Å drikke te med «taliban»

Presten som liaison overfor det religiøse lederskapet i Afghanistan

Det er en onsdag i februar. En disig sol jager bort nattefrosten og gatene i Meymaneh blir mer gjørmete enn sørpete. Inne i madrasaen sitter rektor, Faryab-provinsens fremste islamske skriftlærde. Kanskje forbereder han fredagens preken. Hva skal han si? På mandag ble to av hans nærmeste medarbeidere arrestert, to høyt respekterte maulawier, anklaget for korrupsjon. Nå sitter de i fengselet, under stadige forhør med beryktede korrupsjonsjegere. Han har vondt av dem. Og han er bekymret for hva folk tenker. Hva skal han si i moskéen på fredag?

To pansrede biler dundrer gjennom gaten utenfor madrasaen. De setter ned farten. Skal de hit? Nei, der passerte de. To minutter senere kommer de tilbake. Denne gangen stanser de utenfor. Ut av den ene bilen velter det soldater. De tar oppstilling foran inngangen til madrasaen. Har de kommet for å arrestere flere? Er de ikke fornøyde med de to som sitter i fengsel allerede?

En soldat åpner bakdøren på den andre bilen. To offiserer klatrer ut. De strekker litt på bena og kikker seg rundt i gaten. Det er stille, lite folk. Den eldste offiseren kikker inn i skolegården. Der er ikke en sjel. Alle holder seg innendørs. Han sier noen ord til en av soldatene. De to offiserene går inn gjennom porten til madrasaen, tar til høyre etter brønnen og går mot rektors kontor. De beveger seg rolig. Det er tydelig at de vet hvor de skal.

Inne hos rektor våger man nesten å puste lettet ut. De to offiserene har vært på besøk før.I hvert fall kjenner man igjen den ene, han med det hvite armbindet. Da må den andre offiseren være tolken. Hvilke krav kommer de med? Kommer de for å kreve penger? Vil de stenge madrasaen?

Samtalene med religiøse ledere i Faryab er en utfordring på mange plan. Her hjemme har mye av bekymringen ligget på spørsmålet om dette er slikt som prester kan gjøre. Det er ingen tvil om at presterollen utfordres i denne tjenesten. Formålet med denne artikkelen er å identifisere hva denne utfordringen er.

Liaisontjenesten – en beskrivelse

Hvem er de religiøse lederne?

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Og landet trenger, etter våre begreper, til utvikling. Med det mener vi bygging av en samfunnsmessig infrastruktur både materielt og sosialt. Det finnes ikke noe veinett som kan bære tunge kjøretøyer, eller det er svært dårlig utbygd. Det finnes ikke flyplasser som kan ta ned store jetfly. Det finnes ikke noen jernbane. Det finnes få skoler, hvor barna kan lære å lese og skrive, eller hvor de kan lære om verden utenfor. Folk flest mangler innlagt vann, har utedo og går i møkkete klær. I hvert fall sammenlignet med den standard vi er vant til hjemme i Norge – i en vanlig borgerlig virkelighet.

Selv om det ikke finnes noen velferdstat, finnes det sosiale strukturer. Det finnes også organisasjoner som begrenser og til en viss grad lykkes å monopolisere makt- og voldsbruken. På den sekulære side finner vi sterke menn som organiserer folk i mer eller mindre synlige nettverk og organisasjoner. De omtales gjerne som narkobaroner eller krigsherrer. Noen av dem har forskjellige posisjoner i regjering og det sentrale statsapparat. De med mindre innflytelse står utenfor, men har likevel lojale kontakter i den nye administrasjonen, lokalt og sentralt. Disse nettverkene kan være organisert som en mafia, men de største krigsherrene har også offentlige organisasjoner, partier, som ivaretar deres interesser og organiserer tilhengere i byer og landsbyer. Det brukes lite vold i det daglige – men trusselen kan nok være der i enkelte tilfeller.

Hovednæringsveien i Afghanistan er, offisielt, landbruk. Men for den urbane befolkning er handel og kjøpmannskap viktig. Landet har nærmest monopol på produksjon av opium og heroin. Afghanistan leverer ni av ti brukerdoser til det internasjonale markedet. Det sier seg selv at opiumsøkonomien er stor. Mange lever direkte av å selge tjenester i den forbindelse, enda flere lever av å selge mat og klær til smuglerne og deres medarbeidere.

Selv om narkobaronen ikke bruker eller truer med voldsbruk, kan han skru igjen pengekranen, hvilket betyr sultedøden for mange familier. Det er ingen tvil om at denne industrien virker disiplinerende. Det er i alles interesse å opprettholde ro og orden, også når politiet er fraværende. Samtidig er det mye småkriminalitet. Mopeder og hester stjeles, det naskes og ranes som i alle lovløse byer og bygder. Så lenge det ikke hindrer narkotrafikken, er det ingen storkarer som bryr seg.

I dette samfunnet, hvor flesteparten ikke kan lese eller skrive, har den lokale mullaen stor innflytelse over folk og opinion. Han har tilgang på informasjon. Dessuten oppfattes mullaene av mange som pålitelige. Og de har begravd bestemor og onkel – og to småsøsken. De er nok litt strenge, men de står han av, åndelig talt. I Faryab er en mulla en realtivt lite skolert landsbyprest. Litt karikert kan mullaen noen koranvers, nok til å kunne lede bønnene, men den reelle leseferdigheten kan variere. Men det begynner der. Evner de å få folket med seg, evner de å engasjere menigheten, ja, da finner man alltid en mulighet for å få gitt dem videreutdanningen som kreves for å bli maulawi. I Faryab finnes det én maulawi-skole, og denne madrasaen ligger i Meymaneh. Samtidig har mange av de sentralt plasserte maulawiene studert i utlandet, gjerne Pakistan (på saudi-finansierte madrasaer), muligens også i Egypt.

Hver landsby har minst en mulla. Mullaens lønn kommer fra menigheten. Mullaen går fra hus til hus og leser et koranvers en gang i uken. Og man stikker til ham 100 afghani, eller om lag 2 US$ – det er en anselig sum, for en arbeider en daglønn. For en hel husstand er det jo overkommelig, men i tillegg til alle andre utgifter blir det jo en byrde. Men folk tør ikke si nei når mullaen kommer. Jeg antar at de lokale mullaene forventes å bringe vesentlige deler av denne inntekten oppover i systemet, og dette gir sjefsmullaen (maulawien) i distriktet en anstendig inntekt, og på provinsnivå er de relativt velstående.

Gjennom et tett nettverk med hyppige møter med te og samtale, har det muslimske presteskapet god tilgang på informasjon. De er også rimelig samstemte og alltid samsnakkede. En tør anta at også der gjelder regelen om at noen har snakket sammen.

Fra Faryab-provinsen reiser to sentralt plasserte maulawier til stor-shuraen i Kabul hver måned. Nettverket av mullaer og maulawier er ikke begrenset til provinsen, men utgjør altså et nasjonalt nettverk, med månedlige møter over flere dager. Når de kommer hjem, er det så møter i provins-shuraen, hvor representanter fra alle distriktene møtes. Og så igjen i distrikts-shuraene («kommunalt» nivå). På denne måten styrkes og bekreftes et tett og forpliktende nettverk som er felles for hele Afghanistan, ja helle den sunni-muslimske verden, og som strekker seg helt ut til den minste landsby i den fjerneste avkrok

Hva er liaisontjeneste?

Jane’s Dictionary of military terms definerer ordet liaison som: «That contact or intercommunication maintained between elements of military forces to insure mutual understanding and unity of purpose and action», og forbindelsesoffiseren, liaison officer, slik: «An officer, spesially trained as such, to carry out these [liaison] duties, and to convey his commander’s orders to subordinates, obtain and transmit information to and from subordinate an flanking units and formation and generally to act as the eyes, ears and mouth of his commander.» I denne artikkelen vil begrepet liaison brukes i en videre betydning, i samsvar med dagens språkbruk, om kontaktvirksomhet overfor sivile og eksterne enheter og personer. Jane’s definisjoner vil derfor måtte tilpasses noe, men de gir en pekepinn på hvilke utfordringer prest står overfor i denne tjenesten.

Formålet med denne artikkelen er dels å gi en beskrivelse av tjenesten slik den til tider har vært utført, dels å trekke frem noen pastoralteologiske perspektiver. Det er et ønske at denne artikkelen skal bidra til bevisstgjøring og debatt blant kollegene. I så måte kan George Adams «Chaplains as Liaisons with Religious Leaders» anbefales som en alternativ tilnærming. Adams forteller en rekke historier om prester som har bistått med vellykket tilrettelegging i kriser og kritiske situasjoner. Kontaktvirksomheten som beskrives i denne artikkelen er imidlertid av mer varig karakter, det er mer en diplomattjeneste enn kriseintervensjon. Adams understreker viktigheten av at prestens bidrag har noe av unntaket og tilfeldigheten over seg. I de stridssituasjonene hvor hans fortellinger hentes, er dette uproblematisk. For et Provincial Reconstruction Team, som nettopp skal søke å fremme stabile samfunnstrukturer, vil stabilitet, planmessighet og forutsigbarhet være sentrale begreper. Prestens kontakt med lokale, religiøse ledere vil derfor ikke ha den samme «ad hoc»-karakter. Adams nevner imidlertid noen utfordringer av juridisk karakter som uansett gjelder for prestetjenesten, men som ikke diskuteres her. Jeg har valgt å legge vekten på de pastoralteologiske og praktisk-pastorale problemstillingene.

Hvordan foregår kontaktvirksomheten?

En plan for kontaktvirksomheten?

Det er hensiktsmessig å ha en plan og en idé for kontaktvirksomheten, særlig de eksterne besøkene. Samtidig kan ikke alt planlegges. Afghanere er høflige, og ber man om å få komme på besøk, sier de alltid ja, selv om det noen ganger kan vise seg vanskelig å finne en dag som passer.

Planen må følgelig være enkel og skisseaktig, heller peke ut retninger og mål enn detaljerte resultater og enkelthendelser. Og den må formidles videre til etterfølgeren. Feltpresten forsvinner etter et halvt år, mens våre samtalepartnere blir. De har kjent alle de foregående feltprestene – og husker dem med navn.

Besøk i leiren

Dersom feltpresten tar initiativet til et møte, har man gjerne en tanke om hva man skal snakke om. Dersom kontaktpersonen ringer, må man gjette. Tolken avtaler tid. Når det er et besøk i leiren, må man sørge for å reservere møterom og fortrinnsvis bestille frukt, mineralvann og te fra kjøkkenet – med mindre det er ramadan.

Helt nyankommet til Meymaneh, står jeg i porten sammen med min forgjenger. Vi speider etter en besøkende. Han skal komme ridende på et moderne esel – en moped. Etter ganske mange mopeder som bare passerer ute på veien, kommer det en som svinger inn til oss. Han har digre solbriller og skjerfet foran resten av ansiktet. Når han kommer til porten, kikker han seg rundt før han tar ned tørklet og avslører ansiktet. Han måtte bare sjekke at det ikke var noen lokalt ansatte der. Besøket hans er hemmelig.

Inne på møterommet tør han litt opp. Det er for så vidt en praktisk sak, dette. Han har tullet seg inn i et ullteppe, det varmer noe, men er ikke vindtett. Og han har kjørt langt på mopeden. Helt fra byen hvor han jobber som assistent for en respektert maulawi.

Sjefen hans er litt skeptisk til alle disse utlendingene, kan han fortelle. Men han tror at dersom vi møtes, så skal vi nok bli venner. Men foreløpig må det altså litt hemmelighetskremmeri til. Og han har sagt at han skal til legen inne i Meymaneh. Ja, kanskje vi kunne se litt på det også, vi har jo lege her i lerien, har vi ikke?

Det er ikke alltid så godt å vite hva som er hva. To norske prester lytter, stiller spørsmål, noterer, mens tolken oversetter så godt han kan. Spørsmål og svar repeteres for å få bekreftet at man har forstått riktig. Våre afghanske venner har en tendens til å komme med lange utredninger.

Det er ikke alle besøkene som er like spionaktige. Tvert om. Vanligvis kommer våre gjester til leiren med drosje. De er kanskje ikke så rike at de har egen bil og sjåfør – eller de har en fast sjåfør. Det kan jo være en onkel eller en kjenning som skylder dem en tjeneste. Og det kan være en som holder tett om hvor de er. Man kan bare gjette.

Når tiden for besøket nærmer seg, må det kontrolleres og dobbeltsjekkes at møterommet er ledig, frukten må hentes og papir og skrivesaker legges fram. Og man må allerede ved frokosten ha forvisset seg om at tolken fortsatt har tenkt å være med. Tiden er der. Sikkerhetsbestemmelsene foreskriver skuddsikker vest når man går utenfor den indre porten. Noen ganger syndes det mot denne regelen. Gjesten, de lokalt ansatte og tolkene går ubeskyttet – og man vil jo gjerne gi inntrykk av å ha kontroll. Ute i ytre port må man belage seg på å vente. Etter vel tyve minutter ringer det i tolkens mobiltelefon. «Kommer straks,» så hadde han ikke glemt det. Straks betyr minst ti minutter.

Ute i porten håndhilser man, smiler og utveksler de alminnelige høfligheter. Mens man spaserer i sikkerhetssonen, gjennom indre port og bort til administrasjonsbygget, har man passelig med tid til å hilse fra foregående feltprest, spørre om hvordan det står til og fortelle om været hjemme i Norge, som helst er enda kaldere vinterstid – eller høflig besvare spørsmål om hvor svalt det var sist man var hjemme på permisjon.

Inne på møterommet tar man plass rundt bordet. Afghanerne tar gjerne av seg skoene og legger bena i kors på stolen. Det virker ikke spesielt behagelig – men det å sitte på stol er vel like fremmed som for oss å sitte på gulvet. Man kommer raskt til saken. Det er viktig å gjøre gode notater, for tolken kan ikke forventes å huske noe særlig av samtalen. Her må det til en veksling mellom tålmodighet og iver. Man må aldri love noe på vegne av PRT, med mindre det er avklart med sjefen på forhånd. Og det er ikke så lett å unngå løftene, når den durkdrevne setter i gang sitt manipuleringsapparat. Det er en fordel med forhandlingserfaring. Møtene er også hyggelige. Man smiler, utveksler morsomheter og som oftest er det et ønske fra begge parter om å ta vare på en god stemning.

Feltpresten reiser på besøk

Når feltpresten kommer kjørende med tolk og eskorte, er det en imponerende kortesje som kommer. Og det faktum at man kommer med militær tolk, understreker at det er en viktig representant for PRT som her har tatt bryet med å besøke maulawien. Det er viktig at besøket har et klart formål, både fordi sikkerhetssituasjonen kan være vanskelig og alle turer ut av leiren er belastende for det involverte personell, men også fordi dette handler om avdelingens oppdragsløsning og anseelse i det afghanske lokalsamfunnet.

Vi er på langtur. Fra baksetet i en Toyota Landcruiser skimter jeg en rundkjøring rett foran. En fontene i midten, og et lite hageanlegg – det hele er dekket av ti centimeter snø. Det er en stor rundkjøring med små forretninger langs utsiden av sirkelen. Veien går rett bortover, rett gjennom rundkjøringen. Dette er Ringveien. På tvers, i rett vinkel, går en annen vei. Når vi passerer, ser jeg at veien til venstre bare er hundre meter lang. Den ender i en port og en moské ligger bak porten. «Er det dit vi skal?» spør en lett anstrengt løytnant. «Jaaa,» jeg drar litt på det. Jeg har jo aldri vært her før. Hvorfor skal jeg vite hvor madrasaen er? Men den er nok i nærheten av den største moskéen, foreslår jeg. «Ja, dette er den største moskéen.» Løytnanten forsøker ikke å skjule sin noe undrende holdning overfor prester på tur. Hvordan kan man legge ut på tur uten å ha fått bilder av bygningen man skal besøke?

Vi passerer rundkjøringen, som altså er sentrum i landsbyen. Kolonnen vår feier gjennom rundkjøringen og ut på de øde slettene igjen. Midt ute på et jorde stanser vi. Tolken kikker seg rundt og godkjenner stedet. Det er tissepause i veikanten. Jeg våger meg ned veiskulderen og litt utpå det snødekkede jordet. Joda, snøen smelter i et lite hull foran meg her også. Det er nesten som å være i Norge, bortsett fra at de hvitkledde fjellene er nakne, uten trær eller busker. Vi laster opp, snur bilene og kjører inn i landsbyen igjen. Denne gangen svinger vi til høyre, og stanser utenfor porten og moskéen.

Lagføreren, en kaptein, tolken og jeg tusler innforbi porten. Det er stille der. Tolken snakker til et par elever som henter vann til den rituelle vaskingen. Joda, der kommer også et par voksne menn, jeg kjenner først ikke igjen min kontakt. Han ønsker oss velkommen. Vi går bort til hovedlærerens kombinerte kontor og klasserom. I det gjørmete vindfanget tar man av seg støvlene. Det er en utfordring å få løsnet snøringen, tatt av seg støvlene og manøvrert seg inn i møterommet, hvor det er teppe på gulvet. Jeg forstår hvorfor det ikke er populært med militære som tramper inn med støvler. Her er teppene nye og rene. Det glinser i nye polyestertrekk på vatteppene vi sitter på. I det hele oser det av velstand her inne.

Første gangen man møtes, kan man ikke ha noen forventning om fortrolighet. Det kreves at relasjonen etableres før man kan åpne seg og vise tillit. I dette eksempelet var jeg den første representant for PRTen som besøkte denne madrasaen – det ble jeg i hvert fall fortalt. Hovedlæreren hadde nok møtt europeere tidligere. Men neppe hatt dem på besøk på egen madrass, bosktavelig talt. Vi fikk i hvert fall etablert en relasjon, selv om jeg nok hadde håpet noe mer innhold i samtalen. De fleste besøkene var i hovedmadrasaen i Meymaneh, for å besøke rektor på maulawi-skolen. På grunn av de arrestasjonene som streifes i innledningen, hadde vi et litt anstrengt forhold.

Besøkene krever et ganske stort apparat. Og her hjemmefra ser man også sikkerhetsrisikoen tydeligere. I situasjonen opplevdes ikke risikoen spesielt stor. Og den var jo definitivt ikke større enn risikoen man uansett utsatte personellet for når de fartet rundt i provinsen. Men det er ingen enkel oppgave å ta med seg et lag og en tolk når man vet at det kan smelle.

Samtidig må det jo noteres at det er interessant å se maulawiene «hjemme» – altså på kontoret. Og det er en litt annen samtale når de sitter sammen over tekoppen, med medarbeidere og kolleger og studenter rundt. Besøkene har også betydning som signaler om at PRT legger vekt på kontakten og har vennskapelige relasjoner med maulawiene. Dette er imidlertid et tveegget sverd, og gjør at man bør utvise en viss moderasjon i besøkstjenesten.

Rent praktisk sitter man altså på et vatteppe, med bena i kors. De lange skjorteflakene brukes da til å dekke over bena, av hensyn til sømmeligheten. Etter en kort runde med håndhilsing, sitter man stille, gjerne i et par timer. Og samtalen går og teen skjenkes. For samtalene gjelder for øvrig det samme som når man får besøk i leiren.

Oppfølging og etterarbeid

Enten møtene foregår i leiren eller man er ute på besøk, så tar det på. Etter en intens time er det behov for en pause, litt luft og bevegelse. Har man sittet på gulvet, med bena i kors, så kribler det i leggene når man reiser seg.

Min erfaring er at det er best å skrive rapporten i to omganger. Kanskje trenger man en liten luftepause etter møtet, har man vært ute, vil turen tilbake til leir gi litt adspsredelse. I dette landet er jo alt man ser fra bilvinduet spennende – i hvert fall for en «leirnisse.» Men det er greit å komme i gang med rapportskrivingen, særlig den refererende delen, relativt raskt.Når referatet kommer på skjermen, kommer også kommentarene og den begynnende analysen relativt greit. Men man skal ikke gjøre seg ferdig for fort. Eller i det minste la rapporten ligge til dagen etter før man sender den. Det er alltid ett eller annet som dukker opp i løpet av kvelden og natten.

Rapporten er svært enkel. Hvem snakket man med? Hvor? Hva ble sagt? Eventuelt altså supplert med noen kommentarer eller analyser i et eget avsnitt til slutt. Rapporten sendes til sjefen, stabsjefen, de sivile rådgiverne og etterretningscella, som har arkivansvar for slikt materiale.

Dersom våre afghanske kolleger har hatt viktige eller presserende saker på hjertet, kan det være nødvendig å følge opp dette og sikre at de får svar eller at informasjonen faktisk når fram til de rette stabsmedarbeiderne.

Hvorfor snakker vi sammen?

Da norske styrker deployerte på Balkan, hadde avdelingenes personell god kontakt med lokalbefolkningen, man videreførte tradisjonene fra Libanon. Så lenge man fulgte gjeldende sikkerhetsbestemmelser, kunne man bevege seg fritt i nærområdet. Og det var tillatt å ta en tur innom den lokale kaféen for et glass og en prat.

I en slik situasjon var det også naturlig for feltprestene å holde kontakt med de lokale religiøse ledere. Det kan synes som om denne kontakten var motivert ut fra prestens nysgjerrighet og høflighet, uten at det lå klare, operative hensikter bak dette. Enkelte feltprester kan også ha sett kontakten med lokale kolleger som hensiktsmessig med tanke på å distribuere egeninnsamlet, økonomisk og materiell hjelp til lokalbefolkningen.

Om det så dukket opp en og annen muslimsk leder, i tillegg til de romersk-katolske og serbisk-ortodokse, ble det sett på som interessant – og stemningen var formodentlig preget av velvillig religionsdialog.

Det muslimske presteskapet i Afghanistan forvalter en betydelig innflytelse i lokalsamfunnene. I mindre utviklede deler av landet, som Faryab-provinsen, er makten relativt større. Ved siden av lokale/regionale krigsherrer og narkobaroner utgjør de et stabiliserende og regulerende element. De har også en struktur som både er fleksibel og tilpasningsdyktig – og konserverende og stabil. Som hovedtendens er deres makt retorisk basert – det er i hvert fall det offentlige bildet.

ISAF/PRT er en ny aktør i denne samhandlingen. Og ISAFs tilstedeværelse med soldater, altså håndfaste maktmidler, truer med å endre den eksisterende (om enn skjøre) balanse mellom presteskap og krigsherrer.

Selv om presteskapet er samsnakket og enhetlig, er det også diskusjoner innad i deres miljø. Noen ønsker å bevare tradisjonelle samfunnstrukturer, mens andre ser behovet for nytenkning og nye strukturer. For de virkelig konservative er all ekstern kontakt betenkelig, mens de progressive ser nye tanker og mennesker som en mulighet til reorientering.

Uansett hvor man er i forhold til konservatisme og utviklingsvilje, vil det være interessant med kunnskap om hva ISAF bedriver. Men det er ikke nødvendigvis så interessant med formelle møter med norske offiserer. Vesentlig informasjon kan hentes gjennom annet etterretningsarbeid ­– observasjoner av bevegelser eller debriefing av lokalt ansatte.

For de progressive er ikke ISAF eneste mulighet for nye tanker og idéer. Al Qaida, wahabbisme og andre saudi-finansierte personer og bevegelser reperesenterer også en nylesning av Koranen – og vil nok som oftest bli oppfattet som en nærmere alternativ. De representerer et modernisert islam, uten knefall for vestlig umoral.

Kan man tenke seg at noen i dette nettverket ønsker å ha kontakt med ISAF/PRT for å bidra til utvikling og levekårsforbedring etter vestlig modell? Vil de i så fall våge å si det høyt og argumentere for det?

Sett fra feltprestens side kan motivasjonen for samtale og kontakt også ha mange fasetter. Kontakter utenfor leirgjerdet gir prestisje innad. Det er klart at det er spennende å sitte med bena i kors og drikke te med ekte maulawier, med langt skjegg og hvite turbaner. Uten disse mer personlige og ikke-tjenestlige motiver finnes det etter mitt skjønn fire eller fem muligheter:

Religionsdialog

For det første kan man tenke seg muligheten for religionsdialog. Man må imidlertid spørre seg hva man legger i begrepet religionsdialog. Det teologiske utbyttet av samtalene var ikke stort. De som oppsøkte presten i leiren, hadde helt andre og mer praktiske motiver og temaer. Det var derfor liten interesse for å svare på generelle spørsmål om islam og korantolkning. Når feltpresten oppsøkte madrasaen og hovedlæreren der, var samtalen langt mer teologisk, men noen dialog kan det knapt kalles. Det kunne veksle mellom utspørring og lange enetaler om noe som fremstod som detaljer i Koranen.

Det er imidlertid ikke lett å si hvor uinteresserte de er i teologisk samtale. Selv med militær tolk (som er de beste, stort sett) blir det omtrent umulig å få oversatt de nødvendige nyanser og finesser. «Skille» og «skjelne» blir sjelden noen forskjell – for å ta et klassisk, luthersk eksempel. En må derfor ta med i betraktningen at det egentlig ikke er mulig med noen akademisk eller lærd samtale. Tregheten i oversettelsen gjør også at samtalen mister sin naturlige dynamikk. Først presenterer feltpresten et forberedt (og relativt kort) innlegg, hvorpå tolken oversetter dette. Så kommer et langt svar, gjerne på tre til fem minutter, som oversettes (på i underkant av ett minutt). Når feltpresten forsøker å formulere en kommentar eller et oppfølgende spørsmål, er den muslimske teolog allerede langt av gårde i sin neste tale.

Utvikle relasjonen mellom PRT og det religiøse lederskapet

Dersom man ikke legger for stor vekt på det teologiske utbyttet av samtalene, men mer på det relasjonelle, kan man se et annet rasjonale i samtalene og besøkene. En jevn kontakt er av interesse både for PRT og for det lokale presteskapet som en diplomatisk kontakt, slik at det er mulig å ta opp viktige eller aktuelle spørsmål ved en senere anledning. For begge parter vil det imidlertid være viktig med en viss protokoll rundt kontakten. Når representanter for PRT besøker madrasaen, viser man også respekt. Overfor befolkningen viser man også at man regner med det religiøse lederskapet, og de fremstår som viktige aktører.

Etterretning

Den tredje motivasjonen er den etterretningsmessige. For etterretningen vil prestens kontakt med lokale «kolleger» gi verdifull informasjon både om aktuelle hendelser og om de grunnleggende strukturer i det afghanske samfunnet. Denne informasjonen kommer gjennom spørmsål som stilles, ytringer og saker som maulawiene tar opp. Og den kan komme gjennom observasjoner av mer tilfeldig eller praktisk karakter.

Psyops

Den fjerde motivasjonen er muligheten til påvirkning og informasjonspredning, såkalte «psychological operations.» Gjennom praktisk samtale kan presten formidle vesentlig informasjon fra avdelingen til det religiøse lederskapet. Hvorvidt den kristne presten har en større troverdighet, slik at et eventuelt budskap tillegges større vekt, kan diskuteres.

«Good will» og PR

Det femte punktet er mer en arbeidsmåte enn en motivasjon. I tidligere kontingenter har man invitert en større gruppe maulawier og mullaer til lunsj i PRT-leiren. På denne måten kan de komme inn i leiren, bli kjent med avdelingen og man har en mulighet til å formidle saklig informasjon direkte til et større antall religiøse ledere. Det må videre antas at dette gir relasjonene et mer vennskapelig preg. Et slikt tiltak vil også sees som en vilje til å være en integrert del av det afghanske samfunnet og kulturen, med respekt for tradisjon og gjestfrihet.

To pastoralteologsike perspektiver

Sett fra Norge, og sett med sivile øyne, er det enkelt å si at en prest ikke kan opptre som medarbeider for etterretningsavdelingen. Det er enkelt å si at presten ikke kan opptre som påvirkningsagent eller være et talerør for avdelingen. Dette er en del av den militære tjenesten som presten ikke skal blandes inn i. Hvilke vurderinger kan man så gjøre, pastoralt og teologisk, over den praksis som hittil er beskrevet?

Den ikke ukjente prestelæreren Gabriel Skagestad skriver i sin lærebok «Pastorallære» om presten som en grei kar, som på en naturlig og utvungen måte tar del i lokalsamfunnets liv, dog med et kristelig sinnelag.1G Skagestad: Pastorallære, Oslo 1930: «Presten bør interessere sig for og kunne tale med folk om de almindelige menneskelige anliggender, ikke bare om åndelige ting. Han bør kjenne deres livskår og forstå deres interesser, så han kan møte dem som menneske i det miljø hvori de lever. Her har det stor betydning at han har en prestegård, og det er godt om han i hvert fall forstår sig noget på dens drift, selv om han ikke personlig forestår gårdsstellet. Gjennom gårdsbruket får han felles interesser med bygdens folk og kommer deres daglige liv og tenkesett nærmere.» (s 217). Samtidig skal presten også gjennom sitt liv og sin personlighet være et eksempel til etterfølgelse for menigheten. Som menneske skal han gå foran menigheten og slik vise veien til en større helliggjørelse.2Skagestad 1930:202f henviser til pastoralbrevenes beskrivelser av tilsynsmenn (episkopoi) og skriver: «Der er alle de nevnte steder fortrinsvis tale om den ytre vandel, altså den personlige fremtreden, men dog således at det ikke gjelder egenskaper man kan tilegne sig bare ved utvortes belæring eller dressur, men karakteregenskaper som har sin rot i det indre liv, og som kun har verdi i samme grad som dette er tilfelle.» Skagestad innrømmer imidlertid at her er et spenningsforhold mellom tjenestens idealitet, dens ansvar og dens herlighet. Han legger ikke skjul på at det er krevende å være prest.3Skagestad 1930:199 «Der er mange nerveslitte prester. Mange søvnløse og overanstrengte. Det henger sammen med det høie kall, med den anspente åndelige innstilling, med den hyppige offentlige opptreden, med det meget kveldsarbeide og med de mange, ikke minst indre og personlige vanskeligheter som tjenesten fører med sig. Hertil kommer den rastløse travelhet som mange prester i våre dager drives inn i, og for manges vedkommende for liten legemlig mosjon.»

Når Eberhard Harbsmeier og Hans Raun Iversen i 1995 utgir sin lærebok «Praktisk teologi,» har språk og tilnærmingsmåte endret seg, men prestetjenesten presenteres også her som krevende. Med vår tids sosiologiske og pyskologiske språk, presenteres her hovedutfordringene som ‘autoritativitet og autentisitet.’ Dilemmaet er nemlig «at traditionel, autoritativ rolleadfærd i dag af mange opleves som autoritær og allerede derfor som u-autentisk og ikke-autoritativ.»4Harbsmeier/Iversen 1995:222 Gjennom skjønnlitterære eksempler, beskriver Iversen her hvordan presten sliter med å forene en indre identitetsopplevelse med en ytre handling, sliter med å opprettholde integritet og egenopplevd troverdighet i tjenesten. Iversens konklusjon blir derfor at presten må leve i «den balancerede ubalance,» et uttrykk han henter fra Anne Dalens undersøkelse fra 1989 av den norske presterollen. Iversen konklulderer: «Som enhver anden i menighetdens fællesskab gør præsten sig sine erfaringer med udøvelsen af sin del af de døbtes præstedømme. Men præstens situation er særlig derved, at præsten er anbragt i den historisk bestemte præsterolle og tilmed er fuldtids ansat til udøvelsen af sin del af de døbtes præstedømme. Hvad det drejer sig om for en præst, er på engang at turde blive i andre menneskers og i sin egen virkelighed i tillid til, at al virkelighed er Guds. Det er dér, næste søndags prædiken må finde afsats. Det samme må præstetjenestens teologi, ikke som en teologi om en éngang givet embede, men som en teologisk tolkning af præstens erfaringer i præstearbejdet fra dag til dag.»5Harbsmeier/Iversen 1995:224f99.

Det er to generasjoner mellom disse lærebøkene, som begge har vært brukt i norsk presteutdannelse. Til tross for generasjonsforskjellen og til tross for forfatternes forskjeller i teologisk og sosialt standpunkt, er det nettopp prestetjenestens tvetydighet som kommer til uttrykk i begge fremstillingene. Å være prest er en uavklart situasjon mellom et himmelvendt ideal og en jordisk realitet.

Artikkelen «Prest i krig?» presenterer blant annet den jevne hverdagen for feltpresten i PRT Meymaneh. Når man er langt hjemmefra og de sedvanlige arbeidsmåter ikke er selvsagte, er det en anledning til å reflektere over nettopp dette. I artikkelen oppsummeres det: «Jeg mener at feltpresttjenesten skal være en inkarnatorisk prestetjeneste.» Presten skal «dele sine sognebarns livsvilkår. Samtidig er det en utvetydig erfaring fra tidligere kriger at feltprestens ‘annerledeshet’ er av uvurderlig betydning. Det er disse staurene vi skal bære.»6Kirke og Kultur 2008:190

Den pastorale rollen i Provincial Reconstruction Team

Tilgjengelighet

Får avdelingen den prestetjeneste de trenger? Er presten tilgjengelig? Liaisonvirksomheten kan ta både tid og oppmerksomhet fra prestens øvrige virke. Det kan bli kjedelig å skrive prekener og steke vafler når man kan gjøre spennende ting som å drikke te med «taliban,» eller i det minste dem som kjenner «taliban.» I utgangspunktet er ikke selve tiden den største faren. Etter mitt skjønn er utfordringen først og fremst et spørsmål om interesse og oppmerksomhet. Holder presten et fokus også på den kirkelige og pastorale betjening av avdelingen?

Det er fullt mulig å kombinere disse to, særlig hvis man er litt bevisst på utfordringen. Om man gjennomfører et månedlig besøk ut av leiren, og kanskje mottar ett besøk annenhver uke, er det fortsatt god tid til både prekenskriving, vaffelsteking, personlig bønneliv, trening og litt kaffe på de forskjellige kontorene/ avdelingene i leiren.

Det er også mulig å holde fokus på eget personell. Dette forutsetter dog en viss evne til å ha flere prosjekter gående på en gang. Og man må huske på at man ikke drikker kaffe på brannstasjonen eller sykestua for å fortelle siste nytt fra maulawi-land, men for å lytte til bekymringer og tanker som rører seg der man er. Akkurat nå.

Troverdighet i avdelingen

Er prestens troverdighet truet av denne tjenesten? Kan menigheten ha tillit til til at presten er prest? Kompromitteres taushetsplikten? De maulawiene som snakker med feltpresten, kommer ikke med personlige betroelser som er ment å forbli hos presten. Tvert om, de forventer at presten skal ta med seg opplysningene tilbake til avdelingen. De ser på feltpresten som en representant for PRT, som en diplomat. Maulawiene ser ikke på presten som deres personlige, private og intime sjelesørger. Å tilbakeholde informasjon fra samtalene, ville være å føre maulawiene bak lyset. Jeg er ikke så redd for den lokale menigheten i avdelingen. Mitt inntrykk er at de fleste kollegene evner å se at presten skiller mellom rapportering fra samtaler med maulawiene og tausheten fra samtalene med eget personell.

Prestens sosiale posisjon endres med disse arbeidsoppgavene. Der hvor man tidligere er vant til å tenke på presten som en religiøs og intellektuell velferdsoffiser, ser man nå en spesialist på linje med de sivile rådgiverne. Presten er en ekspert på det religiøse området. Særlig for stabs-offiserene, MOT commanders (liaisonoffiserer i feltetterretningen) og de sivile, har presten en faglig likemanns-posisjon, i tillegg til å være prest og sjelesørger.

Troverdighet overfor det afghanske presteskapet

Stemmer det at presten har en større troverdighet overfor maulawiene? Svaret er nok både ja og nei. På den ene side er maulawiene realpolitikere. De snakker med dem som kan bidra til å mele deres kake. Det gjør for så vidt vi også – det er ingen stor forskjell der. Prestens innpass handler til en viss grad om protokoll. I forhold til det afghanske religiøse lederskapet er feltpresten deres likemann. Han er en religiøs leder i den andre leiren. Så får han være kristen og de muslimer, men slik er det nå.

Det har også vært spurt om hvorvidt prestens religiøsitet kan spille inn. Det er mitt inntrykk at dette er en tosidig sak. Som prest taler man et religiøst språk, man er en gudsmann. Og det er mulig at i hvert fall enkelte maulawier kan kjenne igjen noe her. Samtidig fremstår enkelte maulawier som svært sekulariserte – eller i hvert fall «ikke-mystiske» i sin religiøsitet.Jeg har møtt maulawier som åpenbart ikke har noe kroppslig forhold til religionen – og som altså representerer en religion som vektlegger praktiske bønne- og fasteøvelser.

Rent praktisk er det nok også slik, at feltpresten, i større grad enn militære og sivile rådgivere, har en tålmodighet som kommer godt med når man på maulawi-vis skal drikke te og bedrive åndelig-politisk drøs i noen timer. Selv om våre kunnskaper om det afghanske samfunnet og om islam ikke er spesielt store, har vi en viss erfaring og kunnskap når det gjelder å oversette den religiøse lederens perspektiv.

Gjør presten krigstjeneste?

Svaret her er enkelt: Nei. Han gjør ikke det. Det er ikke krig. PRT bedriver ikke krig. Sett fra en politisk-militær synsvinkel kan man innvende at presten bedriver etterretningsarbeid eller diplomatisk tjeneste. Dersom situasjonen eskalerer, vil opplysninger som presten har bragt til veie, fortsatt kunne brukes som bakgrunnsmateriale for etterretnings- og sikkerhetsanalyser.

Gjør det i så fall noen forskjell om det er opplysninger som maulawiene med vilje og hensikt har fortalt presten eller om det er observasjoner og konklusjoner som presten selv har gjort? Også andre, særlig de bistandsfaglige representantene, kommer i en paradoksal situasjon. Presten oppfattes imidlertid mer som en megler og en diplomat – han snakker med dem som har makt, på deres premisser.

Presten gjør altså ikke krigstjeneste, ettersom der ikke er krig. Samtidig er konflikten i Nord-Afghanistan nettopp en konflikt, (minst) to viljer støter mot hverandre. ISAF er en part i konflikten. ISAFs tilstedeværelse bidrar til å endre maktforholdene i lokalsamfunnene. De tradisjonelle krigsherrene og narkobaronene ser sine posisjoner truet, dels av ISAF, dels av andre aktører som ønsker å overta den lukrative opiumsproduksjonen. Slik sett er man en del av konflikten og part i konflikten. Gjennom kontaktvirksomheten deltar presten aktivt i avdelingens oppdragsløsning. Presten kommer tjenestlig sett i en mellomposisjon, dels kan han lignes med de Military Observation Teams som farter rundt i distriktene og snakker med folk og henter informasjon, dels kan han lignes med Polad (political advisor) i samtalene med det religiøse lederskapet.

En uplettet Herrens tjener – eller en inkarnatorisk tjeneste?

Både i den hjemlige, sivile virkelighet, men kanskje særlig i den militære kontekst, finnes det en folkelig forventning om at presten skal være «bedre» eller «renere» enn andre mennesker.7Harbsmeier og Iversen (1995:226) siterer en undersøkelse: «Det generelle indtryk bliver derfor, at man (123 interview-personer) trods den forskjellige udtryksmåde, faktisk i næsten alle tilfælde stille visse krav til præstens liv, som man ikke stiller til sit eget.»  Man forventer jo litt mer av en som er prest. Denne annerledesheten og utenforheten utfordres av at presten integreres i avdelingens virke på denne måten.

Feltpresten er her i en særskilt situasjon, ettersom han/hun lever og virker på en langt mer integrert måte i menighetens hverdag enn hva som er tilfelle for prester i sivile, geografisk baserte menigheter. Selvfølgelig er det forskjeller i begge gruppene – men sammenligner man en storbymenighet med livet til presten i Bn 2, tør bildet være rimelig klart. For presten i en avdeling som Provincial Reconstruction team i Meymaneh er dette en ufravikelig faktum. Man er på alle måter en del av menighetens hverdag, og de utgjør også prestens hverdag (og fritid). Selv om man i tjenesten kan skille mellom oppdragsløsning og støttefunksjoner, er det ikke noe vanntett skott. All tjeneste har betydning for avdelingens anseelse og oppdragsløsning.

Avslutning

Både Skagestad og Iversen erkjenner at prestetjenesten står i spennet mellom ideal og virkelighet. Slik er det også når man vurderer feltprestens kontakt med lokale, religiøse ledere i Afghanistan. Prestens troverdighet, «autoritet,» avhenger av hvorvidt hun/han har en velfundert og tydelig pastoral identitet, ikke av om hun utfører den ene eller den andre oppgaven. Og en robust vilje til å forplikte seg til å være prest for menneskene i avdelingen kan demme opp for eventyrlysten og spenningen som denne kontakten også gir. Etter mitt skjønn er det mulig.

Litteratur

Adams, George: Chaplains as Liaisons with religious Leaders, Washington 2006 (US Institute of Peace)

Harbsmeier, Eberhard og Iversen, Hans Raun: Praktisk teologi, Fredriksberg 1995 (Forlaget ANIS)

Hayward, P H C (red): Jane’s Dictionary of military terms, London 1975

Lagset, Frode: Prest i krig? i: Kirke og Kultur 3/2008

Skagestad, Gabriel: Pastorallære, Oslo 1930 (Lutherstiftelsens forlag)

 

Fotnoter   [ + ]

1. G Skagestad: Pastorallære, Oslo 1930: «Presten bør interessere sig for og kunne tale med folk om de almindelige menneskelige anliggender, ikke bare om åndelige ting. Han bør kjenne deres livskår og forstå deres interesser, så han kan møte dem som menneske i det miljø hvori de lever. Her har det stor betydning at han har en prestegård, og det er godt om han i hvert fall forstår sig noget på dens drift, selv om han ikke personlig forestår gårdsstellet. Gjennom gårdsbruket får han felles interesser med bygdens folk og kommer deres daglige liv og tenkesett nærmere.» (s 217).
2. Skagestad 1930:202f henviser til pastoralbrevenes beskrivelser av tilsynsmenn (episkopoi) og skriver: «Der er alle de nevnte steder fortrinsvis tale om den ytre vandel, altså den personlige fremtreden, men dog således at det ikke gjelder egenskaper man kan tilegne sig bare ved utvortes belæring eller dressur, men karakteregenskaper som har sin rot i det indre liv, og som kun har verdi i samme grad som dette er tilfelle.»
3. Skagestad 1930:199 «Der er mange nerveslitte prester. Mange søvnløse og overanstrengte. Det henger sammen med det høie kall, med den anspente åndelige innstilling, med den hyppige offentlige opptreden, med det meget kveldsarbeide og med de mange, ikke minst indre og personlige vanskeligheter som tjenesten fører med sig. Hertil kommer den rastløse travelhet som mange prester i våre dager drives inn i, og for manges vedkommende for liten legemlig mosjon.»
4. Harbsmeier/Iversen 1995:222
5. Harbsmeier/Iversen 1995:224f99.
6. Kirke og Kultur 2008:190
7. Harbsmeier og Iversen (1995:226) siterer en undersøkelse: «Det generelle indtryk bliver derfor, at man (123 interview-personer) trods den forskjellige udtryksmåde, faktisk i næsten alle tilfælde stille visse krav til præstens liv, som man ikke stiller til sit eget.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.