Feltpresten – Kirkens eller forsvarets tjener?

Feltprestrollen i Det norske forsvaret – en foreløpig rapport*

* Jeg retter herved en takk til orlogskaptein Raag Rolfsen for svært nyttige innspill ifm utarbeidelsen av denne artikkelen.

Prestene i Forsvaret kan sies å tjene to «herrer». På den ene siden er de kirkens tjenere, og på den andre siden er de offiserer i Det norske forsvaret. Forsvarsprestene er ansatt i Feltprestkorpset, som er Forsvarets religionsvesen. De er også organisert som prester i et eget prosti i Oslo bispedømme. Dette dobbelte lojalitetsforholdet – med kirken på den ene og Forsvaret på den andre siden – må forsvarsprestene forholde seg til. Opplever prestene dette som en lojalitetskonflikt?  Og, i tilfelle, hvor er lojalitetsbåndene sterkest? Følger de ordinasjonsløftet: Å tjene menigheten med Ord og Sakrament?

Både den kirkelige og den militære institusjonen har forventninger til prestene i Forsvaret. I denne artikkelen skal vi se på i hvilken grad prestene innfrir de forventningene som stilles til dem. Er det motsetninger mellom rollene som prest og offiser, og fører det til rollekonflikter?

Denne artikkelen baserer seg på forskningsdata fra «feltprestundersøkelsen». Et spørreskjema ble sendt ut til alle de tjenestegjørende prestene i Forsvaret, unntatt prestene i Heimvernet (HV). Spørreskjemaet ble sendt ut i to omganger. Først gang 6. oktober 2000, med en purring 18. januar 2001. Responsen i denne undersøkelsen er overraskende høy. Hele 91,5% av forsvarsprestene har svart. Det er en svarprosent man ordinært ikke kan forvente i denne type spørreundersøkelser. I denne artikkelen skal vi se på enkelte trekk fra denne undersøkelsen.

Institusjonelle forventninger og krav

Feltprosten har forventninger til forsvarsprestene. Disse nedfeller seg i stillingsbeskrivelsene. Selve stillingsbeskrivelsen har form som for andre stillinger i Forsvaret, men innholdet er spesielt for prestene. Dette vil variere etter den stilling og funksjon forsvarspresten har, men vi skal se på hovedtrekkene i dem. De kan gi oss et inntrykk av de forventninger som stilles til prestene. Stillingsbeskrivelsen skal ikke vurderes i denne undersøkelsen.

Formelt stilles det ikke omfattende militære krav til prestene i Forsvaret. Utover teologisk embetseksamen og ordinasjon, kreves det at prestene har avtjent førstegangstjeneste og deltatt på offiserkurs for teologer eller tilsvarende.

De spesifikt kirkelige kravene til forsvarspresten er mer omfattende. For det ene skal han, som andre prester i den norske kirke, utføre geistlige gjøremål. For det andre skal presten være sjefens rådgiver i etiske og moralske spørsmål.

Forsvarsprestens arbeidsoppgaver er omfattende. De spenner fra kirkelige handlinger, etikkundervisning, sjelesorg, soldatkvelder, veiledning i etiske og religiøse spørsmål, og til å delta i personalgrupper og i rusmiddelkontaktnemnd. Dette er arbeidsoppgaver internt ved avdelingene. Ved flere avdelinger har prestene også nedfelt i sin stillingsbeskrivelse samarbeid med den lokale menighetskirken.

Foruten disse formelle kravene, finnes også en del uformelle forventninger. Disse kan være like vanskelige å innfri. Forventningene knytter seg til personlige egenskaper som samarbeidsevne, evne til å arbeide selvstendig og tolke den kirkelige tjenesten inn i den militære kulturen.

Er forsvarsprestene i stand til å innfri de formelle og uformelle forventningene som stilles til dem? Er han i stand til å fylle den rollen som forventes av ham, som både «presten» og «offiseren»? Hvilken selvforståelse har forsvarsprestene i disse rollene? Forskningsdata fra feltprestundersøkelsen kan gi oss en pekepinn på hvordan forsvarsprestene forstår seg selv i møte med disse utfordringene.

Presten som Forsvarets tjener

Prestene sosialiseres inn i den militære kulturen. De gis militær trening og innføring i den militære kulturen først ved rekruttskolen, og senere ved offiserskurs for teologer. Prestene i Forsvaret kjenner til den militære kulturen, ifører seg daglig uniform, og har grad som andre offiserer. Spørsmålet er om uniform og grad er noe presten ønsker? Og, ser han dette som hinder i sin tjeneste som prest i Forsvaret?

Tallene tyder på; at uniform og grad har stor betydning for forsvarsprestene. De fleste av dem ønsker å beholde nåværende ordning med uniform og distinksjoner (71,9 %). Noen få vil endre dette. De vil beholde uniformen, men uten distinksjoner, og da eventuelt med et kors (26,6%). Korset som distinksjon vil skille prestene tydeligere fra de andre offiserene. Et mindretall av prestene i Forsvaret ønsker å gå sivilt kledd (1,6%).

pacem-2-2001-stai-tabell-1

Tabell 1: Forsvarsprestenes bruk av uniform og distinksjoner, i prosent.

Distinksjoner kan forståes ulikt. De gir et tydelig ytre tegn på makt, og markering av seg selv i det militære og kirkelige systemet. Den graden presten har viser hans posisjon i hierarkiet. Lavest rang har den vernepliktige presten, som er løytnant, mens den høyest rangen, oberst, tilhører feltprosten. Hovedvekten av prestene er kapteiner eller majorer.

I undersøkelsen ser vi en tydelig tendens til at det ikke er en sammenheng mellom den graden de har og ønske om bruk av uniform og distinksjoner i for;hold til type stilling. Prestene i ledende stillinger ønsker i like stor grad som avdelingsprestene å beholde uniforms- og gradssystemet. I undersøkelsen er det ikke spurt om det er en sammenheng mellom dette og avlønning.

En viktig forklaring på at prestene ønsker å beholde uniform og grad, kan være at dette over tid har vist seg å ha en funksjon. Graden er for presten en hjelp til å fremme sine saker i det militære systemet. Et eksempel er soldatsakene. Her er presten de vernepliktiges røst overfor offiserene. Et annet forhold er at presten er avdelingssjefens rådgiver. For å være på lik linje med andre rådgivere i stabene, er det en fordel med graden både for å få gjennomslag i personellsaker og for saker av kirkelig art. Som offiserer med distinksjoner har prestene innpass i den militære kulturen.

En tendens i undersøkelsen er derfor at uniform og distinksjoner kan være til stor nytte for prestene i Forsvaret. Det gir dem en posisjon i det militære hierarkiet, og kan værre verdifull i utøvelsen av de kirkelige anliggender. I forlengelse av dette: Hva kan man så videre forvente av en offiser? Jo, han bærer våpen.

Hvordan er det da med prestenes forhold til å bære eget våpen? I følge Genévekonvensjonen kan de geistlige og sanitetspersonell bære håndvåpen til egen beskyttelse.11. Genévekonvesjon art 22 pkt 1. Prestene kan med andre ord velge selv om de vil bære våpen. I undersøkelsen ble derfor følgende spørsmål stilt:

«Prester kan i følge Genévekonvensjonen velge å bære våpen. Bærer du våpen under militære øvelser?»

pacem-2-2001-stai-tabell-2

Tabell 2: Prestenes bruk av våpen under øvelse, i prosent

I undersøkelsen er svarene på dette spørsmålet svært overraskende. Nesten to tredjedeler av prestene bærer eget våpen under øvelse (64,6%). Man skulle kanskje forvente at de har samvittighetskvaler i forhold dette, men det har de tydeligvis ikke! Av de spurte er det kun 10,7% som har samvittighetskvaler med å bruke våpen under øvelse. Årsakene til at forsvarsprestene gir dette svaret, kan være flere. Vi kan i utgangspunktet se bort fra at prestene ureflektert tar bruk av våpen for gitt. Det må finnes andre og mer eksplisitte årsaker: Føler prestene et konformitetskrav – eller tvang – til å bruke håndvåpen, slik som de andre offiserene? I undersøkelsen svarer over halvparten av de spurte at deres bruk av våpen har en symboleffekt (54,8%). Det er vel rimelig å tolke dette i retning av at våpen har en sosial funksjon for prestene, at de ved å bære våpen får ekstra tillit i miljøet. Undersøkelsen gir ikke entydig svar på dette. En helt annen tolkning kan være at prestene, på lik linje med andre soldater, må være forberedt på en krigssituasjon. Da kan de i enkelte tilfeller kunne komme i den situasjonen å måtte ta andres liv, for å forsvare seg selv.

I denne undersøkelsen ser vi en tendens blant prestene i deres rolle som offiserer. De ønsker å bære uniform og å beholde grad. Dessuten sier de fleste ja til å bruke håndvåpen under øvelse. Er dette en konflikt for dem i den rollen de har som prest? Hvilken selvforståelse har de da i rollen som prester i Forsvaret?

Forsvarspresten som kirkens tjener

Forsvarsprestene er som andre prester i Den norske kirke ordinert til å forvalte Ord og Sakrament i den menigheten de skal betjene. Men hvilken selvforståelse har de som prester i Forsvaret? Er identiteten de har som offiserer i konflikt med den de har som prester? Er prestene i Forsvaret kirkens tjenere?

I undersøkelsen ble derfor følgende spørsmål stilt: «Hvordan vil du karakterisere deg selv i presterollen» (De samme spørsmålene, foruten «underviseren» og «velferdsoffiseren», og «offiseren». er stilt menighetsprestene i en undersøkelse fra 1999).2PiA 1999.

pacem-2-2001-stai-tabell-3

Tabell 3: «Hvordan vil du karakterisere deg selv i presterollen?». i prosent

Forsvarsprestene er nyanserte i sine svar på; hvordan de forstår seg selv i de ulike rollene. Kun et fåtall svarer at noen av disse rollene ikke karakteriserer dem.

Prestene har sterk bevissthet om at de sjelesørgere (90,8%). Dette kan bekreftes ved årsstatistikken for FPK der de i år 2000 hadde 7876 sjelesorgssamtaler.3Årsmelding fra Feltprestkorpset 2000. Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo. Forsvarsprestene er dessuten i stor grad underviseren. De har etikkundervisning, og da primært for den vernepliktige soldaten. Prestene forstår seg også som den karismatiske personen. De er sosiale, kontaktskapende og inspirerer andre.

Forsvarsprestene ser seg selv som forkynnere og åndelig veiledere. De er liturger, evangelister og fagteologer, men i mindre grad menighetsbyggere.

Over halvparten av prestene forstår seg i stor grad som ledere. Med en organisatorisk tilnærming er dette svært overraskende, siden få prester har definerte lederposisjoner i den militære organisasjon. Når dette allikevel er slik, kan det være fordi selvforståelsen og synet på seg selv som leder ikke ses i forhold til den militære organisasjon, men i forhold til den kirkelige funksjon. Presten ser på seg selv som åndelig leder og veileder, som leder av avdelingens gudstjenesteliv, og som en del av ledelsen i forhold til etiske og religiøse spørsmål.

Prestene forstår seg også i relativ stor grad som administratorer (40%). Hvor stor andel av prestenes arbeidstid går da med til kirkelige anliggender?

Forsvarsprestene er primært presten, og da i ulike roller. De har en bevissthet om at de i liten grad er sosialetikeren, tilsynsmannen, massemedia arbeideren og underholderen.

Prestene er også tydelig i sitt forhold til den militære institusjonen. De er i liten grad offiseren (58,5%), og enda tydeligere at de i liten grad har funksjon som velferdsoffiserer (81,6%).

Nettopp her ligger nøkkelen til å forstå forholdet mellom offisersrollen og presterollen i forsvarsprestenes selvforståelse: Vi har sett at de fleste prestene kan identifisere seg på forskjellig måte med offisersrollen . Når offiseren i denne sammenheng skårer såpass lavt, så står ikke dette nødvendigvis i en motsetning. Presterollen er dypere forankret i forsvarsprestenes selvbevissthet enn offisersrollen, og sistnevnte blir viktig i den grad den er med på å virkeliggjøre tjenesten som prest.

Forsvarsprestene kjennetegner seg selv i denne undersøkelsen som sjelesørgere, undervisere, sosiale, kontaktskapende og de som inspirerer. Menighetsprestene i den tidligere nevnte undersøkelsen ser på seg selv først og fremst som forkynnere, men også som sosiale og kontaktskapende. Menighetsprestene forstår seg selv, som forsvarspresten, i liten grad som underholder og massemedia-arbeider.

Forsvarsprestene selvforståelse som «presten»kommer tydelig til uttrykk i statistikken for gudstjenester. Totalt for 1999 hadde de 71 prestene i Forsvaret 1498 gudstjenester. Dette tallet økte til 1783 gudstjenester for år 2000. Sammenlignet med annen virksomhet i Den norske kirke er denne gudstjenestelige virksomheten på lik linje med andre prosti i Oslo bispedømme, som nettopp FPK kirkelig sogner til. De kirkelige handlingene derimot, er for FPK i et mindretall (444 kirkelige handlinger i år 2000).4Årsmelding fra Feltprestkorpset 2000. Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.

 

pacem-2-2001-stai-tabell-4Tabell 4: Gudstjenester/kirkelige handlinger i militære kirker/kapell, i prosent

La oss se på gudstjenester og kirkelige handlinger i militære kirker og kapell. Av de spurte prestene har over halvparten av dem i løpet av ett år mer enn 12 gudstjenester i året (56,5%). Et mindre antall prester har gudstjenester 7-12 ganger i året (14,5%). 22,6% av prestene har gudstjenester 2-6 ganger i året. 6,5 % av presten har gudstjeneste 1 gang i året eller sjeldnere. Foruten disse gudstjenesten er også de såkalte feltgudstjenestene. Hovedtyngden av forsvarsprestene har feltgudstjenester 2-6 ganger i året (64,7%).

Totalt har prestene i Forsvaret ofte gudstjeneste. Til sammenligning med menighetsprestene, har forsvarsprestene ikke ofte høymesse. I undersøkelsen kommer det frem at dette er et dilemma for enkelte av prestene i forsvaret. De har i for liten grad mulighet ved avdelingen til å holde høymesse. Forsvarsprester kompenserer for dette ved å ha kontakt med den lokale menigheten.

I stillingsbeskrivelsen er forsvarsprestene, som nevnt, påkrevd samarbeid med den lokale menigheten. Utover dette ønsker prester i Forsvaret å avhjelpe prestene i sognet med gudstjenester og begravelser. Noen prester forteller at de tar vikartjenester helt bevisst for å kunne holde sine liturgiske ferdigheter vedlike. Totalt har forsvarsprestene et høyt antall gudstjenester, men for enkelte av dem er det ett dilemma at dette ikke er høymesser. En prest beskriver egen situasjon som:

[Jeg] savner gudstjenestene i eget arbeid, og er forkynner og liturg av legning.

Denne betoningen av gudstjenestelivets betydning for forsvarsprestene er med på å underbygge antagelsene om forholdet mellom offisers- og presterollen: Prestene i Forsvaret er først og fremst kirkens tjener.

Konklusjon

Jeg innledet denne artikkelen med spørsmålet hvem er forsvarsprestene tjenere for: Kirken eller Forsvaret? Innfrir prestene de forventninger som stilles til dem av både Forsvaret og Kirken? Prestene i Forsvaret er sosialisert inn i den militære kulturen. De ønsker å beholde uniform og distinksjoner, og de fleste velger å bre våpen under øvelser. Dette er ytre forhold i den tjenesten de har som prester i Forsvaret. Undersøkelsen viser at den identiteten forsvarsprestene har som prester er dypere forankret enn den identiteten de har som offiserer. Og det er nødvendigvis ikke motsetninger mellom disse rollene, men de utgjør en helhet – Forsvarspresten som kirkens tjener.

Så langt er dette enkelte trekk og tendenser fra feltprestundersøkelsen. Det videre forskningsarbeidet med denne undersøkelsen vil se nærmere på; de rollekonfliktene, og de lojalitetsforhold, prestene opplever mellom kirken og Forsvaret.

Litteraturliste

Menneskerettigheter i væpnede konflikter. Genévekonvensjonene og andre gjeldende internasjonale regler. Røde Kors, Oslo 1984.

Menighetspresters Levekår. Undersøkelse foretatt annet kvartal 1999 av PiA-Stiftelsen. Rapport utarbeidet av cand. sociol Ola Vaagbø, Oslo 1999.

«Årsmelding fra feltprestkorpset 2000» Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.

 

Sverre Stai. Stasjonsprest Bardufoss flystasjon. Vikariat som luftkrigsskoleprest ved luftkrigsskolen i Trondheim 2000-2001.

Fotnoter   [ + ]

1. 1. Genévekonvesjon art 22 pkt 1.
2. PiA 1999.
3. Årsmelding fra Feltprestkorpset 2000. Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.
4. Årsmelding fra Feltprestkorpset 2000. Informasjon fra feltprosten 1/01, vedlegg A, datert 15 mars 2001, Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.