Norsk krigerkultur forankret i norrøn mytologi eller i naturretten?*

* Denne artikkelen er en bearbeidet utgave av prøveforelesningen Naturrett i luthersk etikk – et tjenlig utgangspunkt for etikkundervisning i et pluralistisk samfunn? som ble avholdt i forbindelse med min disputas ved Misjonshøgskolen i Stavanger 18.-19. mars 2010.

Det pågår en debatt i media for tiden og i ulike fora og seminarer om norsk militær profesjonskultur; om denne kulturen kan kalles krigerkultur – i så fall hvilke verdier skal denne kulturen representere og hvordan bør disse forankres. Dette er en debatt som har fulgt Forsvaret i lang tid og som ble intensivert etter at krigerkulturbegrepets fornyede aktualitet og relevans har blitt drøftet i media i høst og vinter (2009-2010), blant annet av tidligere forsvarsminister Strøm-Erichsen og forsvarssjef Diesen. Et spørsmål er om dette begrepet er kommunikasjonsdugelig. Et annet – og mye viktigere spørsmål, uansett hva man kaller barnet, er hvordan skal denne militære profesjonskulturen og identiteten forankres? Hvor skal normgrunnlaget hentes fra? Fra samfunnet, fra historien, fra ulike profesjonskulturer, fra religionene eller fra sekulære krigerideologier? Hva med naturretten? Jeg er teolog, endog luthersk teolog. Mine spørsmålsstillinger, drøftinger og anbefalinger vil derfor bære preg av dette orienteringspunktet.

I følge Forsvarets verdigrunnlag (1998) skal hele Forsvarets virksomhet, inklusive en eventuell krigerkultur, være forankret i «samfunnets historiske og kulturelle grunnverdier slik disse fremstår i samfunnets kristne og humanistiske tradisjon, FN-pakten, FNs menneskerettighetserklæring og internasjonal rett» (Verdigrunnlaget1998: 9). Det er særlig de tre siste verdispesifikasjonene som ofte knyttes til naturrettslig tenkning. Men også kristne og humanistisk verdier kan forankres naturrettslig.

I Forsvarets verdigrunnlag sies det eksplisitt at norsk militærkultur og profesjonsvirksomhet skal være forankret i noen bestemte verditradisjoner som alle i en eller annen form kan begrunnes ut fra naturrettslig tenkning og argumentasjon – enten naturretten forstås religiøst, humansistisk eller sekulært. En av naturrettens viktigste funksjoner i dag er å bidra til å hindre at menneskeforakt skal lede til brudd på folkeretten og menneskerettene; hindre sivil- og militær maktmisbruk, krenkelser, etnisk rensning, osv.

Det fremgår også av denne forankringsbeskrivelsen at det norske samfunnet til en viss grad oppfattes som verdipluralistisk, men at særlig humanistisk og kristen tradisjonsarv kan sies å prege det norske samfunnet i særlig grad – noe som betyr at et Forsvar som til en viss grad ønsker å gjenspeile samfunnets normer også forplikter seg selv og sine profesjonsutøvere til å gjenspeile denne delen av kulturarven. Når det gjelder det kristne kulturaspektet i det norske samfunnet kan det relativt trygt hevdes at denne kultur- og verdiarven er protestantisk i sin kjerne med et dominerende innslag av luthersk teologi. Men kan denne verdiarven brukes til å utvikle en ny norsk krigerkultur?

Norsk kultur inneholder mer enn kristendom og humanisme. Hva med andre verdi- og kulturstrømmer som tidligere har preget det norske samfunnet og som med rette kan sies å representere en genuin norsk eller nordisk ekspedisjonskrigerkultur? Kan og bør ikke noen av perspektivene fra norrøn krigermytologi og gamle vikingtradisjoner, elementer fra vår egen førkristne samfunns- og krigertradisjon, også bidra til å bygge en ny norsk militær profesjons- identitet og moderne krigerkultur? Jeg skal komme tilbake til noen av disse spørsmålene i artikkelen. Først skal vi se nærmere på hva naturrett er og hva det kan bety i norsk kulturell kontekst.

Vi må også stille spørsmålet om hva betyr det for etikkformidling og etisk veiledning å forankre militær profesjonsutøvelse i naturretten – tolket i et norsk luthersk perspektiv? Kan luthersk naturrettsforståelse for eksempel bidra til å etablere en etisk konsensus om viktige prinsipper, slik som menneskerettigheter eller krigens folkerett? Hva med det kritiske og kontrollerende aspektet i naturretten? Kan et luthersk perspektiv i etikkundervisning og etisk rådgivning bidra med noe fornuftig her? Det er særlig det siste spørsmålet (kritikken mot menneskesyn med norrøn/elitær forankring) jeg vil legge vekt på i denne artikkelen, men jeg vil også berøre det første spørsmålet om felles etisk forankringspunkt.

Naturrettsbegrepet (lex naturalis) er ikke et luthersk teologisk spesialuttrykk men brukes både i teologisk- og filosofisk etikk og dessuten i rettsfilosofiske vurderinger av ulike rettskilder.1Begrepet forstås av jurister som et motstykke til positiv rett (den til enhver tid gjeldende rett) og kan knyttes nært til begrepet menneskerett ”idet menneskerett nettopp er en rett mennesket av naturen har, i motsetning til en rett det har på et bestemt sted til en bestemt tid og i en bestemt samfunnsmessig sammenheng. Naturen har gitt mennesket visse retter, i motsetning til rettigheter gitt av makthavere til enhver tid.” (Sensorveiledning til eksamen i rettfilosofi, juss 2. avd. Universitetet i Tromsø 1989). Slike rettsfilosofiske og teologiske vurderinger blir særlig aktuelle i krisetider der menneskelig eksistens og verdighet blir utfordret. Det finnes en rekke historiske eksempler på at naturrettslige perspektiver nettopp har funger kritisk veiledende i slike situasjoner – dessverre i etterkant av hendelsene.

Allerede innledningsvis vil jeg peke på en viktig språklig og argumentativ fordel med en naturrettenaturrettslig forankring av etikken. Verdiformidlingen kan skje i form av et allment språk – noe som kan være tjenlig i en verdipluralistisk kontekst. Med verdipluralisme mener jeg her et «mangfold av moralske overbevisninger, innstillinger og atferdsmåter» (Honecker 2004: 31). Et slikt verdimangfold mener jeg finnes i Forsvaret – en institusjon som stadig blir sterkere preget av samfunnets verdipluralisme (jf. Lunde 2003: 369) og som skaper spenninger i denne maktorganisasjonen. Jeg vil senere komme tilbake til konkrete eksempler på dette i drøftingen av problemstillingen.

Et aktuelt eksempel som allerede er nevnt innledningsvis er debatten om militær profesjonskultur. Skal dette være en krigerkultur eller ikke – og i fall Forsvaret skal ha en slik krigerkultur; hvilke verdier skal denne kulturen baseres på og hvordan vurderes disse i lys av luthersk naturrett forstått som kritiske normsender?

Jeg vil nå gi en skissebeskrivelse av noen grunnleggende naturrettslige utviklingstrekk for å sette naturrett i luthersk etikk inn i en filosofisk og teologisk kontekst. Deretter vil jeg forsøke å beskrive luthersk naturrettsforståelse med henblikk på å anvende denne som en kritisk funksjon i en grunnlagsetisk drøfting. Deretter vil jeg ved hjelp av noen eksempler drøfte på hvilken måte og i hvilke tilfeller denne kritiske funksjonen i luthersk naturrett kan fungere som kritisk veiledende normsenderi en verdipluralistisk organisasjon som Forsvaret.

Naturrett – noen utviklingstrekk

Før jeg presenterer naturrett i luthersk etikk ønsker jeg å gi en skissebeskrivelse av naturrettens juridiske, filosofiske og teologiske bakgrunn. Med hensyn til tematikkens store omfang må dette bli en sterkt forenklet fremstilling.
Begrepet naturrett (lex naturalis) er i utgangspunktet som allerede nevnt et rettfilosofisk uttrykk og «hviler på den forestilling at på grunn av sin natur og naturens orden og lovmessighet har mennesket visse opprinnelige, allmenne rettigheter og plikter» (Knut Tranøy i Store Norske Leksikon). Slike tanker om tilværelsens orden, fornuft og menneskets natur ble rettfilosofisk formidlet av stoisismen og opptatt i romersk rettstenkning av blant andre Cicero og fikk direkte politisk betydning i senantikken. Forestillingen førte blant annet til ideen om et alminnelig menneskeverd, og fikk konsekvenser for kvinnenes og slavenes stilling i samfunnet.

Naturrettslig tenkning har sitt filosofiske utgangspunkt i aristotelisk ontologi og antropologi. Det finnes en naturlig orden i tilværelsen som er i overensstemmelse med tilværelsens fornuft – verdensfornuften (logos). På bakgrunn av et slikt perspektiv hevdes det at det finnes en bestemt normativ levemåte som er i overensstemmelse med menneskets vesen eller natur.

I den teologiske tradisjon har naturretten fått sin mest kjente og betydningsfulle utforming i Summa Theologia av Thomas Aquinas. Aquinas tar her utgangspunkt i aristotelisk ontologi og videreutvikler denne og tilpasser den «til bruk for kirken, især for å markere grensen for den kristnes lydighet mot verdslige makthavere.» (Tranøy i Store Norske Leksikon). Uttrykksformene endres hos Aquinas slik at for eksempel lex aeterna (Guds evige lov) blir et uttrykk for verdensfornuften og hvor alle rasjonelle skapninger tar del i denne evige lov gjennom lex naturalis. Dette betyr at mennesket som et rasjonelt vesen og som handler etter sin rette natur også vet hva som er rett og galt. Så lenge mennesket lever i tråd med denne naturrettens grunnleggende regel vil mennesket etter sin natur søke det gode.2The most basic definition of the natural law in Thomas Aquinas’s Summa Theologiae is «the rational creature’s participation of the eternal law» (ST I-II 91.2), which is «the very Idea of the government of things» in God’s providence (ST I-II 91.1).

Naturrett i luthersk etikk

Når det gjelder synet på naturrettens funksjon og rolle har dette vært omstridt i teologien generelt og mellom konfesjonene spesielt. Hovedspørsmålet som her er blitt drøftet innen det lutherske teologiparadigmet, er gjerne syndefallets konsekvenser for menneskets evne til å erkjenne Guds vilje eller lov, slik den foreligger i den allmenne åpenbaring.3Historisk kan vi si at debatten mellom katolsk og evangelisk-luthersk teologi om naturrettens teologiske fundament dreiet seg om selve hovedforskjellen mellom evangelisk-luthersk og katolsk kristendom (Aukrust 1965: 51). Reformasjonen innebar et oppgjør med den skolastiske tradisjonens syn på menneskes evne til etter sin natur å søke det gode. Den lutherske forestilling om arvesynden innebar blant annet at menneskets fornuft ikke bare var skadet, men også var preget av synd. Fornuften er dermed ikke så pålitelig som den forutsettes å være i den skolastiske tradisjonen. Dermed blir det hos Luther et skille mellom jus divinum p.d.e.s. og jus naturale og jus positivum p.d.a.s. Tradisjonelt har lutherske teologer avvist katolsk naturrettslære som et stykke naturlig teologi ut fra argumentasjon knyttet til syndefallets konsekvenser for menneskelig evne til å avlese Guds opprinnelige skaperordning (notitia dei-gudserkjennelsen) som en empirisk struktur i den dennesidige verden. Mennesket befinner seg i henhold til dette synet i en tilstand av ignorattio dei (jf. Aukrust 1965).

Det vil føre for langt her å gjengi de omfattende debattene som er ført om naturrett mellom katolsk og luthersk etikk og i luthersk etikk. Jeg vil imidlertid gjøre oppmerksom på at det protestantiske bastante og kategoriske nei til naturrett i dialog med katolsk naturrettslære ikke lenger er mulig å opprettholde blant annet i lys av nyere Luther-forskning og i lys av historiske erfaringer og teologisk refleksjon knyttet til disse erfaringene – ikke minst til to verdenskriger i det 20.århundrede. Dietrich Bonhoeffer er en av flere lutherske teologer som tidlig fremhevet skadevirkningene av at evangelisk-luthersk teologi lot naturretten komme i miskreditt i sin iver etter å forsvare den guddommelige nåde (Ethik, München 1956: 93 og Aukrust 1965: 52-53). I dag er holdningen mer åpen hos mange lutherske teologer for å drøfte naturrettsbegrepet på en mer positiv og interessert måte enn tidligere, jf. årets marsutgave av Journal of Lutheran Ethics der hovedtema er Natural Law.

I luthersk etikk er det viktig å betrakte naturretten i lys av to grunnleggende tolkningsperspektiver om hvordan Gud handler i verden og hvordan Guds vilje kommer til uttrykk overfor mennesket. Guds to handlemåter eller styresett i verden tolkes gjennom toregimentslæren. Gud handler i verden som skaper og frelser gjennom det verdslige og åndelige styresett (jf. Luther i Lønning og Rasmussen 1980, bind III: 171ff.). Her kommer Guds skapervilje og frelsesvilje til uttrykk. Det er et sentralt luthersk poeng å verken skulle skille eller sammenblande disse styreformene, men det må skjelnes mellom dem (jf. Wisløff 1983: 192) for å unngå at kirken skal styre verden og verden kirken. Men kirken og verden har noe med hverandre å gjøre – også i etiske spørsmål. Derfor må regimentene sees i sammenheng, men uten å blandes sammen.

Det er denne sammenholdingen som er utgangspunktet for min posisjon i spørsmålet om naturrett i luthersk etikk. Denne posisjonen har sitt konkrete utspring i Eivind Berggravs understrekning av sammenhengen mellom regimentene. Berggrav hevder at det egentlig finnes bare et regimente og det er Guds regimente (Berggrav 1945: 219). Dette åpner for kritikk av statens myndigheter og institusjoner fra kirkens hold – en kritikk som må fremmes med et dennesidig siktemål og med forankring i Guds skapervilje. Det er mulig å gjøre dette fordi Guds vilje åpenbarer seg gjennom den allmenne åpenbaring, det vil si gjennom skaperverket og den allmenne historie også for kirken som for resten av verden. En slik posisjon forutsetter at Guds vilje er prinsipielt tilgjengelig for alle mennesker og «at mennesket (…) vet noe om Guds forpliktende herredømme og etiske krav» (Aukrust 1965: 64). Dette standpunktet forutsetter med andre ord at Guds vilje betegnet som naturrett er tilgjengelig for mennesket, inklusive kirkens representanter som mennesker i denne verden, og som dermed er erkjennbar gjennom menneskelig fornuft og samvittighet. I lys av Rom. 2,14-15 hevder også Martin Luther at «den naturlige lov er skrevet i menneskenes hjerter» (WA 18, 80, 29). Mennesket vet derfor ut fra sin fornuft og samvittighet hvordan det menneskelige livet skal leves i samfunnet (Aukrust 1965: 55).

Problemet med fornuften som anknytningspunkt for naturretten er i følge Luther at fornuften ikke aksepterer at den naturlige lov er satt av Gud og derfor krever absolutt lydighet. Videre understreker Luther at naturretten blir Guds åpenbarte lov i dekalogen og nestekjærlighetsbudet. Derfor må den naturlige lov alltid tolkes i lys av Guds åpenbarte lov som er tilgjengelig for alle mennesker. De ti bud blir på denne måten et kritisk korrektiv til fornuftens og samvittighetens delvise og uklare forståelse av naturretten. Men også dette korrektiv kan misforstås av den menneskelige fornuft.Derfor må mennesket lytte til en klar fortolkning av naturretten og den åpenbarte loven, slik Kristus fortolker denne blant annet i den gylne regel og bergprekenen uten å være begrenset til disse eksemplene. Da ser vi endelig hva naturretten egentlig er, nemlig lex caritatis – kjærlighetens lov for eksempel slik denne loven er uttrykt i det dobbelte kjærlighetsbudet. I lys av toregimentslæren og spenningen mellom lov og evangelium vil naturretten i luthersk etikk kunne være et uttrykk for nestekjærlighet praktisert i det verdslige regiment, det vil si i alle samfunnssammenhenger, i henhold til positiv rett og gode sedvaner som må være i overensstemmelse med den naturlige lov eller lovens første bruk (jf. Aukrust 1965: 61).

Etisk veiledning forankret i luthersk naturrett – språklige og argumentative konsekvenser

Luthersk teologi har tradisjonelt benyttet andre uttrykksformer enn naturrett som et uttrykk for Guds vilje eller styremåte for det borgelige liv i samfunnet. Luthersk naturrett kan som tidligere nevnt uttrykkes ved hjelp av toregimentslæren som blant annet understreker menneskets frihet i forhold til kirkens myndighet som etisk tolkningsinstans. Positivt forstått representerer toregimentslæren en etisk myndiggjøring av det enkelte mennesket, uavhengig av kirkens tolkningsmakt.

Spørsmålet er om denne posisjonen i etiske spørsmål også kan begrunne at mennesket er satt fri fra ethvert religiøst tolkningsparadigme som tar utgangspunkt i metafysiske forestillinger i etiske spørsmål. Neppe – det er heller ikke representativt for en luthersk naturrettslig tenkning i lys av toregimentslæren. En av grunnene til dette er at et slikt ensidig perspektiv vil lett kunne føre til en sekularisert, det vil si gudsfremmed (Aukrust 1965) kirkelig eller religiøs umyndiggjøring overfor verdslige myndigheter, slik nyprotestantismen ledet til og som Troelsch påpekte førte til en dobbeltmoral mellom ”Amtsmoral” og ”Personmoral” (Troelsch 1912: 501).

Likevel åpner toregimentslæren for at etisk veiledning med utgangspunkt i en metafysisk gudsforestilling kan og bør uttrykkes i et allment dennesidig språk med logisk argumentasjon som verktøy uten at dette havner i sekularisme. En kommunikativ konsekvens av denne tilnærmingen er at det er mulig å argumentere etisk uten å måtte bruke et metafysisk språk i en verdipluralistisk kontekst.

Ut fra denne betraktningen er det likevel ikke slik at formidling av kristen etikk forankret i luthersk naturrett nødvendigvis må renses for alt bibelspråk (jf. Asheim 1998: 19). Forutsetningen er at det bibelske tekstmaterialet ses gjennom skapelsesteologiske perspektiver som ikke tilslører at «bibelens etiske materiale også er preget av fornuft og erfaringer» (Henriksen 2002: 286).

Naturrett og krisesituasjoner

Det kan som tidligere nevnt synes som om naturrettens aktualitet eller relevans øker i krisetider slik Tor Aukrust hevder i boken Mennesket i samfunnet.4Aukrust viser her til Augustins arbeid med naturrettslige problemstillinger ”i en periode da oldtidens kulturverden rystet i sine grunnvoller. Også nytidens rasjonalistiske naturrett ble skapt i skyggen av katastrofen. Hugo Grotius skrev sitt epokegjørende verk De jure belli ac pacis i 1625 mens 30-års krigen raste i Europa.” (Aukrust 1965: 33). Erfaringene fra to verdenskriger brakte en forsterket naturrettstenkning inn igjen, slik at man kan tale om naturrettens renessanse generelt og dens praktiske gjennomslag allerede i Nürnberg-prosessen (Thielicke 1958: 360ff.). I Norge ble anvendelsen av naturretten i luthersk etikk særlig aktuell i oppgjøret mot nazistenes og nasjonal samlings moralske konformitetspress mot det norske folk under 2. verdenskrig. Den ble videre aktuell i debatten omkring rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig. I dag legges naturretten ofte til grunn for å vurdere, kritisere eller avdømme om handlinger og maktbruk kan karakteriseres som brudd på folkeretten og grunnleggende menneskerettigheter. Bak slike krenkelser av menneskers verdighet og menneskerettigheter ligger ofte en forutgående prosess som har ført til demonisering eller avhumanisering av enkeltpersoner eller grupper av mennesker – noe som ofte fører til menneskeforakt.

Slike nevnte juridiske eller moralske oppgjør kan også representere en naturrettslig kritikk av handlinger forankret i allmennviljen eller folkeviljen. Selv om denne allmennviljen noen ganger er demokratisk fundert vil folkevilje og allmennvilje kunne manipuleres av statlig propaganda eller sterke lederskikkelser i maktorganisasjoner og vil derfor kunne lede til menneskeforakt som igjen leder til rettsvillfarelse eller støtte til «tyranniske systemer» (Aukrust 1958: 34). Det synes derfor som rimelig å anta at en høyere rettsnorm, som for eksempel naturretten, må ha et sterkere og fastere forankringspunkt enn statens vilje og folkets rettsbevissthet for å hindre menneskeforakt som i et historisk perspektiv viser seg å kunne lede til undertrykking, diskriminering og krenkelser av grupper og enkeltindivider som representerer andre tradisjoner enn det folkeflertallet, statlige myndigheter eller sterke ledere står for. I en slik sammenheng vil etisk veiledning forankret i luthersk naturrettstenkning kunne fungere som en preventiv kritisk normsender. Dette skal jeg konkretisere nærmere etter hvert.

Luthersk naturrett som felles verdiforankring eller bidrag til konsensus?

Nå kan det være på sin plass også å si noe om hvordan luthersk naturrettstenkning kan fungere konstruktivt. I arbeidet med å danne en felles verdiplattform i et pluralistisk samfunn eller en institusjon kan luthersk naturrettstenkning i norsk kontekst neppe i seg selv utgjøre det John Rawls i Political Liberalism kaller overlappende konsensus – altså en allmenn aksept for bestemte fundamentale retts- og rettferdighetsprinsipper. Spenningene synes for store mellom sekulære og religiøse verdiformidlere til at det kan oppnås en slik overlappende konsensus i det norske samfunnet.

Det synes i utgangspunktet å være vanskelig å fylle de kriterier som Ralws mener må være oppfylt for at enighet om fundamentale retts- og rettferdighetsprinsipper skal fungere på lang sikt. Den første forutsetningen kan betegnes som helhetsnøytralitet. Den går ut på at rettferdighetsprinsippene ikke må defineres eller begrunnes i et eller flere helhetssyn på bekostning av noen andres. Dessuten må det gis støtte til rettferdighetsprinsippene fra flere helhetssyn med utgangspunkt i eget helhetssyn; det er dette som gjør konsensusen overlappende. Ralws fremsetter også et krav til at all argumentasjon må være rasjonell og ikke være preget av særreligiøse uttrykk eller rasjonale. Den overlappende konsensus bestemmes utelukkende av det rasjonelle valg. Er dette i det hele tatt mulig å oppnå i et verdipluralsistisk samfunn eller institusjon? Rawls svar er at det er det, men bare i et fornuftig (reasonable) pluralistisk samfunn. Hvordan vil et slikt krav om rasjonalitet fungere?

Etter mitt syn vil kravet til rasjonalitet og kun rasjonell argumentasjon dessverre føre til at mange religiøse samfunn i sterkere grad søker egne åndelige opplevelser og etablerer egne religiøse standarder fremfor å bli fullstendig rasjonell i språk og uttrykk for å delta i en samtale om overlappende konsensus. Det kan med andre ord være et feilspor, på grunn av ensidigheten i kravet om rasjonalitet, å kreve at de ulike trossamfunnene må skjule eller unndra for offentligheten sine kjernebegrunnelser i etiske spørsmål. Dermed splittes etikken opp i en åndelig skjult og en offentlig rasjonell del. Dessuten – og det er nok den tyngste innvendingen fra et trosperspektiv: Denne modellen er bærer av et klassisk sekulariseringsparadigme hvor den sekulære overbevisning a priori betraktes som epistemisk overlegen den trosbaserte overbevisning på grunn av rasjonell argumentasjon. De troende får dermed en større epistemisk byrde enn de sekulære ved å måtte oversette sine standpunkt til et annet språk, som ikke i alle tilfeller heller vil være i stand til å romme det innholdet som ønskes uttrykt.

Når vi ser nærmere på Forsvarets verdigrunnlag ser dette dokumentet ut til å favorisere kristendommen og humanismen i sin definisjon av forankringspunkt. Andre tros- og livssyn ser ikke ut til å komme innenfor – på lik linje. Dette gjør det vanskelig i forholdet til begge kravene til Ralws; kravet om helhetsnøytralitet og kravet om støtte fra flere helhetssyn.

Når det gjelder spørsmålet om luthersk naturrett kan bidra her må det vises til en viss ydmykhet når det gjelder menneskelig erkjennelsesevne og tilføyes at «Luthers natural law does not reveal strategies that claim to be absolutely right or produce pure good. Rather, natural law is the label we apply to ‘good enough’ practical approaches that can gain consensus».5Thomas Pearson i Journal of Lutheran Ethics i http://www.elca.org, nedlastet 10. mars 2010. Med andre ord: selv om luthersk tolkning av naturrett kan fremstå med stor grad av autoritet på en verdipluralistisk arena preget av en luthersk majoritetstradisjon, gjennom rasjonell argumentasjon og tilhørende overbevisningsevne, vil denne selvsagt kunne motsis ut fra konkurrerende og alternative grunnlagsetiske orienteringspunkt med tilhørende ulike tolkninger av naturretten. Da må det på pragmatisk vis tilstrebes en felles verdiplattform som er god nok – altså en praktisk funksjon som kan fremme retteferdighet og hindre menneskeforakt.

I Forsvaret og for så vidt også i det norske samfunnet kan det per dags dato nok i prinsippet være mulig å oppnå en eller annen form for konsensus – men neppeoverlappende konsensus i John Ralws versjon. Men her vil jeg bli glad om jeg tok feil i denne vurderingen. Jeg utfordrer derfor teologer, filosofer eller andre til å vise hvordan dette kan forstås og eventuelt bør gjøres.

Etiske utfordringer i Forsvarskulturen

Det synes å finnes en grobunn for fremvekst av holdninger og praksiser i Forsvaret som representerer normer og holdninger som vanskelig kan inngå i et felles allment akseptert verdigrunnlag ut fra kristne og humanistiske perspektiver. Disse verdistrømningene kan etter min vurdering nettopp komme i skade for å uttrykke menneskeforakt og fremme urett. Disse etiske posisjonene representerer en verdiforankring enten i alternative metafysiske forestillinger eller i en bestemt tolkning av krigerkultur-begrepet eller en kombinasjon av disse. Konkret dreier dette seg om uttrykk som kan relateres til norrøn krigerideologi og allmennmenneskelige holdninger om gjengjeldelse og dehumanisering av fienden og som i sin ytterste konsekvens kan lede til forakt for denne fienden – altså menneskeforakt.

Det kan være fristende for en majoritetsrepresentasjon som den lutherske å bagatellisere eller latterliggjøre slike marginale standpunkter og de uttrykksformene de får. Teologisk betraktet representerer en slik tilnærming et etikkstrategisk feilgrep. Selv om for eksempel førkristne etiske posisjoner for øyeblikket fremstår som marginale i det norske samfunnet og av den grunn også vekker pressens oppmerksomhet når de finner sine uttrykksformer i offentligheten, kan de likevel i enkelte miljøer, også i Forsvaret, fremstå som mer overbevisende for enkelte enn en tilsvarende grunnlagsetisk naturrettslig argumentasjon fra et luthersk ståsted.

Et eksempel på dette fenomenets aktualitet er oppslaget i dagspressen i vinter knyttet til tapet av en norsk soldat i Afghanistan. Her står soldatkolleger fra Telemark bataljon frem og hilser ham og andre militære profesjonsutøvere av den militære profesjonen med ropet «til Valhall, til Valhall» (Morgenbladet o.a.). Dette er et kamp- og avdelingsrop som trekker linjene tilbake til en annen krigerkulturs dyrking av førkristen norrøn mytologi. Et eksempel på dette kan leses i Alf R. Jacobsen bok Banesår (2003). Her skriver Jacobsen om Heinich Erler, jagerflyger og krigshelt i det tredje riket, at han var tro mot nazistisk norrøninspirert mytologi til det siste.Forfatteren uttrykker seg slik:

Da han i slutten av april 1945 hadde skutt ned sine to siste Liberator-bombere over Berlin, var han gått tom for ammunisjon. Han var troende til det siste. Før han rammet det tredje bombeflyet og styrtet i et flammehav, kunne vennene høre hans stemme over radioen: ’Farvel, kamerater. Vi sees i Valhall’ (Jacobsen 2003: 275).

Slik kom dette til uttrykk under 2. verdenskrig. Men hvor kommer slike norrøne mytologiske forestillinger fra i dag og hvordan får de fotfeste hos noen av de mest profesjonelle soldatene Norge har? Det er vanskelig å svare på et slikt spørsmål uten å foreta kvalitative undersøkelser.

Men er nå dette med den norrøne kulturen så galt, naturrettslig forstått? Det kan være grunn til å hevde at enkelte førkristne og norrøne verdier kan være vel så forankret i naturretten som andre førkristne greske og romerske kulturuttrykk og rettsforståelse. Det kan for eksempel med god dokumentasjon argumenteres for at frie kvinners stilling i det norrøne samfunn hadde en sterkere posisjon enn kvinnen fikk i det kristne middelaldersamfunnet. Dette kan tolkes som et politisk utslag av naturrett i norrøn kontekst på lik linje med naturrettens politiske konsekvenser i antikken, som nevnt innledningsvis. Dette betyr etter mitt syn at norrøn kulturnødvendigvis ikke representerer noe prinsipielt negativt i forbindelse med oppbyggingen av norsk militær profesjonskultur. Spørsmålet er hva som blir brukt og hvordan dette er ment å skulle fungere. Her må det tas hensyn til den politiske og teologiske dom over 1930- og 1940-tallets forsøk på revitalisering av norrøn mytologi, symbolbruk og denne tradisjonenes menneskesyn og forakt for det som er svakt eller annerledes. Det kan hende at luthersk naturrett kan fungere som et korrektiv i dette og lignende tilfeller.

Luthersk naturrett som kritisk korrektiv

Jeg stiller altså følgende spørsmål: I hvilken grad kan en luthersk naturrettslig forankring av etikkveiledningen i Forsvaret fungere som et etisk korrektiv i byggingen av en norsk militær profesjonskultur?

Det dreier seg med andre ord om et spørsmål om den lutherske naturrettens primærfunksjon; den kritiske. Det lutherske naturrettslige perspektivet er som tidligere nevnt et grunnleggende kritisk perspektiv – et perspektiv som kan fungere godt i brytnings- og krisetider – der det råder uenighet og spenninger om grunnleggende ideologiske og etiske spørsmål.

Den lutherske teologen Martin Honecker hevder for eksempel6I en artikkel i festskriftet til Lars Østnor Etikk, tro og pluralisme (2004). at etikk i møte med et verdipluralistisk samfunn dreier seg om kritisk kontroll og argumentasjon kombinert med en grunnlagsetisk refleksjon over etikkens funksjon og betydning. Jeg deler langt på vei dette kritiske ståstedet til Honecker når det gjelder den lutherske etikkens rolle og funksjon i et verdipluralistisk samfunn eller i Forsvaret om å ivareta grunnleggende menneskerettigheter.

Vi skal her anføre at i et luthersk perspektiv inneholder naturretten ikke bare rettigheter, men også visse plikter som beskrives av Berggrav som «[Gudgitte] menneskerettigheter og samvittighetsplikter» (Berggrav 1945: 222). Dette utsagnet representerer en side ved luthersk naturrettslig tenkning om å følge sin samvittighet og som kan virke preventivt før hendelsene skjer ved å hindre likegyldighet og tendenser hos mennesker til ikke å ville protestere, gripe inn, «vilje til å ta konsekvenser, til sist også villighet til å lide» (Berggrav 1945: 223) i møte med urett og overgrep enten i regi av et flertalls- eller fåtallsmandat.

Av denne samvittighetsplikten følger det i henhold til luthersk naturrettslig tenkning også en «plikt å være ulydig» (Berggrav 1945: 224). Det vil si at soldater som gis ordre som de mener står i motstrid til folkerett og naturrettslige prinsipper og som bryter med samvittigheten, har en plikt til å nekte å utføre ordre – for «mot retten skal ingen handle» (oversatt av Berggrav fra Luther i Von Weltlicher Obrigkeit. 1523 – WA 11, 277).

Dette kravet fra luthersk naturrett om en samvittighetsplikt som kan lede til ulydighet mot makthaverne er ganske sammenfallende i sak med den thomistiske naturrettens målsetting å sette grenser «for den kristnes lydighet mot verdslige makthavere», som tidligere nevnt.

Her kan vi befinne oss i et ideologisk landskap der alternative tolkninger av naturretten støter sammen; individuelle og institusjonelle tolkninger. Det finnes en rekke historiske eksempler hvor militære offiserer eller soldater nekter å utføre militærtjeneste av overbevisningsgrunner og som derved utfordrer både statens politiske og militære ledelse med ulydighet på bakgrunn av en personlig samvittighetsoverbevisning om at grunnleggende humanitære prinsipper som menneskelivets verdighet og ukrenkelighet vil bli brutt ved bruk av militærmakt.

Dette er et svært viktig forhold å komme til rette med for en institusjon som skal bygge egen profesjonskultur fundert på naturrett som kritisk kontrollinstans. Uansett er det avgjørende for Forsvaret å bygge en militær profesjonskultur som kan bidra til å løse militære oppdrag på en effektiv og profesjonell måte og samtidig ivareta personellets etiske standard slik at holdninger som knyttes til utførelsen av militære oppdrag ikke preges av hat, gjengjeldelse, forakt eller dehumanisering av fienden.

Å sette tilside individuelle verdipreferanser er generelt problematisk for Forsvaret som har valgt å forankre sin virksomhet i et verdigrunnlag som fremhever respekten for individuelle rettigheter og ulike kulturer (Verdigrunnlaget 1998). Men er det mulig å unngå dette hvis etikken skal kontrolleres mot naturretten som normsender? Det kan hende at Forsvaret nettopp av denne grunn er nødt til å sette grenser for hva en militær profesjonsutøver kan mene og gjøre mot fienden.

Luthersk naturrett som preventiv normsendende grensemarkering

Forsvaret kan ut fra mitt ståsted ikke tillate at individuelle verdipreferanser som for eksempel fører til forakt for fienden og krav om hevn som sentrale ingredienser, blir styrende i utøvelsen av den militære profesjon eller skal utgjøre byggende elementer i en krigerkultur. Jeg har allerede trukket frem et eksempel på en alternativ normpreferanse som finnes innenfor Forsvarets verdipluralisme. Jeg vil nå trekke frem flere eksempler som belyser at det finnes et visst omfang av alternative orienteringspunkt for bygging av militær profesjonskultur og som etter mitt syn står i motsetning til en luthersk naturrettslig tenkning.

Eksempler fra nyere forskningsmateriale viser at holdningen forakt for enkelte aktører i militære konfliktområder ikke kan isoleres til noen ganske får militære profesjonsutøvere på et lavere nivå. Bård Mæland har for eksempel i boken Skadeskutt idealisme (2004) behandlet spørsmålet om forakt for enkelte parter på krigsskueplassen. Han hevder her at denne forakten kommer til uttrykk mange steder og på mange nivåer i Forsvaret: «også i samtale med høyere offiserer helt til oberst nivå» (Mæland 2004: 161). Han nevner også foredrag i Forsvaret han har vært å tilstede på hvor dette kommer til uttrykk (ibid.).

Denne påstanden ble underbygget ved hjelp av en kvalitativ undersøkelse blant norske offiserer og viste at det ikke bare er marginaliserte enkeltpersoner på lavere gradsnivå som står frem med holdninger som bryter med en profesjonsetikk som kan sies å være forankret i et menneskesyn i en luthersk naturrettslig tenkning. Det ble en del debatt i media og i PACEM rundt forskningsmetode og om de funn som ble avdekket var representative og om de hadde betydning for oppdragsløsningen. Det var imidlertid få deltakere i denne debatten som avviste at slike holdninger fantes blant norske offiserer.

Et annet og nyere eksempel fra dagspressen viser at også ledende offiserer kan gi uttrykk for forakt for deltakere i en pågående militær konflikt. Det blir særlig utfordrende når en norsk militær sjef beskriver fienden eller en aktør i asymmetrisk krigføring som «usle kryp», samtidig som han fremsetter et ønske om hevn eller gjengjeldelse.

Umiddelbart synes slike uttalelser å komme i konflikt med flere av de mest grunnleggende verdiene og holdningene i Verdigrunnlaget, kristen og humanistisk tradisjon og det menneskesynet som springer ut av en luthersk naturrettslig tenkning.

Det er dermed ikke sagt at man ikke kan forstå slike reaksjoner etter at avdelingen har tatt tap. Gruppepsykologisk og militærsosiologisk er det mulig å forstå og forklare slike utspill. Store forskjeller i kultur og moral, opparbeidede frustrasjoner og følelsen av avmakt kan nok vekke forakt og hevnlyst hos norske offiserer og soldater når mennesker fra en fremmed kultur rammer norske avdelinger og norske liv går tapt. Slik sett kan dette gjerne være uttrykk for allmennmenneskelige følelser, holdninger og uttrykksformer i denne situasjonen og eventuelt i tilsvarende situasjoner – uten dermed å si at dette er representative holdninger for den militære profesjonskulturen som bygges opp i avdelingen. Men det er grunn til å spørre noe bekymret om det er mer enn en tilfeldighet at de refererte uttrykksformer som er fremkommet i media stammer fra en og samme militære avdeling.

Bekymringen knytter seg til en etisk vurdering av uttalelsene i lys av luthersk naturrett. Det tør etter mitt syn være hevet over enhver tvil at i et luthersk naturrettslig perspektiv vil uttalt forakt for et menneske, en gruppe eller et helt folk kunne bære kimen i seg til demonisering eller avhumanisert behandling av fienden som for eksempel under 2. verdenskrig, på Balkan eller i Abu Ghraib.

Nå kan man selvsagt hevde at dette er private meninger og holdninger som her kommer til uttrykk som spontanreaksjoner i en presset situasjon, og som derfor ikke representere verdier og holdninger fra en norsk militær profesjonskultur. Problemet med et slikt skille mellom det personlige og profesjonelle er at det konstrueres et skille mellom en personlig moral og en profesjonsmoral. I et luthersk naturrettslig perspektiv må dette kunne betegnes som dobbeltmoral som ble avvist i oppgjøret med det nyprotestantiske skille mellom «Amtsmoral» og «Personmoral» (Troelsch 1912: 501).

Disse eksemplene som jeg her har trukket frem illustrerer det poenget at selv om Forsvaret og de enkelte avdelingene formelt forankrer sin etikkundervising i natur- og folkerett så gir det seg ikke av seg selv at dette forankringspunktet internaliseres intuitivt eller gjennom etikkundervisning eller etisk veiledning. En lakmustest ut fra luthersk naturrett på om etikkundervisningen eller den etiske veiledningen har lykkes eller ikke, vil være hvordan militære ledere og andre profesjonsutøvere uttrykker seg om mennesket i møte med militærprofesjonens ultimative trussel; tap av egne.

Hører ikke slike uttrykksformer og synspunkter på fienden likevel med til en norsk krigerkultur i emning? Dette er tross alt ærlige uttrykksformer fra de mest profesjonelle profesjonsutøverne den norske Hæren har utdannet i nyere tid og representerer sannsynligvis ærlige uttrykk for hva mange følte og mente både i avdelingen, Forsvaret og i deler av befolkningen. Skal det heller ikke være rom for individuelle og kontroversielle verdiytringer og hører ikke det med til ytringsfriheten i et demokratisk samfunn – som også må gjelde for militære ledere?

Til det første spørsmålet må det sies med henvisning til den som lanserte krigerkulturbegrepet i norsk sammenheng med en viss grad av autoritet, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, at om fienden er demoralisert og ikke har respekt for menneskerettighetene er det «så og si under en offisers verdighet å falle ned på samme nivå som sine fiender» (Diesen i et foredrag på Stabsskolen 2009).Nedsettende ytringer med bakgrunn i forakt for fienden er med andre ord uttrykk som ikke hører ikke hjemme i en norsk militær profesjonskultur selv om den kalles krigerkultur, om jeg tolker Sverre Diesen rett. Her vil etisk veiledning på bakgrunn av luthersk naturrett kunne fungere som en preventiv grensesettende normsender.

At offiserer så vel som andre samfunnsborgere fritt kan gi uttrykk for slike holdninger er etter mitt syn et gode i et postmoderne verdipluralistisk samfunn. Det er likevel ikke slik at disse holdningene bør være normgivende i oppbyggingen av en norsk militær profesjonskultur. Her må Forsvaret velge en smalere verdiplattform enn samfunnets verdimylder. En norsk krigerkultur kan ikke bygge på forakt for fienden selv om en slik forakt skulle være representert i samfunnet eller folkeviljen. En norsk soldat bør uttrykke respekt for sine fiender og alle konfliktdeltakere på krigsskueplassen ganske enkelt fordi disse er mennesker og fordi en profesjonell norsk soldat må leve opp til en viss militær profesjonsetisk standard.

Konklusjon

Etter mitt syn må kristen etikk, forankret i luthersk naturrettsforståelse, ikke ignorere samfunnets og Forsvarets verdipluralitet uten å ta hensyn til at denne finnes alternativt uttrykt til kristendom og humanisme, både i et sekulært og metafysisk språk og argumentasjonsmåte. Videre kan det sies at en forankring av militær profesjonskultur i luthersk naturrettsforståelse også kan bidra med innspill til en felles verdiplattform. Dernest må det kunne hevdes at etisk veiledning og rådgivning forankret i luthersk naturrett kan fungere som en kritisk normsender i oppbyggingen av en norsk militær profesjonskultur, eller krigerkultur.

Til slutt vil jeg påpeke at et luthersk ståsted som mitt nok kan oppleves som snevert og meget begrenset. Denne artikkelen gir derfor ingen endelige svar på de spørsmål som diskuteres, men må sees på som et innlegg i debatten og en invitasjon til videre samtale.

Litteratur

Aukrust, Tor (1965). Mennesket i samfunnet. En sosialetikk. Oslo, Land og Kirke.

Berggrav, E. Staten og mennesket. Oslo 1945.

Dietrich Bonhoeffer (1956). Ethik. München.

Edström, H., Lunde, N. T., Matlary, J. H. (2009). Krigerkultur i en fredsnasjon. Abstrakt Forlag.

Forsvarets overkommando (1998). Forsvarets verdigrunnlag.

French, S. E. (2003). The Code of the Warrior. Maryland: Rowman and Littlefield Publishers, Inc.

Henriksen, J. (2002). «Umiddelbarhet eller argumentasjon som basis for normative standpunkter» i Tidsskrift for teologi og kirke 73, 1, 41-65. Oslo: Universitetsforlaget.

Honecker, M. (2004). Pluralisme i begrunnelsen av kristen etikk i Etikk tro og pluralisme. Sannes, K. O., Hegstad, H., Heiene, G., Thorbjørnsen, S. (red.) O. Oslo: Fagbokforlaget.

Jacobsen, Alf R. Banesår. (2003). Oslo: Aschehoug.

Journal of Lutheran Ethics (2010). Natural Law. Volume 10, number 3.

Lunde, N. T. (2003). Fra Forsvaret i kirken til kirken i Forsvaret. Trondheim: Tapir.

Luther, M. (1523). Von Weltlicher Obrigkeit. WA 11, 277.

Lønning, I. og Rasmussen, T. (1980). Marin Luther. Verker i utvalg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Morgenbladet (2010). Krigere uten krig, 12. februar 2010.

Mæland, B. (2004). Skadeskutt idealisme. Norsk offisersmoral i Kosovo. Bergen. Eide forlag.

Universitetet i Tromsø (1989). Sensorveiledning til eksamen i rettsfilosofi, juss 2. avd.

Tranøy, K. E. Naturrett i Store Norske Leksikonhttp://www.snl.no/naturrett (lastet ned 12. mars 2010.

Thielicke, H. (1958). Theologische Etikk I, Tübingen.

Troelsch, E, (1912).

Thomas Aquinas. Summa Theologia

Wisløff, C. F. (1983). Martin Luthers teologi. Oslo: Lunde forlag.

Fotnoter   [ + ]

1. Begrepet forstås av jurister som et motstykke til positiv rett (den til enhver tid gjeldende rett) og kan knyttes nært til begrepet menneskerett ”idet menneskerett nettopp er en rett mennesket av naturen har, i motsetning til en rett det har på et bestemt sted til en bestemt tid og i en bestemt samfunnsmessig sammenheng. Naturen har gitt mennesket visse retter, i motsetning til rettigheter gitt av makthavere til enhver tid.” (Sensorveiledning til eksamen i rettfilosofi, juss 2. avd. Universitetet i Tromsø 1989).
2. The most basic definition of the natural law in Thomas Aquinas’s Summa Theologiae is «the rational creature’s participation of the eternal law» (ST I-II 91.2), which is «the very Idea of the government of things» in God’s providence (ST I-II 91.1).
3. Historisk kan vi si at debatten mellom katolsk og evangelisk-luthersk teologi om naturrettens teologiske fundament dreiet seg om selve hovedforskjellen mellom evangelisk-luthersk og katolsk kristendom (Aukrust 1965: 51).
4. Aukrust viser her til Augustins arbeid med naturrettslige problemstillinger ”i en periode da oldtidens kulturverden rystet i sine grunnvoller. Også nytidens rasjonalistiske naturrett ble skapt i skyggen av katastrofen. Hugo Grotius skrev sitt epokegjørende verk De jure belli ac pacis i 1625 mens 30-års krigen raste i Europa.” (Aukrust 1965: 33). Erfaringene fra to verdenskriger brakte en forsterket naturrettstenkning inn igjen, slik at man kan tale om naturrettens renessanse generelt og dens praktiske gjennomslag allerede i Nürnberg-prosessen (Thielicke 1958: 360ff.).
5. Thomas Pearson i Journal of Lutheran Ethics i http://www.elca.org, nedlastet 10. mars 2010.
6. I en artikkel i festskriftet til Lars Østnor Etikk, tro og pluralisme (2004).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.