Ondskapens akse

I denne utgaven av PACEM presenterer vi et variert utvalg av artikler. Gudmund Waaler er sjøkrigsskoleprest med hovedansvar for undervisning i etikk. Hans artikkel «Ondskapens akse – hvor går den?» er den første i en serie på to artikler. I denne artikkelen spør han; hvor går egentlig ondskapens akse? Hva skjer med oss når ondskapen ikke tilhører «de andre», men oss? Og er ondskap en forutsetning for effektive soldater? Temaer som menneskets tvetydighet, ondskap som det godes skygge, den moralske ondskapens fire ansikter, ondskapens proporsjonalitet og moralske utkoblingsmekanismer blir her undersøkt av Waaler. I neste nummer av PACEM vil Waaler gå videre med dette og ta opp flerstemthet og kritisk tekning som et metodisk og pedagogisk konsept for hvordan man kan drive etisk tenkning. Flerstemthet vil i den artikkelen bli utviklet som et direkte svar på Hanna Arendts utfordring – forenkling, som vi kan lese om i den herværende artikkelen.

Kadett Martin Falch Haugland skrev høsten 2010 en bacheloroppgave ved Krigsskolen hvor han sammenligner Norges og ISAFs strategi for oppdraget i Afghanistan og hvordan man tenker om forholdet mellom militære og sivile innsatsmidler. I artikkelen vi publiserer baserer han seg på hoveddelene i oppgaven. Haugland konkluderer med at det i utgangspunktet kun er i selve gjennomføringen av operasjoner at det ligger et virkelig merkbart skille, norske militære styrker kan ikke operere samtidig i tid og rom med sivile innsatsmidler.

Haugland viser til at en slik felles innsats er en helt sentral del av strategien til ISAF. Han peker på at de norske føringene domineres av ideer hentet fra det humanitære domenet og en interesse av et sterkt FN, mens ISAFs føringer utelukkende kommer fra tenkning og strategier knyttet til COIN og opprørsbekjempning. Dette betyr at føringene fra de to aktørene skiller seg betydelig fra hverandre, mer enn hva man kanskje får inntrykk av fra de uttrykte føringene. Haugland poengterer at det er svært viktig å forstå dette, både for norske offiserer og NGO’er, slik at innsatsen kan bli så effektiv som mulig.

PACEM nr 1/2009 utga vi Feltprestkorpsets utredning «Religiøst mangfold og militær enhet». Vi har senere også publisert resultatene etter en bred høringsrunde om utredningen. I denne utgaven er vi stolte av å publisere Hanne Eggen Røisliens prøveforelesning som hun holdt i forbindelse med sin disputas den 12. november 2010 ved institutt for Arkeologi og Religionsvitenskap ved NTNU. Artikkelen er en religionsvitenskapelig betraktning av utredningen. Med dette håper vi å holde diskusjonen i gang rundt et meget viktig tema. Eggen Røisliens artikkel inneholder en kritisk analyse av utredningens bruk av begrepet «civil religion». Hun gir en religionshistorisk bakgrunn for utviklingen av civil religion som både et analytisk begrep og som en samfunnstese. Her redegjør hun for Jean-Jacques Rousseau, Émile Durkheim og Robert N. Bellah sine noe ulike forståelser av civil religion. På bakgrunn av dette analyserer hun Feltprestkorpsets bruk av begrepet. Eggen Røislien framholder at en slik religionsvitenskapelig betraktning vil kunne bidra med innspill til en konstruktiv debatt for et mer integrert Forsvar:

Civil religion kan ikke sidestilles med konfesjonell religion, men dreier seg om kollektivets felles kjennetegn og det medlemmene opplever at de har til felles. I det norske forsvaret går utviklingen i en retning der konfesjonell religion ikke er et fellestrekk. Således vil en religionsvitenskapelig tilnærmingsmåte til de utfordringene som utredningen reiser, kunne bidra med alternative løsningsforslag.

Forholdet mellom den tradisjonelle vestlige verden og den muslimske er tematikken i de tre bøkene feltprest Reidar A. Kirkevold ser nærmere på i «Et lite sideblikk».Bernhard Lewis, Faith and Power. Religion and politics in the Middle East, Ayaan Hirsi Ali, Nomad og Paul Berman, The Flight of the Intellectuals er alle tre utgitt i 2010.

Kirkevold trekker fram at bøkene har som fellestrekk at de kommer med blikk fra den politiske høyreside med klare kritiske merknader mot islam generelt og mot ytterliggående politisk islam helt spesielt. Han berømmer forfatterne for at de bringer vesentlige synspunkter inn i en virkelighet som det er vanskelig å orientere seg i, hvor tro, intellekt, følelser og sosiale bånd på innfløkt vis er bundet sammen. Kirkevold konkluderer med at han ofte savner en slik forståelse blant debattantene i Norge, enten disse kommer fra ytterste høyre fløy eller fra en kulturliberal side.

I det nummeret av PACEM du nå holder i hendene bør det være litt for en hver smak. Håper noe passer din. God lesning!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.