Verneplikt, vernelyst, rettferdig krig?*

*  Artikkelen er basert på min dr. avhandling «Den tenkende soldat. Verneplikt i Norge som demokratisk institusjon», 2002, UiB og på prøveforelesning over oppgitt emne: «Demokrati og verneplikt i Vest-Europa» 24.10.02.
Takk til Jan. O Jacobsen for nyttige kommentarer og for et langvarig konstruktivt samarbeid om forskningsfeltet.

Har verneplikten betydning for hvordan Forsvaret blir brukt? Har verneplikten en demokratiserende funksjon med økt potensial for sivil kontroll over militærorganisasjonen?

Mellom 1800 og 1945 ble nesten alle kriger i Europa ført med vernepliktige soldater(Poutvaara and Wagener, 2009: 17). I Vietnamkrigen og det franske forsøket på å fortsette som kolonimakt i Algerie kjempet også utskrevne menn. I motsetning til seinere kriger med vervete soldater i blant annet i Irak og Afghanistan var motstanden på hjemmefronten mot Vietnam- og Algeriekrigen så stor at den sannsynligvis hadde betydning for utfallet. Kan verneplikten og formen på rekruttering bidra til forklaring på krigsmotstanden?

Verneplikt var for vel 200 år siden en effektiv modernisering av krigføring som tidligere var ført med leiesoldater. Men etter Murens fall har trenden for avvikling av verneplikten i Europa vært entydig. Norge, Finland, Sveits, Hellas og Tyrkia og til dels Danmark holdt fast ved verneplikten som hovedprinsipp for rekruttering.

Men også i Norge er verneplikten i kraftig avvikling. Regjeringens forslag til Stortinget ’Et forsvar for vår tid’ reduserer verneplikten i Norge til to hovedfunksjoner: Kompetanseog legitimitet (Stortingsmelding73, (2011-2012)). Vernepliktsordningen blir betraktet som overlegen andre ordninger for rekruttering av soldater som både er motiverte og har bred kompetanse. Kjerneargumentet er at verneplikten gir en god innslusing av kandidater for grenaderstillinger og offiserer. Verneplikten med førstegangstjenesten blir også omtalt som viktig legitimerende kanal mellom folk og militærorganisasjon.

Parallelt med nedbyggingen av vernepliktsinstitusjonen har svært mange nasjonale militærorganisasjoner i Vest- Europa bygget opp innsats- og spesialstyrker for skarpe oppdrag. Etter at NATO vedtok out-of-area strategien i 1984 har forsvars- og angrepslinjene blitt trukket langt utenfor NATOs grenser. I denne strategien har norske vernepliktige soldater ingen viktig rolle. Soldatene som tidligere skulle bære invasjonsforsvaret i Norge, er nå holdt utenfor norske skarpe militære operasjoner. De er erstattet av vervede mannskaper.

Dette bidraget drøfter noen effekter for sivil-militære relasjoner av at det norske militære format er endret med vekt på vervede styrker og at den norske verneplikten er under nedbygging. For å svare på om verneplikten har en demokratiserende funksjon, vil jeg starte med å presentere vernepliktens begrunnelser eller myter (Leander, 2004).1Anne Leander som har publisert en rekke bidrag om dette spørsmålet, benevner relasjonen som myter, ikke som årsak, virkning eller funksjon. Vil endret rekruttering og økt vekt på reaksjonsstyrker i utenlandsoppdrag svekke eller styrke sivil kontroll over militæret? Jeg vil drøfte tre påstander for slike mulige endringer i sivil-militære relasjoner: a) Krigsdeltagelse uten verneplikt blir vanskeligere å legitimere, b) Forsvaret uten verneplikt får mindre oppslutning i befolkningen og c) Verneplikten har fungert som buffer mot bruk av krigsoperasjoner som politisk virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.

Jeg velger å drøfte spørsmål og påstander med et historisk-sosiologisk inntak(Abrams, 1982) ettersom verneplikten representerer en institusjonalisering av verdier fra sentrale sosiale og politiske bevegelser de siste 250 år.

Vernepliktskanalen og militært format

Hvilken funksjon skal verneplikten ha når Norge har valgt å bruke militærets spisse ende med vervede soldater i andre verdensdeler? Har Norge nå en ordning med verneplikt eller vernelyst? Dette har vært to hovedspørsmål for nedbyggingen av allmenn norsk verneplikt etter Murens fall. Da Forsvarsstudie 07 var under arbeid skrev Aftenposten2Aftenposten 3. mars 2005. at forslaget forsvarssjefen utarbeidet kunne innebære at bare en av ti gutter gjennomfører tradisjonell førstegangstjeneste i fremtiden. I 2011 informerte Forsvarsministeren Stortinget om at vel 8000 vernepliktige inne til førstegangstjeneste av et rekrutteringstilfang på 60 000 ungdommer.3Forsvarsminister Faremos svar til repr. Kristiansen i Stortinget 16. februar 2011. Se også: Tall og statistikk, Forsvaret. no http://forsvaret.no/om-forsvaret/fakta-om-forsvaret/Sider/tall-og-statistikk.aspx (lastet 150512).  Sannsynligvis var dette en selvseleksjon av de mest motiverte rekruttene.

I min avhandling foreslo jeg to modeller for vernepliktens funksjon i sivil-militære relasjoner (Skauge, 2002: 4): Vernepliktskanalen som demokratisk institusjon eller kanal for lekmanns­innflytelse gjennom ekstern integrering er kjennetegnet ved at soldatene primært er leverandører av sivile tenkemåter i sitt møte med militærorganisasjonen.Modellen er ofte basert på et argument om representativitet. Verneplikten skal gi soldater som er bærere av folkeviljen. Soldaten er en borger i uniform. Representativitetsargumentet er relativt: Vernepliktsoldatene trenger ikke være representative for alle aspekter ved folkeviljen, for at de skal være mer representative enn soldater som har krigføring som yrke. Maktgrunnlaget for soldatene i borger-i-uniform-modellen ligger i deres evne og vilje til å uttrykke sine tenkemåter, til å velge om de vil utøve lojalitet eller true med exit (Hirschman, 1970).

Vernepliktskanalen som instrument for sosialisering og dannelse gjennom intern integrering, er kjennetegnet ved at soldatene primært er mottakere av militære tenkemåter som formidles gjennom militærorganisasjonen (Abrahamsson, 1971: 153).4Bengt Abrahamsson fant i sin undersøkelse fra 1960-tallet at en rådende militær tenkemåte avvek fra oppfatninger i det øvrige samfunn. Offiserene var mer nasjonalistiske, mer alarmistiske og la mere vekt på mistro mot andre land enn andre. Denne særskilte tenkemåten ble forsterket ved profesjonalisering. Til denne posisjonen inngår historisk to ulike begrunnelser. De er mulig å holde analytisk atskilt, men løp ofte sammen i praktisk politikk: Dannelses­retningen la vekt på effektene for det sivile samfunn: Verneplikten som institusjon for politisk skolering eller for utvikling av individuell karakter for unge menn. Hovedmålet med soldatutdannelsen var å utdanne samfunnsborgere, «agency of civic education» (Janowitz, 1983: 17). På det europeiske kontinent ved århundreskiftet hadde verneplikten som funksjon å gi sosial disiplin (Shaw, 1991:114). Massearméretningen derimot vektla vernepliktens militære fortrinn og behovet for militærutdannelse og trening av soldatene. Hovedmålet for sol­dat­utdannelsen her var å omforme unge menn til krigere. I denne tradisjonen inngår en rekke effektivitets- og økonomiargumenter.

Offiserene er den yrkesgruppen som i den samfunnsmessige arbeidsdelingen står for utdannelsen av vernepliktige soldater. Sosiologen Sigmund Grønmo argumenterte for at offiserene hadde en sosialiserende funksjon og at de også i fredstid syntes å ha «relativt store muligheter til innflytelse på deler av sine sosiale omgivelser» (Grønmo, 1974: 11).Verneplikts­kanalen som sosialisering og dannelse gav jeg benevnelsen sosialiseringsmodellen.

skauge-fig-1
Figur 1:  Vernepliktskanalen i Sivil-militære relasjoner

Et analytisk fokus på vernepliktskanalen må ikke forveksles med en-faktor-modell for sivil-militære relasjoner. Det er vanlig å anta at premissleveranser i den parlamentariske styringskjede er viktig i demokratier (Olsen, 1978). I forvaltning er også premisser fra forvaltningen selv og fra dominerende profesjoner i sektoren viktige (Jacobsen, 1978).

Mine data fra slutten av den kalde krigen gav ikke entydig støtte til å forstå vernepliktsmodellen som kanal for lekmannskontroll over Forsvaret (Skauge, 2002: 304f). På noen områder gav mine data støtte til sosialiseringsmodellen, særlig for soldater som vurderte fremtidig militær karriere. De valgte inn sine offiserer som premissleverandører.

Hovedfunnet var likevel en betinget støtte til ’borger-i-uniform-modellen’. Med unntak av soldater som hadde planer om fremtidig militær karriere, fant jeg at vernepliktige ikke ble sosialisert med militære tenkemåter. Verneplikten gav også en usikker relasjon for føyelighet. Ordrenektpotensialet i mitt materiale var betydelig og autoritetsrelasjoner i linjen var usikre. I beste fall har soldatene en multippel-lojalitet5Konferer Toulmin s. 295 i ELSHTAIN, J. B. 1992. Just War Theory, Blackwell. både til militæret og til det sivile samfunn. I verste fall har ikke den individualiserte soldat lojalitetsbånd til andre enn seg selv. Mine funn var basert på intervjuer, deltagende observasjon og på et representativt utvalg av soldater som gav 1436 svar, en svarprosent på 62 %.

Hvilken virkning kan en nedskalering eller avvikling av verneplikten ha for sivil-militære relasjoner? Jeg har valgt å skille mellom to hovedformer for militært format: Militærorganisasjon med hovedvekt på vervede mannskap og militærorganisasjon med hovedvekt på vernepliktige mannskap.

Verneplikten mellom trussel, nasjon og klasse

Verneplikten i Norge har røtter tilbake til den norske bondehæren som stattholderen i Norge, Hannibal Sehested, opprettet etter han kom til Christiania i 1648. Forfatteren Ørnulf Nåvik mener linjene går helt tilbake til rundt år 950 med Gulatingsloven og Håkon den Gode, der Kystfylkene var delt inn i 300 skipsreider (Nåvik, 1996).

Historikerne har gitt sterke funksjonelle militære argument for fremveksten av verneplikt i Norge. I dag ville dette vært begrepssatt under overskriften trusselbilder eller strategi. I de mange militære konfrontasjonene mellom Sverige og Danmark fra 1500-tallet, kunne militære avdelinger falle Sverige i ryggen fra Norge. Alternativt: Det var en risiko for at soldater gikk over grensen fra Norge slik at svenskekongen ikke hadde full frihet for militære operasjoner i sør mot Danmark. Norges geopolitiske betydning var mulig å utnytte under forutsetning av at Norge kunne stille soldater eller gi skattegrunnlag for å leie soldater. Mangel på et utbygget maktapparat i Norge gjorde det imidlertid risikabelt både å drive inn skatter og å mobilisere soldater. Det var vanskelig å hevde statens autoritet i et vidstrakt, ufremkommelig og tynt befolket land (Bagge and Mykland, 1987: 100-101). Skatten som ble utliknet i samband med leidangsplikten, gav så små inntekter for kongen at han ikke kunne holde en vervet hær av betydning. I et land med svak adel hadde norske stormenn i liten grad råd til å holde pansrede ryttere som gav slagkraft for krigsherrer i andre europeiske land (Nåvik, 1996: 26). Norge med sin bondestand var en ressurs i det dansk-norske riket, men det var en usikker ressurs. Historikeren Knut Mykland mente bøndene og allmuen i Norge fikk en sterkere maktstilling i dobbeltmonarkiet på grunn av etterspørselen etter bondesoldater (Mykland, 1988: 440).

Med utvikling av nye organisasjonsformer, ny teknologi for fortifikasjon og våpen på 1800-tallet, kom et nytt argument for verneplikt: Dannelse og intelligens. Historikeren Sivert Langholm beskriver dette som en sentral norsk oppsummering etter Pressuens seier mot Østerrikerne i Køniggratz i 1866 og mot Frankrike i 1870-72. Dyktighetskravet til soldatene var et viktig argument for å gjøre verneplikten allmenn og avskaffe ordningen med at rikfolk kunne kjøpe seg fri fra verneplikten (Langholm, 1966: 103).

Utvalget som på 1990-tallet utredet verneplikten i Norge la også stor vekt på militære hensyn for å begrunne norsk verneplikt. Forsvarskommisjonen av 1990 skrev (innstilling avgitt i 1992):

Allmenn verneplikt har vært begrunnet ut fra rent militære behov. Den lave befolkningstettheten har gjort det nødvendig for Norge å basere seg på et mobiliseringsforsvar, og det har vært mulig å etablere en betydelig større styrke enn hva som kunne vært oppnådd gjennom oppsetninger bestående av kun vervet personell (NOU:12, 1992: Kap. 2, s. 6).

Eliot Cohen er en av flere forskere som støtter ideen om at verneplikten i første rekke har hatt en militær begrunnelse (Cohen, 1985: 59).6Verneplikten er et av flere prinsipp for soldatrekruttering. Eliot Cohen (Cohen 1985:23) identifiserer 8 ulike system for militærtjeneste som varierer langs tre variable: militær hensikt, lengden på tjenesten og rekrutteringsmetoden. Det er imidlertid ulike syn på hvilket element som er mest sentralt i den militære begrunnelsen. Ett argument gjelder armeens størrelse. Allmenn verneplikt gjorde det mulig for de kontinentale europeiske stater å holde langt større hærer enn tidligere. Verneplikten gav mange soldater. Det var lett å erstatte vernepliktige soldater som var masserekruttert. Til 1813 hadde Napoleon innrullert 2,5 millioner soldater (Cohen, 1985: 52). Et militært argument for små land med grense til stormakter med stor militær kapasitet har vært at mange personer er militært utdannet. De kan gripe til våpen ved angrep eller bruke sin militære kompetanse i geriljakrig, slik at en okkupasjon blir ressurskrevende.

Samuel Finer mente kostnadshensyn var viktig når verneplikt ble valgt (Finer, 1975: 95). Fordelen med et utskrivingssystem var at det stilte mannskap til disposisjon når verving ikke lykkes, eller ble for dyr (Holm, 1951: 19). Verneplikten gav billige soldater. Dersom lojalitet var hovedmålet eller viktigste begrunnelse, var verving mest vanlig, ifølge Finer. Når effektivitet ble vektlagt, var leiesoldater viktigste rekrutteringsform (Finer, 1975: 95). Dette i motsetning til Otto Hintze som la vekt på at vernepliktshæren var militært overlegen fordi den åpnet for en ny type kampglød. I Napoleons revolusjonære folkehær (Nations-in-arms) hadde den nasjonale ideen forrang fremfor militær disiplin(Hintze and Gilbert, 1975: 208).7Hintzes ideer er hentet fra en forelesning han holdt i 1906 med tittel: «Military organization and the Organization of the State». Kampgløden kom særlig til uttrykk i patriotismen:

With these new methods of warfare Napoleon overwhelmed the states of old Europe and forced them to appeal to the same spirit that had made this military system possible in the first place – the spirit of voluntary effort, of patriotism, of spontaneous interest in the defence of the country – in short, the military and civilian public-spiritedness of a nation (Hintze and Gilbert, 1975: 206).

Med verne­pliktssystemet ble penger (leiesoldater) som motivasjonsfaktor forsøkt erstattet med moral. Ideen om verneplikten som militærapparatets demokratiske forankring eller forsikring, har hatt mange talspersoner. Statsviteren og president Woodrow Wilson sa i en tale til Kongressen 31. januar 1916:

The spirit of every profession is different from the spirit of the country (…) We want men whose occupation is peace, because they are the only men who can carry into the field the spirit of America as contrasted with the spirit of the professional soldier (Cohen, 1985: 125).

En heroisk versjon av dette synet er at verneplikt utgjør en vei til sivilisasjon (conduit for civilization) (Doorn gjengitt i (Shaw, 1991: 75).8Shaw krediterer Jacques van Doorn på på dette begrepet. En fundamentalistisk versjon av borger-i-uniform-modellen er at vernepliktige soldater er et vern mot tyranni:

it is impossible to rule for long against the will of the nation in a country where universal military service is established (Cohen, 1985: 124).

I en mer forsiktig utlegning hevder Morris Janowitz at soldatene utgjør en kobling mellom det sivile og det militære samfunn. De er viktigste kilde til informasjon for vanlige folk om hva som foregår i det militære (Janowitz, 1960: 164). Når soldatene er under våpen bare en kort tid av sitt liv, er det ikke mulig å opprettholde en mur mellom dem og folket (Chorley, 1943: 164).

I fransk debatt om verneplikten var den politiske høyresiden positiv til verneplikten fordi den gav de sosialiserte soldatene respekt for autoriteter og nasjonalistiske verdier.Den politiske venstresiden støttet verneplikten fordi den begrenset borgerklassens politiske makt, gav en viss beskyttelse av arbeiderklassens interesser og gjorde det mulig å unngå eller kontrollere militære eventyr (Martin, 1981: 139). Historisk er Frankrike et land som har hatt sterke tradisjoner for at verneplikt skulle styrke sivil politisk kontroll over militæret (Janowitz, 1991: 227).

På 1800-tallet var det en utbredt oppfatning at demokrati og verneplikt hørte sammen. I den grad koblingen mellom verneplikt og demokrati ble spesifisert nærmere, ble argumentet om representativitet ofte tillagt vekt. Konstitusjonshistorikeren Otto Hintze sa i en forelesning i 1906:

It can be said that in a certain sense universal service was intimately connected with the idea of a representative constitution (Hintze and Gilbert, 1975: 208).

Representativitetsargumentet ble også vektlagt av den norske forsvarskommisjonen av 1920. Men i sin hyllest til verneplikten valgte kommisjonen samtidig å understreke grensene for den vekt som burde tillegges representativiteten. I en nasjonal og internasjonal kontekst av revolusjonære arbeiderbevegelser mente kommisjonen at representativitetsargumentet måtte veies opp mot samfunnets innflytelse slik den ble uttrykt gjennom landets forfatning. Kommisjonen illu­strerer således usikkerheten knyttet til lojaliteten i en hær av vernepliktige:

Den rekrutteres fra alle landsdeler og alle samfunnslag og må forutsettes å avspeile de følelser og de strømninger som rører seg i nasjonen og være et uttrykk for denne flertallsvilje. Den må forutsettes å ville tjene nasjonen i overensstemmelse med sin plikt innen forfatningens ramme, og den må også derfor i et demokratisk land være å foretrekke fremfor den vervede Hær (NOU:51, 1979: 51).

Forsvarskommisjonen av 1974 la vekt på betydningen av strømmen av verdier og normer som gikk fra folket til militærorganisasjonen:

Vernepliktssystemet gir Forsvaret en bred kontaktflate til alle deler av folket, og dermed en sterk samfunnsmessig forankring. Det bidrar til å gjøre Forsvaret mer åpent og mottakelig for strømninger og impulser som er med på å utvikle og forme demokratiet i samfunnslivet for øvrig. Etter kommisjonens syn har disse forhold sin store egenverdi (NOU:9, 1978: 86).

Endret militært format for militære styrker i Vest-Europa: Profesjonalisering, krigsorganisering og vernelyst

Warszawapakten ble lagt ned, Sovjet ble oppløst, den kalde krigen ble avviklet. USA vant våpenkappløpet og stod tilbake som en overlegen supermakt ved tusenårsskiftet. Tilsynelatende uten viktige forsvarsoppgaver valgte NATO-landene å endre sine militære format for oppdrag out-of-area. NATO definerer selv innmarsjen i Afghanistan i 2003 som «the first truly out-of-area mission». Opptrappingen i Irak 2004 var den andre.9Natos parlamentariske forsamling 2005: 168 DSC 05 E – NATO’S OUT-OF-AREA OPERATIONS. http://www.nato-pa.int/default.asp?SHORTCUT=670 (lastet 110512).  Den politiske viljen til å gå fra avskrekking til å bruke militære maktmidler i utenrikspolitikken har vært stor etter krigen i Jugoslavia og angrepene i USA 9/11.

Med den nye viljen til å bruke militær vold etter Muren ble revet og den militære trusselen fra Sovjet falt bort, har den norske militærorganisasjonen endret format. Fra å være en relativt stor beredskapsstyrke for territorialforsvar i Norge kombinert med FN-oppdrag internasjonalt10Vel 100 000 norske soldater har tjenestegjort i internasjonale operasjoner. er den norske militærorganisasjonen i dag en styrke som øver i Norge, men som deltar i NATO- eller amerikansk ledede krigshandlinger i andre verdensdeler. Deltagelse i fredsbevarende FN-oppdrag er kraftig redusert. Det militære formatet har endret Hæren fra en beredskapsorganisasjon til en organisasjon med to manøverbataljoner11Tre manøverbataljoner i nye planer. Jf. statsrådens hovedinnlegg under høring i Forsvars- og utenrikskomiteen om Prop 73 (2011-2012) s. 7. som skal rullere for skarpe oppdrag.

Krigsorganiseringen har vært ledsaget av retorikk om kirurgisk krigføring, human krigføring, smarte teknologier, smart forsvar12«Smart Defence – the Norwegian Perspective». Tale ved statssekretær Roger Ingebrigtsen Norsk Institutt for Forsvarsstudier 24.4.2012 (http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/aktuelt/taler_artikler/politisk_ledelse/taler-og-artikler-av-statssekretar-roger/2012/smart-defence–the-norwegian-perspective.html?id=679432) (lastet 160512).  og i perioder også overlegen ildkraft.Politiske og fagmilitære myndigheter har valgt å vektlegge kompliserte teknologi for å forklare hvorfor det er mindre plass for vernepliktige og mer behov for vervede soldater i Forsvaret.

Militæret i hele Europa er bygget kraftig ned etter at Murens fall (Ajangiz, 2002: 327).Det eneste land i regionen som ved tusenårsskiftet hadde en hær med mer enn en halv million soldater var Tyrkia. I 2012 har Tyskland, Belgia, Nederland, Frankrike, Italia, Spania og Portugal avviklet, eller er i ferd med å avvikle, verneplikten. Storbritannia har ikke hatt verneplikt siden 1960. Norge, Sverige, Finland og Sveits holder fast ved verneplikten som hovedprinsipp for rekruttering. Danmark holder i prinsippet fast på verneplikt, men går i praksis over til vervede mannskaper med et loddtrekningssystem.

Noen forskere innen feltet sivil-militære relasjoner har også vært særlig bekymret for spesialstyrker i et styrings- og demokratiperspektiv. Eliot Cohen har pekt på at opprettelse og eksistens av spesialstyrker i en militærorganisasjon har en kostnadsside for demokratiet. Han fryktet blant annet uklare kommandolinjer og for nære forbindelser til enkeltpolitikere (Cohen, 1978: 79). Jeg velger å gi hans begrep for elitestyrker og spesialstyrker et noe utvidet virkefelt, slik at advarselen også kan være gyldig for byggingen av innsats- og reaksjonsstyrker.13I tråd med NATOs out of area-strategi har flere land utviklet utrykningsstyrker (Rapid Force) og Spesialenheter for skarpe oppdrag. Norge har hatt lange tradisjoner for fredsstyrker under FN-flagg, men med etableringen av KFOR-styrken fikk norske militære for første gang siden 2. verdenskrig skarpe oppdrag utenfor norsk territorium.

Jeg har pekt på endringene langs to akser for norsk forsvarspolitikk, som faller sammen med endringer for en rekke europeiske stater på kontinentet etter den kalde krigens slutt: Rekruttering: Overgang fra vernepliktige til vervede mannskap i organisasjonens spisse ende. Organisasjon: Overgang fra bered­skaps­styrker i krigsorganisering med innsatsstyrker.

Hva er så betydningen av norsk verneplikt i dette nye formatet? Krigskompetansen etter den kalde krigen blir forbundet med profesjonelle og ikke vernepliktige soldater (Græger, 2011: 83). De vel 8000 som er inne til førstegangstjeneste blir verdsatt særlig på to områder: De utgjør en brønn for rekruttering av kompetent ungdom. Dernest gir de Forsvaret legitimitet:

Fundamentet i Forsvaret er, og vil fortsatt være, verneplikten. Et militært forsvar er en grunnleggende oppgave innbyggerne bør stå sammen om. Verneplikten skal bidra til Forsvarets forankring og legitimitet i samfunnet ved å sikre et bredt rekrutteringsgrunnlag som gjenspeiler befolkningen (Stortingsmelding73, (2011-2012): 117 (Overordnede målsettinger).)

Verneplikten er en kontrakt mellom innbyggerne og staten som innebærer en solidarisk plikt til å stå sammen om å verne vårt samfunn, vårt demokratiske system og våre felles verdier (…) Gjennom verneplikten sikres Forsvaret bred rekruttering på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer (Smst: 61).

Med den valgte innretningen av Hæren er det lagt økt vekt på vervet personell i innsatsstrukturen, samtidig med at vernepliktige inne til førstegangstjeneste utgjør en betydelig og viktig del av hele den operative strukturen (…) Operative avdelinger rapporterer at mannskaper inne til førstegangstjeneste gjennomgående holder et høyere nivå enn noen sinne, noe som reflekterer en streng, men god utvelgelsesprosess fra vernepliktsmassen. Den motivasjon, de holdninger og de ferdigheter soldater i førstegangstjeneste bringer til Hæren er av uvurderlig betydning. Verneplikten gir Forsvaret en grunnleggende forankring i befolkningen (Smst: 90).

Dette er uten tvil en sterk retorisk støtte til vernepliktsmodellen i sivilmilitære relasjoner, men retorikken tar ikke stilling til premissretningen – modellen for borger-i-uniform eller sosialiseringsmodellen er i liten grad tematisert. Dette er langt på vei i tråd med Janowitz’ tese: Vernepliktskanalen – ideen om verneplikten som bro mellom folk og forsvar. Vernepliktens plass i det militære format er summert opp i figur 2 under. Den har i 2012 en langt svakere plass i de norske sivil-militære relasjonene enn tidligere. Vernelyst er mer treffende som begrep enn verneplikt.

skauge-fig-2Figur 2: Vernepliktens begrunnelse kort oppsummert

(x) betyr at argumentet har vært brukt, men ikke som sentralt argument. Norge 2012 er basert på Regjeringens syn i St.meld. 73 (2011-2012). De historiske oppsummeringene er basert på funn fra forskning.

Tre hypoteser om endring av sivil-militære relasjoner i Norge ved bortfall av verneplikten

Forsvaret uten verneplikt får mindre oppslutning

Regjeringen mente at verneplikten i 2012 primært hadde to funksjoner: Sikre at Forsvaret har oppslutning, legitimitet i befolkningen og at Forsvaret har flest mulig motiverte og kompetente rekrutter for videre karriere i Forsvaret og for beredskapsstyrken.14St.meld 73:16 Selv om verneplikten blir bejublet er det entydig at den politiske og fagmilitære ledelse ønsker større vekt på vervet personell.15For å møte utfordringene legges det opp til en personellstruktur med økt andel vervede og yrkesbefal med spesialistkompetanse, på bekostning av mer generell kompetanse (73:94).

I deler av offisersprofesjonen har det imidlertid vært uro for en ytterligere profesjonalisering med vekt på vervede mannskaper i Hæren. I sin kommentar til Forsvarsjefens (FSJ) faglige innspill til St. meld 73 går Norges Offisersforbund imot FSJ’s forslag om å legge ned to bataljoner i Brigaden med sterkt innslag av vernepliktige soldater og erstatte den med en bataljon som er satt opp med vervede mannskaper.16Hæren blir for liten. http://www.nof.no/pc-570-67-Hæren-blir-for-liten.aspx (lastet 160512).  Regjeringens forslag i St. meld. 73 er blitt et kompromiss – mer verving i Brigaden og noen vernepliktige inn i Telemark bataljon17Jf. Statsrådens hovedinnlegg under høring i Forsvars- og utenrikskomiteen om Prop 73 (20111-2012), s. 7

Det er flere argumenter for at hypotesen om at Forsvaret uten verneplikt får mindre oppslutning, kan ha noe for seg. Det første er at store deler av den politisk-administrative ledelse tilsynelatende deler dette synspunktet i tråd med Janowitz uspesifiserte oppfatning av legitimerende kobling. I Norge, i motsetning til svært mange andre land i Europa, er dette en oppfatning som har bred politisk oppslutning. Det er liten grunn til å tvile på at denne oppfatningen fortsatt står sterkt selv om verneplikten gradvis blir bygget ned.

Mitt viktigste argument til støtte for hypotesen vil være basert på konvergensargumentet. Den kontakt som verneplikten gir Forsvaret vil tendensielt sikre at militære tenkemåter ofte vil konkurrere med sivile tenkemåter i avdelingene. Offiserer har etter ungdomsopprøret på 60-tallet justert sin ledelsesmodell for å møte kravet til en demokratisert organisasjon der soldater fra alle lag av folket blir verdsatt og deres oppfatninger i noen relevante saker blir verdsatt (TMO, 2010). Tenkende soldater er ofte kritiske soldater. De kan motvirke eller redusere faren for subkulturer i militærorganisasjonen. Faren for slike subkulturer som det sivile samfunn har vanskelig for å forstå og akseptere, er større i 2012 enn på lenge ettersom norsk militær hovedaktivitet foregår i Afghanistan.

Broen mellom folk og Forsvar som verneplikten utvilsomt utgjør i en eller annen forstand, gir identitet og potensial for tillit. Forsvarets innbyggerundersøkelse 2011 viste at verneplikten var klart viktigste kanal for kunnskap på spørsmål. 38 % av de spurte oppgav at verneplikten var den som gav mest erfaring med Forsvaret. Neste gruppe som «familie eller venn til tidligere ansatte», gav svarprosent på 24 (Pran, 2011: 16).18Spørsmål i undersøkelsen: I hvilken sammenheng har du erfaring med/vært i kontakt med Forsvaret?

Men flere argument taler også mot denne påstanden. Erfaringene fra Storbritannia og USA viser at vervede mannskaper er intet hinder for oppslutning om militærorganisasjonen – også i krigstid. Falklandskrigen ble mottatt med begeistring i Storbritannia. Den svekket definitivt ikke militærorganisasjonen som før krigen var truet av nedskjæringer. Det er også vanskelig å se at den amerikanske okkupasjonen av Irak og Afghanistan fikk mindre oppslutning i det amerikanske folk med vervede mannskaper enn krigen ville fått med tvungen verneplikt. Heller tvert om.

Det kan se ut som om viktigste enkeltvariabel for om Nato-land skal ha utholdenhet til å gjennomføre lange operasjoner i andre verdensdeler er antallet kister som kommer hjem med døde soldater. Alle døde soldater er smertefulle for pårørende og for den president, statsminister, forsvarsminister og forsvarssjef som har sendt soldatene på skarpe oppdrag. Men det går et skille mellom soldater som har reist ut frivillig på betalt oppdrag og dem som er beordret ut som del av en verneplikt. I Norge har det siste alternativet ikke vært mulig etter den kalde krigens slutt. Kister med vernepliktige fra utenlandsoppdrag langt fra norske grenser vil ikke bli forstått i Norge. I Norge står forsvarstradisjonen særlig sterkt (Ulriksen, 2002).

Dessuten. Hvordan er det mulig å forklare at nedbygging av verneplikten foreløpig ikke ser ut til å svekke oppslutningen om Forsvaret?19St.meld. 73 gjengir gallupptall fra Folk og Forsvar fra 2011 som viser at verneplikten har bred oppslutning – 75 % ønsket å beholde verneplikten (73:119-120). Dagens minimerte vernepliktsordning ser ut til å være perfekt som vernepliktskanal for støtte til Forsvaret fordi den baserer seg på selvseleksjon – vernelyst. Den sluser inn de motiverte og de umotiverte ut. De umotiverte vernepliktige har få negative erfaringer å melde tilbake til sitt sivile samfunn. De har valgt exit. Nektingstallene har normalt vært en viktig indikator på oppslutning av Forsvaret. De siste årene har disse gått dramatisk ned. Men hvorfor skal man nekte noe som ikke fremstår som tvang og der alle aktører vektlegger motivasjon?

Et vervet forsvar kan virke mindre belastende på sivilsamfunnet enn et basert på verneplikt. Vassdalenulykken var en katastrofe for 16 unge menn og deres pårørende, men den var også et jordskjelv for Forsvarets sivil-militære ledelse med påminnelse om at dette var 16 unge menn som var pålagt – tvunget til å gå i uniform og kjøre inn i det rasutsatte området til tross for at deres nærmeste foresatte vurderte oppdraget som farlig og ba om ny ordre.

Når hypotesen likevel ikke kan avvises, er det på grunn av identitet og tillit som vernepliktskanalen sikrer uansett retning for premissene. Verneplikten gir kontakt mellom landets innbyggere og Forsvaret basert på personlige erfaringer. Mangelen på denne fortolkningskapasiteten i norske hjem kan øke fremmed­gjøringen og isolasjon). På lang sikt isolasjon (Poutvaara and Wagener, 2009:14). Slik fremmedgjøring er neppe et problem i dag-til-dag forvaltning av Forsvaret, men fremmedgjøringen kan ha betydning i kriser.

Krigsdeltagelse uten verneplikt blir vanskeligere å legitimere

Krigsdeltagelse utenfor Norge med vernepliktige soldater i skuddlinjen lar seg ikke legitimere. Denne påstanden har så sterk støtte at vernepliktige soldater i skarpe oppdrag langt utenfor Norges grenser er vanskelig å forestille seg. Forklaringen er her ikke primært at soldatene har en plass i det norske beslutningssystemet som er større enn den de er tildelt i den parlamentariske styringskjeden, men i tråd med statsviteren E.E. Schnattschneider (Schattschneider, 1960) har vernepliktige soldater både før, under og etter tjeneste en unik mulighet og muligens også styrke i moderne samfunn til å sosialisere – spre ut – konflikt. Utsiktene til å dø i en krig som blir oppfattet som urettferdig, skaper motstand.

Men dersom vi avgrenser drøftingen til spørsmålet om å la vervede styrker delta i skarpe militære oppdrag langt utenfor Norges grenser, er det vanskelig å finne støtte for en slik påstand. Det er gode argumenter for at sammenhengen er omvendt: Uten vernepliktige soldater i strid – få eller ingen militærnektere. Uten allmenn verneplikt hjemme – få eller ingen soldatprotest hjemme mot krigen ute. Vernepliktige soldater i strid som er vanskelig å begrunne, åpner for fortvilte og sinte soldatmødre som i Russland. De politiske kostnadene ved tap av soldater er normalt mindre når militærorganisasjonen bruker vervede soldater (Poutvaara and Wagener, 2009: 18).

Med en vernepliktsordning som er basert på vernelyst heller enn allmenn verneplikt, er sosialiseringsmodellen i vernepliktskanalen styrket. Ved verving kommer en fase tomed selvseleksjon for den enkelte rekrutt: Den styrker sosialiseringsmodellen ytterligere. Borger-i-uniform-modellen blir svekket fordi soldatene i langt mindre grad er representative enn i en militærorganisasjon basert på allmenn verneplikt.

Det er uenighet om det er empirisk belegg for at verneplikten har en demo­kratiserende effekt i dag. Norges Offisersforbud som i nyere tid har gitt sterk støtte til verneplikten, har publisert en rapport som argumenterer for at «Det er svært lite belegg verken for at verneplikt har demokratiserende virkning på samfunnet eller for at et lands politiske system har noen betydning for hvordan landets forsvar blir organisert»(Offisersforbund, 2011: 14).

Min konklusjon er at påstanden både er mulig å forsvare og å avvise. Der det er aktuelt å bruke vernepliktige soldater i skarpe oppdrag uten at det står om samfunnets eksistens eller at det på annen måte er definert en krise, vil krigsdeltagelse være vanskelig å legitimere. Men nyere norsk historie har vist at krigsdeltagelse med moderate tapstall er fullt mulig å legitimere med et verneplikts­system som primært er en rekrutteringsbase for fremtidig vervede.

Verneplikten har fungert som buffer mot bruk av krigsoperasjoner som politisk virkemiddel i norsk utenrikspolitikk.

Kan verneplikten bidra til en streng fortolkning av rettferdigheten i kriger som Norge deltar i? Kan verneplikten bidra som buffer mot bruk av krigsoperasjoner som del av norsk utenrikspolitikk?

I 2002, etter å ha studert norske soldater og sivil-militære relasjoner over 15 år, var min konklusjon at verneplikten gir organisasjonsmedlemmer og en organisasjon som sannsynligvis vil fungere som et kjølesystem mot militære eventyr. Dette inkluderte også utvidet rolleforståelse for bruk av Forsvaret i sivile konflikter.20Alta-konflikten var sannsynligvis et eksempel på at kunnskapen om vernepliktens kjøleeffekt var til stede i Forsvarets ledelse. Ved statens forberedelser til sluttoppgjøret om Stilla hadde politimyndighet et logistikk- og forsyningsproblem der innsats med soldater og materiell fra Garnisonen i Porsanger ble vurdert, men lagt til side. Forsvarsminister Stoltenberg fikk gjennomslag for en restriktiv linje. Ordensmakten skulle bare bruke Forsvarets materiell (Offisersforbund, 2011: 18).

I vår tid er det ikke selvsagt at det er generalene som er viktigste pådriver for en ekspansiv bruk av militære virkemidler i politiske prosesser. I en tid der krigen står fjernt, kan det tenkes at kunnskapen om krigens redsler forsvinner raskere fra lekmenn enn fra profesjonen som er eksperter på vold. Margareth Thatcher var utvilsomt en sentral aktør da slagskipet Belgrano ble senket og krigen i Sørishavet var et faktum. FNs åpning for humanitære intervensjoner – Responsibility to protect – gir nye argument og eller fristelser for å bruke militærmakt til gode formål.21http://www.un.org/News/Press/docs/2008/sgsm11701.doc.htm (lastet 180512).

Norge rir i dag to hester for bruk av virkemidler i internasjonal politikk. Vi skårer høyt både på indikatorer for militær aktivitet og samtidig som freds­nasjon. Målt i forsvarsutgifter per innbygger ligger Norge blant de høyeste i Europa(Stortingsmelding73, (2011-2012): 39). Norges militæreksport var i 2008 den fjerde største eksportør av registrerte våpen i verden. Norsk våpeneksport økte med 70 % fra 2005 til 2010.22http://www.ssb.no/magasinet/norge_verden/art-2011-01-21-01.html (lastet 170512). Norge har også deltatt militært i de fleste store USA- eller Natoledede aksjoner etter Kosovo i 1999. Som fredsnasjon kan hovedstaden smykke seg med at barnetog og ikke militærparade går opp Karl Johan 17. mai, at Norge er fredsprisens hjemland, at Utenriksdepartementet er aktiv i fredsmegling internasjonalt og at Norge over 50 år har gitt 500 milliarder kroner i norsk bistand.23http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter-og-reportasjer/arkiv-nyheter-og-reportasjer/gevinsten-har-v%C3%A6rt-st%C3%B8rst-for-norge (lastet 170512).

Historisk er det lett å vise til at verneplikten i nyere tid har hatt betydning for vilje til krig. I Vietnamkrigen ble nesten 60 000 amerikanske soldater og vel 2 millioner vietnamesere drept. Krigsmotstanden i USA kom særlig fra ungdoms­kullene. Motstanden som vokste frem på universitetene, var utvilsomt rettet mot krigen som sådan, men også mot ’draft’ – tvungen innrullering. Selv om en kan hevde at verneplikten i USA nettopp gav nok mannskap til å føre den blodige krigen over mange år, er det rimelig å hevde at motstanden mot verneplikten kombinert mot fredsbevegelsen utenfor krigen var avgjørende for at krigen måtte avsluttes uten at USAs politiske mål var nådd.

Er dette gyldig for Norge i dag?

Også her er svaret betinget. Etter mitt syn har verneplikten fortsatt kvaliteter som en meningsbærende institusjon som kan legge begrensinger på politiske og eller fagmilitære ønsker om løse politiske konflikter ved bruk av vold eller trussel om militær voldsbruk. Verneplikten som rekrutteringsprinsipp for soldater baserer seg grunnleggende sett på tvang. Verneplikten er eneste form for tvangsarbeid som er akseptert i ikke-totalitære stater (Poutvaara and Wagener, 2009:1). Tvangen er normalt understreket ved straffesanksjoner for dem som unndrar seg plikten. De fleste politikere og militære ledere i åpne demokratiske samfunn vil forstå at vernepliktige soldater kan man bare sette inn i alvorlige krisescenarier – hovedsakelig i forsvarskamp.

Men når vernepliktige soldater ikke lenger har en plass i militære virkemidlers bruk utenfor landets grenser, faller argumentet – påstanden er vanskelig å støtte. Til dette kommer at ny militær teknologi med dronekrigføring og annen overlegen ildkraft med økt tro på målstyring har som mål å fjerne soldater fra slagfeltet.

Det nye militære formatet, der verneplikten er redusert til en rekrutterings­ordning og en ordning for overføring av gjensidig støtte mellom militær og samfunn, har i mindre og mindre grad den kjølekvaliteten som jeg fant ved den kalde krigens slutt ved studier av vernepliktskanalen.

Den eneste kjølekvaliteten jeg kan se i dag, gjelder den nye krigerkulturen som norske soldater utvikler i Afghanistan. Den er lett å forstå for soldatene som skal overleve livsfarlige operasjoner. Den er like vanskelig å forsvare i et fredelig Norge – i alle fall var den uforståelig for mange før 22. juli.

Den lille nye norske klassen av grenaderer og offiserer med krigserfaring vil ha stor innflytelse på fremtidig tenkning i Forsvaret. Møte med vernepliktige soldater kan kanskje bidra til bedre refleksjon over erfaringene de bringer tilbake fra Afghanistan.

Litteratur:

Abrahamsson, B. (1971). Military Professonalization and Political Power, Stocholm: Akademisk avhandling.

Abrams, P. (1982). Historical sociology, Cornell Univ Pr.

Ajangiz, R. (2002). The European farewell to conscription? In: MJØSET, L. H. S. R. (ed.) The Comparative Study of Conscription in the Armed Forces. An imprint of Elsevier Science, ed. Amsterdam: JAI.

Bagge, S. & Mykland, K. (1987). Norge i Dansketiden 1380-1814, Oslo, Cappelen.

Chorley, K. (1943). Armies and the Art of Revolution, London:Faber and Faber.

Cohen, E. A. (1978). Commandos and Politicans. Elite Military Units in Modern Democracies, Harvard Studies in International Affairs. No 40.

Cohen, E. A. (1985). Citizen ; Soldiers. The Dilemma of Military Service, Cornell University Press.

Elshtain, J. B. (1992). Just War Theory, Blackwell.

Finer, S. E. (1975). State-, and Nation-Building in Europe: The Role of the Military. Trykket i C.Tilly (red.): The formation of national states in Europe.

Græger, N. (2011). Offisersprofesjon i endring: 20 år med internasjonalisering og transformasjon av Forsvaret. Sosiologi i dag, 41.

Grønmo, S. (1974). Militære meninger. Interesser og holdninger blant norske offiserer 1918-1970, U-forlaget, Oslo.

Hintze, O. & Gilbert, F. (1975). The Historical Essays of Otto Hintze, Oxford University Press.

Hirschman, A. O. (1970). Exit, Voice, and Loyality, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts.

Holm, T. (1951). Verneplikten 150 år, Natur och kultur, Stockholm.

Jacobsen, K. D. (1978). Teknisk hjelp og politisk struktur. En studie av norsk landbruksforvaltning 1874-1899, Oslo, Universitetsforlaget.

Janowitz, M. (1960). Professional Soldier. A Social and Political Portrait, New York:Free Press.

Janowitz, M. (1983). The Reconstruction of Patriotism, Chicago: University of Chicago Press.

Janowitz, M. (1991). On Social Organization and Social Control. Edited and with an Introduction by James Burk, Chicago and London: The University of Chicago Press.

Langsholdm, S. (1966). Stillingsretten i norsk vernepliktsdebatt, Oslo: Universitetsforlaget.

Leander, A. (2004). Drafting community: understanding the fate of conscription. Armed Forces & Society, 30, 571-599.

Martin, M. L. (1981). Warriors to Managers. The French Military Establishment since 1945, Capel Hill: The University of North Carolina Press.

Mykland, K. (1988). Gjennom nødsår og krig 1648-1720, Bokklubben nye bøker.

Nåvik, Ø. (1996). Vernepliktens Historie 950-1996, Oslo:Elander Forlag.

NOU:9 1978. Forsvarskommisjonen av 1974, Oslo:Universitetsforlaget.

NOU:12 1992. Forsvarskommisjonen av 1990, Oslo:Statens forvaltningstjeneste.

NOU:51 1979. Verneplikt, Oslo: Universitetsforlaget.

Offisersforbund, N. (2011). Verneplikt. Historie og Fremtid. In: Offisersforbund, N. (ed.).

Olsen, J. P. (1978). Politisk Organisering, Universitetsforlaget

Poutvaara, P. & Wagener, A. (2009). The Political Economy of Conscription. CESIFO WORKING PAPER NO. 2821

Pran, K. R. (2011). Forsvarets innbyggerundersøkelse. Synovate. Oslo: Laget for Forsvarets mediesenter.

Schattschneider, E. E. (1960). The semisovereign people: A realist’s view of democracy in America, Holt, Rinehart and Winston.

SHAW, M. (1991). Post-Military Society. Militarism, Demilitarization and War at the End of the Twentieth Century, Polity Press.

SKAUGE, T. (2002). Den tenkende soldat? verneplikt i Norge som demokratisk institusjon, Bergen, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap.

Stortingsmelding 73 (2011-2012). Et forsvar for vår tid. In: Forsvarsdepartementet (ed.). Oslo

TMO, T. I. F. 2010. Vernepliktsprogrammet 2010-2012.

Ulriksen, S. (2002). Den norske forsvarstradisjonen: militærmakt eller folkeforsvar?, Pax.

 

Fotnoter   [ + ]

1. Anne Leander som har publisert en rekke bidrag om dette spørsmålet, benevner relasjonen som myter, ikke som årsak, virkning eller funksjon.
2. Aftenposten 3. mars 2005.
3. Forsvarsminister Faremos svar til repr. Kristiansen i Stortinget 16. februar 2011. Se også: Tall og statistikk, Forsvaret. no http://forsvaret.no/om-forsvaret/fakta-om-forsvaret/Sider/tall-og-statistikk.aspx (lastet 150512).
4. Bengt Abrahamsson fant i sin undersøkelse fra 1960-tallet at en rådende militær tenkemåte avvek fra oppfatninger i det øvrige samfunn. Offiserene var mer nasjonalistiske, mer alarmistiske og la mere vekt på mistro mot andre land enn andre. Denne særskilte tenkemåten ble forsterket ved profesjonalisering.
5. Konferer Toulmin s. 295 i ELSHTAIN, J. B. 1992. Just War Theory, Blackwell.
6. Verneplikten er et av flere prinsipp for soldatrekruttering. Eliot Cohen (Cohen 1985:23) identifiserer 8 ulike system for militærtjeneste som varierer langs tre variable: militær hensikt, lengden på tjenesten og rekrutteringsmetoden.
7. Hintzes ideer er hentet fra en forelesning han holdt i 1906 med tittel: «Military organization and the Organization of the State».
8. Shaw krediterer Jacques van Doorn på på dette begrepet.
9. Natos parlamentariske forsamling 2005: 168 DSC 05 E – NATO’S OUT-OF-AREA OPERATIONS. http://www.nato-pa.int/default.asp?SHORTCUT=670 (lastet 110512).
10. Vel 100 000 norske soldater har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.
11. Tre manøverbataljoner i nye planer. Jf. statsrådens hovedinnlegg under høring i Forsvars- og utenrikskomiteen om Prop 73 (2011-2012) s. 7.
12. «Smart Defence – the Norwegian Perspective». Tale ved statssekretær Roger Ingebrigtsen Norsk Institutt for Forsvarsstudier 24.4.2012 (http://www.regjeringen.no/nb/dep/fd/aktuelt/taler_artikler/politisk_ledelse/taler-og-artikler-av-statssekretar-roger/2012/smart-defence–the-norwegian-perspective.html?id=679432) (lastet 160512).
13. I tråd med NATOs out of area-strategi har flere land utviklet utrykningsstyrker (Rapid Force) og Spesialenheter for skarpe oppdrag. Norge har hatt lange tradisjoner for fredsstyrker under FN-flagg, men med etableringen av KFOR-styrken fikk norske militære for første gang siden 2. verdenskrig skarpe oppdrag utenfor norsk territorium.
14. St.meld 73:16
15. For å møte utfordringene legges det opp til en personellstruktur med økt andel vervede og yrkesbefal med spesialistkompetanse, på bekostning av mer generell kompetanse (73:94).
16. Hæren blir for liten. http://www.nof.no/pc-570-67-Hæren-blir-for-liten.aspx (lastet 160512).
17. Jf. Statsrådens hovedinnlegg under høring i Forsvars- og utenrikskomiteen om Prop 73 (20111-2012), s. 7
18. Spørsmål i undersøkelsen: I hvilken sammenheng har du erfaring med/vært i kontakt med Forsvaret?
19. St.meld. 73 gjengir gallupptall fra Folk og Forsvar fra 2011 som viser at verneplikten har bred oppslutning – 75 % ønsket å beholde verneplikten (73:119-120).
20. Alta-konflikten var sannsynligvis et eksempel på at kunnskapen om vernepliktens kjøleeffekt var til stede i Forsvarets ledelse. Ved statens forberedelser til sluttoppgjøret om Stilla hadde politimyndighet et logistikk- og forsyningsproblem der innsats med soldater og materiell fra Garnisonen i Porsanger ble vurdert, men lagt til side. Forsvarsminister Stoltenberg fikk gjennomslag for en restriktiv linje. Ordensmakten skulle bare bruke Forsvarets materiell (Offisersforbund, 2011: 18).
21. http://www.un.org/News/Press/docs/2008/sgsm11701.doc.htm (lastet 180512).
22. http://www.ssb.no/magasinet/norge_verden/art-2011-01-21-01.html (lastet 170512).
23. http://www.bistandsaktuelt.no/nyheter-og-reportasjer/arkiv-nyheter-og-reportasjer/gevinsten-har-v%C3%A6rt-st%C3%B8rst-for-norge (lastet 170512).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.