Ars vitam tollendi – kunsten å slå ihjel

The characteristic act of men at war is not dyingit is killing.
(Johanna Bourke 2000, side 1. (Vår understrekning).)

 

Det var veldig surrealistisk bare å se at noen […] klappet sammen,
[…], og du vet at du har drept en person.
(Norsk soldat 30 år – Afghanistan)

Soldatyrket innebærer to radikale utfordringer. I kamp må soldaten kunne vurdere situasjonen og fatte beslutninger som kan ha dødelige konsekvenser, både for egne og fiendtlige styrker. En soldat og hans/hennes våpen utgjør et våpensystem. Soldaten må beherske: «The management of violence» (Huntington 1957, 11). Men soldaten er ikke en drapsmaskin. Man må kunne besinne seg. I Bosnia måtte norske soldater bevitne folkemord uten lov til å gripe inn. Å kunne balansere bruken av vold er en krevende kunst som fordrer klokskap, moralsk robusthet og gjennomføringskraft.1Etter 22. juli 2011 har politiets evne til å kunne håndtere våpen i en ekstrem situasjon blitt debattert. Slik vi ser det er dette minst av alt et spørsmål om bedre tilgangen til våpen. Skal politiet være en vesentlig faktor for å bekjempe terror, kreves det trening og undervisning som innebefatter ny våpenkultur, innsikt og trening i ekstreme stressituasjoner, trening på moralsk robusthet og trening på ledelse i komplekse situasjoner der vi kan bli nødt til å ta liv. Det vil bety en radikal omlegging av den funksjonen politiet i dag har. Vi vil få et annet politi. Hvordan vi forstår menneskets evne og vilje til å ta liv, vil ha avgjørende betydning for hvordan vi gjennomfører opplæring og trening, men også vår oppfølging av veteraner i etterkant. For å kunne forstå soldater som har erfaring fra skarpe operasjoner, er vi avhengig av å lytte til dem. Dette er bakgrunnen for en intervjuundersøkelse vi har gjennomført av norske soldater med krigserfaring fra Afghanistan. 2Lignende arbeid er gjort i andre land, men ikke i en norsk kontekst (Møller 2010). Vi har så langt intervjuet 17 norske og 11 svenske soldater med erfaring fra Afghanistan. Vi arbeider nå med en analyse av materialet.

Å ta liv er destruktivt og unaturlig – eller?

I forrige nummer av PACEM skrev den danske oberst Lars Møller en artikkel om det å ta liv. Han mener mennesket har en innebygd motstand mot å drepe og at dette fremkommer gjennom sosialisering. Den må avlæres for å kunne opptre effektivt i kamp (Møller 2010, 28 ff. 82 og 325).3Utgangspunktet for hans interesse for tema er personlige erfaringer med krig i Bosnia. Med bakgrunn i disse erfaringene har han over tid samlet inn et omfattende materiale om vårt tema blant danske veteraner. Hos Dave Grossmann blir menneskets motstand mot å drepe ikke bare forstått som et resultat av kulturell påvirkning, men også som et resultat av nedarvede instinkter:

There can be no doubt that this resistance to killing one’s fellow man is there and that it exists as a result of instinctive, rational, environmental, hereditary, cultural, and social factors. It is there, and it is strong (Grossmann 1996, 39. Vår understrekning).

Men har Grossmann og Møller rett i at det finnes en naturlig motstand mot å ta liv hos mennesker?4Perspektivet hos Møller er preget av en psykologisk forklaringsmodell og biologisk forståelse av stress og drapets anatomi. Kontekstuelle, moralske og kulturelle forhold spiller en mindre rolle hos ham.  Glenn Gray, med krigserfaring fra 2. verdenskrig, beskriver en mørk og brutal side av menneskenaturen. På slagmarken har han opplevd en «delight in destruction» som ikke er innlært (Gray 1970, 51).5Flere soldater i vår undersøkelse beskriver det å ta liv som et positivt kick. Dette svarer til Sigmund Freuds beskrivelse av menneskets driftsliv. I følge Freud har mennesket to vesensforskjellige arter av drifter; libido på den ene siden og destrudo («destruktion») på den andre (Freud 1973, 136).6«Vi antar at det finnes to vesensforskjellige arter av drifter – på den ene siden seksualdriftene i videste betydning, eller Eros, om dere foretrekker en slik betegnelse, og på den andre siden aggresjonsdriftene, hvis mål er destruksjonen, ødeleggelsen.» Freud 1992, 84. I det følgende vil vi starte en drøfting av to ulike hypoteser som innebærer en vesentlig nyanse:

I: I en skarp situasjon vil det oppleves naturlig og (moralsk) uproblematisk for et menneske å drepe.

II: Mennesket har en naturlig motstand (resistance) mot å ta andres liv.7Disse spørsmålene er også blitt aktualisert i en sivil kontekst etter 22. Juli 2011. Ønsker vi en ny politikultur i Norge, der politifolk bærer våpen? Spørsmålet vil ikke blir drøftet videre her, men en analyse av den våpenkulturen vi har i Forsvaret kan i andre omgang belyse dette.

Vårt tema henger nøye sammen med mange faktorer vi kjenner fra litteraturen. I denne artikkelen vil vi gå igjennom seks perspektiver som vi mener vil ha betydning for å få til en god analyse av materialet. Perspektivene er ikke tilfeldige, men springer delvis ut av første gjennomlesning av intervjumaterialet.

Betydningen av konteksten for vår forståelse av å slå i hjel.

Fortolkning av drap utført i det sivile Norge

I Norge liker vi å tro at vi er et av de mer siviliserte samfunn i verden. Vi har en våpenkultur i det offentlige rom som har vært svært restriktiv. Politiet har ikke vært bevæpnet fordi deres fremste våpen og deres viktigste funksjon er meklerrollen. Norge har vært et homogent samfunn med få religiøse og/eller etniske konflikter. Offentlige personer har kunnet bevege seg fritt. Men glansbildet har en bakside. Pr. dags dato i 2013 er det 23 personer som har drept i Norge. De fleste av ofrene kjenner den som dreper (partner eller familie).8http://vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10111315 Paul Leer-Salvesen understreker at vi har en tendens til å fortolke drapsmenn som psykiske ustabile (syke). Rettsaken mot terroristen Anders Behring Breivik ble en uendelig lang diskusjon rundt psykiske tilregnelighet,9Professor Paul Leer-Salvesen har en rekke ganger uttalt seg svært kritisk mot medias tendens til å sette psykiatriske diagnoser på drapsmenn. Blant norske drapsmenn har han funnet sterke innvendinger mot rettspsykiaterne. «Å innrømme sin skyld er noe annet enn å godta en defekt ’sjelsevne’». Leer-Salvesen 1991, 110. Selv hevder Leer-Salvesen at en person ikke er det han gjør. Det finnes ikke spesielt onde mennesker, bare onde handlinger. Han henviser blant annet til en undersøkelse av norske fangevoktere fra 2. Verdenskrig utført av Nils Christie. Under gitte situasjoner gjorde vanlige nordmenn grusomme handlinger, selv om de ikke var nazister og tilsynelatende fungerte som folk flest. http://www.uia.no/portaler/aktuelt/kronikker_og_artikler/som_folk_flest. Diskusjonen viser at vi i liten grad klarer å forholde oss til ondskap og drap som et reelt valg og en reell mulighet for friske mennesker. En mulig forklaring på dette kan være et ønske om å sykeliggjøre ondskapen. Vi plasserer den hos enkeltindivider som vi oppfatter å være outsidere i samfunnet. På den måten skyver vi drapets mulighet vekk fra oss selv. Men er det slik at alle som velger å slå i hjel er ekstreme, politiske outsidere eller psykisk ustabile mennesker? Erfaringer fra krig kan tyde på noe annet.

Krigens kontekst som fortolkningsramme for drap

Da vi intervjuet soldatene med krigserfaring, ble vi overrasket. Vi stilte et helt åpent spørsmål til soldatene der vi etterlyser hva som var moralsk stressende for dem. Vi hadde forventet at de ganske raskt ville peke på dilemma som handlet om våpenbruk og voldsutøvelse, men slik var det ikke. De fleste soldatene pekte på at det å reise fra familien og utsette seg for fare, var det moralske valget som stresset dem mest.10Se vårt punkt 3.c

Å ta et menneskeliv i Afghanistan blir umiddelbart oppfattet helt annerledes enn å ta et liv i en norsk kontekst. Soldater som dreper, gjør jobben sin så lenge de følger internasjonal lov og rett. Det offentlige Norge premierer dem i noen tilfeller med medaljer, men det betyr ikke at allmennheten her hjemme forstår hvordan dette oppleves for soldatene. Her er vi ved et avgjørende skillepunkt. Hvis norske soldater, bare ved å fly fra Gardermoen til Kabul, også opplever at det er helt i orden å ta liv av mennesker, er det interessant i flere henseende. Det kan bety at konteksten er helt avgjørende for vår moralske avdømming. Men det kan også bety at det å ta et menneskeliv ikke er så fjernt fra oss som vi liker å tro (hypotese I). Dette vil i sin tur ha betydning for hvordan våre soldater opplever å bli forstått når de kommer hjem. I møte med en norsk kultur, der vi har stigmatisert drap og ofte sykeliggjør drapsmenn, er det sannsynlig at soldater vil føle seg fremmedgjort. Her vil det være avgjørende å forstå og analysere nyansene i intervjumaterialet nøye. Forstår vi ikke soldatenes psykiske reaksjoner og moralske vurderinger, kan vi ikke bidra til oppfølging av dem.

En individualistisk eller konform kultur?11http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=8840&a=2.

I ulike beskrivelser av den postmodernistiske kulturen vi lever i står begreper som individualisme, selvrealisering og autentisitet sterkt. En tenker seg at vår vestlige kultur langt på vei er preget av oppløsning av felles forpliktende verdier. I stedet står individets selvrealisering og en stadig kamp for å være autentisk sentralt. Charles Taylor er svært kritisk til en autentisitetsetikk som ensidig fokuserer på individets realisering av egen humanitet. I ekstrem forstand kan dette gi selvet «…fuld moralsk suverænitet» (Petersen 2012, 75). Faren er en individualistisk monologisk etikk som blir til i en indre samtale. Den individualistiske etikken står i kontrast til en etikk som tar sitt utgangspunkt i fellesverdier hentet fra samfunnet, tidligere generasjoner og/eller en religiøs eller politisk autoritet. I følge Taylor blir mennesket konstituert i samspill med sine omgivelser. Idealet for Taylor er en dialogisk etikk. Bare i møtet med andre kan man definere og forstå seg selv.12«[H]vis jeg skal definere mig selv, indebærer det, at jeg definerer, hvilken betydningsfuld forskel der er på mig og andre mennesker» (Taylor 2002, 88).

Da den kjente psykologen Stanley Milgram i 1957 skulle undersøke sosial konformitet, hadde han som arbeidshypotese at nordmenn var individualister, mindre konforme enn i andre nasjoner. Han forstod Norge som et grisgrendt land som har frigjort seg fra både Sverige og Danmark. Stikk i strid med dette fant han at nordmenn er det mest konforme folkeslaget i Europa (Milgram 1961). Dette er en vesentlig observasjon for vårt arbeid. Hvis norske soldater i utgangspunktet er mer konforme enn soldater fra andre nasjoner og mindre individualistiske, må vi forvente at de i en gitt kontekst vil være opptatt av å følge norske verdier. Det betyr at norske soldater som kommer fra en kultur der drap blir stigmatisert, vil ha større bremser enn andre soldater for å utøve vold. Skulle det allikevel vise seg at nordmenn i en krig er villige til å ta liv og i etterkant takler dette bra, vil det støtte opp under hypotese I.

En stille fremvekst av profesjonell krigerkultur i Forsvaret

I en gruppe som er sammen over tid og løser oppdrag, vil det etter hvert oppstå felles spilleregler og normer som vil regulere samspillet mellom dem. En gruppekultur som får danne seg over tid, der mennesker er sammen i sterke situasjoner, vil påvirke deres holdninger og handlinger (Schein 2004, 17. Sjøvold 2006, 143 ff). Det vil derfor være av interesse å undersøke om det finnes en sterk gruppefølelse med felles holdninger i intervjumaterialet.

Det norske forsvaret har etter 2. verdenskrig gjennomgått en langsom endring. I Libanon ble norske soldater kreditert for aldri å løsne skudd, opptre forsiktig og lite krigersk. I Bosnia forsøkte vi samme strategi, men det medførte moralsk stress for soldatene som ble stående og se på folkemord. I løpet av operasjonene i Afghanistan har kulturen i Forsvaret langsomt endret seg. Norske soldater har vært i en rekke trefninger og i vårt intervjumateriale snakker soldatene om en profesjonell krigerkultur.

– Det har blitt viktigere og viktigere [med en] krigeridentitet. Og i det så ligger det jo primært at du skal være villig til å ofre livet ditt hvis […] omstendighetene krever det. Og du skal også være i stand til å ta liv på en effektiv og god måte. Og det er nok [det] som gjør oss så spesielle da […] i forhold til resten av samfunnet (Norsk soldat 30 år – Afghanistan).

De fleste av intervjuene vi har gjort har vært med soldater som tilhører samme hjemmeavdeling. Avdelingen har mistet flere soldater i Afghanistan. Mange av soldatene har vært i flere trefninger og tatt liv. Ledere i avdelinger og operatører på grunnivå har overraskende like holdninger. Det gjelder deres syn på profesjonen, deres forståelse av oppdraget i Afghanistan og deres følelser i møte med fienden. Avdelingen har meget godt samhold og kommunikasjonen mellom soldatene og ledelsen er meget god. Det er vårt inntrykk at den profesjonelle krigerkulturen som beskrives i intervjuene, er en vesentlig faktor for soldatenes motivasjon og deres forståelse av meningen med oppdraget når de tar liv. Det er tydelig at den krigerkulturen som preger avdelingen, har gitt dem et felles språk som har betydning for deres bearbeidelse av krigserfaringene.13I det videre arbeidet med å analysere intervjumaterialet vil vi legge vekt på å undersøke forholdet mellom den krigerkulturen soldatene beskriver, beslutningsvilje, ansvarsfølelse og mestringsfølelse. Videre kan det være interessant å se nærmere på om den krigerkulturen de beskriver, bidrar til at de blir mer aggressive eller tvert om setter dem i stand til å vise besindighet.

Beslutningstakning og lederskap

Desentralisert ledelse gir større ansvarsfølelse.

Å ta et liv er i en krigssetting ofte en kombinasjon av en avgjørelse man tar selv og en ordre man får. I Forsvaret har vi en lederskapsfilosofi som baserer seg på oppdragsbasert ledelse (OBL). Det ledes ikke primært gjennom detaljerte ordrer, men gjennom formidling av sjefens intensjon. Når alle kjenner sjefens intensjon, er det opp til den enkelte enhet og den enkelte soldat å fatte beslutninger i tråd med intensjonen. OBL er en desentralisert ledelsesform der det er sannsynlig at den enkelte soldat selv opplever seg som et ansvarlig subjekt. Det betyr at vi er avhengige av robuste og selvstendige soldater som vet å ta ansvar. En foreløpig gjennomlesning av vårt intervjumateriale viser en tydelig tendens. Da den norske stabiliseringsstyrken14Stabiliseringsstyrken eller en PRT = Provincial Reconstruction Team i Maimana 7. februar 2006 ble stormet av tusenvis av demonstranter, kan soldater på tre ulike nivåer bekrefte at det faktisk var dem som besluttet å skyte med rettet skudd.15Soldaten som skjøt og drepte flere afghanere, opplever at det var han som faktisk tok beslutningen. Fungerende PRT sjef er av den oppfatning at det var han som gav ordre til å skyte rettet ild. En norsk offiser i Joint Operational Command (JOC), har en klar formening av at det var de som gav tillatelsen til å skyte for å drepe. Vårt inntrykk er at den subjektive moralske ansvarsfølelsen øker på alle nivå ved bruken av OBL. I et av intervjuene beskriver en soldat hvordan han i Bosnia måtte se på folkemord, fordi de ikke hadde ROE (Rules of Engagement) som gav dem lov til å gripe til våpen og ta liv. Det er grunn til å anta at soldatenes uttalte subjektive opplevelse av moralsk ansvar vil påvirke deres motivasjon, handlekraft og mestringsfølelse.

En (moralsk) beslutning

En moralsk beslutning har fire komponenter som alle er nødvendige for at handlingen skal utføres (Rest 1986). Du må se situasjonen, du må vurdere den og du må være motivert til å gjøre noe med den. Men alle de tre første komponentene har liten effekt, hvis du ikke har en robust handlingsvilje og makter å omsette beslutningen til handling.

rests-moralske-model

Informantene i vår undersøkelse redegjør ganske nøye for egen motivasjon før, under og etter deltagelse i internasjonale operasjoner. Alle opplever stor grad av frivillighet og valg, kanskje med unntak av noen prester i Feltprestkorpset.

Vi har funnet svært ulik motivasjon hos soldatene i intervjuene. Noen av soldater motiveres av karrieren, noen er motivert av ønsket om å prøve ut yrket i praksis, noen er motivert av eventyrlyst og noen peker på samholdet blant kameratene som reiser ut.16I det videre arbeidet med å analysere materialet vil det være interessant å undersøke korrelasjon mellom ulike typer motivasjon, graden av moralsk stress knyttet til indirekte og direkte medvirkning til å ta liv og deres opplevelse av mestring i etterkant Hovedtendensen i materialet er at soldatenes motivasjon ikke er knyttet opp til idealistiske motiver, men profesjonelle yrkesverdier. De føler seg motivert av plikt, men det er en plikt og et ansvar som de opplever å ha valgt selv (indre pliktfølelse), ikke en forpliktelse som pålegges dem utenfra. Motivasjonen er også i noen grad knyttet opp til en gruppetilhørighet. Den motivasjonen som er knyttet opp til yrkesverdier, endres ikke før, under og etter operasjonen. Den virker som en positiv faktor når soldatene tar moralske beslutninger som medfører at de tar liv.17Til begrepene autoritet og gruppetilhørighet, se vårt punkt 4 i artikkelen. Feltprestene vi har intervjuet motiveres i noe større grad enn soldatene av en ytre pliktfølelse. Ledelsen i korpset forventer og krever at feltprestene deltar i internasjonale operasjoner. Blant prestene ser det dermed ut til at autoritet er en viktigere faktor som påvirker deres beslutning om å reise ut i Intops.18Vi har også intervjuet en leder ved en hjemmeavdeling. Han bekrefter at det er viktig for ham at soldatene opplever at de velger å reise ut frivillig. I Feltprestkorpsets ledelse er man i større grad opptatt av at alle prester er forpliktet til å reise ut.

Noen moralske faktorer

Timing og gjennomføringskraft

Vi har i flere år undervist og trent kadetter i beslutningstakning. På øvelser har vi lagt merke til at nåtidens unge kadetter har vanskelig for å gjennomføre en beslutning til rett tid. De oppdager og ser det moralske problemet, de er gode på å drøfte hva som er rett, de er motivert, men mangler (moralsk) handlekraft. Det virker som om de har lettere for å analysere og evaluere andre enn å se seg selv som et subjekt med ansvar. De blir tilskuere istedenfor deltakere (Skjervheim 1996, 71). Utfordringen i utdannelsen er å kombinere teoretisk kunnskap i ledelse og etikk med trening som gir dem en robust handlingsberedskap.19En kan spekulere i om dette kan ha sin bakgrunn i en kulturutvikling der den fiktive spillverden og TV kulturen i praksis trener unge mennesker opp til å bli tilskuere. Men dette er ikke entydig. Våre erfaringer med unge kadetter er at de er meget vant til å være deltagere i undervisning og har liten redsel for å stå foran en forsamling og undervise eller opptre.

I en krig er timing en vesentlig faktor.20I Rest-modellen har timing ingen betydning. John Richard Boyd, en kjent amerikansk jagerflyger og krigsteoretiker, har laget en beslutningsmodell som i mye større grad tar hensyn til timing (OODA loopen). Vi må vise besindighet nok til å avvente beslutningene våre til vi vet nok om situasjonen. Men vi kan ikke vente til vi har all tilgjengelig informasjon, da vil handlingsalternativene være svært begrensete og i mange tilfeller vil det være for sent. God timing er klokskapens hemmelighet. Rett beslutning til rett tid.

Med utgangspunkt i de nevnte erfaringer med kadettene, skulle dette tilsi at norske soldater i en gitt tung situasjon der det står om vårt eller motstanderes liv, lett ville bli handlingslammet. Hvis dette mot formodning ikke er tilfelle, vil det indirekte styrke hypotese I.

Øyeblikket – langsom stående tid

Filosofen Søren Kierkegaard har en beskrivelse av tiden som kan ha betydning i analysen av dette materialet. Tid kan beskrives som et kvantitativt mål. En serie av små like tidsenheter som følger hverandre slavisk. Men tid kan også oppleves og beskrives som noe kvalitativt. Kierkegaard fokuserer på tiden som kvalitet (Prenter 1979, 242 ff. Waaler 2012, 152 ff.). Det finnes øyeblikk som innebærer en helt egen tyngde. Det fins øyeblikk som har avgjørende kraft i seg. Kierkegaard betegner de tunge øyeblikkene som evige øyeblikk.21Milan Kundera beskriver i sin bok Tilværelsens uutholdelige letthet 1984, det motsatte fenomenet. Mange mennesker opplever i dag at livet er vanskelig å gripe. Vi har alt. Livskampen er fraværende og mange opplever tilværelsen som lett. Livet glipper ut mellom fingrene våre uten mothaker og uten tyngde. Evigheten er ikke et kontinuum av tidsenheter, men tid som kan beskrives som stående. Det finnes øyeblikk som kan endre virkeligheten og som vi aldri vil glemme. Fødsler og dødsfall er slike tunge øyeblikk. De tunge og stående øyeblikkene er det mange av i en krig. Øyeblikk som vil bli limt inn i vår hukommelse og som oppleves å gå mye langsommere enn andre øyeblikk.

Flere av soldatene beskriver dette fenomenet. For vår drøfting har dette betydning. Hvis de tunge øyeblikkene der soldater tar liv, forbindes med positive følelser, vil det styrke hypotese I, men hvis de forbindes med negative følelser vil det styrke hypotese II. En foreløpig gjennomlesning av materialet viser at flere av figurantene beskriver å ta liv i klare positive ordelag. Et eksempel på dette er et intervju med en soldat som i en situasjon tok livet av flere Taliban-soldater og selv ble skadet. Han beskriver det slik:

– ut i fra konsekvensene, […] at jeg har fått en ødelagt skulder, og jeg har fått varig men så må en jo tenke at en blir aggressiv og at alt er negativt, men sånn var det ikke oppe i mitt hode. Det var bare positivt. Jeg ville faktisk ikke vært hendelsen foruten, fordi jeg føler at jeg fikk lære meg selv på en helt annen måte og fikk sett hvordan jeg fungerte i sånne situasjoner og det var noe helt spesielt å være ute for (Norsk soldat 38 år, Afghanistan).

Det er også et eksempel i intervjuene på en soldat som beskriver det å ta liv som en følelsesmessig nøytral opplevelse. Bare en av soldatene beskriver en usikkerhet etter å ha skutt et menneske. Han er fremdeles usikker på om den han skjøt på svært nært hold, overlevde eller døde.

Det er interessant å se hvordan tidligere erfaringer fra krig påvirker oss. Soldaten som bevitnet etnisk rensning i Bosnia uten lov til å gripe inn, kan fortelle at denne sterke erfaringen påvirket ham i Afghanistan. Han var da plassert i Joint Operation Center (JOC) og opplevde det som tilfredsstillende og positivt å kunne gi soldatene i den skarpe enden en ROE som gav dem anledning til å drepe fienden.22ROE = Rules of engagement

Bildet er dermed komplekst. Materialet må derfor granskes nøye med henblikk på å undersøke om det er kontekstuelle variabler eller personlige psykologiske variabler hos den enkelte som er mest avgjørende for opplevelsen av å ta liv i krig. Felles for alle soldatene er at de husker situasjonene meget godt, og beskriver dem som tunge og sterke øyeblikk.

Moralsk stress og moralsk dissonans

En av de faktorene som vi har lagt vekt på i intervjuene for å kartlegge soldatenes opplevelse av det å ta liv, er moralsk stress. I følge Gerry Larsson kan det oppstår moralsk stress hvis: (1) Det er en spenning mellom egne handlinger og egen samvittighet, og (2) det er en spenning mellom egne handlinger og regler/institusjonelle normer (Larsson 2010, 60. Nilsson e.a. 2011). Vi kan også se for oss en tredje variant som vil oppleves som moralsk stressende: (3) Hvis det foreligger et moralsk dilemma der du må velge mellom to ting som gjensidig utelater hverandre. Leon Festinger fremhever at det moralske stresset medfører en opplevelse av en ubehagelig kognitiv dissonans, som vi vil forsøke å utligne enten ved å tilpasse og endre vår moralsk standard, eller ved å fjerne oss fra situasjonen som er moralsk stressende (Kaufmann 1996, 2014).

I vårt materiale har vi gitt soldatene et åpent spørsmål der de skal beskrive hva som er mest moralsk stressende. Hvis hypotese II er rett, det vil si at mennesket har en naturlig motstand mot å ta liv, er det grunn til å tro at de fleste soldater i krig vil oppleve moralsk stress knyttet til det å ta liv, og at de i etterkant vil slite med dårlig samvittighet. Hvis hypotese I er korrekt, kan det bety at soldater på et åpent spørsmål om moralsk stress vil trekke frem andre situasjoner og dilemma som moralsk stressende. Vi mener å ha sett en tendens i materialet som underbygger hypotese I. Så å si alle soldatene peker først og fremst på moralsk stress knyttet til egen familie. Krigen i Afghanistan er fjern og uforståelig og få tror den vil føre til varig fred. Soldatene sliter helt tydelig med å begrunne for sin familie at de skal reise ut på farlige oppdrag. Familiene er redde for dem, og forstår ikke hva som motiverer dem. Samtidig er de fleste soldatene vi har snakket med svært motivert for tjenesten. Det oppstår en skarp kontrast mellom deres egen motivasjon og de nærmestes redsel. Det innebærer at soldatene opplever at de svikter sine nærmeste ved å utsette seg selv for fare.

Soldatene beskriver også noen moralske dilemma knyttet til maktanvendelse. I et intervju fremheves meningstap og stort moralsk stress i en situasjon der soldatene ikke fikk bruke vold, men måtte bevitne etnisk rensning.

– Du måtte på en måte bevitne drap rett og slett?

­- Ja! Det verste av alt var jo på en måte etterpå hvor vi er vitne til utveksling av lik på lastebiler, og det er jo ikke en eller to mennesker vi snakker om […] Nei, du snur deg ikke vekk overhodet. […S]ansene blir veldig skjerpet i en slik situasjon. Du husker lukter og smak veldig godt (Norsk soldat 48 år med erfaring fra Midtøsten, Bosnia og Afghanistan).

I samme intervju peker han på at han i Afghanistan syntes det var krevende å bestemme hvor mye våpenstyrke som skulle anvendes. I et hovedkvarter måtte offiserer bestemme om de skulle anvende bakkestyrker, raketter og/eller bombefly.

Flere feltprester opplevde noe moralsk stress knyttet til å bære våpen og anvende det. Det kan handle om manglende våpenopplæring og brudd på egne rolleforventninger.

Vi har bare ett intervju der en soldat kan fortelle at han fremdeles går og lurer på utfallet av et skudd han rettet mot en afghaner. Han skjøt på nært hold med gummikuler til 40 m.m AG 36 og har i ettertid vært usikker på om mannen overlevde skuddet.23Skudd med denne ammunisjonen kan være dødelig på nært hold.

­- men samtidig har jeg brukt mer tid på ham jeg har skutt i ansiktet da. Jeg har egentlig aldri bestemt meg mentalt for om jeg drepte ham eller ikke (Norsk soldat 29 år – Afghanistan).

Han beskriver videre hvordan han skyter ved siden av to afghanere med hensikt og unngår å ta liv. I situasjonen reflekterer han over om dette kan være uttrykk for en naturlig motstand mot å drepe.

– jeg tenkt litt på [det] i ettertid[…] om det var […] uttrykk for min innebygde motstand mot å ta menneskeliv da, sånn som det står en del om i «Killing»24Han referer til Grossmann – On Killing (1996).

I den grad dette kan beskrives som moralsk stress, er det ikke direkte knyttet til å ta liv. Han føler en plikt til å beskytte sine medsoldater, som han svikter når han velger å unngå og drepe fienden.

Vi har flere funn som tyder på at soldatene opplever en gledesfølelse ved å anvende vold og ta liv i en reell krigssituasjon.

Hovedinntrykket er at soldatene i intervjuene ikke opplever det spesielt moralsk stressende å ta liv, slik vi hadde forventet. Krigen som kontekst og den profesjonelle krigerkulturen de er en del av, gjør at de forstår drap som en nødvendig beslutning. Det moralske stresset er i større grad knyttet opp mot manglende forståelse blant de nærmeste. I familien kan de ikke uten videre snakke om det de har vært med på. Dette styrker hypotese I.

Sosialpsykologi og ytre stressorer.

I det foregående har vi vist til betydningen av timing, beslutningstakning og gjennomføringskraft. Vi har videre pekt på at krigen medfører tunge situasjoner med økt moralsk stress. Tunge situasjoner og stress er ikke bare et spørsmål om egen moralsk integritet og individuelt ansvar. Stress påføres oss også fra konteksten. I en krigskontekst kan det handle om ytre fysiske stressfaktorer, som for eksempel at avdelingen blir beskutt eller sosialt trykk fra medsoldater.

Konformitet, autoritet og brutalitet

De fleste bestialske handlinger i krig blir utført av det vi i utgangpunktet kan beskrive som normale og velfungerende mennesker. Christopher R. Browning fremhever i sin bok «Reserve Police Battalion 101» hvordan helt normale menn i Polen var med på den bestialske utryddelsen av jøder.

The bulk of the killers were not specially selected but drawn at random from a cross-section of German society, and they did not kill because they were coerced by the treat of dire punishment for refusing (Browning 1998, 192).

Bare 10 – 15 % av dem klarte å stå i mot ordre og gruppepress (Browning 1998, 189 ff.). Browning mener det alltid er en fare for at helt ordinære borgere kan utføre drap hvis myndighetene er moralsk korrupte og legitimerer folkemord, samtidig som enkeltmenneskets ansvar pulveriseres gjennom spesialisering og byråkratisering. Han blir kritisert av Daniel Johan Goldhagen som hevder dette langt på vei var et kontekstuelt tysk fenomen som bare var mulig fordi antisemittismen stod så sterkt i Tyskland før krigen. For Browning er problemet mer allment. Hvordan var det mulig at normale mennesker i en opplyst, vestlig og kristen nasjon var villig til å utføre folkemord? (Browning 1998, 222)

Fra sosialpsykologien er det kjent at gruppepress og autoritet er to av de sterkeste påvirkningskildene til våre handlinger og valg. Det kjente forsøket i Standford Prison ledet av Philip Zimbardo viser hvor langt vanlige studenter som ble satt til å være fangevoktere, var villige til å gå i bruk av makt og undertrykkelse. Han forklarer det blant annet med kraften som ligger i gruppepress (Zimbardo 2007, 226). Like kjent er forsøket som Stanley Milgrams utførte i 1963 der vanlige studenter gav forsøkspersoner støt. Under press fra autoritetspersoner er studentene villige til å gi livstruende støt til forsøkspersonene.

Flere beslektede sosialpsykologiske mekanismer springer ut av gruppetenking. I en gruppe vil vi lett skjule oss og arbeide mindre og ta mindre ansvar, vi blir sosiale loffere(Kaufmann 1996, 247). I en gruppe med sterk samhørighet kan det oppstå et sterkt samhold (cohesion på engelsk, kohesjon på norsk), ikke minst når gruppen opplever sterke ting sammen. I militære avdelinger oppstår det ofte et helt spesielt samhold. Mange soldater slåss og dreper for å beskytte kameratene. Donna Winslow påviser at kohesjon, som kan være en meget positiv kraft, er et tveegget sverd. Negativ kohesjonkan danne grunnlag for en felles kodeks som tillater grusomme handlinger i militære avdelinger (Winslow 1999). Et annet fenomen er tilskuereffekt (bystanders). Mennesker i store folkemengder kan bli fullstendig pasifisert og bevitne grusomme handlinger uten å gripe inn. John Darley og Bibb Latanè beskrev dette fenomenet i lyset av drapet på Kitty Genovese 1963 (Darley 1968).25http://wadsworth.cengage.com/psychology_d/templates/student_resources/
0155060678_rathus/ps/ps19.html.

Vi skal også nevne to fenomener som er beslektet med autoritet. I forbindelse med rettsaken mot Eichmann beskriver Hannah Arendt ondskapens banalitet som problemet. Et autoritært og totalitært system tyr ikke nødvendigvis til løgn, men har en tendens til å forenkle og forholde seg negativt til motforestillinger. Systemet vil kreve pliktmessig troskap, lojalitet og lydighet. Å være en stilltiende medløper er et like stort problem som å være en aktiv del av et ondt system (Arendt 1998, 139). For å se sosialpsykologiske mekanismer og stress sammen med individets moralske beslutningsevne har vi laget en enkel modell.

espevik-og-waaler-2012

Rest`s beslutningsmodell omfatter individets synsevne, vurdering, motivasjon og handlekraft. Men vi lever ikke i et vakuum og vi påvirkes når vi fatter beslutninger. Skal vi finne svaret på hva som påvirker oss når vi tar liv, er det viktig å analysere soldatenes beslutninger om å ta liv og undersøke hvilken betydning de ulike sosialpsykologiske og kontekstuelle faktorene har.

I intervjumaterialet har vi funnet en tendens blant norske soldater til gruppetenkning. Vårt inntrykk er at gruppetenkning og konformitet er mye viktigere sosialpsykologiske faktorer blant norske soldater enn autoritet. De aller fleste soldatene og militære lederne vektlegger betydningen av individuelle valg og individuelt ansvar. Ingen er opptatt av lydighet. Når soldater tar liv, er det med basis i en opplevelse av å fatte en individuell beslutning, der gruppens holdninger spiller en avgjørende rolle.26Et lite unntak har vi sett blant feltprestene når det gjelder deres følelse av å ta et individuelt valg ved deployering. Men den ytre pliktfølelsen de setter ord på kan også være et uttrykk for gruppetenkning.

Positivt og negativt stress

Stress er ikke bare negativt, men kan også oppleves meget positivt og spennende (Kaufmann 1996, 74 ff). Det er vår fortolkning av situasjonen som avgjør om stressorene får positivt eller negativt fortegn. En av soldatene som opererte som skarpskytter i Afghanistan beskriver det stresset som var i situasjonen der han tok liv som positivt.

– Stressnivået var av veldig positiv art, karakter. Jeg tror ikke jeg har, altså jeg kan si at jeg skjøt helt, helt på toppen av det jeg er kapabel til å skyte. Så jeg skjøt riktig godt. Jeg hadde en spenning, og det var så febrilsk søken etter å finne folk med våpen, fordi at man var i et sånt rovdyrmodus kan man si….. man ville bare finne noen og beskyte dem. Så man ble ekstremt fokusert på oppgaven. Og i det jeg skjøt de her fire skuddene, ja, [så var jeg] helt i transe nesten (Norsk soldat 30 år – Afghanistan).

Stress man opplever å kunne kontrollere i situasjonen, kan bety en skjerpende og positiv kraft. Det vil være interessant å se nærmere på om det er noen sammenheng mellom positiv stressopplevelse og graden av mestring i etterkant. På samme måte vil det være interessant å undersøke om det er noen sammenheng mellom en negativ stressopplevelse og manglende mestring i etterkant.

Når Møller beskriver drapets anatomi, legger han stor vekt på stress. Også i vårt materiale spiller stress en viktig rolle for soldater som beskriver kamp. Men når stress blir så sterkt betont i beskrivelsen, kan det gi inntrykk av at mennesker i en ekstremt stresset situasjon reagerer på instinkt. Etter en gjennomlesning av materialet, er vi usikre på om det er en riktig beskrivelse. Mange av våre figuranter beskriver situasjoner med mye stress, men i følge dem selv er det et stress de kontrollerer. Da den norske PRT-en i Maimana ble angrepet i 2006 av en rasende folkemengde med stein, håndgranater og skytevåpen, velger de norske soldatene helt bevisst å besinne seg og ikke ta til våpen. Først etter at flere norske soldater er blitt skadet og demonstrantene nesten har kommet seg helt inn i den norske PRT-en, velger de å besvare med ild. I følge ROE kan de drepe mange, men soldatene velger å begrense bruken av skarpe våpen og dreper cirka fire afghanere. Slik vi leser intervjuene, tar de ikke liv som et resultat av at de kobler ut hodet og lar instinktene overta i det vi kan beskrive som et mer dyrisk reaksjonsmønster. Figurantene beskriver bevisste beslutninger som fattes etter nøye avveininger. Beslutningene er ikke tatt som en konsekvens av stress der soldatene har mistet hodet. Vårt inntrykk er at de har besinnet seg og ikke primært handlet ut ifra instinkt, frykt og aggresjon. Det ser ut til at de har slått i hjel som følge av bevisste moralske overveielser. Hypotese I er dermed styrket.27I det videre arbeidet med analysen av intervjumaterialet vil vi se nøyere på forholdet mellom instinktet, frykten og aggresjonen på den ene siden, og bevisste moralske beslutninger på den andre siden. Stress finnes i krig, men tar det overhånd slik at soldatene mister hodet?

Beveggrunn og avdømming.

Beveggrunn

Soldatenes opplevelse av mening og deres motivasjon, er begge deler med på å påvirke handlingsmønsteret. Med mening forstår vi soldatenes fortolkning av oppdraget og forståelse av krigen de deltar i. Denne kategorien skiller seg fra motivasjon. En soldat kan oppleve et oppdrag som meningsfylt uten å være motivert til å delta. Man kan på den andre siden oppleve selv oppdraget som meningsløst, men allikevel være motivert til å delta av mer personlige grunner.

Mening

Mennesket har evne til å sette seg inn i en situasjon, eller å fortolke en situasjon på en langt mer avansert måte enn våre medskapninger på jorden. I en militær kontekst har det blitt forsket på begrepet «sense-making» som ofte blir forstått som «…sifting through large volumes of information and selecting the necessary bits» (Uzi Ben-Shalom et.al. 2012, 218 ff). Sense-making er viktig for å få en situasjonsforståelse, men også for å kunne reorientere seg raskt. I intervjuene bruker vi betegnelsen mening som omfatter sense-making, men som også kan forstås som et mer grunnleggende begrep. Mennesket har evnen til å forstå en situasjon og fortolke den i lys av moralsk overbevisning, ideologi og/eller religion. Vi fremstiller og skaper virkeligheten i film, litteratur og musikk. Vi gjenskaper fortiden og drømmer oss inn i fremtiden. Men vi er også mestre i å fortolke psykiske reaksjoner og reaksjonsmønstre hos våre medmennesker og leve oss inn i andres følelser. Dette er en menneskelig evne som også har en skyggeside. Vi har utallige eksempler på ledere og medmennesker som misbruker vår evne til å fortolke virkeligheten.28Religiøse ledere kan få oss til å tro at andre religioner er demoniske og må utslettes. Totalitære ideologiske ledere kan få oss til å tro at vår ideologi er den eneste rette og at andre må bekjempes med vold og tortur. Psykologisk innsikt i sterke krefter som gruppepress og autoritet kan får mennesker til å utføre bestialske handlinger eller se på bestialske handlinger.

Det kan se ut til at våre soldaters fortolkning av meningen med oppdraget har stor innflytelse på deres utførelse av yrket. En av offiserene i materialet hevder at hans opplevelse av meningen med krigen medførte at han ikke ønsket å utsette egne soldater for fare. Afghanistan er det ikke verdt å dø for. Videre understreker han at det veldig sjelden var rett å ta livet av Taliban-soldater fordi han ikke trodde det ville fremme fred i området. Andre soldater som først og fremst fortolker meningen med sin tjeneste i retning av å utøve soldatyrket profesjonelt, er langt mer motivert til å ta livet av fienden. I begge tilfeller er det en klar sammenheng mellom soldatenes fortolkning av meningen med oppdraget og motivasjonen til å ta liv.

Flere av figurantene kan fortelle at de ulike fasene før, under og etter deployering, endrer både motivasjonen og deres forståelse av meningen med oppdraget. Etter å ha gjennomført tjenesten er det få, om noen, av soldatene tror at man vil lykkes i Afghanistan. I det videre arbeidet med analysen av intervjumaterialet vil det bli interessant å undersøke i hvilken grad soldatene opplever oppdraget som meningsfylt selv om de ikke tror på fred i Afghanistan.29I det videre arbeidet med analysen av materialet vil vi analysere de ulike fasene soldatene gjennomgår, opptrening – operativ tjeneste og tiden etter de kommer hjem. Hvordan endrer de sin forståelse av mening og opplevelse av motivasjon? Vi ønsker også å se nærmere på om deres opplevelse av mening er avgjørende for deres mestring i etterkant. I intervjuene har vi også fokusert på hvordan soldatene håndterer det moralske stresset før, under og etter et oppdrag. Her har vi forsøkt å kartlegge hvilke strategier soldatene bruker, og bedt dem gi tilbakemelding på hvilke strategier som de mener har bidratt til mestring under oppdraget og etter at de er kommet hjem til Norge.

Avdømming – moralske vurderinger i etterkant

I intervjuene har vi også bedt soldatene gi en vurdering av det som de har vært med på. Fra den omfattende PTSD-forskingen kjenner vi til at soldatenes og omgivelsenes subjektive moralske vurdering av krigen har betydning for graden av mestring i etterkant. Vi har lett for å vurdere handlinger i kategoriene rett – galt. Men sannheten er sjelden svart-hvitt. I en moralsk dilemmasituasjon kan vi måtte velge mellom to 30 % løsninger. Til tider vil også noe som egentlig er galt, oppleves som helt nødvendig og rett i en gitt kontekst.

I intervjumaterialet snakker soldatene om flere ulike typer avdømming. For det første har de en løpende samtale med seg selv. Inntrykket er at de aller fleste av soldatene bedømmer sine handlinger som moralsk gode og ikke sliter med dårlig samvittighet. For det andre er det tydelig at den sosiale konteksten i avdelingen spiller en helt avgjørende rolle. For å kunne forsvare sitt eget valg er soldatene opptatt av at de vet at avdelingen stiller opp for familien hvis det skjer noe. Våre funn er at de langt på vei får meget god støtte for sine valg i avdelingen og av kolleger. Et tredje nivå som flere nevner er forholdet til den politiske ledelsen. Det er tydelig at anerkjennelse fra politisk ledelse for eksempel gjennom utdeling av medaljer og personlige møter, er av betydning. I et par tilfeller nevnes dette i negative ordelag fordi anerkjennelsen har vært urettferdig eller har uteblitt. Soldatene er også opptatt av de nærmestes vurderinger. Vårt inntrykk er at det er avgjørende for soldatene å ha støtte fra de nærmeste, men at denne støtten ikke behøver bety at familien forstår meningen med oppdraget. Her ser det ut til å være godt nok for soldatene at familiene godtar og anerkjenner at de velger å dra ut.

Menneskets tvetydighet og potensielle ondskap

Det onde som det godes skygge

Voldsanvendelse er et av flere mulige virkemidler i offisersyrket (management of violence). Menneskeheten har en destruktiv side. Den blir tydelig når situasjonen blir kaotisk og kulturen trues. I krig vil de fleste av oss ta liv og utføre voldelige handlinger.

Menneskets destruktive side kan beskrives som vår dyriske side. Når kulturen bryter sammen og vi settes i en livstruende og ekstremt stressende situasjon, kommer menneskets underliggende instinktive, nedarvede og primitive reaksjoner frem. Vi kan forklare våre psykologiske reaksjonsmønstre med våre forfedres kamp for tilværelsen. For å kontrollere dette må mennesket utvikle karakterstyrke og gode holdninger. En ser så for seg at de gode holdningene vil regulere følelsene og påvirke våre handlinger positivt (Mæland 2004, 243-250).30Bård Mæland fører her en meget interessant diskusjon om forholdet mellom følelser, holdninger og handlinger. Han mener holdningene våre er avgjørende for å kunne kontrollere de negative (amoralske) følelsene og påvirke våre handlinger positivt. Dette kan forklare en del av situasjonene der mennesker tar liv. Men en slik forståelse tar ikke høyde for menneskets kreative, utspekulerte og infame evne til å påføre andre ondskap. Mennesker utfører ikke ondskap bare når de er følelsesmessig ute av balanse, presset og truet på livet. Ondskapen fremtrer ofte som avansert, kald og beregnende. Vår ypperste vitenskap og vår aller siste teknologi brukes også for å utslette fienden. Soldater gjennomfører tortur med en kald kynisme og med en planlegging som langt overgår dyrenes. I menneskets iver etter å påføre andre mennesker smerte, kan det tvert imot se ut til at vi fremviser mot, viljestyrke, ansvarsglede og utholdenhet. Egenskaper som i utgangpunktet betraktes som dyder. Det kan derfor hende at vi trenger andre forklaringsmodeller som utfyller bildet.

Menneskets destruktive side kan forstås som en skyggeside ved menneskets evne til å gjøre det gode og skape noe estetisk vakkert (Waaler 2011, 8 ff).31«Det er umuligt, at det onde kan forsvinde; for det er nødvendigt, at der altid findes noget, som er i modsætning til det gode.» Platon (Thielst 2001, 59).

«Any one of our special attributes contains the possibility of its opposite negative, as in the dichotomies of love – hate; pride – arrogance; self-esteem – self-loathing» (Zimbardo 2997, 230).

«If only there were evil people somewhere, insidiously committing evil deeds, and it were necessary only to separate them from the rest of us and destroy them. But the line dividing good and evil cuts through the heart of human being. And who is willing to destroy a piece of his heart?» Alexander Solsjenitsyn (Waller 2007, 171). Det gode og det vakre forutsetter noe tilsvarende ondt og heslig for å kunne eksistere. Det betyr at vi aldri kan utrydde ondskapen. Den vil alltid finnes som det godes skyggeside og følgesvenn. Det onde og vår mulighet til å velge det onde vil ikke forsvinne ettersom menneskets kultur utvikler seg. Det onde er der alltid som et potensial, skjult i alt det gode vi har. Jo mer godt vi føler, tenker og gjør, jo mer potensielt ondt kan vi gjøre. En sivilisert og godt utviklet kultur på det sosiale, økonomiske og tekniske området rommer uante muligheter for sosial ekskludering, økonomisk utnytting og voldsutøvelse i terror og krig. Teknisk avansert utstyr muliggjør avansert og effektiv ondskap. Hvis vi fastholder at mennesket er fritt og kan velge, betyr det at potensialet for å utføre ekstremt onde handlinger øker ettersom kulturen vår utvikler seg. Intervjumaterialet avdekker ikke noen ekstrem form for ondskap. Men forståelsen av ondskap som det godes skygge er utgangpunktet for å drøfte om det onde og heslige alltid er frastøtende. Mye kan tyde på at det onde og heslige har en egen tiltrekningskraft på mennesket.

Delight of destruction

Anyone who has watched men on the battlefield at work with artillery, or looked into the eyes of veteran killers fresh from slaughter, or studied the descriptions of bombardiers` feelings while smashing their targets, finds hard to escape the conclusion that there is a delight in destruction(Gray 1970, 51. Vår utheving).

– [D]et var som å miste jomfrudommen[…]. Det var veldig surrealistisk, bare å se at noen, se at noen bare klappet sammen. Og du har gjort det og du vet at du har drept en person. Det var veldig spesielt og veldig surrealistisk. Det ble helt sånn. Det ble en rus da kan man si, en positiv rus, som ja, en følte seg veldig vel, men etter hvert så kom det tanker om ja, herre gud, hva har jeg gjort nå og kommer det her til å prege meg resten av livet. Men, nei, det var i det hele tatt veldig uproblematisk (Norsk soldat 30 år – Afghanistan. Vår utheving).

Sitatene over er hentet fra to helt ulike kriger, 2. verdenskrig og krigen i Afghanistan. Fenomenet kan beskrives som gleden ved å ødelegge. Dette fenomenet er tabubelagt, noe vi tror henger sammen med en helt nødvendig og naturlig skamfølelse. Hvilke psykologiske mekanismer er det som får oss til å løpe til og se på når ulykker skjer og hus brenner? Hva er det som gjør at voldskriminalitet og voldsutøvelse på film er spennende? Hos Freud beskrives menneskets destruktive og aggressive side (destrudo) som en helt naturlig del av menneskets egenskaper som vi må lære oss å beherske og innskrenke, fordi «[d]et er disse som fremfor noe annet vanskeliggjør samlivet mennesker imellom og truer dets bestående» (Freud 1992, 90).

Vi tror det av flere grunner er viktig å analysere fenomenet for å forstå det. Dette er følelser som vi må regne med at soldater vil få i en krigssituasjon. Det er derfor viktig at de lærer om det i forkant. Videre må vi trene soldatene på besinnelse. Ingen vold er mer ustyrbar en den som primært styres av følelser, enten det er rettferdig sinne eller gleden over å ødelegge. Men like viktig er det at vi lærer oss å snakke med soldater om de følelsene som kan være skambelagt. Følelser er i seg selv amoralske. En god debriefing bør også omfatte de følelsene man ikke er stolt av.

Noen oppsummerende kommentarer

I arbeidet med analysen av materialet vil det være vesentlig å se nærmere på sammenhengene mellom de ulike faktorene beskrevet i punkt 1 – 6. En nærmere analyse av forholdet mellom motivasjon, mening, kohesjon, opplevelse av moralsk stress, ansvar og beslutningstakning kan gi oss viktig kunnskap med betydning for opplæring, trening og oppfølging. I det følgende vil vi antyde noen tendenser i materialet som kan tyde på at noen vanlige tanker om soldater ikke medfører riktighet.

Autoritet, lydighet og betydningen av kohesjon i gruppen

Det er lett å tro at soldater trenger et sterkt autoritært system for å klare å ta liv og at de først og fremst må drilles i lydighet og lojalitet. Vårt materiale viser at norske soldater ikke har motforestillinger mot å ta liv og er motivert til å gjøre det hvis: 1) det er en truende situasjon 2) kameraten er truet 3) når konteksten tilsier det 4) når en definert fiende skyter på dem.

Soldater på ulike nivåer i den militære organisasjon ser ut til å oppleve ansvar for valgene som tas og opplever selv og ha tatt en beslutning når liv blir tatt. Det norske forsvar oppleves ikke hierarkisk av soldater som er i tjeneste. Dette kan skyldes bruken av oppdragsbasert ledelse.

Autoritet ser ut til å være en mindre viktig faktor for norske militære når de beslutter å ta liv. Gruppekultur og kohesjon ser ut til å være viktigere sosialpsykologiske påvirkningsfaktorer i norsk militær kultur.

Mening og motivasjon.

En klar tendens i intervjumaterialet viser at soldater ikke tror at oppdraget i Afghanistan vil lykkes slik at fred blir resultatet. Meningen med og motivasjonen til soldatenes deltagelse i oppdraget knyttes i større grad opp til yrke, karriere eller gruppetilhørighet. Forståelsen av meningen med oppdraget påvirker deres vilje til å ta liv i retning av en mer restriktiv og forsiktig linje. Ingen mener Afghanistan er verd å dø for.

Synet på motstanderen

Soldatene vi har intervjuet omtaler fienden med respekt. Ingen ser ut til å ville drepe som et resultat av negative følelser for motparten. Vi har ikke funnet bruk av nedsettende språk i omtalen av fienden og ikke tendenser til negativ kohesjon. Når soldatene i vårt materiale tar liv av fienden, begrunnes det ikke med hat og sinne.

Avdømming og mestring

I vårt materiale virker det som om de aller fleste soldatene mestrer de sterke opplevelsene godt. Det gjenstår å analyser grunnene til dette, men gruppetilhørighet ser ut til å være en av faktorene. Videre er det mange som peker på bruken av egne ledere og egen prest/psykolog ved gjennomføring av debriefing som vesentlig. Tilhørighet ser ut til å være viktigere enn bruken av profesjonelle ressurser. Mange soldater er, direkte eller indirekte, opptatt av egen avdømming når de har tatt liv. Det er tydelig at de har en pågående dialog med seg selv om det de har gjort er moralsk rett. Også vurderinger gjort av kamerater, militære ledere og politikere har betydning. Soldatene opplever moralsk stress når familien ikke forstår meningen med krigen og opplever deres innsats som problematisk. Det ser ut til å være en klar sammenheng mellom mestring, avdømming, motivasjon og forståelse av mening. Det er viktig for soldatene å oppleve eget ansvar for mestringen i etterkant. De er i utgangspunktet friske, opplever selv at de har valgt å delta i krigen og bør derfor ikke behandles som ofre.

Å ta liv

Vi mener det er en tendens i intervjuene som går i retning av at hypotese I er rett. De fleste av soldatene angrer ikke på at de har tatt liv. Det må presiseres at vi her snakker om situasjoner der de har vært i kamp. Soldatene vi har snakket med, er ikke kyniske og følelsesløse, men reflekterte, empatiske og moralsk sensitive. Det virker ikke som om det å ta liv er et resultat av at soldatene har koblet ut moralen og handler på instinkt. Alle soldatene i materialet tar liv som et resultat av en rasjonell beslutning og har i etterkant reflektert mye over situasjonene der de tok liv. Med bakgrunn i dette begrensede materialet er det ikke mulig å trekke en entydig konklusjon, men tendensen er klar. Mange soldater vil oppleve det som naturlig og moralsk rett å drepe i krig, mens noen vil oppleve det mer problematisk. To faktorer synes avgjørende; gruppen de tilhører og krigssituasjonen. Det betyr at vi ikke entydig kan trene soldater opp til å koble ut moralen i forkant av en krig, piske opp stemningen rett før operasjoner og forutsette at soldatene har dårlig samvittighet i ettertid.32Moralsk utkoblingsmekanismer, se Bandura 1990. Vi må i like stor grad trene dem opp i besinnelse og det vi kan kalle moralske innkoblingsmekanismer for å hindre at soldater tar livet av flere enn nødvendig. Skal vi så i etterkant snakke om reaksjoner på kamp, må vi forvente at soldater har en veldig ulik opplevelse av krigen. Det må ikke overraske oss om mange har opplevd det som en følelsesmessig positiv og sterk opplevelse å ta liv i en kampsituasjon der de selv var truet.

Litteratur

Bandura, Albert. 1990. «Mechanisms of Moral Disengagement.» I W. Reich (Ed.), Origins of Terrorism: Psychologies, Ideologies, Theologies, States of Mind, Cambridge:University Press.

Ben-Shalom, Uzi. Klar, Yechiel og Benbenisty, Yizhak. 2012 . «Characteristics of Sense-Making in Combat.» I The Oxford Handbook of Military Psychology. Janice H. Laurence and Michael D. Matthews. Oxford: Oxford University Press.

Bourke, Johanna. 2000. An intimate history of killing. London: Granata books.

Browning, Christopher R. 1998. [1992] Ordinary Men. Reserve police battalion 101 and the final solution in Poland. New York: Harper Perennial.

Darley, John. M. og Latané, Bibb. 1968.«Bystander intervention in emergencies: Diffusion of responsibility». Journal of Personality and Social Psychology 8: 377-383.

Freud, Sigmund. 1992. Nytt i psykoanalysen. Oslo: Gyldendal

Freud, Sigmund. 1977. [1973] New Introductory Lectures on Psychoanalysis. London: Penguin books.

Gray, J. Glenn. 1970. The Warriors: Reflections on Man in Battle. Lincoln and London: University of Nebraska Press.

Grossmann, Dave. 1996. On Killing, New York: Back Bay Books.

Huntington, Samuel. 1957. The Soldier and the State, Cambrigde Mass.: Cambrigde University Press.

Kaufmann, Geir og Astrid. 2003. Psykologi i organisasjon og ledelse. Bergen:Fagbokforlaget.

Kundera, Milan. 1984. Tilværelsens uutholdelige letthet. Oslo: Cappelen Damm.

Larsson, Gerry. 2010. Lederskap under stress. Malmö: Liber.

Marshall, S.L.A 1996. Men against fire. Norman, Okla.: University of Oklahoma Press.

Milgram, Stanley. (1961). «Nationality and conformity». Scientific American, 205 (6), 45–51

Møller, Lars. 2010. Vi slår ihjel og lever med det, København: Informations Forlag.

Nilsson, Sofia, Sjöberg, Misa, Kallenberg, Kjell and Larsson, Gerry. 2011. «Moral Stress in International Humanitarian Aid and Rescue operations: A grounded Theory Study». Ethics and Behavior, 21: 49-68.

Petersen, Anders. 2012. «Individualismens overdrev – En aktualisering af Durkheims og Simmels individualismeperspektiver set i lyset af Charles Taylors kritik af samtidens autenticitetsforståelse» Sosiologi i dag, Årgang 42, NR. 2/2012 s.70-87.

Prenter, Regin. 1979 [1967]. Skabelse og genløsning: dogmatik. 7. opplag. København: G.E.C. Gads forlag.

Rest, James. 1986. Moral Development: Advances in Research and Theory. New York: Praeger.

Schein, Edgar H. 2004. Organisational culture and leadership. San Francisco: Jossey-Bass.

Sjøvold, Endre. 2006. Teamet. Oslo: Universitetsforlaget.

Skjervheim, Hans 1996. Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Aschehoug.

Waaler, Gudmund. 2011. «Ondskapens akse, hvor går den?» I PACEM 14:1 (2011), s. 5-30

Waaler, Gudmund. 2012. Nattverden som offer. Stavanger: Eide forlag.

Waller, James. 2007. Becoming Evil. How Ordinary People Commit Genocide and Mass Killing.Oxford: University Press.

Winslow, Donna. 1999. «’Misplaced Loyalities’; the Role of Military in Culture in the Breakdown of Discipline in Two Peace Operations.» I McCann. C. and Pigeau, R. (red) The Human in Command.New York: Plenum Press. s 265-82.

Thielst, Peter. 2001. Det onde og latterens lyst. København: Det lille forlag.

Taylor, Charles. 2002. Modernitetens ubehag – autenticitetens etik. Århus: Philosophia.

Zimbardo, Philip. 2007. The Lucifer Effect. How Good People Turn Evil. New York: Random house.

Fotnoter   [ + ]

1. Etter 22. juli 2011 har politiets evne til å kunne håndtere våpen i en ekstrem situasjon blitt debattert. Slik vi ser det er dette minst av alt et spørsmål om bedre tilgangen til våpen. Skal politiet være en vesentlig faktor for å bekjempe terror, kreves det trening og undervisning som innebefatter ny våpenkultur, innsikt og trening i ekstreme stressituasjoner, trening på moralsk robusthet og trening på ledelse i komplekse situasjoner der vi kan bli nødt til å ta liv. Det vil bety en radikal omlegging av den funksjonen politiet i dag har. Vi vil få et annet politi.
2. Lignende arbeid er gjort i andre land, men ikke i en norsk kontekst (Møller 2010). Vi har så langt intervjuet 17 norske og 11 svenske soldater med erfaring fra Afghanistan. Vi arbeider nå med en analyse av materialet.
3. Utgangspunktet for hans interesse for tema er personlige erfaringer med krig i Bosnia. Med bakgrunn i disse erfaringene har han over tid samlet inn et omfattende materiale om vårt tema blant danske veteraner.
4. Perspektivet hos Møller er preget av en psykologisk forklaringsmodell og biologisk forståelse av stress og drapets anatomi. Kontekstuelle, moralske og kulturelle forhold spiller en mindre rolle hos ham.
5. Flere soldater i vår undersøkelse beskriver det å ta liv som et positivt kick.
6. «Vi antar at det finnes to vesensforskjellige arter av drifter – på den ene siden seksualdriftene i videste betydning, eller Eros, om dere foretrekker en slik betegnelse, og på den andre siden aggresjonsdriftene, hvis mål er destruksjonen, ødeleggelsen.» Freud 1992, 84.
7. Disse spørsmålene er også blitt aktualisert i en sivil kontekst etter 22. Juli 2011. Ønsker vi en ny politikultur i Norge, der politifolk bærer våpen? Spørsmålet vil ikke blir drøftet videre her, men en analyse av den våpenkulturen vi har i Forsvaret kan i andre omgang belyse dette.
8. http://vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10111315
9. Professor Paul Leer-Salvesen har en rekke ganger uttalt seg svært kritisk mot medias tendens til å sette psykiatriske diagnoser på drapsmenn. Blant norske drapsmenn har han funnet sterke innvendinger mot rettspsykiaterne. «Å innrømme sin skyld er noe annet enn å godta en defekt ’sjelsevne’». Leer-Salvesen 1991, 110. Selv hevder Leer-Salvesen at en person ikke er det han gjør. Det finnes ikke spesielt onde mennesker, bare onde handlinger. Han henviser blant annet til en undersøkelse av norske fangevoktere fra 2. Verdenskrig utført av Nils Christie. Under gitte situasjoner gjorde vanlige nordmenn grusomme handlinger, selv om de ikke var nazister og tilsynelatende fungerte som folk flest. http://www.uia.no/portaler/aktuelt/kronikker_og_artikler/som_folk_flest.
10. Se vårt punkt 3.c
11. http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=8840&a=2.
12. «[H]vis jeg skal definere mig selv, indebærer det, at jeg definerer, hvilken betydningsfuld forskel der er på mig og andre mennesker» (Taylor 2002, 88).
13. I det videre arbeidet med å analysere intervjumaterialet vil vi legge vekt på å undersøke forholdet mellom den krigerkulturen soldatene beskriver, beslutningsvilje, ansvarsfølelse og mestringsfølelse. Videre kan det være interessant å se nærmere på om den krigerkulturen de beskriver, bidrar til at de blir mer aggressive eller tvert om setter dem i stand til å vise besindighet.
14. Stabiliseringsstyrken eller en PRT = Provincial Reconstruction Team
15. Soldaten som skjøt og drepte flere afghanere, opplever at det var han som faktisk tok beslutningen. Fungerende PRT sjef er av den oppfatning at det var han som gav ordre til å skyte rettet ild. En norsk offiser i Joint Operational Command (JOC), har en klar formening av at det var de som gav tillatelsen til å skyte for å drepe.
16. I det videre arbeidet med å analysere materialet vil det være interessant å undersøke korrelasjon mellom ulike typer motivasjon, graden av moralsk stress knyttet til indirekte og direkte medvirkning til å ta liv og deres opplevelse av mestring i etterkant
17. Til begrepene autoritet og gruppetilhørighet, se vårt punkt 4 i artikkelen.
18. Vi har også intervjuet en leder ved en hjemmeavdeling. Han bekrefter at det er viktig for ham at soldatene opplever at de velger å reise ut frivillig. I Feltprestkorpsets ledelse er man i større grad opptatt av at alle prester er forpliktet til å reise ut.
19. En kan spekulere i om dette kan ha sin bakgrunn i en kulturutvikling der den fiktive spillverden og TV kulturen i praksis trener unge mennesker opp til å bli tilskuere. Men dette er ikke entydig. Våre erfaringer med unge kadetter er at de er meget vant til å være deltagere i undervisning og har liten redsel for å stå foran en forsamling og undervise eller opptre.
20. I Rest-modellen har timing ingen betydning. John Richard Boyd, en kjent amerikansk jagerflyger og krigsteoretiker, har laget en beslutningsmodell som i mye større grad tar hensyn til timing (OODA loopen).
21. Milan Kundera beskriver i sin bok Tilværelsens uutholdelige letthet 1984, det motsatte fenomenet. Mange mennesker opplever i dag at livet er vanskelig å gripe. Vi har alt. Livskampen er fraværende og mange opplever tilværelsen som lett. Livet glipper ut mellom fingrene våre uten mothaker og uten tyngde.
22. ROE = Rules of engagement
23. Skudd med denne ammunisjonen kan være dødelig på nært hold.
24. Han referer til Grossmann – On Killing (1996).
25. http://wadsworth.cengage.com/psychology_d/templates/student_resources/
0155060678_rathus/ps/ps19.html.
26. Et lite unntak har vi sett blant feltprestene når det gjelder deres følelse av å ta et individuelt valg ved deployering. Men den ytre pliktfølelsen de setter ord på kan også være et uttrykk for gruppetenkning.
27. I det videre arbeidet med analysen av intervjumaterialet vil vi se nøyere på forholdet mellom instinktet, frykten og aggresjonen på den ene siden, og bevisste moralske beslutninger på den andre siden. Stress finnes i krig, men tar det overhånd slik at soldatene mister hodet?
28. Religiøse ledere kan få oss til å tro at andre religioner er demoniske og må utslettes. Totalitære ideologiske ledere kan få oss til å tro at vår ideologi er den eneste rette og at andre må bekjempes med vold og tortur. Psykologisk innsikt i sterke krefter som gruppepress og autoritet kan får mennesker til å utføre bestialske handlinger eller se på bestialske handlinger.
29. I det videre arbeidet med analysen av materialet vil vi analysere de ulike fasene soldatene gjennomgår, opptrening – operativ tjeneste og tiden etter de kommer hjem. Hvordan endrer de sin forståelse av mening og opplevelse av motivasjon? Vi ønsker også å se nærmere på om deres opplevelse av mening er avgjørende for deres mestring i etterkant. I intervjuene har vi også fokusert på hvordan soldatene håndterer det moralske stresset før, under og etter et oppdrag. Her har vi forsøkt å kartlegge hvilke strategier soldatene bruker, og bedt dem gi tilbakemelding på hvilke strategier som de mener har bidratt til mestring under oppdraget og etter at de er kommet hjem til Norge.
30. Bård Mæland fører her en meget interessant diskusjon om forholdet mellom følelser, holdninger og handlinger. Han mener holdningene våre er avgjørende for å kunne kontrollere de negative (amoralske) følelsene og påvirke våre handlinger positivt.
31. «Det er umuligt, at det onde kan forsvinde; for det er nødvendigt, at der altid findes noget, som er i modsætning til det gode.» Platon (Thielst 2001, 59).

«Any one of our special attributes contains the possibility of its opposite negative, as in the dichotomies of love – hate; pride – arrogance; self-esteem – self-loathing» (Zimbardo 2997, 230).

«If only there were evil people somewhere, insidiously committing evil deeds, and it were necessary only to separate them from the rest of us and destroy them. But the line dividing good and evil cuts through the heart of human being. And who is willing to destroy a piece of his heart?» Alexander Solsjenitsyn (Waller 2007, 171).

32. Moralsk utkoblingsmekanismer, se Bandura 1990.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.