Etikkundervisning for vernepliktige – mellom teori og praksis

Kurset «Etikk og militærmakt» er obligatorisk for alle som gjennomfører førstegangstjenesten. Den obligatoriske deltakelsen gir Forsvaret en gylden anledning til å diskutere etiske spørsmål og formidle verdier til unge soldater som møter en militær virkelighet for første gang.

Gjennom mediene har vi den siste tiden blitt presentert for norske soldater som kanskje – eller kanskje ikke – har trådt over en grense for hva som er moralsk akseptabel oppførsel. Debatten om norske soldaters opptreden i Afghanistan minner oss om at etikkundervisningen i Forsvaret er aktuell og viktig. Det jobbes stadig med å forbedre og videreutvikle etikkundervisningen, og de siste årene har kurset vært gjennom store endringer. Kurset har fått status som høgskolefag, slik at de vernepliktige gis mulighet til å tilegne seg fem studiepoeng i faget.

I denne artikkelen skal jeg drøfte hvordan kurset kan utvikles videre mot et tosidig mål: Hvordan utvikle et kurs som tilfredsstiller akademiske høgskolekrav uten å miste muligheten for å trene etisk bevissthet hos den enkelte soldat gjennom refleksjon og debatt? Denne problemstillingen skal jeg belyse ved først å ta et historisk tilbakeblikk på etikkundervisningen. Deretter skal jeg diskutere hvordan kurset kan utvikles videre med tanke på innhold, undervisningsmetoder og tilpasning til deltakernes forutsetninger.

Historisk tilbakeblikk

Etikkundervisning for vernepliktige har lange tradisjoner i Forsvaret. Grunnlaget for dagens etikkundervisning var «Prestens time» som bestod av klasseromsundervisning der feltpresten holdt foredrag om allmenetiske temaer med teologiske referanser (Hagesæter 2010). I disse timene doserte feltpresten for de vernepliktige som passive tilhørere (Lunde 2002). Senere kom Tros- og verdiprogrammet (TVP), et undervisningsopplegg der det ble lagt opp til mer aktiv deltagelse fra soldatene og der den teologiske forankringen ble mer avdempet (Hagesæter 2010).

Feltprestkorpset utviklet i 2005 et nytt undervisningsprogram, respekt, ansvar, mot (RAM). RAM tok i større grad enn tidligere utgangspunkt i de vernepliktiges hverdag og la vekt på å få de vernepliktige aktivisert gjennom bruk av case og ulike innspill. Programmet fikk bred politisk støtte og ble godt mottatt i organisasjonen. RAM hadde et klarere profesjonsetisk siktepunkt enn TVP og tok opp etiske spørsmål av mer militærfaglig betydning.

Målsettingen med RAM var å tilby et etikkprogram som skulle virke på holdningsskapende og ikke bare tilføre kunnskap (Mæland m.fl. 2005). Gjennom case og innspill skulle undervisningsprogrammet motivere til refleksjon og diskusjon om utøvelsen av den militære profesjonen (Hagesæther 2010).

RAM består av følgende leksjoner: Jeg i møte med Forsvaret, Når moralen settes på prøve, Maktanvendelse og konflikthåndtering, Møte med det fremmede, Døden som speil på livet, Robust moral. Leksjonene brukes fortsatt og hver leksjon består av en dobbeltime. I tillegg er det kommet til en sjuende leksjon i etisk argumentasjon.

I 2008 fikk de vernepliktige mulighet til å tilegne seg fem studiepoeng i etikk (Lunde 2010). Med studiepoengsreformen ble fagmyndigheten for etikkundervisningen flyttet fra Feltprestkorpset til Forsvarets høgskole, mens den praktiske gjennomføringen av undervisningen ble værende hos feltprestene. Da kurset fikk status som høgskolekurs, oppstod behovet for sterkere teoretisk forankring. Det ble utviklet en ny pensumbok Etikk og militærmakt (Lunde og Matlary 2009). Det var med denne reformen at den sjuende leksjonen i etisk teori og metode ble lagt til, men ellers ble det gjort få endringer i undervisningen. Feltprestene baserte fortsatt undervisningen på forelesningsrekken RAM.

Kursets innhold

I dag består kurset «Etikk og militærmakt» av forelesningsrekken RAM og pensumboka Etikk og militærmakt. Boka består av akademiske og teoritunge artikler som tar opp et bredt spekter av temaer. Her er blant annet stoff om innrykksreaksjoner, om retterferdig krig-tradisjonen og en analyse av begrepet makt slik det blant annet er brukt hos Weber, Foucault og Habermas. Boka har mye interessant å by på for en skolert leser, men den representerer en sterk kontrast til leksjonene i kurset. En viktig utfordring for kurset, er derfor å lage et mer enhetlig opplegg med bedre sammenheng mellom undervisning og pensumbok.

Jeg har snakket med feltprester og observert undervisningen ved ulike avdelinger. Mitt inntrykk er at undervisningen blir godt mottatt. RAM skaper åpenbart engasjement og debatt i klasserommet. Men det er imidlertid et gjennomgående trekk ved tilbakemeldingene fra feltprestene at diskusjonene og refleksjonene ikke forankres i pensum. Dilemmaene blir ikke diskutert ut fra et etisk utgangspunkt, og diskusjonene ender fort opp i synsing og vage standpunkter.

Casene og innspillene som blir brukt i RAM, starter som oftest med allmenne problemstillinger og har derfor ikke en så tydelig militæretisk forankring. Som et eksempel vil jeg trekke fram leksjon 2: «Når moralen settes på prøve». Denne leksjonen begynner med en case om økonomisk underslag der en tillitsvalgt tar penger fra en innsamlingsaksjon for å hjelpe broren sin. Kursdeltakerne skal diskutere og ta stilling til hvordan de skal forholde seg til dette underslaget. Eksempelet i leksjon 2 er greit nok, og det kan sikkert skape refleksjon og diskusjon. Jeg tror likevel at vernepliktige vil oppleve det mer aktuelt og utfordrende å ta for seg dilemmaer med tydeligere tilknytning til militær virkelighet. Unge mennesker som akkurat har kommet i militæret med alt hva det innebærer, har behov for å diskutere alt det utfordrende, provoserende og vanskelige som militærmakten har å by på. Det er nettopp dette behovet kurset bør gripe fatt i.

For at de vernepliktige skal oppleve at kurset tilbyr dem noe mer enn en refleksjon over stort og smått i livet, tror jeg casene og innspillene i større grad må ta utgangspunkt i avdelingen og den militærfaglige konteksten. Når Forsvaret profesjonaliseres, er det naturlig at også etikkundervisningen for de vernepliktige får en tydeligere profesjonsetisk forankring.

I videreutviklingen av kurset vil det være nødvendig med en grunnlagsdebatt om hvilke emner kurset skal inneholde. Det er ikke gitt hvilke temaer som faller innenfor faget militæretikk. Etter å ha blitt kjent med kurset, både pensum og undervisning, sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er uklart hva Forsvaret ønsker at soldatene skal lære. Med en tydeligere profilering av kurset unngår vi at faget omhandler litt om alt og på den måten mister en etikkfaglige identitet.

Kursets metodikk

Så langt har jeg villet vise at leksjonene og pensum bør samsvare mer med hverandre. Det har å gjøre med kursets innhold. Men hva med undervisningsmetodene? RAM har basert seg på induktiv metode, en metode der man går fra del til helhet, fra det konkrete til det abstrakte, fra empiri til teori. Eksempler fra kurset er at man ser film og diskuterer situasjoner som filmen presenterer. Det gir soldaten mulighet til å beskrive og sette ord på egne erfaringer fra verneplikten – og til å diskutere tenkte situasjoner som er konkrete og nær soldatenes virkelighet.

Induktiv metode innebærer at empirien skal løftes til teori. Det kan føre til at soldaten får et mer aktivt forhold til etikken, og at det skapes større forståelse og bedre innsikt i dilemmaene som presenteres. Det blir et subjekt – subjekt-syn på læring der den vernepliktige blir delaktig i sin egen læreprosess, versus et subjekt – objekt-syn på læring. Forhåpentligvis vil dette gi økt engasjement og motivasjon for faget.

Det er mye positivt ved den induktive tilnærmingen som RAM legger opp til. Ideelt sett kan en slik tilnærming føre til at soldaten løfter sine refleksjoner opp på et høyere teoretisk nivå. Men fungerer undervisningen etter intensjonene? Mitt inntrykk er at soldatene presenteres for altfor mange innspill i løpet av en dobbelttime. Kan det være slik at det blir for mye fokus om case, slik at man ikke rekker å fordype seg i de temaene som kurset tar opp? Spørsmålet blir da både om soldaten når fram til en økt refleksjon – og om det igjen fører til ønsket læringsutbytte.

Jeg mener vi bør fortsette å basere mye av undervisningen på den induktive metoden. Men vi bør videreutvikle konseptet og gjøre det mer gjennomarbeidet ved å koble det til målene for hele kurset. Som jeg har presisert tidligere, bør kurset få en sterkere forankring til teorifeltet. Den induktive metoden trenger ikke å begrense seg til de aktivitetene som er blitt brukt i RAM. Andre aktiviteter enn film og gruppediskusjoner kan være vel så egnet til å få fram etiske dilemmaer fra hverdagen til de vernepliktige – og kan samtidig være egnet til å engasjere enda mer.

Slik jeg ser det, vil etikkundervisningen være tjent med å kombinere teori med praktisk trening. Et mål må være å flytte deler av undervisningen ut i felt. Dersom de vernepliktige i større grad får trene på case og etiske dilemmaer i virkelighetsnære operasjoner, vil læringsutbyttet bli større. Feltpresten blir da en veileder som kan være med og drøfte de valgene som ble gjort. Etikkteorien blir koblet til praksis og vil forhåpentligvis oppleves som mer relevant. Ved å bringe deler av etikkundervisningen ut i felt får den vernepliktige erfart hvordan det er å skulle ta stilling til moralske dilemmaer i pressede situasjoner. De vil oppleve hvordan valg endrer seg og påvirkes av fysiske påkjenninger i et samspill med andre.

I følge sosiokulturell læringsteori utvikles bevisstheten i aktiv samhandling (Dysthe 2002). Det sosiokulturelle læringssynet står sterkt i pedagogikken generelt og vil være spesielt viktig i en organisasjon som Forsvaret. Dette fordi Forsvarets holdninger og verdier i stor grad er med på å påvirke enkeltindividets verdigrunnlag, og fordi spenningen mellom individ og kollektiv er under kontinuerlig press i Forsvaret. I dagens RAM fokuserer og fremhever man den enkeltes verdi- og normgrunnlag. I større grad enn tidligere bør refleksjonen starte i det kollektive. Man må se samhandlingens betydning for de vernepliktige og skjønne hvordan samspillet former og preger den enkeltes verdi- og normgrunnlag.

Å formidle etikk er noe som handler om relasjonen mellom mennesker og som angår oss alle – i alt vi holder på med, også i språket vi bruker i avdelingene og hvordan vi omtaler våre medsoldater. For å skape en bevissthet rundt dette, kan en løsning være å gi feltprestene en større anledning til å utforme undervisningen selv. Kurset er i dag sentralstyrt, og innhold og metodikk er fastlagt på forhånd. Feltpresten har likevel en mulighet til å tilpasse casene og innspillene til lokal kultur og kontekst. Tilbakemeldingene er at dette i liten grad blir gjort og at de aller fleste feltprester kjører kurset uendret. Svakheten ved det er at kurset blir lite kontekstualisert og ikke tar utgangspunkt i soldatenes situasjon. Styrken ved et slikt standardisert opplegg er at det er enkelt å følge, og at de vil sikre at det undervises i teoriene og perspektivene som reflekteres av fagplanen.

I videreutviklingen av et nytt kurs er forslaget mitt å få til en større lokal utforming. Feltpresten tar utgangspunkt i målsetningene for kurset, men har i større grad enn tidligere ansvaret for å forme innholdet i undervisningen selv. Et alternativ til et ferdiglaget og sentralstyrt kurs er at feltprestene går sammen grenvis og lager undervisningsopplegg som passer til den enkelte forsvarsgren og de enkelte tjenestekategoriene med veiledning fra fagavdelingen i Feltprestkorpset.

Feltpresten kan da koble etisk teori til reelle problemstillinger og praktiske dilemmaer som soldatene møter i hverdagen. På den måten tar kurset både soldatene og feltprestene på alvor og man unngår at de vernepliktige presenteres for oppkonstruerte case. Casene vil i større grad gi mulighet for gjenkjennelse og identifisering. Et slikt undervisningsopplegg gir også mulighet for å bruke annet militærfaglig personell i undervisningen. Hagesæther (2010) argumenterer for at forelesere med militærfaglig bakgrunn vil virke mer motiverende og fungere bedre som formidlere av militæretikk enn feltprester som ikke har vært i felt.

Hvordan treffe målgruppa?

De vernepliktige er ikke en ensartet gruppe, noen har videregående, noen har utdanning utover videregående, noen har ingen av delene. Hvordan skal vi møte en slik sammensatt gruppe? Alle må ta kurset som en obligatorisk del av førstegangstjenesten, men ikke alle har ambisjoner om å ta eksamenen som gir dem studiepoeng. Det er en utfordring å finne et nivå på kurset som kan favne begge disse gruppene. På den ene siden må det være et visst faglig nivå på undervisningen slik at de som ønsker å ta eksamen, får et grunnlag for det. På den andre siden må ikke kurset bli så teoretisk at det oppleves som irrelevant og uinteressant av deltakerne.

Deltakerne er soldater, ikke studenter. De avtjener verneplikt og har ikke søkt seg til et spesielt studium med alt hva det innebærer av forventninger, motivasjon og ønske om å lykkes. Dette er noe som kursholderne bør ta hensyn til og la det få konsekvenser for det kurset som tilbys. Man kan kanskje «tvinges gjennom» en tremilsmarsj, men kan man «tvinges gjennom» etisk refleksjon og tilegnelse av teoretisk kunnskap? Det er derfor viktig at kurset tar høyde for målgruppas ulike forutsetninger og interesser.

Etter å ha gjennomført kurset, har den enkelte mulighet til å ta eksamen.Eksamen er skriftlig og vurderes til bestått / ikke bestått. En slik evaluering sier lite om utbyttet den vernepliktige har hatt av undervisningen. Det er mange sider ved undervisningen som ikke blir fanget opp gjennom en slik vurdering, for eksempel de holdningsdannende aspektene ved faget.

Sammenheng mellom undervisning og eksamen er et grunnleggende prinsipp i praktisk pedagogikk. At det er samsvar mellom læringsprosessen og evalueringsformen er noe som bør etterstrebes. Slik RAM kurset er i dag, så er det et sprik mellom undervisningens innhold og hva som vurderes til eksamen. Mens det affektive aspektet er tydelig til stede i undervisningsopplegget, er det kognitive læringsmål de vernepliktige blir testet i ved eksamen.

Dette kan illustreres ved at man først skal sitte i klasserommet med mer eller mindre fremmede medsoldater og en ukjent feltprest – og diskutere og legge for dagen hva slags minne du vil at dine nærmeste pårørende skal ha om deg etter at du har gått bort (leksjon 5). Deretter kommer du til eksamen og skal besvare: «Diskuter det å ta liv ut i fra nytteetikk og pliktetikk». Problemstillingen er her kanskje satt litt på spissen, men slik jeg ser det viser den samtidig noe om dagens situasjon, og den forteller at noe bør gjøres for å videreutvikle kursopplegget.

Avslutning

At et kurs i Etikk og militærmakt må formidles på en slik måte at etikken ikke blir noe teknisk-teoretisk, vil de fleste være enige i. Etikken handler jo dypest sett om forholdet til våre medmennesker og er derfor et fagfelt som bør knyttes an til praksis. I bestrebelsen på å nå fram til kursdeltakerne, tas det ofte for gitt at undervisningen bør utfordre den enkelte. På den måten skapes det en reaksjon og grunnlag for refleksjon. Jeg tror imidlertid at etikken også bør bekrefte gruppas holdninger og verdier, gjennom en sosiokulturell tilnærming.

I videreutviklingen av kurset må vi sørge for at etikkteorien blir et redskap til å diskutere reelle problemstillinger og dilemmaer for de vernepliktige. Men med dagens hendelser i Afghanistan må etikkundervisningen gå et skritt lenger enn det å legge til rette for debatt og refleksjon. Forsvaret må tørre å formidle en etikk som viser vei. Det må være tydelig at det er visse forventninger til språk og holdninger som blir brukt – og andre igjen som ikke er akseptable.

Et kurs på seks dobbelttimer gir ingen garanti for riktige handlinger og høyverdige moralske begrunnelser i enhver situasjon. Arbeidet med holdninger og moralsk forsvarlig atferd må det jobbes med kontinuerlig. I et hierarkisk system som Forsvaret er det kanskje først og fremst et ledelsesproblem når dårlige holdninger får lov til å utvikle seg. Befalet har stor makt og myndighet over den kulturen som oppstår i en avdeling. Etikkundervisningen for de vernepliktige må derfor legge grunnlaget for etikkundervisningen på befal- og krigsskolenivå.

Med en tydeligere profilering av kursets innhold, mer variasjon i undervisningsmetodene og en tilnærming som tilpasser seg soldatens premisser, kan dette kurset bli en viktig del av verneplikten. De vernepliktige som i dag møter opp i Forsvaret og får utdelt sine nye uniformer, har på forhånd møtt krig og krigshendelser gjennom mediene. Det vil være fint dersom disse menneskene erfarer at der de kan stiller relevante og kritiske spørmål spørsmål og er med på å formidle en retning i de mange utfordringene som den enkelte møter. Lykkes vi med det, tror jeg det i seg selv kan bidra til å gjøre verneplikten meningsfull.

Litteratur

Dysthe, Olga (red.) (2002) Dialog, samspel og læring. Abstrakt forlag. Oslo.

Fagplan ”Etikk og militærmakt”.

Hagesæther, Alf Petter (2010) Makt og Etikk. Norsk militær profesjonsetisk diskurs 1959-2009. Misjonshøgskolens forlag, Stavanger.

Lunde Nils Terje (2002) ”Instruksjon – interaksjon eller identifikasjon? Hvordan undervise og formidle etikk ved Forsvarets skoler?” Foredrag ved krigsskolens etikkaften 27. februar 2002.

Lunde Nils Terje (2010) ”Studiepoengreformene og etikkopplæringen i Forsvaret: Undervisningsopplegg og pensum.” I Pacem 13:1 s. 127-132.

Lunde, Nils Terje og Janne Haaland Matlary (red.) (2009) Etikk og militærmakt. Gyldendal akademisk. Oslo.

Mæland, Berntsen og Ofrim (2005) ”Introduksjon til RAM – tenkning, pedagogikk og teknikk.”

Rammeplan for etikkundervisningen 2005.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.