«Civil religion» i Forsvaret*

En religionsvitenskapelig betraktning av Feltprestkorpsets utredning «Religiøst mangfold og militær enhet»

* Følgende tekst er en omskriving av min prøveforelesning i forbindelse med min disputas ved Institutt for Arkeologi og Religionsvitenskap ved NTNU, 12. november 2010.

Den 11. mars 2009 overleverte Feltprostens teologiske fagråd utredningen «Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk forsvar» til Feltprosten.1Tor Arne Berntsen et al., «Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk Forsvar,» (Utredning fra Feltprostens teologiske fagråd, 2009), s. 4. Utredningen tok utgangspunkt i følgende utfordring: Hvilke konsekvenser bør økt religiøst mangfold få for Forsvaret, med særlig henblikk på organiseringen av den geistlige betjeningen? Skal hovedvekten legges på enkeltindividets rettigheter, eller bør religionens fellesskapsbyggende kapasitet også vektlegges? Feltprestkorpset står med andre ord for pro­blemstillingen om hvordan ivareta to tilsynelatende motstridende hensyn: Ivaretakelsen av både enkeltindividets rettigheter og vektleggingen av de mer fellesskapsbyggende holdnings- og verdiutviklingsprosessene. Målsettingen med utredningen var derfor å forsøke å imøtekomme en sentral utfordring for militæret som institusjon i vår samtid, nemlig hvordan bidra til å danne samhold, så vel som en felles holdnings- og verdiplattform i et i økende grad pluralistisk samfunn.

Ikke overraskende er utredningens premisser i liten grad i overensstemmelse med en religionsvitenskapelig tilnærming til de utfordringene som religiøst mangfold kan medføre. Men, utredningens formål er da ei heller å gjennomføre en religionsvitenskapelig analyse eller studere religiøst mangfold som sådan. Like fullt gjør utredningen bruk av flere religionsvitenskapelige analytiske begreper, som på mange måter oppfordrer til en videre refleksjon enn den som kommer til uttrykk i utredningen. Særlig gjelder det den gjentatte bruken av «civil religion»-tesen. Men, en religionsvitenskapelig «civil religion analyse» vil avvike relativt betydelig fra den refleksjonsrekken som legges fram i utredningen, både hva gjelder premiss, målsetting og konklusjon.

Som et eksperiment skal vi derfor på de følgende sidene se nærmere på utredningen ut fra en religionsvitenskapelig civil religion-vinkling. Vi skal begynne med å rette søkelyset på begrepet, før vi går videre til å fokusere på utredningens premisser og konklusjoner. Som vi skal se nedenfor, vil et slikt perspektiv kunne bidra med vesentlige innspill i den videre debatten om holdnings- og verdiutvikling i militæret.

Et blikk på civil religion-tesen

Som mange begreper i humaniora og samfunnsvitenskapene, har også «civil religion» på mange måter en vag og til dels illusorisk karakter. Et uttrykk for manglende faglig konsensus, er at civil religion har vært brukt svært forskjellig av ulike forskere fra et bredt spekter av fagområder. Likevel, som en tendens i fagutviklingen, kan man si at begrepet «civil religion» har gått fra å være oppfattet som en konkret religiøs dimensjon i staten, til å bli en akademisk konstruksjon beregnet på å analysere visse fenomener i samfunnet. Samtidig er civil religion-tesen ikke hovedsakelig innholdsfokusert, men kan med fordel sees som del av de sosiologiske retninger som fokuserer på sosial integrasjon og samhold, og derfor også på etableringen av samfunnets normer, verdier og kultur – inkludert også dens grenser.

Det er særlig tre navn som gjerne blir trukket fram som sentrale bidragsytere i utviklingen av civil religion som både analytisk begrep og som samfunnstese. Det er filosofen Jean-Jacques Rousseau, den franske sosiologen Émile Durkheim og den litt mer samtidige amerikanske sosiologen Robert N. Bellah. Selv om begrepet er betydelig videreutviklet i nyere tid, har deres argumenter vært både skoledannende og kilde til inspirasjon for videre tenkning. La oss derfor kort rekapitulere deres forskjellige argumenter for å indikere noen av de grunnleggende ideer og tanker som civil religion er tuftet på.

Rousseau introduserte uttrykket «civil religion» i sin bok Du Contrat Social (1762).2Jean-Jacques Rousseau, Du Contrat Social (1762).  Boken er en presentasjon av Rousseaus filosofi om hvordan man best utformer et samfunn som både gir mennesket rom til å være en fri borger, samtidig som statens autoritative stilling ivaretas. Det er i denne sammenhengen at han framsetter ideen om en såkalt «civil religion», som er ment å skulle sikre staten de nødvendige moralske verdier som bidrar til at hver borger utvikler en form for kjærlighet for staten og på samme tid gjør hver borger til et moralsk individ som anerkjenner den enkeltes ansvar for samfunnet. I sin fjerde bok innfører Rousseau en bestemt type religion som kan tjene nettopp dette formålet: En såkalt «civil religion», definert som det religiøse grunnlaget for staten. Dette var altså hans forsøk på å forene et samfunn for hele maktkampen mellom kirke og stat.

Det avgjørende her er likevel to poeng: For det første, at den formen for civil religion som Rousseau introduserte var en del av et politisk prosjekt for å stabilisere samfunnet. For det andre, at Roussau forsto dette normativt, ved at religion ble sett som en ideologisk nødvendighet for at staten skulle kunne fungere.

En ganske motsatt forståelse av forholdet mellom religion og samfunn ble introdusert av Émile Durkheim. I Durkheims analyse av samfunnet, er religion den spontane manifestasjonen av samfunnets samhold. Denne stillingen fungerer som utgangspunkt for hans definisjon av civil religion. Til tross for at Durkheim faktisk ikke selv bruker termen civil religion i sitt velkjent arbeid Les Formes Elementaires de la Vie Religieuse (1912) – Det religiøse livs elementære former – trekker han likevel en direkte linje fra religiøse til politiske ritualer: Det er altså ritualene som står i fokus i hans analyse, ettersom deres helt sentrale konsekvens og funksjon er å holde samfunnet sammen.3Émile Durkheim, Les Formes Élémentaires De La Vie Religieuse (1912).

Det er likevel den amerikanske sosiologen Robert Bellah som nok er det navnet de fleste forbinder med nettopp civil religion-tesen, på tross av at han ved slutten av 1980-tallet selv forlot begrepet på grunn av dets flertydighet.4Mercela Cristi and Lorne L. Dawson, «Civil Religion in America and in a Global Context,» in The Sage Handbook of the Sociology of Religion, ed. James A. Beckford (London: SAGE Publications, 2007). Bellah publiserte i 1967 artikkelen «Civil religion in America»5Robert N. Bellah, «Civil Religion in America » Journal of the American Academy of Arts and Sciences 96, no. 1 (1967). der han på mange måter kan sies å være ansvarlig for å gjeninnføre begrepet i akademia. Han utvikler senere også konseptet gjennom en rekke andre publikasjoner. Selv om Bellah selv tillegger Roussau «æren» for begrepet i sin første civil religion artikkel, avviker hans analyse betydelig fra Rousseaus konsept. I stedet for å fokusere på hvordan staten nærmest produserer civil religion, bruker Bellah tid på å beskrive civil religion som en «religiøs dimensjon» som «eksisterer ved siden av og heller klart differensiert fra kirkene».6Ibid, p. 1 Bellah behandler civil religion derfor som en «ordentlig» og nærmest tradisjonell form for religion, og således ikke som et rent akademisk begrep.

Bellah gir oss ingen definisjon av civil religion. Han beskriver istedet dens innhold, som henviser til dens funksjon. Han peker på taler av amerikanske presidenter, og avgjørende hendelser i amerikansk historie, slik som borgerkrigen, og han understreker hvordan civil religion er et uttrykk for folkets sanne Americaness, produsert av folket. I denne forbindelse er Bellah nærmere Durkheims forståelse av tradisjonell religion og lenger fra Rousseaus idé om en civil religion designet av staten. Bellah beskriver dermed funksjonen til civil religion som en kraft til å mobilisere befolkningen og å gi et moralsk fundament for nasjonen og dens borgere.7Ibid, p. 13 I den forstand, for Bellah, var civil religion ikke bare nasjonens tilbedelse av seg selv: Den får nasjonen, potensielt sett, til å hevde seg og realisere sitt potensiale.

Det er på mange måter denne referansen et etter hvert betydelig felt innen civil religion forskningen har, nemlig Israel: Civil religion begrepet er utvidet og anvendt betydelig i israelsk sammenheng, og da i særlig grad med fokus på de nasjonsbyggingsprosesser som staten har gjennomgått i sine drøyt 60 år som uav­hengig stat. Her blir civil religion og det sionistiske prosjektet særlig koblet, med fokus på eksempelvis de nasjonale helligdager som har blitt innført i staten som har utpregede nasjonale og felleshistoriske, eller «collective memory»-referanser.8Framtredende her er arbeidene til de israelske sosiologene Charles Liebman og Eliezer Don-Yehiya: Charles S. Liebman and Eliezer Don-Yehia, Civil Religion in Israel: Traditional Judaism and Political Culture in the Jewish State (Berkeley, Los Angeles & London: University of California Press, 1983).

Med tiden har altså civil religion blitt anvendt på stadig flere måter og begrepet blitt mer fleksibelt – og kanskje utvannet. Eksempelvis har begrepets uklare definisjon bidratt til at civil religion ofte blir sidestilt med nasjonalisme, siden begge disse begrepene utvikler seg rundt moderne forskeres forsøk på å analysere saker som gjelder forholdet mellom borgere og nasjonalstater. Og det er riktig; civil religion kan være en veldig generell form for nasjonalisme. Men de er ikke like. Mens nasjonalismen setter nasjonens fortreffelighet i fokus – gjerne i forbindelse med kravet om en egen stat – er civil religion en form for samhold i en gruppe. Den trenger ikke være nasjonal. Den trenger heller ikke være statsbetinget.

Vi kan grovt sett identifisere minst tre bruksvarianter av civil religion:

  • En form for civil religion-tese fokuserer på forholdet mellom staten og religionen(e), og den offentlige sfæren som kobler disse.
  • En annen går inn på forholdet mellom identitet og autoritet, og ser civil religion – både dens form og funksjon – som en respons på det som oppstår i denne friksjonen.
  • En tredje – og denne er nok den mest fruktbare i den gjeldende konteksten – framlegger en tese om basisen for forholdet mellom individet og det moderne samfunnet eller moderne institusjoner, da eksempelvis det moderne forsvaret og dets utfordringer.

En fellesnevner til den måten civil religion generelt brukes på, er derfor dens integrerende funksjon: Civil religion kan, potensielt sett, bidra til å stabilisere samfunnet gjennom et felles holdnings- og verdisystem, som framholder de felles referansene medlemmene av gruppen har. Selv om man, som den spanske sosiologen José Santiago har vist, ikke så langt empirisk har bevist at tilstedeværelsen av en civil religion automatisk tilsvarer sosial integrasjon, er det likevel dens integrerende funksjon som ligger som en rød tråd i civil religion-begrepet og dens analytiske anvendelse.9Se for eksempel: José Santiago, «From «Civil Religion» to Nationalism as the Religion of Modern Times: Rethinking a Complex Relationship,» Journal for the Scientific Study of Religion 48, no. 2 (2009). Som en til dels, men naturligvis ikke kun, funksjonalistisk retning, er også civil religion-tesen derfor fokusert på integrasjonen av kollektive handlemønstre og institusjoner.

Utredningens utgangspunkt

Med denne bakgrunnen står vi rustet til å se nærmere på Feltpreskorpsets utredning, og de to hovedspørsmålene i utredningen: Hvilke konsekvenser bør økt religiøst mangfold få for Forsvaret, med særlig henblikk på organiseringen av den geistlige betjeningen? Og: Skal hovedvekten legges på enkeltindividets rettigheter, eller bør religionens fellesskapsbyggende kapasitet også vektlegges?

Feltprestkorpsets utredning er et relativt omfattende dokument på omkring 100 sider. Det er et avgjørende premiss for hele oppbyggingen, analysen og løsningsforslagene at «den geistlige betjeningen i Forsvaret er begrunnet i folkeretten og ikke i statskirkeordningen» (side 5). Grunnlovens § 2, 1. ledd, garanterer alle borgere retten til fri religionsutøvelse. Dette er i samsvar med Den europeiske Menneskerettighetskonvensjons Artikkel 9, som er ratifisert og også inkorporert som gjeldende norsk lov. I følge Artikkel 9 omfatter den frie religionsutøvelse retten til å uttrykke sin religion både i ord og handlinger, individuelt eller i fellesskap, privat eller offentlig. Rent konkret innebærer dette altså at Feltprestkorpset må ivareta individets rett til trosutøvelse helt uavhengig av hvorvidt statskirkeordningen blir beholdt eller avviklet i Norge.

Utrederne, som alle er ordinerte prester, betoner de organisatoriske aspektene ved den utfordringen Feltprestkorpset står overfor. Nødvendigheten av å sikre konfesjonell religions såpass framtredende rolle i det norske forsvaret, blir derimot ikke problematisert. Det vises blant annet i den teologiske spørsmålsformuleringen, som fokuserer på de logistiske og organisatoriske utfordringene ivaretakelsen av et bredt religiøst «tilbud» medfører, ikke på hva selve grunnlaget for det etiske og moralske samholdet i det norske forsvaret skal, bør eller kan være. Som det som framstår som en konsekvens, setter utrederne derfor som premiss at forsvaret er tjent med å fastholde et kristent idégrunnlag.Til dette vil en religionsvitenskapelig tilnærming innebære den nok åpenbare innvendingen om at man naturligvis jo også kunne tenke seg potensielt sett andre måter å tufte – og derfor organisere – et militært samfunn på. Skal man fokusere på civil religion-begrepet, vil det nødvendigvis innebære å lete etter også andre kilder til fellesskapsutvikling. Hvilke andre ideologiske repertoar har det norske forsvaret potensielt sett til rådighet som basis for fellesskapsdannelse? Gjennom i stedet å fokusere på de organisatoriske utfordringene ivaretakelsen av en innflytelsesrik rolle for religionen, foreslår utredningen tre modeller for mulig omorganisering av feltprestkorpset for å imøtekomme det endrede religiøse mangfoldet internt i Forsvaret.10Se kapittel 1.3: ”Tre modeller for religiøs betjening i Forsvaret”, side 7-10 i utredningen: Modell A: ”Opprettelse av et religions‐ og livssynsråd for Forsvaret, samt organisasjonselementer for religiøs betjening i henhold til den enkeltes religions‐ og livssynstilhørighet. Modell B: ”FPK omformes til et religions‐ og livssynskorps som ivaretar organisert religions‐ og livssynsutøvelse i Forsvaret.” Modell C: ”Status quo – FPK forblir prosti i Den norske kirke og legger til rette for andre livssyn, konfesjoner og religioner.”

Dette er ikke stedet for å gi Forsvarets feltpreskorps råd om hvilke modeller som bør eller ikke bør gjennomføres. Det er likevel ikke i sine forslag for omorganisering at utredningen blir interessant i en civil religion analyse. Derimot er det to andre faktorer som er både iøynefallende og avgjørende. For det første er det premissene utrederne legger til grunn og for det andre behovene religionen er forutsatt å tilfredsstille. I det følgende skal vi se nærmere på disse to dimensjonene.

Religion – en forutsetning for suksess?

Ved bruk av en reflekterende form, forsøker utredningen både å framlegge og å problematisere de premissene som ligger til grunn for utredningen. Men, den går videre: den går også inn i den nasjonale og kulturelle konteksten som utrederne mener ligger som bakteppe og derfor også for de utfordringer utredningen skal møte. Her gjøres det uomtvistelig klart, gjennom en rekke eksempler spredt utover hele utredningen, at i Norge er kristendommen og den kristne, religiøse forankringen til Norges innbyggere helt sentral. Dette er særlig poengtert i kapittel 4.3. (side 29 til 36) «Religionstilhørighet i forhold til befolkningstrender og geografiske forskjeller», der Norges befolkning og religionstilhørighet blir kartlagt. Feltpreskorpset later der til å anlegge et perspektiv som er basert på to premisser.

Det første er å legge avgjørende betydning på majoriteten. Med det blir utfordringen å inkludere minoriteten inn i et fellesskap, som er basert på den kulturelle – eller, i dette tilfelle, religiøse – preferansen til majoriteten. Utredningen poengterer det norske forsvarets kristne trostilhørighet jevnlig, blant annet med den begrunnelse at over 80 % av den norske befolkning er medlemmer av statskirken.11Anslaget, 80 %, legges fram på side 29, og brukes til å poengtere kristendommen som majoritetsreligion. Hva medlemmer av statskirken mener med sitt medlemskap, blir interessant nok ikke problematisert. Dette åpner opp for å stille et spørsmål som har vært oppe til debatt jevnlig i den norske offentligheten, nemlig om hvorvidt statskirke-medlemsskap kan likestilles med tro og det å slutte seg til den lutherske protestantismen. Spørsmålet forblir ubesvart i utredningen.

Det andre premisset er tradisjonen. Utrederne konkluderer med å åpne opp for religionsnøytralitet.12Jf. side 67: ”Vår anbefaling er her at prinsippet om religionsnøytralitet må være det bærende prinsippet.” Men, dette er noe overraskende, fordi dette argumentet står i kontrast til det argumentet som utvikles og begrunnes gjennom utredningen: det blir poengtert gjennom hele utredningen gjennom svært mange eksempler at det tradisjonelt er et sterkt bånd mellom religion og militærmakt, og at det i den norske konteksten – selv om rammene nå er under endring – er nære bånd mellom luthersk protestantisme og det norske forsvaret. Dette skaper, i likhet med majoritetsperspektivet, grunnleggende utfordringer når det gjelder inkluderingen av andre livssyn.

Når det gjelder problemstillingen rundt behovene som religionen tilfredsstiller, blir dette særlig tydelig diskutert inngående under overskriften «Etikkfagets forankring og begrunnelse i dagens forsvar» (side 37 til 41), der utrederne diskuterer militæretikkens stilling og innhold. Det argumenteres for at soldatene behøver å internalisere en tydelig moral for å tåle de oppgavene som soldatrollen faktisk innebærer. Gode moralske holdninger har en beskyttende funksjon, ikke bare når det gjelder handlingsnivået, men også når det gjelder det mentale livet. I utredningens etikk-faglige kapittel 5.4 står det derfor følgende:

Militæretikken er en meget viktig side ved den militære profesjonsutøvelsen. Den har en avgjørende betydning for både atferd i operasjonsområdet, men også for å ivareta de menneskelige sidene hos militært personell i møte med krigens grusomheter. I dette ligger det også at en robust moral vil ha betydning for hvordan livet etter de militære operasjonene vil arte seg. Veteranproblematikken setter etikken på dagsordenen på en ny måte i vår tid (…) Selv om etikken ikke lenger er forankret i et kirkelig læregrunnlag, er den likevel ikke uten en bestemt forankring. Våre folkevalgte myndigheter har gjort det klart at vårt samfunns kristne og humanistiske tradisjon fortsatt skal gjelde som normerende for de verdier som skal styre Forsvaret, både når det gjelder organisasjonen som helhet og den enkelte medarbeiders holdninger og verdivalg.13Berntsen et al., «Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk Forsvar,» side 41.

Dette settes i sammenheng med tilstedeværelsen av, og rollen til, feltprestene som både sjelesørgere og «etikk-utdannere». Selv om det altså åpnes opp for at andre religioner også skal få større innvirkning på utviklingen av Forsvarets militæretikk i framtiden, er det likevel en betoning av religionens uomtvistelige nærhet til denne etikken som står i sentrum. Militæretikk og religion sees med andre ord som to domener som skal og bør være knyttet sammen. Her tas det altså et grunnleggende normativt grep som stadfester at – og ikke hvorvidt – religionen skal være en form for etikk-generator i militæret. Dette samsvarer i liten grad med en religionsvitenskapelig civil religion-tilnærming.

Denne formen for normativ argumentasjon for betydningen av religionens sentrale plass utvikles videre gjennom utredningen. Et eksempel er rapportens drøfting av hvilken rolle riter og myter skal ha i det framtidige forsvaret. I kapittel nr. 6 – «Fra en enhetskultur til en mer pluralistisk kultur» – går utrederne over fra å diskutere «etikkfagets forankring og begrunnelse» til å se nærmere på «hvilken funksjon religionen kan og/eller bør spille i en militær kontekst». Kapittelet er av overhengende normativ karakter, ettersom det følger den mer generelle grunntanken, der utrederne ved å konsentrere seg om religionens positive bidrag i Forsvaret, utelater de potensielt mer problematiske eller utfordrende aspektene ved et slikt premiss.14Se side 42: ”Vi har her valgt å legge vekt på å se dette spørsmålet også fra en militær synsvinkel ved å peke på religionens konstruktive rolle i en militær kontekst.” Selv om utrederne opplyser om at de er klar over at dette ikke er uproblematisk, blir det likevel betegnende for utredningen at de kompliserende synspunktene forblir uberørte.

I tråd med dette trekkes det i rapporten opp en normativ spenning mellom mer tradisjonell religion og civil religion. Det er i den forbindelse spesielt interessant å lese hvordan nettopp civil religion-begrepet later til nærmest å bli forsøkt fortolket inn i en mer konfesjonell religiøs ramme. Dette kommer særlig til syne i utredningens problematisering av militærets rituelle rammeverk. La meg illustrere for å forklare hva jeg mener:

Det er veletablert innen både religionsvitenskapelig og teologisk forskning, at ritualer har en integrerende effekt på deltakerne.15Eksemplene er utallige. Se for eksempel: Catherine Bell, Ritual: Perspectives and Dimensions (New York: Oxford University Press, 1997); Bruce Lincoln, Discourse and the Construction of Society: Comparative Studies of Myth, Ritual, and Classification (New York & Oxford: Oxford University Press, 1989); Jonathan Z. Smith, To Take Place: Toward Theory in Ritual, Chicago Studies in the History of Judaism (Chicago: University of Chicago Press, 1987); Victor Turner, ed. From Liminal to Liminoid in Play, Flow and Ritual: An Essay in Comparative Symbology, vol. 60(3) (Rice University Studies,1974). Som det også er anerkjent i utredningen, får ritualer i det militære derfor en viktig rolle.16Særlig interessant er forskningen om det israelske forsvarets ritual-bruk: Amitai Etzoni, «Toward a Theory of Public Ritual,» Sociological Theory 18(2000); Nachman Ben-Yehuda, The Masada Myth: Collective Memory and Mythmaking in Israel (1995: The University of Wisconsin Press, 1995). Ritualer bidrar til struktur og kohesjon og har dermed hatt en naturlig posisjon innenfor militæret. I det militære er det derfor en rekke former for ritualer; både religiøse, nasjonale og rent militære, som henspiller på de ulike samfunnsmessige bakteppene en militær institusjon har. Ritualer er således avgjørende for hele organisasjonen, men forstås også som viktige ut i fra et meningsskapende perspektiv.

I utredningen er det de religiøse ritualene som står i fokus. Som en særlig utfordring, og poeng, trekkes ritualet «bønn på linje» fram.17Kapittel 8.3.2. ”Bønn på Linje” side 55. Dette er i dag et ritual med et tydelig religiøst innhold som også har hatt en militær funksjon. I utredningen foreslås det som beskrives som mulige civil-religion endringer av ritualet: Det foreslås å gå fra et ritual som inneholder «bønnesignal, lesning fra Bibelen, salme, andakt, kirkens fredsbønn, fadervår og velsignelse» til en endret form som kan inneholde «bibeltekster, tekster fra andre religiøse tradisjoner, dikt, eventyr, sagn osv. Dette kan kompletteres av sanger av både religiøs og sekulær art, samt bønner». Den som holder bønn på linje «skal kunne prege denne med utgangspunkt i egen tradisjon».

Dette er betegnende for utredningen: Konfesjonell religion skal danne grunnlag for fellesskapet, og begreper, problemer og løsninger fortolkes inn i denne rammen. Det gjør også at «civil religion» forstås og brukes her som noe ganske annet enn et overliggende perspektiv som integrerer individet med stor-kollektivet. Med dette kommer et avgjørende skille mellom en religionsvitenskapelig bruk av civil religion-begrepet og den som utrederne lener seg på i rapporten: ved i stedet å fortolke begreper, ritualer og verdier inn i konfesjonelle rammer, vil mye kunne tale for at man til stadighet vil støte inn i de konfesjonelle skillelinjene som innebærer ulikheter, snarere enn å integrere totaliteten av soldater. Den religionsvitenskapelige anvendelsen av civil religion er derfor å forstå som noe ganske annet enn den som feltprestkorpset beskriver. Mens civil religion i utredningen beskrives som «fellesreligion» og som en smeltedigel av de ulike konfesjonene, vil en religionsvitenskapelig forståelse av konseptet civil religion snarere transcendere konfesjonelle, etniske og andre religiøse eller også nasjonale grenser. Civil religion har sine egne kollektive representasjoner, hvor gjennom en gruppe eller nasjon framstår som både ideell og legitim til sine medlemmer.

Civil religion har altså sine egne ritualer, og i disse ritualer erindrer medlemmene felles-historiske hendelser av stor betydning for medlemmene. Eller for å si det tydeligere med ordene til de israelske forskerne Liebman og Don-Yehiya:

Civil religion bærer noen av de samme kjennetegnene som tradisjonell religion – den projiserer et meningssystem uttrykt gjennom symboler – men i sin kjerne står en institusjonell enhet, snarere enn en transcendent makt, selv om den også referer til en transcendent virkelighet.18Liebman and Don-Yehia, Civil Religion in Israel: Traditional Judaism and Political Culture in the Jewish State, side 4.

Civil religion i Norge kan altså integrere det aspektet at kristendommen er del av de statlige institusjoner, uten at statskirkens tradisjon og verdisyn nødvendigvis er sentral for den samlende moralen og holdningsutviklingen.

Forsvaret som kulturbærer

Likevel: grunnleggende sett er nok Forsvarets utfordring ikke et spørsmål om hvilken religion som skal råde. Snarere er det hvordan man skal fostre samhold, både samhold mellom soldatene, så vel som mellom den individuelle soldat og den institusjonen soldaten er del av. Dette samholdet må således også inneholde felles etisk og moralsk rammeverk, og delte målsettinger, verdier og holdninger. Akademia har for lengst etablert kunnskapen at militær suksess ikke kan oppnås uten å anerkjenne «det menneskelige element i kamp».19Innenfor militærsosiologisk forskning er det utviklet en bred litteratur som omhandler debatten om hvordan utvikle samhold, eller “cohesion”. Se for eksempel: Uri Ben-Shalom, Zeev Lehrer, and Eyal Ben-Ari, «Cohesion During Military Operations: A Field Study on Combat Units in the Al-Aqsa Intifada,» Armed Forces & Society 32, no. 1 (2005); Stuart Cohen, Israel and Its Army: From Cohesion to Confusion, Middle Eastern Military Studies (New York: Routledge, 2008); James Griffith, «Further Considerations Concerning the Cohesion-Performance Relation in Military Settings,» Armed Forces & Society 34, no. 1 (2007); Wm. Darryl Henderson, Cohesion – the Human Element in Combat: Leadership and Societal Influence in the Armies of the Soviet Union, the United States, North Vietnam, and Israel (Washington, D.C: National Defense University Press, 1985); Robert J. MacCoun, «What Is Known About Unit Cohesion and Military Performance,» in Sexual Orientation and U.S. Military Personnel Policy: Options and Assessment, ed. RAND (Santa Monica, CA: National Defense Research Institute, 1993); Robert J. MacCoun, Elizabeth Kier, and Aaron Belkin, «Does Social Cohesion Determine Motivation in Combat? An Old Question with an Old Answer,» Armed Forces & Society 32, no. 4 (2006); Laurel W. Oliver et al., «A Quantitative Integration of the Military Cohesion Literature,» Military Psychology 11, no. 1 (1999); Edward A. Shils and Morris Janowitz, «Cohesion and Disintegration in the Wehrmacht in World War Ii,» Public Opinion Quarterly 12, no. 2 (1948); Dana Yagil, «A Study of Cohesion and Other Factors of Major Influence on Soldiers’ and Unit Effectiveness,» (Tel Aviv: Israel Defence Forces Tel-Aviv Departement of Behavioral Sciences 1995). De sosiokulturelle og mellommenneskelige aspekter ved det militære utgjør en bred vitenskapelige litteratur som vi ikke skal gå inn på her. Men et poeng ved den må nevnes, nemlig at betydningen av sosiale og kulturelle faktorer for soldatenes militære prestasjoner, for deres moral og motivasjon, ikke kan eller bør undervurderes.

Det militære er naturligvis også en kulturell konstruksjon. Som det sies i utredningen: Det norske forsvaret skal ikke nødvendigvis bare forme soldater – soldatenes holdninger og verdier skal også reflektere det samfunnet de kommer fra, og derfor også dette samfunnets oppbygning.

Helt generelt kan man si at det samme gjelder innen Forsvaret som i andre samfunn: Et samhold blant individene som er tuftet på at medlemmene slutter seg til et, så langt det lar seg gjøre, grunnleggende likt verdi- og kultursystem, er fordelaktig. En illustrasjon av hvor avgjørende dette kan være, finner vi i det israelske samfunnet. I undersøkelse etter undersøkelse, år etter år, scorer dette forsvaret eksepsjonelt høyt hva gjelder de individuelle soldatenes motivasjon til å bidra til å trekke lasset sammen, samt det å finne en moralsk plattform for sine handlinger i felten. Faktisk beskrives de israelske soldatenes motivasjon som «Israels hemmelige, avgjørende våpen». Begrunnelsen for denne motivasjonen spiller på det israelske forsvarets kultur- og verdisystem.20Se for eksempel: Channa Reisin, «Course Eitan Educates and Motivates New Group of Idf Soldiers,» IDF Spokesperson(28/01/2009); Hanne Eggen Røislien, «»A Good Jew Is in the Idf!! A Study of the Role of Religion in a Military Universe of Meaning» (Norwegian University of Science and Technology, 2010); Sergio Catignani, «Motivating Soldiers: The Example of the Israeli Defence Forces,» Parameters: US Army War College Quarterly 34, no. 3 (2004).

Når soldater rekrutteres inn i hæren, blir det avgjørende å dyrke fram en følelse av tilhørighet til et moralsk fellesskap, hvis oppgave og målsetting oppfattes som «riktig» og for et større, felles gode. Utfordringen blir derfor å skape dette systemet. Selv om man i den israelske konteksten står overfor en etnisk til dels svært heterogen befolkning, er det likevel et avgjørende og samlende aspekt ved det israelske forsvarets rekrutteringsgrunnlag: de er jøder, i en stat som man kan argumentere for at også i stadig økende grad poengterer nettopp at det er en jødisk stat som skal ivareta jødisk religion, kultur og identitet.

Til dette framstår det norske forsvarets virkelighet langt på vei som en kontrast. Dette byr på store utfordringer. I utredningen påpekes det at mangfold og representativitet skal være sentrale idealer for det militæret kollektivet. Dette reflekterer en bredere samfunnsmessig utvikling, som kan betegnes gjennom økt mangfold, vekt på enkeltmennesket framfor kollektivet, religionens synkende betydning for kollektivet og en mer enhetlig og globalisert verden.

Slik det påpekes i utredningen, har man tidligere i Norge – med større grad av legitimitet – kunnet operere med én vestlig kristen majoritetskultur og en eller flere minoritetskulturer knyttet til religiøs eller etnisk tilhørighet.21Se side 85 for refleksjoner. I dag er det mer problematisk: Den rådende kulturen er i økende grad sekulær og livssynsuavhengig, mens de menneskene som definerer sin identitet i forhold til religiøs tilhørighet utgjør et mindretall, slik som det for eksempel ble vist i boka Religion i dagens Norge: Mellom sekularisering og sakralisering som kom ut i fjor.22Pål Ketil Botvar and Ulla Schmidt, eds., Religion i dagens Norge: Mellom sekularisering og sakralisering (Oslo: Universitetsforlaget, 2010).

På tross av denne utviklingen er Forsvarets virksomhet fortsatt lagt opp slik at den i stor grad tar hensyn til den kristne rituelle syklus. Likebehandling i forhold til religionsutøvelse betyr derfor at det må tas særskilte hensyn til mennesker med en annen trostilhørighet enn den kristne. Her blir majoritets-/minoritets-spenningen særlig tydelig. Forsvaret står altså overfor et tilsynelatende paradoks: de skal fremme både enhet og mangfold. Er det mulig gjennom denne utredningens løsningsforslag?

Mot en «civil religion»-modell av utredningen

Det sosiale og institusjonelle bakteppet for Feltprestkorpsets utredning henspiller på tematisk sett minst to forskjellige samfunn:

På den ene siden, er det den militære sfæren og det samfunnet som militæret samlet sett utgjør, dvs. stor-kollektivet. Dette er et samfunnet som på helt overliggende nivå er institusjonelt betinget. Kjennetegnet ved militærets avgrensning, er at den gjelder på mange måter alle. Det er derfor vanskelig å avgrense hva jeg mener uten å bruke en tautologi: Alle i hæren er medlemmer av det militæret fellesskapet fordi de er medlemmer av hæren. Kjennetegnet er helhet.

På den andre siden, er det de ulike konfesjonelle samfunnene internt i militæret – nemlig de ulike religiøse fellesskapene og trosretningene, være seg lutherske protestanter eller shia-muslimer, dvs. sub-samfunnene som møtes i den militære sfæren. Det innebærer med andre ord at militærets representanter er medlemmer av ulike tros- og livssynssamfunn med til dels svært ulike riter og symboler. Her er kjennetegnet ulikhet.

Feltprestkorpsets utredning, som tar utgangspunkt i fellesskapsmedlemmenes konfesjonelle forankring, kan illustreres med følgende modell:

 

eggen-roislien-fig-1-konfesjonell-forankring

Figur 1: I Modell I fokuseres det på en konfesjonell identitet, som får en betydelig utfordring når det gjelder det fellesskaps-integrerende rommet.

Dette leder oss til spørsmålet: hvilke verdier og holdninger skal de norske soldatene slutte seg til? Flere forskere har betonet at så fremt man forstår civil religion som uttrykket for nasjonens integrasjon, vil civil religion også få en ekstra sterk betydning i en konfliktsituasjon. Civil religions symbolikk blir da ekstra tydelig, fordi den bidrar til både å trekke grenser (en oss/dem-distinksjon) og samtidig vise til innholdet («hva vi er»). I den militære sammenhengen er dette aspektet særlig interessant, og da ikke minst i de formene for de internasjonale militære operasjoner som dagens soldater sendes ut i.

Som kontrast, ser vi at civil religion-tesen gir en grunnleggende forskjellig tilnærming til spørsmålene som utredningen reiser, fordi dens tematiske område beveger seg innenfor begge disse spørsmålene: Civil religion-tilnærmingen fokuserer på integrasjonen av det kollektive, det kollektives verdi-grunnlag, og derigjennom også individets plass i dette. Dette kan visualiseres i modell II:

eggen-roislien-fig-2-civil-religion-tilnaermin

Figur 2 I Modell II ser vi hvordan de konfesjonelle identitetene innenfor en Civil religion analyse inkorporeres inn i det kollektive.

 

Det norske forsvarets overgang fra å være et innsatsforsvar til å kjempe for interessene våre utenfor Norges grenser, medfører altså at spørsmål om verdier, holdninger, samhold og identitet blir ekstra påtrengende: i felt er de sivil-militære relasjonene sentrale. Ikke bare skal soldatene være instrumenter for gjennomføringen av en militær operasjon i den mer klassiske betydningen av ordet. Det kreves også at de skal være kulturelt sensitive, respektere lokal kultur og være det vi på mange måter kan kalle «medmennesker». De skal altså representere et verdimessig sunt forsvar. Samtidig er denne typen internasjonale operasjoner i stadig økende grad politisk kontroversielle. Det er ikke en bred og entydig enighet om disse operasjonenes legitimitet eller insentiver. Derimot debatteres ikke bare forsvarets, men også dets representanter i felt – altså soldatenes – holdninger, profesjonalitet, symbolbruk, språkbruk og verdier både i nasjonal presse, i politikken og også i populærkultur, gjennom for eksempel bøker, filmer og veteran-intervjuer.

ISAF-styrkene i Afghanistan utgjør et eksempel. Denne formen for krigføring ble av den forrige nestkommanderende i NATO Sir Rupert Smith kalt «War amongst the people» – krig blant folket. Dette begrepet viser til den virkeligheten ute i felt der soldatene skal operere i en kontekst der folk i gatene og husene, hele folket og hvor som helst, er slagmarken. Militære engasjementer kan skje hvor som helst, med sivile rundt, mot sivile, til forsvar for sivile. Sivile er altså mål som skal bli vunnet.23General Sir Rupert Smith, «The Utility of Force,» Allan Lane (2005). Dette innebærer at dagens militære operasjoner innehar et betydelig element av interaksjon mellom soldat og lokal, altså: kulturmøte. Oppe i dette skal soldatene også være nettopp det de er, nemlig soldater. Soldater er militære instrumenter, sendt for å gjennomføre et oppdrag. Men i disse «krig blant folket»-tjenestene, er de også kulturvesener og medmennesker.

Noen bemerkninger på tampen

I det komplekse bildet av til dels motstridende krav og forventninger som møter dagens soldater, kan man argumentere for at presset øker på den individuelle soldat til å finne sin plass og sin identitet og trygghet, som gjør at man både kan tåle krysspresset så vel som de mer militære utfordringer en soldat faktisk blir satt til å gjennomføre og således er et instrument for. Feltprestkorpsets utredning er slående fri for refleksjoner rundt disse møtene, og er tilsynelatende like lite interessert i kultur, utover den norske. Samtidig er den moderne soldatrollen preget nettopp av kulturmøtet. Hvilken innvirkning har kulturmøtet på soldatene, både i felt og etter hjemkomsten? I en slik sammenheng blir linjene mellom oss og dem vanskeligere å iaktta, og man kan se at behovet for en tydelig tilhørighet og moralsk forankring blir enda mer presserende.

Det er særlig innenfor dette tematiske feltet at forskjellen mellom en konfesjonell betoning av soldat-identiteten versus en civil-religion-tilhørighet får stort utslag. Dersom militæret betoner den konfesjonelle tilhørigheten og moralske forankringen, kan vi raskt se hvordan grensesettingen mellom «oss» og «dem» blir uklar i felt. En konfesjonelt betinget soldatidentitet vil potensielt sett kunne støte ut enkelte soldater, og spørsmålet om religionens rolle i militær-kollektivet blir derfor også et spørsmål om hvilket tankegods og fellesskap soldatrollen skal være tuftet på.

Feltprestkorpsets utredning er å forstå som å være i den tradisjonen Rousssau etablerte, bare ved at «staten» er byttet ut med «den individuelle soldat», muligvis også i sin konsekvens også «militæret». Utredningen argumenterer for at religion må ansees som en ideologisk nødvendighet, for at den enkelte soldats juridiske rettigheter om trosutøvelse skal respekteres, men også for å gjøre soldatene rustet til å tåle de påkjenninger som soldatrollen innebærer.

Utredningen legger altså en rekke normative premisser til grunn, som gjør det vanskelig å se at spørsmålene om hvorvidt forsvaret på det grunnlaget skaper en felles kultur og samlende verdisystem egentlig blir besvart. Ved å betone en konfesjonell hovedforankring, er nok individets rettigheter for det feltprestkorpset betegner som «geistlig betjening» ivaretatt. Men, dette går på bekostning av den kollektive integrasjonen, som vil være hovedfokuset for en civil religion tilnærming. Derfor blir på mange måter civil religion-tesen et mulig «kompromiss» eller bindeledd mellom behovet for å utvikle felles mening og motivasjon på den ene side, og samhold på den andre.

Civil religion kan ikke sidestilles med konfesjonell religion, men dreier seg om kollektivets felles kjennetegn og det medlemmene opplever at de har til felles. I det norske forsvaret går utviklingen i en retning der konfesjonell religion ikke er et fellestrekk. Således vil en religionsvitenskapelig tilnærmingsmåte til de utfordringene som utredningen reiser, kunne bidra med alternative løsningsforslag. I hvert fall vil en religionsvitenskapelig betraktning kunne bidra med innspill til en konstruktiv debatt for et mer integrert Forsvar. Dette er uan­sett en debatt vi må stå sammen om og ta høyst alvorlig.

 

Litteratur

Bell, Catherine. Ritual: Perspectives and Dimensions. New York: Oxford University Press, 1997.

Bellah, Robert N. «Civil religion in America » Journal of the American Academy of Arts and Sciences 96, no. 1 (1967): 1-21.

Ben-Shalom, Uri, Zeev Lehrer, and Eyal Ben-Ari. «Cohesion During Military Operations: A Field Study on Combat Units in the Al-Aqsa Intifada.» Armed Forces & Society 32, no. 1 (2005): 63-79.

Ben-Yehuda, Nachman. The Masada Myth: Collective Memory and Mythmaking in Israel. 1995: The University of Wisconsin Press, 1995.

Berntsen, Tor Arne, Paul Otto Brunstad, Are Eidhamar, Nils Terje Lunde (red.), Raag Rolfsen (red.), and Gudmund Waaler. «Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk Forsvar.» Utredning fra Feltprostens teologiske fagråd, 2009.

Botvar, Pål Ketil , and Ulla Schmidt, eds. Religion I Dagens Norge: Mellom Sekularisering Og Sakralisering. Oslo: Universitetsforlaget, 2010.

Catignani, Sergio. «Motivating Soldiers: The Example of the Israeli Defence Forces.» Parameters: US Army War College Quarterly 34, no. 3 (2004): 108-21.

Cohen, Stuart. Israel and Its Army: From Cohesion to Confusion, Middle Eastern Military Studies. New York: Routledge, 2008.

Cristi, Mercela, and Lorne L. Dawson. «Civil religion in America and in a Global Context.» In The Sage Handbook of the Sociology of Religion, edited by James A. Beckford, 251-76. London: SAGE Publications, 2007.

Durkheim, Émile. Les Formes Élémentaires De La Vie Religieuse 1912.

Etzoni, Amitai. «Toward a Theory of Public Ritual.» Sociological Theory 18 (2000): 44-59.

Griffith, James. «Further Considerations Concerning the Cohesion-Performance Relation in Military Settings.» Armed Forces & Society 34, no. 1 (2007): 138-47.

Henderson, Wm. Darryl. Cohesion – the Human Element in Combat: Leadership and Societal Influence in the Armies of the Soviet Union, the United States, North Vietnam, and Israel. Washington, D.C: National Defense University Press, 1985.

Liebman, Charles S., and Eliezer Don-Yehia. Civil religion in Israel: Traditional Judaism and Political Culture in the Jewish State. Berkeley, Los Angeles & London: University of California Press, 1983.

Lincoln, Bruce. Discourse and the Construction of Society: Comparative Studies of Myth, Ritual, and Classification. New York & Oxford: Oxford University Press, 1989.

MacCoun, Robert J. «What Is Known About Unit Cohesion and Military Performance.» In Sexual Orientation and U.S. Military Personnel Policy: Options and Assessment, edited by RAND. Santa Monica, CA: National Defense Research Institute, 1993.

MacCoun, Robert J., Elizabeth Kier, and Aaron Belkin. «Does Social Cohesion Determine Motivation in Combat? An Old Question with an Old Answer.» Armed Forces & Society 32, no. 4 (2006): 646-54.

Oliver, Laurel W., Joan Harman, Elizabeth Hoover, Stephanie M. Hayes, and Nancy A. Pandhi. «A Quantitative Integration of the Military Cohesion Literature.» Military Psychology 11, no. 1 (1999): 57-83.

Reisin, Channa. «Course Eitan Educates and Motivates New Group of Idf Soldiers.» IDF Spokesperson (28/01/2009).

Rousseau, Jean-Jacques. Du Contrat Social1762.

Røislien, Hanne Eggen. «»A Good Jew Is in the Idf!! A Study of the Role of Religion in a Military Universe of Meaning.» Norwegian University of Science and Technology, 2010.

Santiago, José. «From «Civil religion» to Nationalism as the Religion of Modern Times: Rethinking a Complex Relationship.» Journal for the Scientific Study of Religion 48, no. 2 (2009): 394.

Shils, Edward A., and Morris Janowitz. «Cohesion and Disintegration in the Wehrmacht in World War Ii.» Public Opinion Quarterly 12, no. 2 (1948): 280-315.

Smith, General Sir Rupert «The Utility of Force.» Allan Lane (2005).

Smith, Jonathan Z. To Take Place: Toward Theory in Ritual, Chicago Studies in the History of Judaism. Chicago: University of Chicago Press, 1987.

Turner, Victor, ed. From Liminal to Liminoid in Play, Flow and Ritual: An Essay in Comparative Symbology. Vol. 60(3): Rice University Studies, 1974.

Yagil, Dana. «A Study of Cohesion and Other Factors of Major Influence on Soldiers’ and Unit Effectiveness.» Tel Aviv: Israel Defence Forces Tel-Aviv Departement of Behavioral Sciences 1995.

 

Fotnoter   [ + ]

1. Tor Arne Berntsen et al., «Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk Forsvar,» (Utredning fra Feltprostens teologiske fagråd, 2009), s. 4.
2. Jean-Jacques Rousseau, Du Contrat Social (1762).
3. Émile Durkheim, Les Formes Élémentaires De La Vie Religieuse (1912).
4. Mercela Cristi and Lorne L. Dawson, «Civil Religion in America and in a Global Context,» in The Sage Handbook of the Sociology of Religion, ed. James A. Beckford (London: SAGE Publications, 2007).
5. Robert N. Bellah, «Civil Religion in America » Journal of the American Academy of Arts and Sciences 96, no. 1 (1967).
6. Ibid, p. 1
7. Ibid, p. 13
8. Framtredende her er arbeidene til de israelske sosiologene Charles Liebman og Eliezer Don-Yehiya: Charles S. Liebman and Eliezer Don-Yehia, Civil Religion in Israel: Traditional Judaism and Political Culture in the Jewish State (Berkeley, Los Angeles & London: University of California Press, 1983).
9. Se for eksempel: José Santiago, «From «Civil Religion» to Nationalism as the Religion of Modern Times: Rethinking a Complex Relationship,» Journal for the Scientific Study of Religion 48, no. 2 (2009).
10. Se kapittel 1.3: ”Tre modeller for religiøs betjening i Forsvaret”, side 7-10 i utredningen: Modell A: ”Opprettelse av et religions‐ og livssynsråd for Forsvaret, samt organisasjonselementer for religiøs betjening i henhold til den enkeltes religions‐ og livssynstilhørighet. Modell B: ”FPK omformes til et religions‐ og livssynskorps som ivaretar organisert religions‐ og livssynsutøvelse i Forsvaret.” Modell C: ”Status quo – FPK forblir prosti i Den norske kirke og legger til rette for andre livssyn, konfesjoner og religioner.”
11. Anslaget, 80 %, legges fram på side 29, og brukes til å poengtere kristendommen som majoritetsreligion.
12. Jf. side 67: ”Vår anbefaling er her at prinsippet om religionsnøytralitet må være det bærende prinsippet.”
13. Berntsen et al., «Religiøst mangfold og militær enhet: Geistlig betjening og etikkopplæring i et pluralistisk Forsvar,» side 41.
14. Se side 42: ”Vi har her valgt å legge vekt på å se dette spørsmålet også fra en militær synsvinkel ved å peke på religionens konstruktive rolle i en militær kontekst.”
15. Eksemplene er utallige. Se for eksempel: Catherine Bell, Ritual: Perspectives and Dimensions (New York: Oxford University Press, 1997); Bruce Lincoln, Discourse and the Construction of Society: Comparative Studies of Myth, Ritual, and Classification (New York & Oxford: Oxford University Press, 1989); Jonathan Z. Smith, To Take Place: Toward Theory in Ritual, Chicago Studies in the History of Judaism (Chicago: University of Chicago Press, 1987); Victor Turner, ed. From Liminal to Liminoid in Play, Flow and Ritual: An Essay in Comparative Symbology, vol. 60(3) (Rice University Studies,1974).
16. Særlig interessant er forskningen om det israelske forsvarets ritual-bruk: Amitai Etzoni, «Toward a Theory of Public Ritual,» Sociological Theory 18(2000); Nachman Ben-Yehuda, The Masada Myth: Collective Memory and Mythmaking in Israel (1995: The University of Wisconsin Press, 1995).
17. Kapittel 8.3.2. ”Bønn på Linje” side 55.
18. Liebman and Don-Yehia, Civil Religion in Israel: Traditional Judaism and Political Culture in the Jewish State, side 4.
19. Innenfor militærsosiologisk forskning er det utviklet en bred litteratur som omhandler debatten om hvordan utvikle samhold, eller “cohesion”. Se for eksempel: Uri Ben-Shalom, Zeev Lehrer, and Eyal Ben-Ari, «Cohesion During Military Operations: A Field Study on Combat Units in the Al-Aqsa Intifada,» Armed Forces & Society 32, no. 1 (2005); Stuart Cohen, Israel and Its Army: From Cohesion to Confusion, Middle Eastern Military Studies (New York: Routledge, 2008); James Griffith, «Further Considerations Concerning the Cohesion-Performance Relation in Military Settings,» Armed Forces & Society 34, no. 1 (2007); Wm. Darryl Henderson, Cohesion – the Human Element in Combat: Leadership and Societal Influence in the Armies of the Soviet Union, the United States, North Vietnam, and Israel (Washington, D.C: National Defense University Press, 1985); Robert J. MacCoun, «What Is Known About Unit Cohesion and Military Performance,» in Sexual Orientation and U.S. Military Personnel Policy: Options and Assessment, ed. RAND (Santa Monica, CA: National Defense Research Institute, 1993); Robert J. MacCoun, Elizabeth Kier, and Aaron Belkin, «Does Social Cohesion Determine Motivation in Combat? An Old Question with an Old Answer,» Armed Forces & Society 32, no. 4 (2006); Laurel W. Oliver et al., «A Quantitative Integration of the Military Cohesion Literature,» Military Psychology 11, no. 1 (1999); Edward A. Shils and Morris Janowitz, «Cohesion and Disintegration in the Wehrmacht in World War Ii,» Public Opinion Quarterly 12, no. 2 (1948); Dana Yagil, «A Study of Cohesion and Other Factors of Major Influence on Soldiers’ and Unit Effectiveness,» (Tel Aviv: Israel Defence Forces Tel-Aviv Departement of Behavioral Sciences 1995).
20. Se for eksempel: Channa Reisin, «Course Eitan Educates and Motivates New Group of Idf Soldiers,» IDF Spokesperson(28/01/2009); Hanne Eggen Røislien, «»A Good Jew Is in the Idf!! A Study of the Role of Religion in a Military Universe of Meaning» (Norwegian University of Science and Technology, 2010); Sergio Catignani, «Motivating Soldiers: The Example of the Israeli Defence Forces,» Parameters: US Army War College Quarterly 34, no. 3 (2004).
21. Se side 85 for refleksjoner.
22. Pål Ketil Botvar and Ulla Schmidt, eds., Religion i dagens Norge: Mellom sekularisering og sakralisering (Oslo: Universitetsforlaget, 2010).
23. General Sir Rupert Smith, «The Utility of Force,» Allan Lane (2005).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.