Rettferdig krig, «polyfoni» og internasjonale operasjoner

I en sterk og viktig artikkel i PACEM nr. 2 fra 2011 argumenterer Gudmund Waaler for nødvendigheten av en «flerstemthet» – «polyfoni» – i debatten om krig og bruk av våpenmakt. Begrepet og idealet er inspirert av Mikhail Bakhtin og handler om å skape «det kreative og flerstemte (polyfone) rommet, der vi lar helt ulike stemmer spille seg ut og selv aktivt tar del» (Waaler 2011: 15). Det er i dette rommet at sannheten blir til, ifølge denne tenkningen – eller kanskje rettere sagt: det er slik vi approksimerer og i beste fall finner sannheten, der en slik sannhet er å finne.

Klassisk rettferdig krig-tenkning (se f.eks. Johnson 1984, Syse 2003) kan i utgangspunktet synes å gi lite rom for det polyfone, det flerstemte. Vi sitter med en liste kriterier som skal oppfylles. Målet må være å gjøre kriteriene entydige samtidig som vi sikrer at vår situasjonsforståelse i det enkelte tilfelle er korrekt. Derigjennom skal vår sammenfattende analyse gi et mest mulig klart svar på hva som er rett og galt. Skulle vi bringe inn forskjellige stemmer i prosessen og gjøre bildet mer komplisert, står vi overfor to farer: enten blir prosessen uklar og altfor lang, uten disiplin og uten tydelige beslutninger; eller så blir dialogen relativistisk, slik at det dårlige argument får akkurat samme plass som det holdbare, det onde samme plass som det gode. Derfor er det bedre desto klarere og mer entydig denne tenkningen er. Dette er et tankesett som kommer særlig tydelig til uttrykk når man bruker bestemt form entall: «rettferdig krig-teorien sier…».

Det er imidlertid mulig å forstå rettferdig krig-tenkning som langt mer polyfon (flerstemt) og dynamisk enn som så, samtidig som de antydede farene for ubesluttsomhet og relativisme unngås. Men da må vi være villige til faktisk å slippe til de relevante stemmene – direkte og indirekte. Det gjelder under alle faser av en militær aksjon.

Vi står i sannhet overfor en stor utfordring.

Internasjonale operasjoner

Norges deltakelse i Afghanistan er stadig gjenstand for diskusjon, ikke primært på grunn av de norske soldatenes innsats eller holdninger (selv om det har vært debatt også rundt det sistnevnte temaet), men fordi det hersker begrunnet uro rundt den måten det militære maktapparat blir brukt på i Afghanistan, og den mulighet vi har for faktisk å lykkes med å bringe fred og stabilitet til Afghanistan. De militære virkemidlene synes å ha vært mindre effektive enn de største optimistene hadde håpet, mye vil være ugjort når man trekker seg ut, man har slitt med å finne de rette virkemidlene tilpasset situasjonen, og mange vil mene at man har skaffet seg de gale allierte, skaffet seg nye fiender, og vært for lite villig til å gå i dialog med den opprinnelige (og i seg selv mangehodede) fienden. Et land og et folk i dyp krise er stadig i krise. De intervenerende soldater må betale mye av prisen og bære mange av byrdene hver eneste dag, fysisk og mentalt (se f.eks. Miller 2010 og de øvrige artikler om Afghanistan og krigens etikk i samme spesialnummer av tidsskriftet Ethics and International Affairs).

Ingen mener at det som er gått galt, er Norges feil; vi utgjør i sannhet en liten brikke i et stort spill, her som så ofte ellers. Forhåpentlig har vi snarere bidratt til noe av det som er gått riktig. Men vi er del av en helhet som vi må være med på å ta ansvar for, og således er dette en viktig debatt også for oss – like mye som for alle andre land som deltar i Afghanistan-operasjonen.

Så hvordan skal det norske engasjementet i Afghanistan vurderes etisk? En slik analyse må i hvert fall starte med årsakene til at vi er med:

  • For det første deltar vi i Afghanistan fordi vi har forpliktelser overfor våre allierte. Beslutningen om å gripe inn i Afghanistan for å stoppe Taliban-regimets støtte til Al-Qaeda og andre terrorister, ble tatt primært av USA, i samråd med sine allierte. Den opprinnelige intervensjonen i oktober 2001 var, vil de fleste si, basert på et FN-mandat. Norge har lojalt fulgt opp, som medlem av FN og NATO, og har således stilt tropper og know-how til disposisjon som en følge av det vi opplever er våre allianseforpliktelser og øvrige internasjonale forpliktelser. (For en etisk vurdering av allianseforpliktelser, se Syse 2008.)
  • For det andre er vi med i denne operasjonen fordi det er norsk politisk støtte til dens mål: å hindre støtte til og grobunn for terrorisme i Afghanistan ved å bygge sikkerhet og stabilitet i landet.
  • For det tredje – og dette ligger til en viss grad til grunn for det andre punktet – er vi med av etiske grunner. Vårt militære forsvar er bygget på en dobbelt idé om forsvar av eget territorium og forsvar av demokratiske og rettsstatlige verdier. Disse verdiene skal ideelt sett forsvares også når norsk territorium ikke er truet, dersom vår egen eller våre alliertes sikkerhet er truet som følge av den måten disse verdiene er truet på i andre deler av verden. Norge har dessuten en utenrikspolitikk som, dels med realpolitiske og dels med idealistiske begrunnelser, vektlegger internasjonalt ansvar for den fattigste del av verden. Det kaos og den fattigdom som har preget Afghanistan, har åpenbart skapt en opplevelse av etisk forpliktelse til å gjøre noe for landet og ikke stå passive på sidelinjen.

Men det er selvsagt når kaoset er størst og mye står på spill, at man også lettest kan trå feil, nettopp fordi mye er kaotisk og tiden til refleksjon er begrenset. Her ligger det man kan kalle de internasjonale operasjonenes paradoks: det haster med handling, men samtidig er man i akkurat den situasjonen der behovet for nøyaktig gjennomtenkning og stor forsiktighet er aller størst. «Uten tid til besinnelse vil det være vanskelig å handle klokt», skriver Paul Otto Brunstad (2008: 149) i sin kloke redegjørelse for besinnelsens og måteholdets plass i godt lederskap. Men hvordan kan man gi plass til besinnelse når tiden er ens verste fiende?

Det er her flerstemtheten kommer inn som den store utfordring. Klarer vi å lytte til de relevante stemmene når beslutningene skal tas? Er vi i stand til å ta alle stemmene og dermed all informasjonen innover oss – også når tiden er knapp og kaoset er stort?

Kriterier og spørsmål

Rettferdig krig-tradisjonen gir oss et knippe kriterier for å bedømme krigers rettferdighet, både før man begynner å bruke våpenmakt (ius ad bellum), når man står midt i den væpnede kamp (ius in bello), og når krigen er over og rettferdighet skal bygges i krigens kjølvann (ius post bellum). Noe av problemet i den type internasjonale operasjoner som Norge deltar i i Afghanistan, er at disse stadiene ikke egentlig kan skilles fra hverandre. Det er slett ikke så klart når krigens regler gjelder, og når man tvert om er i en fredsoperasjon. Kanskje er mye av skillelinjen mellom krig og fred i ferd med å bli visket fullstendig ut i flere av de konflikter vi ser i verden i dag, med Afghanistan som et godt eksempel. Dette skaper åpenbart et sett juridiske og etiske utfordringer i seg selv. Vi skal likevel la den problemstillingen ligge her, og bare antyde at dette bidrar til kompleksiteten. (Se Witt 2012 for en kortfattet, men interessant vurdering av denne problemstillingen.)

Spørsmålet her er hvorvidt vi lar de relevante stemmer komme til uttrykk når så vel strategiske og taktiske som etiske spørsmål skal besvares i opptakten til og under en militær operasjon.

Hva slags spørsmål er det snakk om? Vi spør i rettferdig krig-tenkning blant annet etter den rettferdige grunn for å bruke våpenmakt, den legitime autoritet bak våpenmakten, den rette intensjon og målsetting, den rimelige proporsjonalitet når våpenmakt ubenyttes, og distinksjon og beskyttelse i kampens hete. Hvem svarer på spørsmålene? Den underliggende militære og politiske vurdering gjøres fortrinnsvis av spesialister med akademisk og/eller praktisk bakgrunn, som i sin tur gir sine råd til beslutningstakende politikere og, på militært plan, høyere offiserer. Og det er da vi står overfor det sentrale spørsmål: Er det i denne prosessen relevante stemmer som ikke kommer med?

I forbindelse med Irak er det etter hvert veldokumentert at USA benyttet seg av et smalt spektrum av irakiske stemmer for å finne ut av hvorvidt det sivile samfunn i Irak raskt ville slutte opp om en intervensjon, og hvorvidt man raskt ville være i stand til å bygge opp et bærekraftig sivilsamfunn. I ettertid ser man at det er mange relevante stemmer som aldri kom til uttrykk (se ikke minst Woodward 2004 og 2006). Dermed ble også en annen viktig stemme potensielt villedet idet den skulle komme til uttrykk: det amerikanske folk, som gjennom den politiske debatt og sine valgte representanter ga sin støtte til intervensjonen.

Dernest har vi, i både Afghanistan og Irak, stemmene til alle de hundretusener av soldater som har vært involvert, på begge sider. I hvor stor grad er deres historier en del av den polyfoni av stemmer som er med på å bestemme en krigs rettmessighet? Afghanistan er et usedvanlig krevende land å føre krig i, med usikkerhet og geografisk uoversiktlighet som nøkkelfaktorer. For de intervenerende styrkenes del kan det minne om byggingen av en tunnel, der man tiltrekker seg arbeidskraft før man gjør arbeiderne fullt ut oppmerksomme på at fjellet kan rase sammen, at avstanden antagelig er mye lengre enn man trodde, og at den enkelte soldat (eller tunnelbygger) med en viss sannsynlighet vil bære mentale og fysiske sår i årevis. Dersom alt dette er blitt tydelig og ærlig lagt på bordet, hva vil soldatenes stemmer – og deres familiers stemmer – da uttrykke? Er det relevante stemmer her som slett ikke er kommet til uttrykk når viktige beslutninger, ad bellum og in bello, er blitt tatt – blant annet fordi beslutningsgrunnlaget har vært for dårlig eller uklart?

Jeg innrømmer at vi her står overfor et av krigens mest grunnleggende problemer: at man før en krig ikke kan vite med sikkerhet hvor brutal den vil bli, hvor lenge den vil vare, og hvor store offer den vil kreve. Ofte vil soldater og hele folk gå inn i krig med stor grad av usikkerhet. Men én av Immanuel Kants grunnideer i sitt berømte verk om Den evige fred (Kant [1795] 2010) var at republikker – det vi vil kalle demokratier – langt sjeldnere vil gå til krig enn enevoldsstater, fordi de samme som tar beslutningene, også må bære kostnadene, nemlig folket selv. Det gjør at de entusiastiske stemmene for krig vil bli færre, mener Kant. Det fordrer imidlertid at folket har tilgang på rett informasjon, og at det finnes statsledere som kan sile informasjonen på rettmessig vis og presentere de moralske momenter som også tilsier at man noen ganger må være villig til å ofre egen komfort og sikkerhet for fellesskapets beste – men også den informasjon som taler mot våpenmaktens bruk.

Her må vi likevel spørre: Dersom kostnadene ved bruk av våpenmakt er store, og flere motforestillinger kommer til uttrykk, hva skal man da gjøre, dersom konklusjonen blir at det koster for mye å intervenere? Skal et land som Afghanistan seile sin egen sjø? Skal støtten til Al-Qaeda-celler eller Talibans politikk bare få fortsette, og vår del av verden være passive tilskuere fordi ikke nok står på spill for vår egen del, eller vi ikke er villige til å være kostnadene?

Spørsmålet i fortsettelsen av dette er hvorvidt alternativene til bruk av våpenmakt er kommet tydelig nok frem. Amerikaneren Gene Sharp ([1993] 2002) er blitt berømt for sin oppskrift på ikke-voldelig motstand, og sin vektlegging av dennes overlegenhet i mange tilfeller over militært opprør eller intervensjon. Hans filosofi er ikke basert på en prinsipiell pasifisme, men snarere på en grunnleggende tro på at ikkevoldelig motstand mot diktatur og terror oftest er mer effektiv og mindre kostbar enn den voldelige. Denne form for motstand krever imidlertid at stemmer i det sivile samfunn aktivt engasjeres, og at måter å yte motstand og svekke voldelige regimer på, faktisk identifiseres. Dette er krevende. Utad vil dessuten ikkevold sjelden ha samme åpenbare kraft som bruk av militærmakt (alle kan se og høre at det skytes!), og mobilisering av slik ikkevoldelig motstand i et undertrykkende og lukket regime kan ta lang tid. Hvorvidt man i slike situasjoner allierer seg med de rette kreftene, vil dessuten alltid være et åpent spørsmål.

Likevel kan det påstås at det er her man står overfor et svakt punkt i mye av den intervensjonisme og de internasjonale operasjoner som er blitt gjennomført over de siste to tiårene: Har man klart å mobilisere og støtte det sivile samfunn i landene man har intervenert i? Og ikke minst: har man plukket opp de stemmene i det sivile samfunn som på grunnleggende vis kan si oss noe om mulighetsrommet ved en intervensjon – og hvordan en eventuell intervensjon mest effektivt kan, og hvorvidt den overhodet bør, gjennomføres? Et amerikansk ordtak sier at «when the only tool you have is a hammer, every problem looks like a nail». Dersom man tar for gitt at det eneste middelet man egentlig har, er militær intervensjon, kan det synes som om hvert problem man står overfor, i siste instans krever nettopp den løsningen. Og så blir man noen år senere stående med forpliktelser og forventninger man ikke kan oppfylle, og en pris i menneskeliv og menneskeskjebner så høy at den synes vanskelig å forsvare.

Norges rolle og militæretikkens utfordring

Gitt den store rollen som den første av grunnene nevnt ovenfor for deltakelse i internasjonale operasjoner faktisk spiller – nemlig vår alliansetilhørighet og våre internasjonale forpliktelser – kan det påstås at Norges rom for å bidra med noe av den antydede «polyfonien» er ytterst begrenset.

Likevel vil jeg mene at vi her står overfor én av den militære etikkens største oppgaver (som Norge, i likhet med alle andre deltakere i disse operasjonene, må være med på å ta på alvor): å løfte frem flere relevante stemmer, og bruke den militære etikkens begrepsapparat til å sikre en nyansert og grundig diskusjon, der kriterier for rett krigføring ikke oppfattes som en enkel «sjekkliste», men snarere som åpne spørsmål som – også i hverdagens tidsklemme og kampens hete – ikke feiltolkes som i seg selv tydelige svar. Som Gudmund Waaler skriver i sin artikkel om flerstemthet: «[Skal] vi drive klok moralsk beslutningstagning, må vi lete etter de gode kritiske spørsmålene» (Waaler 2011: 19). Dette betyr også, som Jordy Rocheleau (2010) har fremhevet, at all rettferdig krig-tenkning må være temporal: den må stille de samme spørsmålene om igjen og om igjen etter hvert som en situasjon utvikler seg, og spørre seg selv om hvorvidt endrede forutsetninger kan gi nye svar (og la oss legge til i flerstemthetens navn: om det er flere som bør være med på å svare). Er svaret på disse spørsmålene ja, må man være villig til å endre politikk og gi slipp på prestisje. Målet for en aksjon er viktigere enn dens virkemidler, og soliditeten i den etiske gjennomtenkningen er en forutsetning for at vi tar innover oss alle de relevante spørsmål som krigen stiller.

Jeg er blant dem som mener at det noen ganger kan være tvingende nødvendig å bruke våpenmakt. Det er vanskelig å se for seg en stabilisering av situasjonen i Afghanistan, og en nøytralisering av Talibans makt, uten noen som helst form for militær inngripen. Men fra den grunnleggende innsikten har veien ofte vist seg for lang til å ta innover seg stemmene til alle dem som er krigens tapere og ofre, eller som representerer de forskjellige stemmene i landet man skal intervenere i, og som trenger å bli lyttet til.

Dette leder fra min side til en todelt utfordring:

For det første må alle som er engasjert i militær etikk, og dette inkluderer ikke minst feltprester og andre akademikere i en militær kontekst, løfte frem – igjen og igjen – den militære etikkens begreper og idealer, ikke som ferdigtygde svar og lettvinte sjekklister, men som eksistensielle spørsmål og utfordringer: Hva betyr det egentlig å være en legitim autoritet for bruk av våpenmakt? Har vi nådd den siste utvei? Er de materielle og menneskelige kostnadene større enn det vi med rimelighet oppnår av politisk fortjeneste? Har vi lyttet til og forstått den lokalbefolkning vi skal støtte? Dette skal ikke lede til endeløse debatter og seminarvirksomhet, men skal snarere utgjøre en konstant tilstedeværende etisk grunnmur for en debatt som ellers kan bli utelukkende en debatt om materiell, penger og militær taktikk – debatter som hver for seg er viktige nok, men som ikke må føres isolert fra etikken.

Og det leder til det andre poenget: Flerstemtheten må kombineres med besluttsomhet og moralsk klarhet. Verden er i seg selv flerstemt. Noen stemmer taler aktivt for undertrykkelse og maktmisbruk. De stemmene skal kritiseres og bekjempes. Men tusener på tusener av stemmer tilhører dem som befinner seg på bakken i krigssonene, og soldatene som må ut og kjempe. Også de av oss som mener at deres offer noen ganger må godtas, fordi en situasjon med rimelighet ikke kan løses på varig vis uten bruk av våpenmakt, må spørre om disse stemmene lyttes til med den nødvendige tyngde, eller om de blir overdøvet av andre, tilsynelatende viktigere stemmer. Dette er også, i rettferdig krig-språk, en sentral del av ius post bellum: debatten om rettferdighet etter krigen. Når de offisielle kamphandlingene går mot sin slutt, er det tross alt mennesker i et sivilt samfunn som skal bygge freden. De er avhengige av forutsigbarhet, trygghet og rettsstatlige beskyttelser. Har kreftene som har forsvart bruk av våpenmakt, gitt tilstrekkelig plass til disse behovene – og til stemmene som uttrykker dem?

Heri ligger vår felles utfordring. Rettferdig krig-tenkning og annen tenkning om krigens etikk må brukes til å åpne opp og gi plass for spørsmålene. Ellers er alt snakket om rettferdighet og etikk fint lite verdt.

Litteraturliste:

Brunstad, Paul Otto (2008). Klokt lederskap – mellom dyder og dødssynder. Oslo: Gyldendal.

Johnson, James Turner (1984). Can Modern War Be Just? New Haven: Yale University Press.

Kant, Immanuel ([1795] 2010). Perpetual Peace – A Philosophical Sketch, overs. Mary Campbell Smith. New York: Cosimo.

Miller, Richard W. (2010). «The Ethics of America’s Afghan War», Ethics and International Affairs25:2, ss. 103-131.

Rocheleau, Jordy (2010). «From Aggression to Just Occupation? The Temporal Application of Jus Ad Bellum Principles and the Case of Iraq», Journal of Military Ethics 9:2, ss.123-138.

Sharp, Gene ([1993] 2002). From Dictatorship to Democracy. Boston: The Albert Einstein Foundation.

Syse, Henrik (2003). Rettferdig krig? Oslo: Aschehoug.

Syse, Henrik (2008). «Legitimitet og allianser – noen etiske ettertanker», i: Selvstendig og beskyttet – det stormaktsgaranterte Norge, red. Roald Berg. Bergen: Fagbokforlaget.

Witt, John Fabian (2012). «The Legal Fog between War and Peace», New York Times, June 10,http://www.nytimes.com/2012/06/11/opinion/the-legal-fog-between-war-and-peace.html?_r=1.

Woodward, Bob (2004). Plan of Attack. New York: Simon & Schuster.

Woodward, Bob (2006). State of Denial. New York: Simon & Schuster.

Waaler, Gudmund (2011). «‘Det flerstemte’ – en hjørnestein i klokt lederskap», PACEM 14:2, ss. 9-20.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.