Gruppens samhold – en betingelse for handlekraft i truende situasjoner?

Numberless soldiers have died, more or less willingly, not for country or honor or religious faith or for any other abstract good, but because they realized that by fleeing their post and rescuing themselves, they would expose their companions to greater danger. Such loyalty to the group is the essence of fighting morale. (Gray 1970:40).

I en rekke situasjoner i livet vet vi hva som ville være rett å gjøre, men vi evner ikke å gjøre det. Alt fra barndommens observasjon av erting og plaging i skolegården, til husarbeid som burde vært gjort. Men som oftest har det ikke store konsekvenser. I alle yrker har vi krav om å handle, men i noen yrkesgrupper er kravet om handling mer brutalt, ved at handlingen kan utsette deg for fare. Brannmenn går inn i brennende hus, politifolk konfronterer farlige mennesker, soldater møter fiender som vil drepe dem. Alle disse gruppene er omgitt av en relativt sterk korpsånd, et samhold som skal understreke at du kan stole på at de som bærer samme uniform vil beskytte deg hvis du trenger det. En mulig hypotese er derfor at det er korpsånd, samhold, som gir disse yrkesgruppene handlekraft i farlige situasjoner.

Jeg skal i denne artikkelen drøfte dette i forhold til soldaten: Hva er det som får soldater til å handle, også i situasjoner der de setter sitt eget liv i fare og selvoppholdelsesdriften skulle fått dem til å la være?

Frykt og disiplin som handlekraftens kilde

Det historiske tradisjonelle svaret på spørsmålet er at frykten for fienden overvinnes av den større frykten for egne offiserer. Under slaget om Stalingrad hadde russerne en NKVD-styrke bak de fremrykkende soldater som skjøt de som ikke rykket fram. Ca 20 000 russiske soldater skal ha blitt skutt av denne styrken (Beevor 2002). Stalin skal ha sagt at det krevdes stort mot for ikke å være helt i Sovjetunionen. Frykt var derfor en sentral motivator – og frykten skapte handlekraft!

Helt fra den moderne militære revolusjonen på slutten av 1500-tallet var kampkraften sikret gjennom disiplin. Den enkelte bevegelse var nøye innøvd og automatisert, slik at frykten skulle druknes i teknisk utførelse av automatiserte ferdigheter, utløst av en ordre. Denne oppskriften på handlekraft var en suksess. Armeene som var først til å innføre den (nederlenderne på det defensive, svenskene på det offensive) oppnådde store og for samtiden helt uventede seire (Rothenberg 1986).

Fra siste halvdel av 1800-tallet skapte nye defensive våpen (i særlig grad maskingevær) utfordringer for den tradisjonelle offensive tankegangen. Doktrinen sa at offensiver ble gjennomført ved at soldatene marsjerte mot motstanderen, fryktløse og besluttsomme, og skremte han vekk. Denne opptreden framviste en moral motstanderen skjønte han ikke kunne matche, og ga dermed seier (Travers 1987:37ff). Med de nye defensive våpnene ble denne formen for offensiv opptreden bokstavelig talt livsfarlig. Maskingeværild meiet soldatene ned før de nådde motstanderen. Sørstatsgeneraler i den amerikanske borgerkrig forvekslet ofte effekten av nye defensive våpen med egen genialitet. De forsto ikke effekten av de defensive våpnene før de selv fikk utryddet sine styrker i klassiske angrep (Shaara 2003). Både i den russisk-japanske krig i 1905 og i boerkrigen i Sør-Afrika viste de defensive våpnene seg dødelig effektive mot framstormende styrker.

Dette ledet imidlertid ikke til endret tenking om angrepet. Det skapte bare nye utfordringer for ledelse. Hvordan få soldater til å marsjere mot maskingeværild? Svaret var det samme som ble utviklet av Maurice av Nassau på slutten av 1500-tallet: Disiplin i form av en øyeblikkelig og nøyaktig utførelse av en gitt ordre. Den absolutte og automatiske avlydning av ordre skulle sikre soldatenes handlekraft. Det ble effektivt gjennomført. Engelskmennene mistet 60 000 soldater første dag av slaget ved Sommes. Det fortsatte på samme måte i flere måneder uten noen framgang, til tapene på britisk side hadde vokst til 419 000 (Travers 1987). Det avskrekket ikke generalene. Løsningen var fortsatt disiplin, det måtte bare brukes mer artilleri i forkant og fronten måtte være bredere. Samme taktikk og ledelsesfilosofi ble brukt i Paschendaele i 1917, med samme resultat, bare med flere falne (458 000). Den absolutte lydighet skapte altså handlekraft, selv om dens militære effektivitet i dette tilfellet var heller liten (Travers 1987).

Norsk militær tenking om hva som skaper handlekraft i truende situasjoner

I de første par tiårene etter 2. verdenskrig var den norske militære tankemåte trygt forankret i lydighetsparadigme som svar på handlekraftutfordringen. I skriftet Disiplin m.v. utgitt av sjefen for Hæren i 1952, var det avgjørende for befalingsmannen «å skape vanen til å lystre ordre» (Disiplin m.v:6). I det kaos og den redsel krigen er, vil bare de soldater som vanemessig og automatisk lystrer ordre ha evnen til å handle. Soldater som ikke har dette innøvd, vil fryse eller gjemme seg heller enn å adlyde. Selv om det var opposisjonelle krefter (Barvik 1988), så var dette det dominerende synet: Krigens redsler kunne bare løses ved disiplin forstått som absolutt lydighet.

Dette blir for alvor utfordret da Tønne Huitfeldt i 1964 ble sjef for Krigsskolen. I en rekke artikler i Norsk Militært tidsskrift fra 1967 presenterte han nyere forskning som viste at det er grupperelasjoner og gruppens tillit til sin leder som sikrer handlekraft. Huitfeldt mente at de mer autoritære og byråkratiske ledelsesformer ikke lenger er de beste egnede. Vel er de egnet til å skape lydighet, «men ikke til å skape den form for oppslutning, samarbeid og deltakelse som trengs i dagens stridssituasjon» (Barvik 1988:93). Huitfeldt hadde trolig i tankene tre kjente militærsosiologiske verker basert på materiale innsamlet i 2. verdenskrig.

Amerikansk militærsosiologisk forskning i etterkant av 2. Verdenskrig

Stouffer et al.(1949) «The American Soldier» var en omfattende studie av over 500 000 amerikanske soldater i 2. verdenskrig. Deres hovedfunn var at det som fikk soldatene til å slåss, til å storme strendene heller enn å gjemme seg i båten, til å storme en stilling heller enn å gjemme seg, ikke var frykt for offiseren (ingen amerikanske soldater ble skutt for feighet i møte med fienden). Det var heller ikke overbevisning: 2. ordens kategorier som flagget, nasjonen, en rettferdig sak eller ønsket om seier spilte liten eller ingen rolle. Kampviljen kom fra den følelsen av fellesskap som hadde oppstått mellom soldatene, og som de ikke ville svikte. Båndene i gruppen var nøkkelen – hvis gruppen slåss, så slåss også det enkelte medlem av gruppen. Ingen ville svikte kameratene. Jo sterkere disse båndene var, jo hardere slåss de. I jo større grad offiseren ble opplevd som en del av gruppen jo bedre løste de sine oppdrag (Stouffer et al 1949, Bind 2 s.105ff). Dette er også essensen i det innledende sitatet av Gray. Båndene som oppstår mellom soldater i kamp er ekstremt sterke. Jeget opphever seg i et vi, der viets overlevelse synes å sette jegets overlevelse i skyggen. Det er dette båndet som får soldater til å handle på tross av livsfare.

Shils og Janowitz (1948) studerte hva som holdt de tyske soldatene på vestfronten gående med så stor kampkraft i de siste månedene av krigen, når det måtte være klart for alle at den var tapt. Funnet deres var det samme som Stouffer et al. Det var ikke andre ordens-kategorier som fører, flagg og fedreland, det var ikke ideologi, og ikke troen på at krigen ville vinnes. Det var derimot det fellesskapet som hadde vokst fram mellom soldater som hadde slåss sammen i mange år, som gjorde sviket – desertering eller overgivelse – utenkelig. Propagandaoffensiven for de alliertes rettferdige kamp hadde ingen effekt fordi den angrep andreordensmotivasjoner som ikke var viktige for soldatene.

Den tredje 2. verdenskrig-studien som inngår i cohesion-litteraturen er S.L.A. Marshalls «Men against Fire» (1947). Marshalls utgangspunkt var at et lite mindretall (17 %) av de amerikanske soldatene skjøt rettet ild mot fienden i trefninger i Stillehavet. Det var ikke mulig for tropps- og kompanibefalet å vite i forkant hvem av soldatene som ville skyte. Det var ikke de krigerske, de lydige, de motiverte etc. som skjøt, det syntes å være tilfeldig. Marshalls funn er at den synlige eksistensen av en medsoldat ledet til handling, mens fraværet av en synlig medsoldat skapte passivitet.

Samlet peker de tre studiene på at det er de positive relasjonene mellom soldatene som er avgjørende for en avdelings handlekraft. Videre viser denne litteraturen at relasjonen mellom soldatene og deres ledere er avgjørende for kampkraft, det vil si at oppdragsløsning i den retning organisasjonen ønsker.

Debatten om ledelsesformer i Norge.

På Krigsskolen i Oslo ble innsikt i gruppeprosesser og psykologi en sentral del av lederopplæringen under Huitfeldts ledelse. De to forståelsene av handlekraft – absolutt lydighet som en vane og gruppefellesskapet som basis for handlekraft, levde gjennom slutten av 60-tallet og begynnelsen av 1970-tallet side om side. Motsetningen mellom dem (kan en leder du frykter bli en del av en gruppe du føler trygghet i) ble gjennom UD3-1 (1971) løst gjennom begrepet «situasjonsbestemt lederskap».

I 1989 gjennomførte Institutt for adm.org, UiB en studie der ca. 3000 offiserer blant annet ble spurt om hvilke av disse to synene de støttet (Jacobsen 1996). Det var en klar overvekt som var mest enig i gruppeperspektivet (57 %), mens ca. 30 % var mest enig i lydighetsperspektivet. Blant de over 50 år var det derimot et flertall som mente at det ikke var noen motsetning mellom synene. De fleste av disse startet sin karriere i Forsvaret i den perioden man forsøkte på å forene begge synene (for eksempel ved at posisjonen var at den autoritære leder med stålkontroll over sine menn, ville oppleves som en del av gruppen fordi de var avhengig av ham for å overleve i strid).

Fra sosialpsykologien vet vi at både autoritet og konformitet kan skape handlekraft – i så sterk grad at vi av og til også gjør ting vi vet er feil. Stanley Milgram testet om folk var villig til å gi strømsjokk til tilfeldige medmennesker fordi en autoritet ba dem om det, mens Solomon Asch testet om folk var villig til å lyve om hva de så, for ikke å skille seg ut fra gruppen (Forsyth 1999: 209f og 175ff). Slik sett er det sosialpsykologisk støtte til begge de to hovedsynene.

Nyere studier av cohesion

Senere studier har bekreftet gruppesamhold (cohesion) som en sterk faktor for å skape handlekraft. Van Crevelds sammenlingning av kampkraften i henholdsvis tyske Wehrmacht og US Army i 2. verdenskrig viser mange forskjeller mellom armeene, slik at det er vanskelig å peke på noen enkeltfaktor som forklarer ulik kampkraft (Van Creveld 1982). Men en av de markante forskjellene var personellpolitikk. Tyskerne gikk svært langt for å holde en avdeling samlet. Ble det store tap valgte de å beholde små enheter, istedenfor å erstatte de falne. Tidvis ble en avdeling tilført nye soldater, men da måtte den gjennom en relativt lang samtreningsperiode før den ble satt inn i strid. De antok at de sterke båndene som kampen skapte mellom menn, var en kraftmultiplikator. I amerikanske avdelinger ble falne erstattet av nykommere, som ikke rakk å bli en del av fellesskapet før de kom i kamp. Dette antas å ha svekket kampkraften i US. Army.

En sentral forklaring på det amerikanske nederlaget i Vietnam er mangel på militært gruppesamhold mellom soldatene og deres ledere. Høye rater for narkotikaforbruk, desertering, mytteri og drap på egne offiserer gjorde at armeen gikk i oppløsning, og fravær av lederskap av soldatene er hovedforklaringen (Gabriel og Savage 1980). I den vietnamesiske frigjøringsfronten og nordvietnamesiske armeen mener en å ha funnet unike bånd mellom lederne og soldatene. Dette samholdet er en vesentlig årsak til at de seiret på tross av at den amerikanske armes overlegne antall, enorme ildkraften, luftkontroll og mobilitet (Henderson 1979).

Kritikk av cohesion-studiene

Funnene fra 2. verdenskrig og Vietnamkrigen er ikke uomstridt. Segal og Kestnbaum avviser helt og holdent verdien av de tre 2. verdenskrig-studiene (Segal og Kestnbaum 2002). Shils og Janowitz forklarte tyskernes utholdenhet med det militære gruppesamholdet. De har også funn på at tyskerne var troende nazister, så det er ikke empirisk belegg for å avvise at troen på Hitler ga utholdenhet. Segal og Kestnbaum viser også til andre studier der en brutaliseringen av soldatene, økt grad av henrettelser og trusler mot deres familier (fra 1944) er mer sannsynlige forklaringer på utholdenheten.

Segal og Kestnbaum er også kritisk til Stouffer et al. Målene på militær cohesion er mangelfulle og kan ikke danne basis for noen entydig konklusjon. Det statistiske materialet er heller ikke entydig og kan leses på flere måter. Selv om 61 %, svarte at tanken på å ikke svikte kameratene holdt dem gående når «the going gets tough», var det hele 70 % som svarte at bønn og religion hjalp. Videre var det flere som svarte at å få en slutt på krigen slik at de kunne komme hjem holdt dem gående enn som svarte at solidaritet med gruppen var drivkraften. Det er derfor ikke mulig å bruke Stouffer et.al. som grunnlag for en entydig konklusjon.

Når det gjelder Marshall er problemet i følge Segal og Kestnbaum at boka hans er en roman. Tallet på soldater som skjøt rettet ild er tatt ut av lufta og de omfattende intervjuene er aldri gjennomført!

Segal og Kestnbaums kritikk er i første rekke et innlegg i en politisk debatt. De viser til at cohesion-litteraturen har blitt brukt ekskluderende: Den ble benyttet for å holde afroamerikanere ute, for å holde kvinner ute og for å holde homofile ute av de væpnede styrker.

Argumentet er likevel tynt. At funn kan brukes negativt gjør dem ikke mindre sanne. Å la en form for normativ vurdering avgjøre om ønskelig og sann er identiske størrelser (og omvendt om ønskelig og falsk er identiske størrelser) har lite med vitenskap å gjøre. Det avgjørende er om militært samhold er en kraftmultiplikator eller om det er mindre viktig. Stouffer et. al. viser gjennom en rekke spørsmål at der hvor laget, troppen, kompaniet blir soldatenes primærgruppe (det vil si der de søker å få tilfredsstilt sine fysiske, psykiske og sikkerhetsmessige behov) var kampkraften større. Videre viser den at der lederen var en del av gruppen, var grad av oppdragsløsning langt større. Cohesion måles i langt flere spørsmål enn det ene Segal og Kestenbaum viser til. Shils og Janowitz baserer sine data på to funn – effekten av propagandakrig (som var tilnærmet null) og intervjuer med tilfangetatte soldater. Det er ikke urimelig å anta at krigsfangene ville skjule sin nazisme ut fra egeninteresse. Men det er vanskelig å anta at de ville ha skjult eventuelle trusler mot dem selv og deres familier i forhørene, der deres egeninteresse skulle tilsi at de ville skylde på andre.

Når det gjelder Marshall har Segal og Kestbaum formelt rett. Marshalls tall (17 %) var ikke et funn, men et tall tatt ut fra luften for å illustrere hans subjektive antagelser. Marshall deltok i krigen som offisiell US Army combat historian og intervjuet utvilsomt mange, men intervjuene var ikke systematisert på den måten Marshall siden skrev (Spiller 1988). Slik sett har Marshall fusket. Men det betyr ikke at han tar feil. Dave Grossman argumenterer i «On Killing» for at Marshalls funn, uansett hvordan de har framkommet, er bekreftet av massiv empiri fra hele historien. Rettede skudd fra soldater mot en fiende er sjeldne, uansett hvor truende denne fienden er. Artilleri er drapsmaskinen, men infanteri er det ikke. Langt flere velger «flight, posture or submission» enn fight. Enhver arme består for en stor del av praktiserende pasifister (Grossman 1995).

Det er derfor rimelig å opprettholde argumentet om militært samhold som en sentral variabel for handlekraft. Segal og Kestnbaum viser at armeen ikke ble ødelagt av afroamerikanernes inntog og heller ikke vil bli det av kvinner og homofile. Det kan de ha helt rett i, men det vil trolig være bestemt av i hvilken grad de blir tatt opp i det militære samholdet. Rasemotsetninger svekket utvilsomt den amerikanske armeen i Vietnam – men forklaringen ligger i rasismen hjemme i USA. På samme måte vil et samfunn som diskriminerer homofile gjøre det vanskeligere å integrere dem i en arme, men hvis de ikke blir diskriminert i samfunnet er det er heller ingen grunn til å tro det vil svekke samholdet. I et likestilt samfunn er kvinners deltakelse en styrke heller enn en svakhet, men i et samfunn som ser kvinner som svake med behov for beskyttelse, vil kvinners deltakelse kunne svekke samholdet. Men ingen av disse forholdene kan diskvalifisere funn som understreker betydningen av samhold.

Jeg vil nå gå videre for å se på en annen innvending som er tyngre. Allerede kort tid etter publiseringen av «The American Soldier» kom det flere omfattende kommentarverk. I et av dem kommenterer Hans Spier noen av funnene på en måte som styrker primærgruppefokuset (Spier 1950). Spier finner spesielt to forhold meget interessant hos Stouffer et. al. Fraværet hos soldatene av oppfatninger om hensikten med krigen, og en slående mangel på personlig tilknytning til krigens mål. Soldatene uttrykker i materialet til «The American Soldier» liten kunnskap og interesse for hvorfor USA er med i krigen (Stouffer et al 1949: I, 436, Spier 1950:116). De er også for egen del langt mer opptatt av å komme hjem enn å vinne krigen (Stouffer et al 1949: I, 187, Spier 1950:116). Det å forstå krigens hensikt og ønske om å vinne den er regnet som viktige bestanddeler i kampmoral. Spier mener derfor at disse funnene kunne gått inn som standardforklaringer på en tapt krig. Men funnene synes å stå som helt uforklarlige i forhold til det funn at de amerikanske soldatene faktisk kjempet bra (Se Spier 1950:116).

Spier underkjenner ikke de mange funnene i «The American Soldier» på primærgruppens fundamentale betydning for soldatenes vilje til å slåss (Se Spier 1950:117). Men dette synes likevel ikke å være en tilstrekkelig forklaring på misforholdet mellom fraværet av tradisjonelle mål på kampmoral og den faktiske kampvilje.

The reliance on primary groups for security and comfort may also have been subject to great many variations; for example, the individual may have become more dependent upon identification with his group members or with group leaders, as broader convictions and beliefs have faded (Spier 1950:118).

Det er sannsynligvis en positiv korrelasjon mellom kampmoral og gruppesamhold, uten at årsaksretningen er tydelig. Det innebærer altså at handlekraften kunne vært like stor hvis en aktiv tilslutning til krigens mål var tilstede. Fordi soldatene manglet en slik tilslutning i Stouffer et als materiale, er viktigheten av offiseren som en del av gruppen stor. Det er offiserens ledelse av gruppen i retning av organisasjonens mål som sikrer kampkraft.

Hva om offiseren ikke blir en del av gruppen? Hvis primærgruppesolidariteten er det eneste som driver soldatene forover, hvilken kampkraft har de da? 22 år etter sin studie sammen med Shils, reflekterer Janowitz over studien han gjorde som ung mann, og mener funnene må tolkes noe forskjellig. I 1969, med Vietnamkrigen i bakhodet, skriver han:

Primary group solidarity is not enough. The group must be articulated with and dedicated to the goal of the larger organization, for primary group solidarity can develop into a basis of opposition to military requirements (Janowitz 1969:23).

Det var nettopp dette som skjedde med den amerikanske armeen i Vietnam, hvis Gabriel og Savage har rett (Gabriel og Savage 1980).

Det er viktig å fremholde at gruppesamhold ikke nødvendigvis gir handlekraft i retning av det som er ledelsens mål. Gruppesamholdet kan føre til et dysfunksjonelt fellesskap der gruppesamholdet hindrer at noen bryter ut eller sladrer hvis sterkt uetisk adferd utvikles. Donna Winslow viser i sin studie av canadiske fallskjermjegere hvordan sterkt samhold kan danne utgangpunkt for tortur, prostitusjon og narkohandel uten at noen stoppet det. Da ledelsen avslørte det, ble det heller ikke tatt et skikkelig oppgjør. Soldatene måtte dele overskuddet med velferdskassen (Winslow 2000). Det kan også forklare den relativt sett utbredte «fragging» i den amerikanske arme i Vietnam, der soldater drepte egne offiserer uten at de skyldige ble tatt (Gabriel og Savage 1980).

Konklusjon

Konklusjon blir at gruppesamhold kan skape handlekraft, men bare hvis handlekraft er gruppens norm. Videre at det er lederen (offiseren) som kan gi handlekraften retning i tråd med organisasjonens mål. Denne funksjonen for offiseren blir viktigere jo mindre personlig oppslutning om målet blir. Jo mer Norge blir involvert i operasjoner der målet er uklart, der det er omstridt om kampen er verd sine ofre, jo viktigere blir offiserenes rolle. Gruppesamholdet vil oppstå når gruppen kan gi sine medlemmer deres fysiske, psykiske og sikkerhetsmessige behov, men den militære cohesion er nødvendig for å gi handlekraften den rette retning. En offisers sosiale kompetanse, evne til å vinne tillit, evne til å lytte og derfor bli lyttet til, blir derfor sentralt i enhver utdanning av offiserer.

Litteratur

Barvik, Bjørn. Leiing og organisasjonsformer i Forsvaret. Ein studie av problemoppfatningar blant befal om leiing og organisasjonsformer i Forsvaret 1945-1985. Hovedoppgave. Militærprosjektets skriftserie nr 5, Institutt for adm.org, UiB 1988.

Beevor, Anthony. Stalingrad, Spartacus Forlag, Oslo 2002.

Creveld, Martin van. Fighting Power. German and U.S. Army Performance, 1939-1945. Greenwood Press, Westport Connecticut 1982.

Forsyth, Donelson R. Group Dynamics. Brooks/Cole, Belmont CA 1999.

Gabriel, Richard & Paul Savage. Crisis in Command. Mismanagement in the Army, Hill and Wang, New York 1980.

Gray, J. Glenn. The Warriors. Reflection on men in Battle. University of Nebraska Press, Lincoln 1970.

Henderson, William Darryl. Why the Vietcong fought. A study of Motivation and Control in a Modern Army in Combat, Greenwood Press, London 1979.

Jacobsen, Jan O. Militærorganisasjonen- utfordringer og dilemmaer. En studie av det norske forsvar, gjennom offiserenes opplevelse av det. Avhandling til dr.polit.-graden, Militærprosjektets skriftserie nr. 16, Institutt for adm.org, UiB 1996.

Janowitz Morris. «Introduction» I Janowitz (ed.) The New Military. Changing Patterns of Organization, The Norton Library, New York 1969.

Marshall S.L.A. Men against Fire. The Problem of Battle Command in Future War, William Morrow & Company, New York 1947.

Rothenberg, Gunther E. «Maurice of Nassau, Gustav Adolphus, Raimondo Montecuccoli and the ”Military Revolution” of the Seventheenth Century» I Peter Paret (ed.) Makers of Modern Strategy, Princeton, New Jersey, Princeton University Press 1986a.

Segal, David R. and Meyer Kestnbaum. «Professional Closure in the Military Labor Market: A Critique of Pure Cohesion» i Matthews (ed.) The Future of the Army Profession, McGraw-Hill Primis Custom Publishing, Bosten 2002.

Shaara, Michael. The Killing Angels, The Random House Publishing Group, New York 2003.

Shils, Edward & Morris Janowitz. «Cohesion and Disintegration in the Wehrmacht in World War II» I Publich Opinion Quarterly, Summer 1948.

Spiller, Roger J. «S.L.A. Marshall and the Ratio of Fire» RUSI Journal, Winter 1988.

Travers, Tim. The Killing Ground. The British Army, the Western Front and the Emergence of Modern Warfare 1900-1918, Unwin Hyman, London 1987.

Winslow, Donna. «Misplaced Loyalties. Military Culture and the Breakdown of Discipline in Two Peace Operations» i McCann og Pigeau (ed.) The Human in Command: Exploring the Modern Militay Experience, Plenum Publishers, New York 2000.

UD 3.1 Veiledning i Militært lederskap, Forsvarets Overkommando/Hærstaben 1971.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.