Bokanmeldelse

Etikk og militærmakt – teoretisk og eksistensielt

etikk-og-militaermakt-2Nils Terje Lunde og Janne Haaland Matlary (red.). Etikk og militærmakt. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2009. ISBN 978-8-20-539507-7. 328 sider.

Feltprestkorpset og militæretikken har en lang felles historie – fra prestens time og hverdagens samtaler om tro og tvil, til omfattende, moderne undervisningsopplegg bygget opp rundt den akademiske etikk. Hele tiden synes det å ha ligget to tanker til grunn for ekteskapet mellom feltprestkorpset og etikken: For det første representerer feltpresten en «teoretisk ressurs»: han (eller hun) har studert etikk og idéhistorie som viktige deler av teologien og vil således kunne benyttes til å formidle etikken og dens plass i militæryrkets historie og praksis bedre enn det andre militære instruktører kan gjøre. Men for det andre representerer feltpresten en «eksistensiell ressurs»: han (eller hun) har studert et fag, og representerer et yrke, som kan nærme seg de store spørsmål som militæryrket reiser: Hva skjer med meg når jeg blir soldat? Hva betyr det å ofre sitt liv? Hvordan kan man med moralen i behold ta liv? Og hvordan kan krig og gudstro henge sammen?

Boken Etikk og militærmakt er resultatet av flere års revidering og tilpasning av etikklæreplanene for så vel soldater som offiserer i Forsvaret. Den er primært ment for den militære grunnutdanningen, men vil være en ressursbok for alle plan i Forsvaret og vil også fungere godt som introduksjon til krigens etikk for dem med generell interesse for feltet eller med behov for faglig fordypning.

Feltprestene som har skrevet de fleste av kapitlene, er blant de mest erfarne i Norge på formidling av dette fagfeltet, og det kommer tydelig frem i kapitlene deres. Både det teoretiske og det mer praktiske – ja, endog eksistensielle – behandles med erfaren hånd. Bedre enn ved enkelte tidligere anledninger synes jeg man lykkes i å bruke prestenes særpregede kompetanse innen religion og personlige møter; både Paul Otto Brunstad (i kapitlet «Robust moral»), Nils Terje Lunde (i kapitlet «Religion og krig») og Are Eidhamar (i kapitlet «Møte med det som er annerledes») gir bidrag som går i dybden og virkelig utfordrer på det religiøse området og på det som handler om soldatens identitet og selvbilde. Solid er også gjennomgangen av rettferdig krig-tradisjonen, ved Raag Rolfsen, og de uhyre nyttige påminnelser om den potensielt plagede, ensomme og traumatiserte soldat i Gudmund Waalers avslutningskapittel.

Det skal bemerkes at de enkelte forfatterne har forskjellig stil, men det forhindrer at boken blir monoton og er således en fordel mer enn en ulempe. At det er noen overlappinger mellom kapitlene er naturlig og bidrar bare til å belyse vanskelig stoff fra flere synsvinkler.

Skal man komme med kritiske kommentarer, må det være de følgende:

Det er viktig med en viss teoretisk innføring i etikken, og Lundes åpningskapittel fungerer i hovedsak godt. Likevel kan man spørre om det er lurt å starte såpass akademisk og teoretisk. Kanskje blir inndelingene og nivåene i kapitlet litt for mange. Bortsett fra på detaljplanet har jeg riktignok ingen innvendinger mot det som skrives – tvert om, det er godt og gjennomtenkt – men kanskje kan kapitlet gi et inntrykk av en abstrakt etikk i åpningen til det som skal være en bok om konkrete, livsnære og dramatiske problemstillinger. Muligens skulle samme forfatters utmerkede kapittel om soldatens første møte med Forsvaret – nå kapittel 2 – ha vært flyttet først og fungert som leserens første møte med stoffet.

Innholdsfortegnelsen viser bokens imponerende omfang: Vi blir tatt med gjennom de fleste av krigens aspekter, fra krigens begynnelse til dens slutt, med et gjennomgående etisk siktemål. Kapitlene er stort sett godt organisert, og separate litteraturlister etter hvert kapittel samt et høyst adekvat register gjør boken forbilledlig enkel å manøvrere i. Selvsagt vil noen lesere kunne finne sekundærlitteratur eller tekster som kunne ha vært brukt eller i det minste nevnt – i tillegg til eller i stedet for det som allerede er der – men i hovedsak er det både relevant sekundærlitteratur og gode kilder som er benyttet. Det er imidlertid i lys av dette sterke mangfoldet og den gjennomgående soliditeten at de noe svakere kapitlene blir synlige. I denne lesers øyne er det ene av kapitlene fra Janne Haaland Matlary (bokens eneste ikke-teolog) – som nok har vært en samvittighetsfull medredaktør – et eksempel på dette, både innholdsmessig og formmessig. Kanskje har det gått litt for fort? Kapitlet handler om verdier, interesser og bruken av norsk militærmakt, men fremstår mer som en liste med problemstillinger, meninger og påstander enn en stringent diskusjon som leder frem til en konklusjon eller et sett utfordringer til leseren. Mange av referansene til institusjoner og ordskifter blir også for innforståtte og uklare. Når man først har en statsviter med på laget og ønsker å forklare de politiske rammene for etikken, kunne man ha ønsket seg for eksempel en mer oversiktlig og didaktisk fremstilling av forholdet mellom FN, NATO, EU og øvrige regionale institusjoner. I hovedsak er dette en svært pedagogisk bok, men det finnes altså unntak. (Det skal legges til at Matlarys andre kapittel i boken fremstår som mer instruktivt, med nyttige eksempler på den avstand som eksisterer mellom det sivile, politiske syn på våpenmakten og dens faktiske bruk i felt.)

Og så kunne man ha ønsket, i en bok som debatterer samfunnets mangfold og møtet med den fremmede, og likeledes henviser til den amerikanske statsviteren John Rawls flere steder, at man hadde gjort bruk av Rawls’ konstruktive idé om en «overlappende konsensus» som grunnlag for tverreligiøs og tverrkulturell oppslutning om etikken. Muligheten for at flere religioner med separate premisser og motivasjoner faktisk kan enes om overlappende og endog robuste normer i det internasjonale rom – slik man klarte med FNs menneskerettighetserklæring i 1948 – er en så anskueliggjørende og nyttig modell at den hadde fortjent sin plass innenfor flere av bokens ellers solide diskusjoner om religion, mangfold, det moderne samfunn og etikkens grunnlag.

Til slutt et forslag: Jeg har selv, blant annet i dette tidsskrift, ivret for at feltprestene, også i sin rolle som etikklærere, kan gjøre bruk av sin presteidentitet. Langt på vei lykkes man her med dette, på en måte som likevel ikke kommer i veien for den åpne tilnærming som en lærebok ment for et bredt publikum må ha. Man kunne imidlertid ha tenkt seg et kapittel som benytter seg av presters faktiske møter med døden i krig – og de beretninger som finnes om dette. Hva kan de fortelle oss om menneskers konfrontasjon med døden i situasjoner preget av fornedrelse, kaos og mye frykt og angst? Jeg leser akkurat nå den norske feltpresten Dagfinn Hauges berømte beretning fra Den annen verdenskrig, Slik dør menn (Oslo: Lutherstiftelsen, 1946). Det er en bok som gjør et så sterkt inntrykk at man ikke forlater den uforandret. Kanskje kunne historier derfra – fra en kontekst som er så nær (krig i vårt eget land), men samtidig så fjern (territoriell, eksistensiell krig mot en totalitær, nasjonal krigsmaskin) – sette de dypeste spørsmålene som krigen reiser, etisk og eksistensielt, i et enda skarpere og mer livsnært perspektiv.

Disse forslag og påpekninger skal likevel ikke sees på som annet enn små krusninger på vannet. Igjen har norske feltprester og miljøet rundt dem produsert tekster som belyser komplekse problemstillinger på høyt og samtidig forståelig nivå, slik Nils Terje Lunde og Bård Mæland gjorde med forgjengerboken Militæretikk (Trondheim: Tapir, 2006), og slik mange feltprester – inkludert Bård Mælands far Jens Olav – har gjort før dem. For soldaten eller offiseren som skal ut i utenlandstjeneste, de instruktørene som skal forberede og opplære den samme soldaten, og de venner og familiemedlemmer som venter på ham eller henne her hjemme, vil denne boken forklare hva slags grunnmur alle militære operasjoner må bygge på dersom hver og én av disse partene skal komme fra krigens dramatikk med både sjelen og sin mentale helse i behold. For det fortjener redaktørene og forfatterne en stor takk for sin betydelige innsats.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.