Krigerliv og religiøsitet

Eivind Berggrav som religionspsykolog i krigstider

Når Eivind Berggravs navn kobles sammen med ord som krig og forsvar, tenker de fleste på hans innsats som leder for kirkefronten under 2. verdenskrig. Krigsutbruddet i september 1939 utløste en hektisk aktivitet hos biskop Berggrav, som førte ham inn i samtaler med de krigførende parter vinteren 1939/40. Selv om resultatene av disse fredsbestrebelsene best oppsummeres i boktittelen Forgjeves for fred,1E. Berggrav, Forgjeves for fred. Vinteren 1939-40. Forsøk og samtaler i Norden, Berlin og London. Oslo: Land og Kirke 1960. lot ikke den aktive Oslo-biskopen seg stoppe da krigen kom til Norge 9. april 1940. Igjen utfoldet han en hektisk aktivitet for å møte utfordringene fra krig og okkupasjon, til tider på en måte som førte til at han ble kritisert og misforstått, men hele tiden med det mål for øye å bidra til at krigen ble ført i samsvar med folkeretten.2Se Gunnar Heiene, Eivind Berggrav. En biografi. Oslo: Universitetsforlaget 1992, kap. 10-12.

Dette var et hovedpoeng da han holdt en radiotale fra Oslo tirsdag 16. april. Her viste han til Haagkonvensjonens bestemmelser om franktirører og kom med en sterk appell om at ingen sivile måtte bære våpen. «Sivile som voldelig blander seg inn i krigen ved sabotasje eller på annen måte, gjør den største forbrytelse mot sine egne landsmenn,» sa han som bakgrunn for følgende oppfordring: «La oss vise disiplin!»3«Nordmenns holdning.» Gjengitt i E. Berggrav, Da kampen kom. Noen blad fra startåret. Oslo: Land og Kirke 1945, s.196f. Når Berggrav i tillegg kunne fortelle at han også hadde møtt mange som hadde observert «meget godhet og ridderlighet» hos tyskerne, var det ikke til å undres over at biskopen ble angrepet.

Mange har vært opptatt av hvordan biskop Berggrav kunne uttrykke seg så ubeskyttet og tvetydig i de første aprildagene i 1940. Kanskje ligger noe av for­klaringen i hans nærkontakt med krigens redsler under 1. verdenskrig. Det var en krig som sterkt opptok den unge teologen og folkehøyskolemannen Eivind Berggrav-Jensen (han sløyfet farens etternavn Jensen først i 1917). Under krigen opptrådte han som politisk kommentator, og interessen kulminerte under en reportasjereise til fronten i Belgia og Frankrike.

Men allerede i årene før verdenskrigen hadde han lagt for dagen et økende engasjement i sosiale og politiske spørsmål. For eksempel deltok han i en debatt om forsvaret høsten 1911. Fra sosialistisk hold ble det drevet en sterk agitasjon mot forsvaret, og ved flere militære forlegninger hadde man sommeren 1911 opplevd opptøyer og disiplinærproblemer. Berggrav skrev en artikkel om «Folket og Hæren»,4Tidens Tegn 6.9.1911. der han pekte på tiltak for å bedre forsvarets stilling i folks omdømme. For det første hevdet han at offiserenes brutale militære tone i omgangen med underordnede var en krenkelse av menneskeverdet. Dernest pekte han på et utbredt alkoholmisbruk blant offiserene og på behovet for mer solidariske holdninger overfor soldatene. De høye gjerder mellom mannskap og befal må brytes ned, hevdet han.

Under verdenskrigen ble rollen som observatør og formidler av informasjon viktigere enn noensinne for Berggrav. I Kirke og Kultur skrev han om en «Kirkelig Observations-pligt» i møte med krigen.5Kirke og Kultur 1914, s.596-605. Denne plikten besto dels i å formidle krigens «personlige» dimensjon, for at leseren kunne komme så nær inn på virkeligheten som mulig, dels i å informere om de ulike synspunk­ter på krigen som kom fra kirkene i de krigførende nasjoner. Målet for informasjons­virksomheten skulle i første rekke være å berede grunnen for en fremtidig forsoning.

Selve spørsmålet om krigens berettigelse var ikke Berggravs hovedproblem. Tvert om hadde han i tiden omkring krigsutbruddet understreket at fedre­lands­-kjærlighet og nasjonal forsvarsvilje er umistelige verdier. Fedrelandskjærlighet og nasjonal egenart er for Berggrav verdier som ikke kan sikres bare gjennom et ytre forsvar. Men han er på ingen måte fremmed for at krig kan bli en aktuell mulighet. «Hvad ‘hellig’ er der ved krig?» skriver han i en artikkel fra krigens første fase.6Eidsvold Folkehøiskoles Aarsskrift 1914-15, s.20-27. Her betrakter han krigen som et grunnleg­gende fenomen i selve den menneskelige tilværelse. Krig kan være en form for livsspenning, og i noen tilfeller kan det simpelthen være syndig å velge freden som en behagelig utvei. Dette er Norges fristelse i den aktuelle situasjon, hevder han. Det er farlig å slippe unna. Det spenner ikke evner og kaller ikke på krefter.

Som kommentator til krigens gang og den utenrikspolitiske situasjon så Berggrav særlig én oppgave som viktig, nemlig å bidra til balansert informasjon om situasjonen.Norsk utenrikspolitikk under verdenskrigen var en vanskelig balansegang for å holde fast ved landets nøytralitetslinje. Særlig etter Tysklands ubåtoffensiv mot norske handelsskip i slutten av oktober 1916 kom sympatien i opinionen til å helle stadig mer i retning av vestmaktene, og i en periode så det ut til at Norge kunne bli trukket med i krigen mot Tyskland. I denne situasjonen så Berggrav det som sin oppgave å bremse på aksjonsiveren og mane til besindighet. Særlig var han opptatt av pressens ansvar. I konflikten med Tyskland hadde den etter hans mening sviktet sin plikt til å gi objektiv og saklig informasjon; den har ført folkemeningen «paa gyngende grund», skriver han i en omfattende artikkel i 1917.7Kirke og Kultur 1917, s. 313-343. Denne artikkel førte til at han ble stemplet som «tyskvennlig».

Gjennom flere år hadde Eivind Berggrav skaffet seg erfaring som journalist og referent. Men ingen av hans tidligere oppdrag kunne måle seg med den utfordring han sto overfor da han i juli 1915 dro til Tyskland som krigskor­respondent for Morgenbladet. Reisen til Tyskland var fra Berggravs side religionspsykolo­gisk motivert. Han hadde til hensikt å studere krigens virkninger på enkeltmenneskets etiske og religiøse innstilling. Men samtidig så han reisen som et bidrag til å oppfylle den informasjonsplikt han hadde snakket om, plikten til å trenge «bak» den offisielle fasade og gi et bilde av krigens «personlige» side. En av artiklene i Kirke og Kulturbærer den karakteristiske tittelen «Tyskland privat».8Kirke og Kultur 1915, s. 385-404. Det gjelder å trenge innenfor skallet, bak de ord og begivenheter som formidles gjennom presse og telegraf, inn til de indre handlingsmotiver hos tyskerne. Når nordmenn reagerer på slagordet «Gott mit uns», skjer det uten at man tar i betraktning det sinnelag og de motiver som ligger til grunn for valget av et slikt uttrykk. Det gjelder å forstå ethvert utsagn «innenfra», vinne frem til størst mulig grad av innlevelse.

Det skarpe skillet Berggrav gjør mellom det han kaller «abstraksjonen» Tyskland, og de enkelte personer som utgjør det tyske «folk», er et uttrykk for en sterkt personorientert, sinnelagsetisk tankegang. Når han opptrer som journalist i det krigsrammede Europa, ser han det som sin hovedoppgave å formidle tanker og følelser hos enkeltmennesker, både ved fronten og i områder som ikke direkte er berørt av krigshandlinger.

Størst inntrykk gjorde møtet med soldatene i skyttergravene. I august fikk han anledning til å dra til fronten i Belgia og Frankrike. Her ble han stilt overfor det som for ham selv fortonte seg som krigens hovedproblem, bajonettkampen mann mot mann, og hans observasjoner fra møtet med soldatene fikk nedslag i boken Krigerliv og religiøsitet.9De følgende henvisninger bygger på ”folkeutgaven” Krigerliv og religiøsitet, Kristiania: Steen’ske bogtrykkeri og forlag 1916. Berggravs skildringer både i denne boken og i avisartiklene røper en klar beundring for de soldater som har opplevd spennin­gen ved fronten. «De Soldater som kom fra Gravene, saa mere tiltalende ut end nogen anden Flok Mænd man kan iagtta,» skriver han i Morgenbladet.10Morgenbladet nr. 429, 1915. Anstrengelser, spenning og fare adler sinnet og befrir fra slapphet og likegyldighet, mener han å kunne konstatere.

I ettertid er det ikke vanskelig å se at det finnes en god porsjon krigsromantikk i Berggravs ytringer under og dette oppholdet. Riktignok ser han mange faresignaler og eksempler på krigens demoraliserende virkninger, men hovedsaken er likevel at krigen har brakt «det store og væsentlige i menneskelivet» frem i sentrum for oppmerksomheten.

Boken fikk en overstrømmende god mottakelse. I løpet av et års tid kunne Berggrav innlemme over 60 anmeldelser i sitt klipparkiv, de fleste med en reserva­sjonsløs anbefa­ling av boken, som ble beskrevet som den første i sitt slag på grunn av sin psykologiske innfallsvinkel. På kort tid, rett før jul i 1915, kom boken i to opplag, og neste høst kom et tredje opplag i form av en «folkeutgave» som òg inneholdt bilder han selv hadde tatt. Også i Sverige, Finland og Danmark ble boken utgitt. Anmeldelsene honorerte Berggrav for hans journalistiske treffsikkerhet, hans evne til å få frem de vesentlige momenter, hans psykologiske sakkunnskap og kritiske sans. Boken ble utvilsomt Eivind Berggravs definitive gjennom­brudd som forfatter.

Hvilke religionspsykologiske observasjoner var det så Berggrav gjorde under sitt besøk ved fronten? Innledningsvis presiserer han at det ikke er så enkelt å få grep om «krigens religiøse virkninger». Til det er menneskets psyke for innviklet, i tillegg til at vekselvirkningen mellom det sjelelige og det legemlige blir ekstra sterk i en krig, mener han. Derfor tar han utgangspunkt i mer generelle psykologiske betraktninger om hvordan livet som soldat virker på den menneskelige psyke. Det er særlig tre forhold som påvirker mennesker i krig: de særlige anstrengelser, det farefulle ved krigen og krigens redsler. Menneskets psyke reagerer på disse utfordringene ved en sterk evne til tilpasning, som kommer til uttrykk gjennom evnen til å slappe av, gjennom tendensen til å fremelske rutinemessige vaner og gjennom en nærmest instinktiv trang til å søke styrke i fellesskapet. I tillegg til tilpasningen ligger en psykisk forsvarsmekanisme ved at spenningene ledes inn i konkrete handlinger som fungerer som en avlastning. For soldaten er det nødvendig å ha meningsfulle arbeidsoppgaver for å unngå leddiggang, og ofte vil en klar ordre gi soldaten en følelse av å stå under en høyere oppgave som kan gi mening i en vanskelig ytre situasjon.

Etter disse innledende generelle beskrivelser av krigerlivets psykologi, beveger Berggrav seg nærmere det spesifikt religiøse. Ett trekk er det han kaller «stemnings-religion», preget av sentimentale trekk. Episoder fra julefeiringen ved fronten kan ifølge Berggrav støtte tesen om at en følelsesmessig religiøsitet med røtter i hjemmet og barndommens tradisjoner lett vil prege soldatenes sinn.

Men krigen kan også få helt andre religiøse strenger til å vibrere. Berggrav taler også om en religiøsitet preget av fare, redsel og angst. I en situasjon preget av en permanent, vanemessig tilpasning til faren, kan også det religiøse liv anta et alvor som ikke nødvendigvis følger tradisjonelle religiøse uttrykksformer. Selv under en ateistisk overflate kan man ifølge Berggrav ofte ane en respekt for «den store ukjendte», ikke minst hos dypt alvorlige naturer som er blitt «vakt» til en ny livsvurdering under krigen, uten noen eksplisitt religiøs ramme. Hos slike mennesker kan man ofte finne mer åndelig og moralsk fasthet enn hos mange som omgir seg med religiøse talemåter, hevder Berggrav, sikkert ikke uten re­feranse til sin egen kamp – siden han midt under teologistudiet erklærte sin egen tro som død.

Men vel så viktig som å finne de underliggende religiøse motiver som gjør seg gjeldende i felten, er det for Berggrav å analysere den religiøse kultus han observerer hos soldater og offiserer. Et slående trekk er salmesangen, som nettopp taler om tradisjonens makt og trangen etter å hvile i det hjemlige og kjente, «i det som har baaret deres liv uten at de visste det, og som de nu mangedobbelt saart savner, fordi det er saa brutalt berøvet dem». I det hele tatt er oppslutningen om gudstjenestene meget stor, noe som stiller store krav til forkynnelsen. Feltprestenes tale må derfor ikke bedømmes etter de mål som gjelder for «vanlige» gudstjenester. Først og fremst må temaet for prekenen være «den store trøst og hvile, Gud som far og Gud som den almægtige». I stor grad beveger forkynnelsen seg innenfor 1. trosartikkel. En fare Berggrav har observert, er tendensen til nasjonalreligiøst svada eller en virkelighetsfjern forkynnelse som ikke inngir tillit.

Berggrav har også gjort sine observasjoner av prestenes funksjon i felten. Han beskriver den tyske feltprestordningen, med katolske og protestantiske prester og tegner et realistisk bilde av styrker og svakheter ved ordningen. I ordnede forhold, som på vestfronten, er det forholdsvis lett å få til en god organisering av prestetjenesten, men i bevegelseskrig er problemene atskillig større. Hovedinntrykket er likevel positivt; Berggrav har møtt mange feltprester som med begeistring forteller om sine erfaringer. Et problem er likevel at presten ikke deler den akutte livsfare som mange av soldatene står i, og derfor lett kan betraktes som en utenforstående. Derfor stiller han spørsmålet: Bør ikke feltprestene helst være virkelig tjenestegjørende offiserer? Men i tillegg til de faste feltprester vil det naturligvis alltid være andre, ikke minst teologer blant soldater og offiserer, som får viktige religiøse funksjoner, og også i feltlivet fungerer det allminnelige prestedømmet.

På mange måter er det et positivt bilde Berggrav tegner av krigerlivets reli­giøsitet.Men han innrømmer også at det finnes skyggesider. Krigs-religiøsiteten er på mange måter situasjonsbetinget, enten den har preg av «stemnings-religiø­sitet» eller «fare-religiøsitet». Overtro er et vanlig fenomen; krigssitua­sjonen forsterker også de negative trekk ved religionen. Han har også merket seg til­feller av overspent religiøsitet med sterke innslag av apokalyptiske spekula­sjoner.

Noen av de største etiske og religiøse utfordringene ligger i forhold til selve de handlinger som er nødvendige i en krig, og som ofte kan utfordre hevdvunne etiske normer. Ansikt til ansikt med den onde og brutale virkelighet som preger krigshandlingene, skriver Berggrav følgende:

Endnu har ingen etiker fundet sig til rette i den forreste kamplinjes forvirrede etiske pligtkonflikter, end mindre har en eftertænksom kristen fundet noen løsning.

For den som pliktmessig må gjøre det onde, hersker sjelelige unntakslover. For Berggrav ligger problemet mer på sinnelagsnivået enn på det ytre handlingsnivå. Han spør seg hvordan det å skyte på et annet menneske virker på sinnet og skildrer hvordan det å forberede seg til et stormangrep koster en uhyre moralsk selvovervinnelse. Det aller vanskeligste problem er kampen mann mot mann, med bajonetter, og et helt kapittel vies til spørsmål om «tvekamp og kristendom». Selv om det er mulig å betone det upersonlige og saklige ved kampen, vil det lett oppstå et psykologisk behov for å kompensere «det pligtmæssige onde» med frivillig gode handlinger, en trang etter å gjøre godt igjen ved å vise mildhet. Berggrav bruker her vitnesbyrd fra kristne personligheters opplevelser av å delta i krigen og finner en løsning i spenningen mellom livet i den nåværende verdensorden og håpet om Gudsrikets komme. Han siterer en tysk teolog som hevder at en kristen aldri behøver å miste sin hvile i Gud under noe som helst av det krigen fører ham opp i.

Hvilken konklusjon trekker så Berggrav av sine studier av krig og religion? Verken en ensidig optimisme eller en ensidig pessimisme vil være en rett konklusjon, hevder han. Holdningen må derimot være «avventende og avveiende». Men én følge har krigen i alle fall hatt:

Rystelsen har fremkaldt en nyorientering, saa det store og vesentlige i menneskelivet er kommet i forgrunden og er blit det centrale.

Spørsmålene om krig og kristendom kom til å følge Eivind Berggrav resten av livet, ikke minst i kampårene under 2. verdenskrig. Derfor ligger det mange erfaringer bak den lille trykksaken «Kristendom og forsvar» som gjengir et innlegg Berggrav hadde i Norsk Rikskringkasting i 1953.11Kristendom og forsvar. Utgitt av Norges Forsvarsforening. Oslo 1953. Igjen er det i holdningen, i sinnelaget han søker etter et svar. Fordi krigen begynner i menneskenes sinn, er det også der den må bekjempes dersom det skal bli en virkelig fred, sier han, med henvisning til Clement Attlees berømte ord fra 1945. Selv om han fremhever plikten til å stille seg positivt til forsvaret, peker han på den nødvendige uro pasifismen utgjør for vår samvittighet: «Går vi dypt nok når vi tenker på fredens sak?» Selv hadde han mange år tidligere levert et originalt bidrag til dybdeboring i temaet «krigerliv og religiøsitet».

English Summary

Eivind Berggrav, Bishop in Oslo and leader of the church confronting Nazism during the Second World War, wrote a book called Krigerliv og religiøsitet in 1915, which was a great success. The book deals with his experiences during a journey to Germany in 1915 as a war correspondent. He was occupied with the religious and psychological effects of the war, and he wanted to observe individuals, such as soldiers, officers and chaplains. The questions about war and Christianity followed Berggrav for the rest of his life, not the least during the Second World War.

Fotnoter   [ + ]

1. E. Berggrav, Forgjeves for fred. Vinteren 1939-40. Forsøk og samtaler i Norden, Berlin og London. Oslo: Land og Kirke 1960.
2. Se Gunnar Heiene, Eivind Berggrav. En biografi. Oslo: Universitetsforlaget 1992, kap. 10-12.
3. «Nordmenns holdning.» Gjengitt i E. Berggrav, Da kampen kom. Noen blad fra startåret. Oslo: Land og Kirke 1945, s.196f.
4. Tidens Tegn 6.9.1911.
5. Kirke og Kultur 1914, s.596-605.
6. Eidsvold Folkehøiskoles Aarsskrift 1914-15, s.20-27.
7. Kirke og Kultur 1917, s. 313-343.
8. Kirke og Kultur 1915, s. 385-404.
9. De følgende henvisninger bygger på ”folkeutgaven” Krigerliv og religiøsitet, Kristiania: Steen’ske bogtrykkeri og forlag 1916.
10. Morgenbladet nr. 429, 1915.
11. Kristendom og forsvar. Utgitt av Norges Forsvarsforening. Oslo 1953.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.