retten også det å «sammen med andre (…) offentlig (…) å gi uttrykk for sin religion (…) ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse».4Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 9. Det kan også vises til 3. Genevekonvensjon som fastsettes at for krigsfangers vedkommende skal det «reserveres passende lokaler til gudstjenester».53. Genevekonvensjon artikkel 34. Selv om disse bestemmelsene ikke kan brukes som hjemmel for Forsvarets praksis overfor eget personell uttrykker de likevel et viktig perspektiv.

Forsvarets kapeller i dag har kirkerettslig en noe ulik status. De fleste kapeller er vigslet til gudstjenestelig bruk for Den norske kirke. Et kapell (Kristiansten minnekapell) er vigslet til økumenisk (felleskirkelig bruk). Noen kapeller er tatt i bruk som kapeller, men uten formell vigsling. For kapeller i Forsvaret gjelder Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25 okt 1991. I disse reglene fremgår det at reglene så langt de passer også får anvendelse på «andre kirker og på lokaler som er innviet til permanent eller midlertidig kirkelig bruk, samt kapeller.»6Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25. okt 1991, § 2a, 2. avsnitt. Reguleringen betinges altså ikke av formell vigsling, men av faktisk bruk. Kirken skal brukes til gudstjenester og kirkelige handlinger og er underlagt tilsyn fra biskopen.7Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25. okt 1991, § 1. I tillegg kan kirken også lånes ut til bruk for andre kristne trossamfunn.8Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25. okt 1991, § 6. I denne forstand vil altså Forsvarets kapeller kunne brukes av de ulike kristne trossamfunn. Når det gjelder annen bruk finnes det ingen rettslig hjemmel for å bruke kapellene til gudstjenester og kirkelige handlinger for ikke-kristne trossamfunn eller livssynssamfunn.

Dette aktualiserer spørsmålet om egnede lokaler for utøvelse av annen tro enn den kristne. Det er eksempler på rom som er blitt stilt til disposisjon som muslimsk bønnerom. Dersom vi legger til grunn at Forsvaret skal reservere passende lokaler til gudstjenester trenger ikke dette nødvendigvis bety at Forsvaret dermed har en plikt til å reservere et lokale til eksklusiv bruk av en bestemt trosretning. Et lokale som er utformet til fleksibel bruk for ulike trosretninger, vil i en viss utstrekning kunne sies å imøtekomme dette. I tråd med likebehandlingsprinsippet bør det arbeides aktivt for lokaler som kan brukes av flere trosgrupperinger. Dette forutsetter imidlertid for det første at slik flerreligiøs bruk ikke medfører at fri religionsutøvelse i realiteten innskrenkes. Med dette menes at en religionsutøvelse i et rom vil kunne medføre at rommet fremstår som kultisk uegnet for en annen religionsutøvelse (eksempelvis forestilinger om kultisk renhet/urenhet i noen religioner). For det andre forutsetter det at rommet fremstår som et fullverdig religiøst rom når religionsutøvelse skjer. Eksempelvis ved gudstjenester for Den norske kirke må rommet ha alter og døpefont osv.

I lys av at Forsvaret allerede har en rekke kapeller blir det et spørsmål om det kunne vurderes å åpne opp og tilpasse Forsvarets kapeller for flerreligiøs bruk. En slik endring har mange prinsipielle og praktiske konsekvenser. Bruken av vigslede kapeller reguleres av et regelverk som legger begrensninger på endringer. Med hensyn til utstyr som skal forefinnes i en vigslet kirke (herunder kapell) reguleres dette av Retningslinjer om liturgisk inventar og utstyr, fastsatt ved kgl. res. av 26. okt. 1990. Her fremgår det at det blant annet skal være alter og døpefont. Det fremgår videre at alt nytt utstyr og all endring og fjerning av utstyr skal godkjennes av kirkelig myndighet (dvs biskopen) eventuelt også Riksantikvaren (det siste har betydning for Akershus slottskirke).9Retningslinjer om liturgisk inventar og utstyr, fastsatt ved kgl. res. av 26. okt 1990. Med andre ord er kirkeeiers (dvs Forsvarets) frihet når det gjelder bruk av og omforming av vigslede kapeller til flerreligiøs bruk relativt innskrenkede. Den eneste muligheten vil være ved avvigsling av kapell. Dette kan gjøres ved nedleggelse av avdeling. Dersom det forutsettes at gudstjenester og kirkelige handlinger skal fortsette i kapellet vil betingelsene for kirkelig avvigsling åpenbart ikke være tilstede. Større frihetsgrader har man ved ikke-vigslede rom som brukes midlertidig som kapell og ved planlegging og bygging av nye kapell/rom.

På bakgrunn av dette vil det anbefales en komplementær løsning der man ved siden av Forsvarets eksisterende kapell legges til rette for nye rom. Disse bør være av permanent karakter og bør utformes på en slik måte at de kan brukes av flere trosgrupperinger. Ved bygging av nye kapeller vil det kunne utgjøre et alternativ å tilpasse disse rommene til en flerreligiøs bruk.

8.5 Drøfting av organisatoriske konsekvenser

Både av hensyn til religiøs betjening og religiøs tilretteleggelse vil det være behov for å drøfte en bredere tilsettingspolicy for geistlige i Forsvaret enn den som er gjeldende i dag. En fullverdig religiøs betjening forutsetter nærvær i Forsvaret. Det samme gjelder religiøs tilretteleggelse. Vi har ovenfor drøftet prinsipielle og praktiske grunner for å ansette personell fra andre tros- og livssynssamfunn i Forsvaret. Vi har også sett på mulige måter å gjøre dette på, slik at dette personellet kan være et supplement og i noen sammenhenger et alternativ til FPK. Dersom Forsvaret velger å knytte til seg slikt personell, må en i neste omgang se på hvordan det i praksis skal gjøres. Skal FPK fungere som i dag uavhengig av dette eller vil det være ønskelig med en omorganisering av hele den religiøse betjeningen? I praksis blir spørsmålet om det skal opprettes ett felles korps under felles kommando, eller skal hvert trossamfunn som blir representert i Forsvaret danne sin egen organisasjon/korps. Det blir her viktig å skille mellom kommando og tilsyn. Tilsynsmessig vil alle feltprester ligge under sine respektive menigheter/organisasjoner – på samme måte som prester i FPK i dag, som ikke tilhører Den norske kirke, har kirkelig tilsyn av sitt kirkesamfunn/biskop.

Vi vil avslutningsvis se på de praktiske følgene dette vil medføre i lys av modellene som tidligere er presentert. Modell A beskriver en oppdeling av den religiøse betjeningen, der det opprettes et religions- og livssynsråd som et bindeledd mellom Forsvaret og kirkesamfunn/ menigheter, samt et felles stabsmessig ledd. På denne måten kan FPK fortsette omtrent som i dag, men slipper mye av ansvaret for tilretteleggingen for andre, selv om en nok i praksis vil måtte fortsette med en del av dette. Legger vi til grunn den matematiske fordelingen av feltprestressurser ser vi at denne modellen vil kreve store forvaltningsmessige ressurser og bli byråkratisk. Dette kan gå ut over ressurser til utøvende og tilretteleggende tjeneste. FPK vil i kraft av størrelse bli så dominerende at feltpresttjenesten fra andre tros- og livssynssamfunn vil bli marginal. FPK vil i praksis måtte videreføre store deler av nåværende tilretteleggerfunksjon. Det er videre vanskelig å se hva det skisserte råd kan utrette annet enn å være et prinsipielt organ, og et organ der en diskuterer hvordan religiøs og livssynsmessig betjening av Forsvarets personell kan foregå. Et slikt råd kan derfor opprettes uavhengig av hvilken modell en velger. Det kan uansett være hensiktsmessig med et rådgivende organ, som ligger på utsiden av den formelle strukturen – og som kan gi råd både til forsvarsledelsen og til de som utøver betjeningen.

Vi har ovenfor argumentert for at tilknytning og tilstedeværelse er viktige suksessfaktorer for å lykkes. Suksessfaktoren i denne sammenhengen må være om personellet kjenner seg ivaretatt på en god måte, der den eksistensielle konteksten blir tatt på alvor. Dette fordrer også at personellet som forestår denne betjeningen, koordinerer og samarbeider. Dette blir ikke minst viktig om en velger en løsning med flere deltidsansatte i regionale stillinger framfor færre heltidsansatte i mer sentrale stillinger. Dette kan tale for en modell der en integrerer virksomheten i størst mulig grad (modell B). Det kan tenkes at FPK kan operere med flere underavdelinger, lederen i religions- og livssynsavdelingen kan da ligge på nivå tilsvarende som sjefsprestene i de ulike forsvarsgrenene. RL-avdelingen vil med fordel også kunne ha en liason-prest fra FPK i sin avdeling. Det vil i praksis bli små endringer i organisasjonen, annet enn at FPK får tilført en ny underavdeling. I en slik modell vil alle bli kommandomessig og feltprestfaglig underlagt sjef FPK, og tilsynsmessig stå under sine respektive tros- og livssynssamfunn. Det vil være naturlig, men ikke nødvendig at sjef FPK er prest i Den norske kirke.

Modell C beskriver en modell som tar utgangspunkt i dagens situasjon, men der en ser for seg en utvidet adgang til å tilsette geistlige fra andre kristne kirkesamfunn. En fortsatt institusjonell tilknytning til Den norske kirke vil vanskeliggjøre tilsetting fra andre religioner og livssyn. Selv om denne modellen i praksis vil kunne fungere en tid framover, vil det i økende grad bli problematisk å leve med en situasjon der det eksisterer et sammenfall mellom Den norske kirkes rituelle tilstedeværelse i Forsvaret og Forsvarets egen struktur for religiøs betjening av alt personell. Gitt de prinsippene som er lagt til grunn over, synes det som man uansett vil måtte bevege seg i retning av modell B, dvs. en modell der geistlig personell fra ulike tros- og livssynssamfunn er organisert i en felles struktur. Det aktualiserer igjen forholdet mellom feltprestfaglig/ kommandomessig styring og geistlig tilsyn. I lys av dette kan det framstå som uheldig at sjef FPK samtidig er tilsynsperson for Den norske kirkes prester i Forsvaret.

Dette kapittelet har hatt praksisfeltet som utgangspunkt. Ut fra dette kan det synes som vi vil være mest tjent med en organisasjon som gir rom for stegvise endringer i tråd med behovene i Forsvaret og blant personellet i Forsvaret.

8.6 Oppsummering

  • Det bør vurderes å allmenngjøre kollektive og obligatoriske ritualer i Forsvaret i retning civil religion. Dette gjelder riter som bønn på linje og minnemarkeringer. Kirkeparade og feltgudstjenester videreføres som i dag, men med understrekning av fritaksretten
  • Det bør vurderes å åpne opp for en målrettet kartlegging av trossamfunnstilhørighet på militært personell
  • Det er behov for etablering av lokaler for religionsutøvelse ved siden av eksisterende kapeller. Nybygg bør vurderes med henblikk på fleksibel bruk
  • Tilsetting av geistlige i Forsvaret kan enten foretas ut fra matematiske, symbolske eller religionsnøytrale kriterier. Ved matematisk fordeling av feltprestressurser på tros- og livssynssamfunn vil dette innebære 54 til Den norske kirke, 3,5 til andre kristne trossamfunn, 1,25 til muslimske trossamfunn og 1,25 til Human-Etisk Forbund.
  • Nærhet til avdelinger og praksisfelt er avgjørende. En ny avdeling ved siden av FPK vil trenge tid og ressurser på å gjøre seg synlig og effektiv.
  • Et integrert korps vil gjøre det lettere å samordne
  • Den direkte tilsynslinje fra Oslo biskop vil kunne endres til å gjelde opp mot den enkelte prest med tilhørighet i Den norske kirke. Stillingen som feltprost vil dermed ikke nødvendigvis være Sjef FPK.
  • Et Religions- og livssynsråd vil kunne opprettes uavhengig av valg av modell
  • Sentralt ansatte med tilhørighet til ulike tro og livssyn vil gi gode muligheter for tilrettelegging på et overordnet plan
  • Flere regionale deltidsansatte vil gi muligheten for mer praktisk tilrettelegging og utføring, samt en sterkere lokal forankring
  • Soldater står i en virkelighet der eksistensielle spørsmål blir mer nærgående enn i andre sammenhenger, det vil derfor være avgjørende at Forsvaret gir dem mulighet for å praktisere sin religion/livssyn. Gudstjenester og kirkelige handlinger i avdelingene vil derfor være viktig. Andre religioner og livssyn bør også ha mulighet for dette ved høytider og der det vil være naturlig.

Fotnoter   [ + ]

1. Jfr. TJ 14 – 3, Reglement for den indre tjeneste, Pkt 47. Bønn: (…) Bønn bør være kunngjort for personellet før oppstillingen. Personell som ikke ønsker å delta, får tre av før bønnen (eller slipper fortrinnsvis å stille) uten å måtte begrunne sitt ønske. (…).
2. Utredningen er i all hovedsak skrevet i 2008, dvs. før den offentlige debatten om bruk av hijab til politiuniform. Da denne debatten tematiserer spørsmålet om religionens plass i offentligheten generelt og i statlige institusjoner spesielt, ville det vært naturlig å reflektere en slik debatt i denne utredningen, men ønsket om publisering gjør at denne konkrete debatten bare gjenspeiles i dette underpunktet.
3. Direktiv for tilretteleggelse av religionsutøvelse i Forsvaret, 2.3: Uniform.
4. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 9.
5. 3. Genevekonvensjon artikkel 34.
6. Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25. okt 1991, § 2a, 2. avsnitt.
7. Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25. okt 1991, § 1.
8. Regler for bruk av kirken, fastsatt av Kirkemøtet med hjemmel i kgl. res. av 25. okt 1991, § 6.
9. Retningslinjer om liturgisk inventar og utstyr, fastsatt ved kgl. res. av 26. okt 1990.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.