Om rett og det riktige*

* Tidligere publisert på prosa.www.no/debatt

I Erlend Leonhardsens artikkel «Om rett og det riktige. Norge og nordmenn i krig» kritiserer han blant annet boken Jus og militærmakt. Noe av kritikken fordrer et nødtørftig svar, slik han poengterer at forfatteren ordlegger seg. Jeg benytter anledningen som medforfatter av boka til et hjertesukk.

Om såkalte nye og gamle kriger

Leonhardsen hevder forfatterne plasserer seg i «leiren for de gamle krigene» og viser til Øyvind Østeruds terminologi. Det er vanskelig for meg å se hvor Leonhardsen har belegg for plasseringen – den er på ingen måte intendert eller uttalt av forfatterne. Leonhardsen knytter påstanden opp mot en kritikk. Han beklager seg over at boken har få uløselige etiske dilemmaer, men «desto mer oppramsing av rettsregler, offentlige utredninger, odelstingsproposisjoner og stortingsmeldinger.» Hvis det å plassere seg i de «gamle krigers leir» skulle være synonymt med å utelate etiske dilemmaer, er hele diskusjonen om såkalte gamle og nye kriger feilslått. Etter min oppfatning er det en hårreisende illusjon å tro at utfordringer knyttet til å skille venn fra fiende og soldat fra sivil er noe som bare hører nåtiden til. Det er et bevisst valg fra vår side å ikke smøre en lærebok for soldater full av forslitte skiller mellom «gammelt og nytt», men å fokusere på praktiske problemstillinger knyttet til anvendelse av regelverk. Hvis Leonhardsen hadde fulgt debatten om folkeretten i krig inngående med et visst kritisk blikk hadde han forhåpentligvis blitt kvalmende mett av å observere evinnelige forsøk på å overdramatisere regelverkets utilstrekkelighet. Det eneste diskusjonen tjener til er mat for jurister. Nok om det.

Om uløselige etiske dilemmaer

Leonhardsen savner uløselige etiske dilemmaer. Hvorfor det? Ikke fordi man skal snakke om «nye kriger» håper jeg. Men ok, jeg forstår at man stiller spørsmålet når det gjelder krig i det hele tatt. Krig er full av uløselige etiske dilemmaer. Både kriger før i tiden og krig i dag. Det er en menneskelig umulighet å drive krig, men så er det ikke det likevel. Vår ambisjon med en lærebok for soldater i førstegangstjenesten har vært nettopp ikke å utbasunere det umulige. Det har vært å tørre å gi noen svar. For svar må noen gi. Særlig til soldater. Det er ikke for å late som om uløselige dilemmaer ikke finnes, men for å vise at den verden vi lever i brutalt nok forholder seg ganske pragmatisk til krig og elendighet. Kriger planlegges, de gjennomføres – og de reguleres. Det kan hende at jeg har for stor tiltro til at norske soldater forstår at krig kan medføre dilemmaer. Det er denne tiltro som boken er tuftet på, og den er basert på møtet med norske soldater gjennom undervisning på alle nivåer i Forsvaret. Mange norske soldater og befal gir – i hvert fall meg – et bestemt inntrykk av å sitte med en klar oppfatning av at det meste kan gå galt, at de har varierende støtte fra politisk hold og norsk opinion og at det er «damned if you do and damned if you don’t». Dette er ikke en oppfatning som norsk militært personell skal behøve å ha. Kritisk sans skal de ha, og anledning til å uttrykke den, men ikke en feilaktig oppfatning av når man blir satt i fengsel for å operere i norsk tjeneste.

Om private i krig

«En behandling av private i krig mangler helt i Jus og militærmakt […]» skriver Leonhardsen også. Ja, det er riktig at «private i krig» ikke er behandlet i egne avsnitt eller som egen gruppe. Med hensikt. Private i krig er verken et nytt eller et særegent fenomen. Det er heller ikke et fenomen som faller utenfor regulering når det gjelder bruk av krigføringsmetoder og midler, eller beskyttelse av særlige grupper personell. Private i krig behandles rettslig sett som sivile og er gjennomgående omtalt som det i boka. Poenget er at soldatene ikke skal tro dette er en stor mystisk, uregulert gruppe av banditter som faller utenfor ethvert regelsett. Sivile i krig er behandlet i boka sammen med regler om hva og hvem som kan være lovlige mål (skille venn fra fiende) og hvordan tilfangetatt personell bør behandles. Det er praktiske regler som man må kunne forholde seg til på det militære nivå boka er rettet mot. Jeg har sett og erfart at der hvor «private i krig» skilles ut som en stor og ugjennomtrengelig materie skaper dette mer forvirring enn opplysning. Men igjen; nok mat for jurister. For det er klart at private aktører også skaper utfordringer. Men utfordringene når det gjelder rettsregulering ligger på et annet nivå enn soldatenes. Temaet kan være yndet å blåse opp, men gudsjammerlig teknisk å redegjøre for rettslig. Vi tenkte å spare Leonhardsen og soldatene for den gjennomgangen. Så til slutt:

Om de kontroversielle spørsmål

Leonhardsen vier over en side til det kontroversielle spørsmålet om 12,7 mm såkalt multi purpose-ammunisjon. Benevnelsen stammer fra ammunisjonens egenskap og formål. Den skal være panserbrytende og har både en spreng- og eksplosjonseffekt. Vi pleier å fremheve førstnevnte i undervisningen av alt militært personell; nemlig formålet. Det er ikke ammunisjon beregnet på mennesker. Brukes den mot mennesker, er det et våpen som kan skape brutale skader. Det er ingen tvil om det. Stort sett vet det militære personell mer om våpenets brutale virkninger enn de debattanter som kritiserer bruken. De vet mer enn det. Det er ingen godt bevart hemmelighet at det er motstand mot bruken av våpenet mot personell. «Alle» i Forsvaret kjenner til diskusjonen, for å si det litt enkelt. Derfor også overskriften på «faktaboksen» – «Diskusjonen om 12,7 mm Multipurpose-ammunisjon» – som kritiseres av Leonhardsen. Den er kanskje for myntet på de innviede. I så fall tar forfatteren selvkritikk. Den er viet en egen boks fordi det florerer spørsmål blant Forsvarets personell om bruken av ammunisjonen. Det som var viktig for oss, fordi boka primært er rettet mot militært personell, var at Forsvarets syn på bruken av ammunisjonen ble referert. Det er dette som er referert som «norsk syn». Det bør ikke herske tvil blant norsk militært personell om hva som er deres oppdragsgivers syn på bruken av en spesiell type ammunisjon. Nettopp fordi ammunisjonstypen har gitt opphav til så mye kontrovers – som er godt kjent blant Forsvarets personell – ble fremstillingen i denne boka bevisst gjort utvetydig når det gjaldt det syn som formidles i Forsvarets kommandolinje. Så helt til slutt:

Om de små og store spørsmål

Leonhardsens kritikk går slik jeg oppfatter den i stor grad på at boka ikke berører «de store spørsmål» i tilstrekkelig grad. Han frykter at det utdannes hodeløse jegere i Forsvaret som risikerer å ende opp som løse kanoner på dekk av et skip uten styring. Kanskje. Det finnes en plass for alt. Vårt valg har vært det konkrete fremfor det svulstige og mitt håp er at praktisk kunnskap kan bli resultatet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.