Sorgforståelse fra et psykologisk perspektiv

Forskningen på sorg har tradisjonelt tatt utgangspunkt i når sorg blir sykdom. Dette har kanskje bidratt til at det eksisterer en del myter rundt sorg, og for mange også en tanke om at sorg er noe det ikke er heldig å føle. Sorgen blir forstått som en «negativ» følelse.

Heldigvis har forskningen og forståelsen av sorg utviklet seg, og når sorg skal beskrives, er det derfor nå naturlig å begynne å snakke om sorgens naturlige plass i livet.

Følelsenes naturlige plass

Det ble lenge diskutert om følelser er noe vi er født med, eller om det er noe vi har lært, og som dermed er avhengig av miljøet vi er oppvokst i. Paul Ekman reiste til mange forskjellige kulturer og fortalte korte historier til mennesker der. Et eksempel på en slik historie kunne være: «en mor har mistet sitt barn». Deretter viste han tre bilder av ansiktsuttrykk og spurte hvilket ansiktsuttrykk som passet til historien. På tvers av alle kulturer var svarene de samme, og viste at følelser ikke er noe som læres direkte (Ekman og Friesen, 1969; Ekman, Sorensen og Friesen, 1969; Ekman, Friesen og Ellsworth, 1972; Izard, 1971; Ekman og Friesen, 1971 ). Men denne historien har en liten vri. I Japan var det vanskelig for Ekman å få mennesker til å vise enkelte typer følelser. Han gjorde et eksperiment hvor han viste japanske personer bilder av ting som var ubehagelig å se på. Da de ble observert direkte av forskerne, viste de veldig lite følelser, men da de ble plassert i et mørkt rom (slik at de trodde ingen så dem), og filmet med et infrarødt kamera og vist de samme bildene, fant man at de viste de forventede ansiktsuttrykkene også her (Ekman, 1972). Poenget er som følger: Vi har med oss følelser fra naturens side, antagelig fordi de utfører viktige oppgaver for oss. Det blir dermed lite meningsfullt å snakke om negative følelser – de har en viktig funksjon. Samtidig så har miljøet en påvirkning på hvordan vi forholder oss til følelsene våre. Miljøet kan i denne sammenheng bety både familien, arbeidsmiljø, den større kulturen osv.

Sorgens funksjon og form

Det er gjort mange forsøk på å definere hva en følelse er, men en praktisk måte å forholde seg til de på i denne sammenhengen, er at de er automatiske prosesser. De er verktøyene vi bruker for å bedømme situasjoner vi står, og de forbereder oss på å handle (Tomkins, 1995). Det kan være rart å tenke på sorg som en følelse som forbereder oss på å handle, men like fult er sorg noe som hjelper oss å gå inn i tapsopplevelser og å bearbeide noe som har skjedd. Sorg er dermed noe annet enn depresjon, som ofte forstås som en mindre aktivt bearbeidende tilstand (Mojtabai, 2011; Schupp, 2007, Raphael, Jacobs og Looi, 2012).

Sorg er som nevnt over knyttet til tapsopplevelser. I fortsettelsen vil tap bli referert til som tap knyttet til dødsfall, men tapsopplevelser kan være langt mer enn dette. Blant annet ser man ofte sorgreaksjoner etter for eksempel funksjons­tap, tap av mobilitet, status, karriere eller ekteskap for å nevne noe (Schupp, 2007).

Sorgen kan ha mange ansikter. Alt fra tristhet, savn og lengsel, til følelser som kan se ut som noe veldig annerledes enn sorg, som sinne, skyld eller skam og angst. I tillegg kan man bli overaktiv, få konsentrasjonsvansker eller søvnproblemer, man kan få vansker med overspising eller spisevegring, fysisk smerte eller somatisk sykdom. I tillegg kan man miste tap av egenverdi, av tro eller av identitet. Kort sagt er det viktig å være klar over at mye av det vi opp­lever etter et tap kan på overflaten se ut som noe annet enn sorg, men allikevel være knyttet til et tap (Schupp, 2007).

«Normal» sorg

Tradisjonelt har man tenkt at en normalreaksjon på sorg er en periode med lidelse etterfulgt av en gradvis gjenoppretting av fungering, og variasjoner av dette ble ansett som unormalt eller til og med sykelig (Osterweis, Solomon og Green, 1984). En undersøkelse blant sorgeksperter i 1993 (Middleton, Moylan, Raphael, Burnett og Martin) bekreftet at man anså fravær av intens sorg etter tap som sykelig. Heldigvis viser nyere forskning at dette ikke er så enkelt.

Sorgtyper

Studiene som har undersøkt hvordan mennesker sørger er flere, og de baserer seg på noe forskjellige typer tap. Derfor spriker tallene litt, men det er vel verd å se nærmere på dem. Man finner blant annet at mellom 9 og 41 % av de undersøkte viste det man kategoriserer som normal sorg. Med andre ord var det aldri over halvparten i disse studiene som viste «normale» sorgreaksjoner, noen ganger var det snakk om en minoritet. Mellom 14 og 78 % hadde det de klassifiserte som liten- eller ikke-tilstedeværende sorg.

Når man undersøker hvordan personene som sørger har hatt det før tapet, klassifiserer man 10 % som deprimert-forbedret. De hadde symptomer på depressivitet før tapet inntraff, men fikk det bedre relativt kort tid etter tapet. 64 % hadde det man kalte et stabilt lavt lidelsestrykk. De reagerte med lite lidelse før tapet inntraff, og dette var stabilt også etter tapet. 11 % hadde lavt lidelsestrykk. Disse hadde en endring knyttet til tapet, men hadde jevnt over lavt lidelsestrykk. Når vi her snakker om lavt lidelsestrykk, er dette ikke nødvendigvis liten eller ingen sorg. I disse kategoriene kan man ha kortere «topper» med mer intens lidelse, eller en kortere periode med noe mer intens lidelse. Felles er at de relativt hurtig tok opp igjen fungeringen de hadde før tapet. I tillegg finner man at en del utvikler kronisk sorg, eller andre reaksjoner som vedvarer og gjør sorgen særlig vanskelig å håndtere (Bonnann, Boerner, og Wortman, 2008; Wortman og Boerner, 2007; Carnelley, Wortman, Bolger, og Bruke, 2006; Carr, Nesse, og Wortman, 2006; Boerner, Wortman, og Bonanno, 2005; Bonanno, Wortman og Nesse, 2004; Bonanno, Wortman, Lehman, Tweed, Sonnega, Carr, og Nesse, 2002).

Den viktige beskjeden her er ikke bare at «normal» sorg ikke ser ut til å være «normalt», men også at forskjellig type sorg hører til forskjellige typer tap for forskjellige typer personer. Man kan antagelig si at det er like mange måter å sørge på som det finnes sørgende. Allikevel kan det være nyttig å ha et begrep om hva som kan være vanlige reaksjoner etter å ha opplevd et tap. I fotnoten under er det listet opp en del reaksjoner som ofte forekommer.1Hodepine, kvalme, forstyrret appetitt, kort pust, hjerteflimmer, brystsmerter, motoriske vansker, kvelningsfornemmelser, svimmelhet, søvnvansker, slitenhet, muskulære svakheter, tørr munn, magebesværhukommelsesproblem, konsentrasjonsvansker, ubestemthet, forvirring, halusinasjoner, oppleve det tapte, påtrengende tanker, benekting, ha på avdødes klær, bevare avdødes rom, ha med objekt som tilhørte avdøde, ikke mentalt tilstede, isolerer seg, tap av interesse (Schupp, 2007). Listen er langt fra uttømmende, men viser noe av bredden og variasjonen i måter å sørge på.

Myter om sorg

De antatte normale reaksjonene etter et tap var basert på et dårlig forskningsgrunnlag, og har gjort at det har blitt etablert myter om sorg. En studie fra 1989 (Wortman og Silver, 1989) undersøkte hva som var vanlige oppfatninger av sorg blant helsepersonell, og den samme undersøkelsen ble foretatt på nytt i 2001 (Wortman og Silver, 2001) for å se om oppfatningene hadde endret seg. Oppfatningene som ble avdekket i 1989 var nemlig fundert lite i forskning og det man etter hvert visste om hvordan sorg utspiller seg. Dessverre så man at mytene i 2001 fortsatt eksisterte i beste velgående. Oppsummert er mytene som følger: a) Mennesker går igjennom faste faser i sin sorg. Dette er feil. Mennesker er forskjellige i hvilke faser de går igjennom, både i antall og type, rekkefølgene av fasene er tilfeldige, lengden av de varierer stort, det samme gjør intensiteten i følelsene man knytter til de. b) Det er nødvendig med en periode med intenst ubehag for å klare seg bra i ettertid. Som vi har sett over er dette langt fra en forutsetning for å klare seg bra. c) En gjennomføring av et sorgarbeid hvor en konfronterer sitt tap er nødvendig for alle. Forskningen som er referert over viser at dette ikke er nødvendig for alle, og at mange klarer seg bra uten dette. d) Det blir problemer hvis man ikke uttrykker sorgen. Studiene av sorg viser at dette ikke stemmer, mange klarer seg veldig fint selv om sorgen ikke blir uttrykt. e) Alle sørgende vil vende tilbake til tidligere funksjonsnivå i løpet av et år eller to. Igjen vet vi at dette ikke stemmer. Tiden det tar å sørge varierer stort, og kan være både betydelig kortere og lengre enn denne rammen.

Trekk ved personer i sorg

Spørsmålet blir dermed hva som kjennetegner at en har vært igjennom en god sorgprosess, tilpasset seg selv og det tapet man har opplevd, og hva som bestemmer om man klarer å igjennom en sorgprosess på en slik måte. Nå er vi på vei over i et terreng som består delvis av teori og delvis av forskning.

De hovedtypene av sorgprosesser som forskningen har identifisert og som vi gikk igjennom over, har naturlig nok blitt utsatt for mer forskning for å finne ut hva som gjør om en person får lavere lidelsestrykk, er stabil i lidelsestrykket, eller har mer langvarige prosesser eller svinger i hvor mye sorg en opplever.

Resilliens

Resilliens kaller man gjerne en motstandsdyktighet eller robusthet. Personer som er resilliente i sorg, er de som gjerne har liten eller ikke tilstedeværende sorg, de har et lavt lidelsestrykk og dersom det har vært sykdom i forbindelse med tapet kan de respondere med en forbedring i lidelsestrykk kort tid etter tapet. Disse personene hadde ikke psykologiske problemer før traumet inntraff, og de hadde ikke ekstreme skårer på personlighetstrekk. Personene hadde tilgang på hjelp dersom de trengte det (dette skal vi berøre litt nærmere senere). De anså verden som et rettferdig sted, altså tenkte de ikke at verden var urettferdig eller ville straffe de. De hadde gode følelser ved minnet om den avdøde og de klarte å forholde seg til tapet uten unngåelser eller distraksjon. Dersom personen hadde mistet en ektefelle så hadde ekteskapet vært godt, og personen var ikke avhengig eller ambivalent til den avdøde (Bonnann, Boerner, og Wortman, 2008; Wortman og Boerner, 2007; Carnelley, Wortman, Bolger, og Bruke, 2006; Carr, Nesse, og Wortman, 2006; Boerner, Wortman, og Bonanno, 2005; Bonanno, Wortman og Nesse, 2004; Bonanno, Wortman, Lehman, Tweed, Sonnega, Carr, og Nesse, 2002).

Deprimert-forbedret

Personene som var deprimert-forbedret, altså deprimert før tapet inntraff, men som opplevde en forbedring kort tid etterpå, hadde også noen faktorer som gikk igjen. De hadde ofte opplevd sykdom hos den døde i tiden før tapet, og det hadde ofte vært en krevende omsorgssituasjon. Hvis det var en ektefelle som døde, hadde ekteskapet ofte hatt dårlig kvalitet. De hadde vanskelige følelser knyttet til tapet umiddelbart etter at det inntraff, men dette ble hurtig bedre. I tillegg var disse også bevisst fremgangen sin. Med det menes at de la merke til at de enten brukte mindre tid på sorgen for hver dag som gikk, eller at de la merke til at følelsene ble mindre intense etter hvert som tiden gikk (Bonnann, Boerner, og Wortman, 2008; Wortman og Boerner, 2007; Carnelley, Wortman, Bolger, og Bruke, 2006; Carr, Nesse, og Wortman, 2006; Boerner, Wortman, og Bonanno, 2005; Bonanno, Wortman og Nesse, 2004; Bonanno, Wortman, Lehman, Tweed, Sonnega, Carr, og Nesse, 2002). Det er viktig å presisere at det at disse personene viste tegn på depresjon sannsynligvis var et resultat av omstendighetene de sto i, og ikke nødvendigvis et tegn på en bakenforliggende sykdom (Mojtabai, 2011).

Kronisk sorg

I gruppen som utvikler mer kroniske tilstander ser man at de ofte opplever mye lidelse under tapet, at de var dårlig forberedt på tapet og at de ofte følte seg avhengig av den døde (Bonnann, Boerner, og Wortman, 2008; Wortman og Boerner, 2007; Carnelley, Wortman, Bolger, og Bruke, 2006; Carr, Nesse, og Wortman, 2006; Boerner, Wortman, og Bonanno, 2005; Bonanno, Wortman og Nesse, 2004; Bonanno, Wortman, Lehman, Tweed, Sonnega, Carr, og Nesse, 2002).

En god sorgprosess

Teoretisk tenker man seg at det å ha vært igjennom en god sorgprosess betyr at man kan ta vare på gode minner, og at minnene er noe man kan hente frem selv. De kommer ikke uanmeldt eller oppleves som påtrengende. Man klarer å ha den man har mistet med seg videre i livet, uten at man konstant trenger å huske på denne personen. Man klarer å snakke om den man har mistet, og man kan dele minner med de som er rundt en. Man unngår med andre ord ikke minnet om den som er borte.

Hva kan man så gjøre for å bidra til en god sorgprosess? Punktene her er hentet fra Schupp (2007), Wimpenny, Unwin, Dempster, Grundy, Work og Brown (2006), Agnew, Mankeltow, Taylor og Jones, (2009), Currier, Neimeyer, Berman, (2008), Schut og Stroebe (2005) og Hendrickson (2009).

Språk

Å finne språk viser til at man må finne en måte å kommunisere på om det som har skjedd. I dette ligger også at man må finne en måte å kommunisere på som er tilpasset personen det gjelder. Språket må tilpasses situasjonen og personens forutsetninger. Barn kan trenge et annet språk enn voksne, og voksne seg i mellom kan også trenge forskjellige språk. Kanskje vil det være vanskeligere i mannsdominerte miljøer, og kanskje trenger ikke all kommunikasjon å være verbal?

Kontrollere sorgen

Å ta pauser fra sorgen kan være viktig. Hvis sorgen får fylle alle rom i livet, kan den bli svært energikrevende. I dette ligger også både det å ta tilbake hverdagen og å organisere hverdagen. Å ta tilbake hverdagen betyr å ta opp igjen de samme rutiner og praksiser som man hadde tidligere. Hvis man opplever å sitte litt fast i sorgen, kan det å ta opp igjen rutiner være viktig for å komme videre også. Noen ganger kan en ytre forandring presse frem en indre forandring. I tillegg kan det være oppgaver eller roller den avdøde brukte å ha, som den gjenlevende nå må gjøre. Da kan det være viktig å tenke over hvordan slike oppgaver kan gjøres. Å organisere hverdagen kan for eksempel handle om å styre hvordan man blir minnet på den avdøde. Når et dødsfall har inntruffet, vil for eksempel et hjem ha mange påminnere om den som er borte. Til å begynne med vil en kanskje ønske å bevare alt som det var før tapet skjedde. Skoene står i gangen under jakken som henger på knaggen. Bilder på veggene og pålegget han eller hun likte så godt står i kjøleskapet. Men etter hvert kan disse tingene gjøre at man til stadighet blir minnet om tapet og får vansker med å gå videre. Å organisere hverdagen handler ikke om å fjerne alle minner, men om å kunne velge selv når man ønsker å bli minnet på den som er borte.

Fremskritt

Å være oppmerksom på fremskritt kan være viktig for å minne personen om at det man står i ikke er håpløst. En god måte å gjøre dette på kan være å føre logg over hvor mye tid eller hvor mye krefter man bruker på sorgen hver dag. Dette kan være både hvor mye tid man bruker, hvor intens sorgen er, eller hvor energikrevende den har vært i løpet av en dag.

Sosial støtte

Sosial støtte blir ofte fremhevet som en viktig faktor både for å beskytte mot og for å hjelpe med å håndtere utfordringer i livet. De som ble karakterisert som resilliente sørgere i forskningen hadde også tilgang på hjelp dersom de trengte det. Men det ser allikevel ut til at forskningen ikke er helt enig med seg selv her. Generelt ser sosial støtte ut til å være relativt lite knyttet til en god sorgprosess. En mulig forklaring på dette er at det ikke er alt det er greit å snakke om med dem man har rundt seg. Sider ved tapet kan være for tøffe for andre å høre om, og man velger heller å holde det inni seg. I tillegg hører man stadig om den store støtten som kommer like etter et dødsfall, men som forsvinner igjen etter relativ kort tid. Den sosiale støtten kan bli utslitt av å måtte forholde seg til tapet, og trekker seg tilbake. Dette er et viktig moment for de som jobber med mennesker som har opplevd tap. Dette er et område hvor en kan spille en viktig rolle. Hvorfor de resilliente opplever at hjelpen de har tilgang på er nyttig? En faktor som spiller inn er at målingen på hjelp er upresis. Vi vet ikke hva hjelp i denne sammenhengen betyr. Det kan være både den sosiale støtten, men det kan også være hjelp av mer profesjonell karakter. En mulighet er også at de ikke bruker hjelpen, men kjenner tryggheten i at den er tilstede. De opplever aldri at den ikke fungere slik de hadde tenkt.

Edukasjon

Å forstå hva sorgen kan gjøre med en kan også være nyttig. En økt forståelse rundt dette kan lede til at man er mer forberedt, ikke blir skremt av egne reaksjoner og føler aksept for de reaksjonene man har. For eksempel vet en at sorg kan påvirke hukommelse og konsentrasjon, det kan påvirke prestasjonsevnen vår, føre til slitenhet og lignende. Følelser er på mange måter knyttet til minner, og det å ha en bestemt følelse kan utløse minner for situasjoner hvor en har hatt lignende minner og man kan få påtrengende minner.

Følelsenes samspill

Til slutt må vi forstå noe om følelsenes samspill for å se hvordan vi kan bidra til en god sorgprosess. Det finnes mange modeller for følelser og deres samspill, og ingen er enige om hvilken som er riktig. Forståelsen av følelser som jeg presenterer, er en som etter hvert har fått stor oppslutning i psykoterapifeltet og er utviklet av Sylvain Tomkins (for eksempel Tomkins, 1995), og modellen for følelsenes samspill har utgangspunkt i tenkningen til David Malan (for eksempel Malan, 1976). Modellen kalles gjerne Malans triangler eller konflikttrekanten, og er illustrert under.

p-ulvenes-fig-1

Som nevnt innledningsvis deles ofte følelser i to hovedkategorier (McCullough-Vaillant, 1997, McCullough, Kuhn, Andrews, Kaplan, Wolf og Hurley, 2003) aktiverende følelser som sorg, sinne, nærhet, interesse og glede. Dette er følelser som motiverer oss til å nærme oss noe, å gå inn i noe. Vi tenker at dette er følelsene som oppstår først, de forteller oss om noe vi ønsker å gjøre.

Motsatt har vi hemmende følelser, som angst, skam, skyld, avsky og vemmelse. Dette er følelser som motiverer oss til å unngå, til å ikke gå inn i. Vi tenker at dette er følelser som kommer etter at de aktiverende oppstår. Når systemet fungerer optimalt, regulerer de hemmende følelsene hvor mye vi uttrykker av de aktiverende. Når vi kjenner sinnet trenge på i et middagsselskap, slår skammen og skylden inn og gjør at vi ikke blir voldelige. Når sorgen trenger på og vi står i køen på dagligvarebutikken, regulerer skammen ned sorgen så vi ikke bryter sammen i gråt. Vi venter til vi er et sted hvor vi kan få fred eller støtte før sorgen får komme til. Her er vi inne på den tredje viktige kategorien i denne modellen for følelser; mestringsstrategier og forsvarsmekanismer.

Mestringsstrategier og forsvarsmekanismer er de tingene vi gjør for å løse opp i konflikter mellom de aktiverende og de hemmende følelsene (Cramer, 1998). Det er ubehagelig å kjenne på skam og skyld, så da finner vi ting vi kan gjøre for å unngå å kjenne på dem. Hvis det er aktiverende følelser vi har vansker med kan vi gjøre det samme. I stedet for å gå i konflikter hvor vi trenger å være selvhevdende og bruke sinnet vårt, kan man unngå konfrontasjoner. Hvis man synes sorg er ubehagelig, kan man la være å knytte seg nært til mennesker for å slippe å kjenne på det vanskelige hvis de skulle dø. Denne måten å forstå følelser på, er viktig med tanke på en god sorgprosess.

Følelser i konflikt

I mange tilfeller kan det være konfliktfylte følelser knyttet til et dødsfall. Følelser i konflikt kan påvirke hvordan vi håndterer situasjoner vi står i (Gross, 1998, 1999; Gross og Munoz, 1995; Schore 2003; Southam Gerow og Kendall, 2003). Avslutningen av et langt sykeleie med en krevende omsorgssituasjon kan for eksempel lede til en følelse av lettelse når den syke dør. Det kan være fordi den syke ikke lenger lider, eller det kan være fordi en vanskelig og krevende situasjon er over for den sørgende. I enkelte tilfeller kan det også være andre følelser knyttet til den døde som gjør at en lettelse kan følge av et dødsfall, en voldelig ektefelle eller forelder kan utløse det samme, eller en situasjon hvor den sørgende har vært svært bekymret eller urolig for den døde. Å føle lettelse etter et dødsfall kan for mange være knyttet til skam. Man vil tenke at det ikke er slik man skal reagere etter et tap. Resultatet er at følelser man trenger å føle og forholde seg til blir unngått, og sorgprosessen blir vanskeligere.

Et annet tilfelle er når en har forsøkt å hjelpe, men det har ikke vært nok. Familiemedlemmer som stiller opp på ryggmargstransplantasjon, men den syke dør allikevel er et eksempel på dette. Ikke sjelden kan slike situasjoner gjøre at man tenker på om en kunne gjort mer. En følelse av ansvar og skyld dukker opp.

For noen kan det å bli ferdig med den intense sorgen oppfattes som et svik, å slutte å sørge blir det samme som å glemme, og skam eller skyld blir aktivert også her.

Forståelsen av hvordan følelser oppstår og påvirker hverandre vil derfor kunne hjelpe med å skape aksept for de følelser en kan sitte med som en naturlig konsekvens av tapet man har opplevd og hvordan man har lært seg å håndtere sine følelser.

Følelsers funksjon

Modellen jeg har presentert over er noe forenklet. Den ser på følelser som grove kategorier av enten aktiverende eller hemmende følelser. Forenklingen ligger i at følelser ikke i seg selv er aktiverende eller hemmende, det er måten vi bruker de på som bestemmer om de er aktiverende eller hemmende. For eksempel kan sinne være aktiverende når det setter grenser og forteller om noe vi ikke ønsker skal skje med oss. Men hvis sinnet rettes mot oss selv, kan det bli hemmende, det gjør at vi holder oss selv nede og ødelegger selvtilliten vår. Hvis sinnet blir eksplosivt og utagerende, kan det fungere som en strategi for å unngå å komme nært noen. Sinne er ikke tilfeldig valgt som eksempel her. Når noen dør, er ofte sinne tilstede. Sinne mot en sykdom, sinne mot en hendelse, sinne mot den som er borte for å ha vært uforsiktig, for å ha utsatt seg selv for fare også videre. Dette er et aktiverende sinne. Hvis vi klandrer oss selv for noe vi skulle ha sett hos noen som endte opp med å begå selvmord, eller at vi ikke gjorde mer under et sykeleie, rettes sinnet mot oss selv og blir hemmende for prosessen vi står i. Hvis sinnet blir utagerende, kan det hindre at andre får komme nære oss og hjelpe i en krevende situasjon. Poenget er at man må se på hvorfor følelser dukker opp, og forstå de i kontekst.

Forsvar- og mestringsstrategier

Så langt har forsvar- og mestringsstrategier ikke fått mye plass, men det er viktige momenter også her. Disse prosessene har ofte blitt stemoderlig behandlet i forskningen – å bruke forsvarsmekanismer har blitt sett på som en svakhet. Det er langt fra sannheten. Forsvars- og mestringsstrategier hjelper oss å håndtere inntrykk vi blir utsatt for. De gjør at vi tar inn informasjon i doser som vi klarer å forholde oss til. De beskytter det psykiske systemet vårt mot for stor belastning. Det finnes mange typer forsvar og mestring, og de forskjellige typene varierer i hvor mye informasjon de slipper inn til oss (Cramer, 1998, 2012). Umiddelbart etter et tap kan en benekte at tapet har skjedd. Det er for mye å ta inn på en gang at noen er borte. Samtidig hjelper benektingen oss til å kunne gjøre handlinger som er viktige i en kritisk situasjon. Etter hvert som vi er beredt til å ta inn mer av virkeligheten i det som har skjedd, endrer forsvaret og mestringen seg. Vi benekter ikke lenger, men bruker andre måter å forholde oss til det som har skjedd. Etter hvert som dette forsvaret eller mestringen har gjort sin jobb vil et nytt ta over. Derfor er det ikke uvanlig at sorgen kommer i bølger. Man kan gå fra intens sorg til bedre perioder, og tilbake til intens sorg – men hele tiden jobber man med det som har skjedd.

Å være klar over hva følelser gjør og hvordan de virker på hverandre er nyttig informasjon som kan gjøre en sorgprosess bedre både for den sørgende og de rundt.En viktig side ved det å forstå og anerkjenne følelser i sorgen er at det kan redusere en følelse av alenehet. Sorg kan lede til en følelse av at ingen forstår hvordan en har det, og en føler seg annerledes enn de rundt en og alene. Dette er særlig viktig hos barn.

Barn

I tillegg til at barn går igjennom en modningsprosess når de opplever tap, som gjør at de kan føle seg annerledes enn de rundt seg, er det en del andre momenter som det kan være greit å være oppmerksom på. Mange, men ofte barn, tar på seg ansvar utover det de har for tap som inntreffer. Vi snakker ofte om dette i forbindelse med skillsmisser. Barn tar på seg ansvar og skyld for at mor og far krangler og går fra hverandre. Men denne typen tenking kan også oppstå ved dødsfall. Barnet føler ansvar og skyld for at det ikke kunne gjøre noe for å redde den som er død. Reduksjon av irrasjonell skyld og skam er viktig både hos voksne og barn.

Det er viktig å kunne akseptere forskjellige måter å sørge på, og hos barn kan disse skille seg en del fra voksnes, for eksempel gjennom lek, eller ved overaktivitet. Sorgen rammer unge i en tid hvor identitet utvikles, og dette kan lede til en ekstra følelsesmessig usikkerhet. Denne sårbare perioden kan gjøre at det å skulle leve videre blir meningsløst (Schupp, 2007; Dyregrov og Dyregrov, 2012; Currier, Holland og Neimeyer, 2007).

Kompliserende faktorer

Man snakker i forskningen ofte om komplisert sorg, og det er en diagnose man jobber for å få inn i diagnosehåndbøkene. Men navnet er noe mange reagerer på, det finnes neppe en sorg som er ukomplisert. Allikevel er det enkelte faktorer som kan gjøre en sorg mer komplisert enn andre. Faktorer som ofte går igjen her, er når dødsfallet er plutselig eller voldsomt, når det er foreldre som mister barn, eller barn som mister foreldre, om en har følt seg avhengig av den døde, hvor god mestringsevne man har, og om en har hatt psykiske vansker tidligere i livet. I en militær sammenheng er det noen av disse det er særlig verd å legge merke til. I militæret vil dødsfall antagelig ofte være plutselige, og mange ganger voldsomme. Dødsfallene vil typisk være resultat av ulykker eller krigshandlinger hos ellers friske mennesker. Aldersspennet til den typiske soldat spenner seg antagelig fra en periode hvor en slutter å være noens barn, til at man begynner å få barn selv. I tillegg kan soldaten være del av en gruppe som er tett sammensveiset, og som står i et avhengighetsforhold til hverandre.

I tillegg er det noen faktorer som er særlig gjeldene for militæret. Et dødsfall i en krigssituasjon er forvoldt av noen. Dette kan utløse eksistensielle spørsmål av en annen type enn den man ser når noen dør av sykdom. Det er en vilje bak dødsfallet. I tillegg kan andre nære ha vært tilstede i situasjonen når noen ble drept som kan lede til symptomer som ligner på post traumatisk stress syndrom (Stroebe, Schut og Van den Bout, 2012). Videre er slike hendelser ofte knyttet til interesse fra media. En personlig sorg kan bli offentlig, detaljer ved tapet er allmennkjent og man kan få vansker med å regulere hvilken informasjon man tar inn. I tillegg kan det bli vanskelig å sette grenser for ivrige journalister, som man har sett for eksempel etter terroranslagene 22. juli.

Komplisert sorg

Av og til blir sorgen så vanskelig at det kan være bra å kunne henvende seg til noen profesjonelle. Man snakker da om en komplisert sorglidelse, og enkelte studier finner at opp til 20 % kan utvikle dette. Som vi har sett er det et svært sammensatt bilde som bestemmer hvordan sorgen oppleves og takles, men det er noen ting man har identifisert som kan være med å forebygge at sorgen utvikler seg til å bli komplisert. Disse er å bidra med faktainformasjon, både om risikoer og forløp ved sykdom, og kanskje også militære aksjoner, og om normalreaksjoner på tapsopplevelser. Det er å forsøke å forberede de mulige etterlatte på det som kan skje, og å hjelpe de med kommunikasjon om tap. Man kan oppfordre (og bli med som støtte) for å oppsøke åsted (for å hindre at fantasi og forestillinger om det som har skjedd er verre enn virkeligheten, eller at man blir gående å gruble og lure på hva som faktisk skjedde). Å se den døde, og å få hjelp til å ta avskjed, gjerne i fantasi hvis det ikke var mulig å få til før døden inntraff, kan bidra til å få en verdig avslutning. Deltagelse i begravelse er også en fin måte å gjøre dette på. Dette spiller også inn på den viktige funksjonen gode symboler og ritualer kan ha i en sorgprosess. Til slutt ser en at mennesker som utvikler en komplisert sorglidelse ofte har opplevd at dødsbudskapet ble overbrakt på en lite empatisk måte (Stroebe, Schut og Van den Bout, 2012).

For de fleste blir sorgen lettere å bære over tid, og forhåpentligvis kan den nye kunnskapen om sorg bidra til at dette blir sant for enda flere av oss.

Referanser

Agnew, A., Manktelow, R., Taylor, B., og Jones, L. (2010). «Bereavement needs assessment in specialist palliative care: a review of the literature». Palliat Med. 24(1):46-59.

Boerner, K., Wortman, C. B., & Bonanno, G. (2005). «Resilient or at risk?: A four-year study of older adults who initially showed high or low distress following conjugal loss». Journal of Gerontology: Series B: Psychological Sciences & Social Sciences, 60B (2), 67-73.

Bonanno, G. A., Wortman, C. B., & Nesse, R. M. (2004). «Prospective patterns of resilience and maladjustment during widowhood». Psychology and Aging, 19, 260-271.

Bonanno, G. A., Wortman, C. B., Lehman, D., Tweed, R., Sonnega, J., Carr, D., & Nesse, R. (2002). «Resilience to loss, chronic grief, and their pre-bereavement predictors». Journal of Personality and Social Psychology, 83, 1150-1164.

Bonnanno, G., Boerner, K., & Wortman, C. B. (2008). «Trajectories of grieving». In M. S. Stroebe R. O. Hansson, W. Stroebe & H. Schut (Eds.), Handbook of bereavement research and practice(pp. 287-307). Washington, DC: American Psychological Association.Carnelley.

  1. B., Wortman, C. B., Bolger, N., & Burke, C. T. (2006).«The time course of grief reactions to spousal loss: Evidence from a national probability sample».Journal of Personality and Social Psychology, 91, 476-492.

Carr, D., Nesse, R., & Wortman, C. B. (2006). Late life widowhood in the United Sates.New York:Springer.

Cramer, Phebe. (1998). «Coping and defense mechanisms: What’s the difference? Journal of Personality, 66, 919-946.

Cramer, Phebe. (2012). «Psychological maturity and change in adult defense mechanisms».Journal of Research in Personality, 46, 306-316.

Currier JM, Holland JM, Neimeyer RA.(2007). «The Effectiveness of Bereavement Interventions with children: a meta-analytic review of controlled outcome research». J Clin Child Adolesc Psychol. 36(2):253-9.

Currier, J. M., Neimeyer, R. A., og Berman, J. S.(2008). «Effectiveness of psychotherapeutic interventions for bereaved persons: a comprehensive qualitative review». Psychol Bull.134(5):648-61.

Dyregrov, A. og Dyregrov, K. (2012). «Complicated grief in children». I Stroebe, M., Schut, H., og Van den Bout, J. (Red.) Complicated grief. Scientific foundations for health care professionals. London og New York: Routledge.

Ekman, P. (1972). «Universal and cultural differences in facial expressions of emotion». I J. Cole (Ed.) Nebraska symposium on Motivation, 1971, Vol 19. Lincolon: University of Nebraska Press.

Ekman, P. og Friesen, W.V. (1969). «The repertoire of non-verbal behavior: Categories, origins, usage and coding», Semiotica, 1, 49-98.

Ekman, P., Friesen, W.V. og Ellsworth, P.(1972). Emotion in the human face: guidelines for research and an interaction of findings. New York: Pergamon Press.

Hendrickson, K. C. (2009). «Morbidity, mortality and parental grief: A review of the literature on the relationship between the death of a child and the subsequent health of parents». Palliat Support Care,7(1):109-19.

Izard, C. E. (1971), Face of emotion. New York: Appleton-Century-Crofts.

Osterweis, M., Solomon, F., og Green, M. (1984). Bereavement: Reactions, consequences and care.Washington, D.C.: National Academy Press.

Malan, D. (1976). The frontier of brief psychotherapy. New York og London: plenum medical book company

McCullough, L., Kuhn, N., Andrews, S., Kaplan, A., Wolf, J., Hurley, C.L., & Hurley, C. (2003).Treating affect phobia: A manual for short-term dynamic psychotherapy. New York: Guilford Press.

McCullough-Vaillant, L. (1997). Changing Character: Short-term anxiety regulating psychotherapy for restructuring defenses, affects and attachment. New York: Basic Books.

Middleton, W., Moylan, A., Raphael, B., Burnett, P., og Martinek, N. (1993). «An international perspective on bereavement related concepts». Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 27, 457–463.

Mojtabai, R. (2011). «Bereavement-related depressive episodes: characteristics, 3-year course, and implications for the DSM-5». Archives of General Psychiatry, 68(9), 920-928.

Raphael, B., Jacobs, J., og Looi, J. (2012). «Complicated grief in the context of other psychiatric disorders». I Stroebe, M., Schut, H., og Van den Bout, J. (Red.) Complicated grief. Scientific foundations for health care professionals. London og New York: Routledge.

Schupp, L. J. (2007) Greif normal complicated traumatic. Wisconsin: Premier Publishing & Media.

Schut, H., og Stroebe, M. S. (2005). «Interventions to enhance adaptation to bereavement». J Palliat Med. 8,140-147.

Stroebe, M., Schut, H., og Van den Bout, J.(2012). Complicated grief. Scientific foundations for health care professionals. London og New York: Routledge.

Tomkins, S. (1995). «The quest for primary motives: Biography and autobiography of an idea». In E. Virginia Demos (Ed.) Exploring affect: the selected writings of Silvan Tomkins (s. 27-63). Cambridge: Cambridge University Press.

Wimpenny, P., Unwin, R., Dempster, P., Grundy, M. A., Work, F., og Brown, A.(2006). Literature review on bereavement and bereavement care. Aberdeen: Robert Gordon University.

Wortman, C. B. og Silver, R. C. (1989). «The myths of coping with loss». Journal of clinical and consulting psychology, 57, 349-357.

Wortman, C. B. og Silver, R. C. (2001). «The myths of coping with loss revisited». I Stroebe, M. S., Hansson, R. O., Stroebe, W. og Schut, H. (Red), Handbook of bereavement research: Consequences, coping and care (s. 405-430). Washington D. C.: American Psychological Association Press.

Wortman, C. B., & Boerner, K. (2007). «Beyond the myths of coping with loss: Prevailing assumptions versus scientific evidence». In H.S. Friedman & R.C. Silver (Eds.), Foundations of health psychology (pp.285-324). New York: Oxford University Press.

 

 

 

 

Fotnoter   [ + ]

1. Hodepine, kvalme, forstyrret appetitt, kort pust, hjerteflimmer, brystsmerter, motoriske vansker, kvelningsfornemmelser, svimmelhet, søvnvansker, slitenhet, muskulære svakheter, tørr munn, magebesværhukommelsesproblem, konsentrasjonsvansker, ubestemthet, forvirring, halusinasjoner, oppleve det tapte, påtrengende tanker, benekting, ha på avdødes klær, bevare avdødes rom, ha med objekt som tilhørte avdøde, ikke mentalt tilstede, isolerer seg, tap av interesse (Schupp, 2007).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.