Beslutningsvegring – et ledelsesproblem

Mange ledere sliter med å ta beslutninger. Noen blir gående å tvære i det uendelige. De søker råd og veiledning, leser og undersøker, men alt strevet gjør det hele bare enda vanskeligere. Hva er det som ligger bak, hvorfor denne frykten for å ta et valg eller sette foten ned? Beslutningsvegringen er aktuelt og påtrengende, ikke minst i en militær sammenheng. Her kreves det kontinuerlige valg og justeringer for å håndtere komplekse situasjoner, særlig i det operative området. Følgende refleksjoner vil peke på noen enkle, men likevel grunnleggende sider ved dette problemet.

En av de mer opplagte grunnene til at en leder ikke tør sette foten ned, kan skyldes en form for ansvarsfraskrivelse. For å unngå å stå ansvarlig for det som gjøres, skyves andre fremover i beslutningsprosessen. Det er fordelaktig på mange måter. Går det galt, kan lederen peke på den andre som årsaken til problemene. Selv kan en ikke lastes, og ikke minst, en beholder en retten til å kritisere andre for dårlige beslutninger, uten selv å bli kritisert, i alle fall i første omgang.

Selv om ansvarsfraskrivelse trolig kan forklare en del, er vi likevel bare helt i overflaten av problemet. Vi må nok dypere inn i valg og beslutningstematikken om vi skal komme på sporet av ennå mer grunnleggende faktorer. Mange ansvarsbevisste ledere unndrar seg verken ansvaret, risiko eller forpliktelse. Tvert om, de kjenner sitt ansvar, tar det og er villig til å stå for det de gjør Likevel sliter de med å gjøre valg.

Her er vi inne ved et vesentlig poeng. En avgjørende grunn til beslutningsvegring blant de mest ansvarsfulle, kan være frykten for å feile. Lederen mangler informasjon og opplever at beslutningsgrunnlaget er for dårlig. Mange ganger er det også riktig. En vet for lite. Derfor utsettes valget i håp om at en snart skal få nok kunnskap til å gjøre den riktige beslutningen. Problemet er at frykten for de mulige negative konsekvensene gjør at heller ikke de positive mulighetene blir aktivert. Idet øyeblikket informasjonen er tilstrekkelig er beslutningen samtidig uten noen reel verdi. Andre personer eller prosesser har tatt styringen og gjort valg som en selv bare må innrette seg etter.

De gamle grekerne hadde nok merket seg denne formen for vegring. En av deres halvguder ble kalt for Kairos. Det var guden for den riktige tiden, den tiden en ikke kunne regne seg frem til gjennom allslags tabeller, månefaser eller solur. Kairos var den modne og laglige tiden. Det finnes flere relieffer av Kairos hugget i stein. Det interessante ved disse relieffene er at de viser en skikkelsen med skallet bakhode, men til gjengjeld med en skikkelig hentesveis ned i pannen. Tanken var at når tiden var inne, da kunne en gripe tiden eller Kairos i luggen. Ventet en for lenge, ville en aldri få tak på tiden, på Kairos, nettopp fordi det ikke var noe å ta tak i. Den glatte skallen gav ikke noe grep. Slik er det også mange ganger for de flinkeste og mest ansvarsfulle, de skal sikre seg så lenge at de faktisk går glipp av mulighetene som ligger der akkurat nå, men som om litt er borte. Frykten for å feile kan på den måten føre til enda større feil, nettopp fordi en ikke var rask og modig nok til å gripe sjansen etter luggen når den var der. Det er ikke uten grunn at dyden mot på det nærmeste er knyttet til det å velge.

Det ligger nemlig i beslutningens natur at vi på forhånd aldri helt kan vite om valget vi gjør er riktig eller galt, om det leder til måloppnåelse eller fører oss inn i større problemer. For den som lenge har lyktes og som kan se tilbake på gode meritter, vil avgjørende valg kunne bli overveldende med tanke på mulige negative konsekvenser. Om valget var godt eller dårlig vil først kunne avgjøres etterskuddsvis, altså på et senere tidspunkt. Noe kan relativt godt predikeres, men det vil alltid hefte en rest av tvil og usikkerhet ved de fleste valgene våre. Ikke minst de som har med andre mennesker å gjøre.

Likevel, dette er noe av kjernen i det å være menneske, vi må leve med en større eller mindre grad av usikkerhet. Den som krever å vite helt sikker hva valget vil føre til, vil aldri komme videre i livet, vil aldri få gjort noen ting. Den tankekraften som ligger i det å vurdere frem og tilbake, før ingen steder hen. Mens kreftene renner ut i en utarmende ubesluttsomhet, blir en springene bak det som skjer. Beslutningsvegring er å nulle sin egen aktørstatus som leder og overlate organisasjonens fremtid i andres hender. Det å beslutte er å velge er å handle. Slutter en å handle er det likevel ikke slik at livet gjør et stopp. Nei, prosessene fortsetter, men da med andre i lederrollen.

«Det var åpenbart at hun ikke kunne det» blir det noen ganger sagt. Ordet «åpenbart» viser oss i denne sammenheng til en annen viktig side ved det å velge.Valgene som ledere gjør, vil ofte fungere som en avsløring, som en åpenbaring. I valget åpenbares hvorvidt en hadde kontroll eller ikke, om en hadde gjennomføringskraft eller ikke. En sa mye, men i det en valgte å handle, ble det åpenbart at det hele kun var ord. Hun var ikke i stand til å gjennomføre det som hun hadde sagt. Valget avslørte det.

Beslutningsvegring kan således skyldes frykten for å bli avslørt. Det kan være grunnen til at noen aldri går videre i livet, men nøyer seg med et inntrykk, skapt av en selv eller andre, om at en egentlig er svært så flink. Så lenge en da ikke gjør noe i praksis, vil dette inntrykket kunne holde seg i mange år. Skulle en faktisk gjør noe, ta en dristig beslutning, ville det fort kunne bli en stor nedtur. Da vil det kunne bli avslørt at det hele var en illusjon, en fiksjon som ikke hadde hold i seg, som det ikke svarte virkelighet til.

Beslutninger er former for avsløringer. Det å gå fra snakking til handling vil derfor kunne være et vanskelig punkt. Den avslørende kraften i beslutningene kan derfor lamme lederen og føre til en slags implementeringsvegring. En er stor i ord, men av frykt for at ordene skal vise seg å være tomme, velger en heller å sitte stille i båten.

Dette forteller noe om at vi er sårbare i valgøyeblikket. Ingen har noen garanti for at det faktisk går bra. Vi er i valget prisgitt situasjonen og andre personer. I beslutningens øyeblikk gir vi avkall på den sikkerheten vi hadde så lenge vi ikke hadde gjort noe valg. Uten at en gir slipp på det sikre, som jo er kjernen i det å velge, vil en heller ikke kunne vinne, lære eller forstå noe nytt. Da skjer ingen forandring, ingen nyskaping, ingen ledelse.

Et menneskets karakter er viktig, men uten at en på et eller annet tidspunkt velger å handle, vil all ens karakterfasthet ikke kunne hjelpe noen ting. Liv og ledelse handler om å gjøre valg. Den som aldri får tatt noen valg eller beslutning vil verken kunne lede seg selv eller andre. Å velge er å miste, ikke minst noe av sin trygghet. Samtidig, å velge er å vinne, ikke minst nye muligheter. Valget er ditt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.