Forbrytelser mot menneskeheten

En av de viktigste juridiske nyskapningene ved Nürnbergprosessen var introduksjonen av straffansvar for forbrytelser mot menneskeheten. Fra før eksisterte det et internasjonalt rammeverk som regulerte og forbød straffbare handlinger mot andre krigførende parters soldater eller sivile, men man manglet tilsvarende regulering av handlinger utført mot egne borgere. Med tanke på de omfattende overgrep begått av nazistene mot grupper av sivile slik som jøder, sigøynere og homofile var det derfor ekstremt viktig å etablere straffansvar også for disse handlingene. Løsningen ble å trekke fram formuleringer benyttet under første verdenskrig.

Historisk bakgrunn

Opprinnelsen til uttrykket «laws of humanity» tilskrives den russiske diplomaten Friedrich Martens.1For en kortfattet, men informativ oversikt over Martens bidrag, se Theodor Merons artikkel The Martens Clause, Principles of Humanity, and Dictates of Public Conscience. The American Journal of International Law 94.1 (2000). På initiativ fra tsar Nikolai 2 samlet 26 stater seg under den første fredskonferanse i Haag i 1899 for å diskutere spørsmål om nedrustning og megling som midler til å forebygge krig. Under konferansen leste Martens følgende deklarasjon:

«Until a more complete code of the laws of war is issued, the High Contracting Parties think it right to declare that in cases not included in the Regulations adopted by them, populations and belligerents remain under the protection and empire of the principles of international law, as they result from the usages established between civilized nations, from the laws of humanity and the requirements of the public conscience.»2Se Rupert Ticehurst : The Martens Clause and the Laws of Armed Conflict. International Review of the Red Cross, No. 317.

Teksten, som i dag er kjent som «Martensklausulen», ble inkludert i fortalen til Haag-konvensjonen om krigføring til lands og til sjøs som ble vedtatt på konferansen. Den ble senere modifisert og også inkludert i Haagkonvensjonen fra 1907 og i tilleggsprotokollene I og II til Genèvekonvensjonene.

Uttrykket «crimes against humanity» skal først ha blitt brukt I forbindelse med massakrene av den armenske befolkning i Tyrkia under den første verdenskrig. Frankrike, Storbritannia og Russland ga den 28. Mai 1915 en felles uttalelse der de definerte forbrytelsene begått av Tyrka som «crimes against humanity and civilisation”, samt at de ville holde personlig ansvarlig de som var involvert i handlingene.3Antonio Cassese International Criminal Law OUP Oxford, 2013 s.84 Det var imidlertid tvilsom om formuleringen på det tidspunktet hadde noen faktisk juridisk betydning, eller om det kun ble benyttet som retorisk krigføring.

Ved avslutningen av den første verdenskrig ble det i Versaillestraktaten bestemt at norgesvennen keiser Vilhelm den II av Tyskland skulle holdes personlig ansvarlig for forbrytelser i strid med «international morality» og krigsforbrytelser.  En internasjonal kommisjon hadde forslått at også «violations of the laws of humanity» skulle inkluderes, men USA motsatte seg dette fordi de mente definisjonen var for vag.4Se rapporten til International Law Commission fra 1948 Historical Survey of the Question of International Criminal Jurisdiction, A/CN.4/7/Rev.1, s. 7-8. Det som i teorien kunne blitt det første internasjonale krigstribunal ble heller ikke noe av ettersom keiseren flyktet til eksil i Nederland.

Forberedelsene til Nürnbergtribunalet

Forbrytelser begått under andre verdenskrig ble først påpekt i en felles uttalelse fra de polske og tsjekkoslovakiske eksilregjeringene i november 1940.5Dette ifølge History of the United Nations War Crimes Commission and the Development of the Laws of War kapittel 5, UNWCC His Majesty’s Stationery Office in London, 1948. Allerede i 1941 startet en gruppe ledende jurister og diplomater forberedelsene til et rettsoppgjør gjennom deres arbeid i London International Assembly. Blant anbefalingene til forsamlingen som fikk størst innvirkning på utviklingen av internasjonal strafferett var at rettsoppgjøret burde, i tillegg til krigsforbrytelser, også inkludere ande alvorlige forbrytelser mot lokal lovgivning.6M. Cherif Bassiouni Crimes Against Humanity in International Criminal Law Martinus Nijhoff Publishers, 1999 s.72 Det ble særlig pekt på forbrytelsene mot jøder, og at straffeforfølgelse av disse «concern humanity as a whole».7Ibid  De allierte var også nøye med å fordømme overgrepene mot jøder, og henviste i felles uttalelser fra 1942 og 1943 til at personer som gjennomfører «inhumane acts», også mot egen befolkning, ville bli stilt personlig ansvarlige.8Ibid s. 73 og 74.

Flere av representantene og ansatte i London International Assembly gikk over til krigsforbytelseskommisjonen (United Nations War Crimes Commission) da den ble opprettet med den hensikt å etterforske fortytelser begått under krigen. Disse inkluderte juristen og senere Nobelprisvinner René Cassin og en av de to norske representanter, ambassadør Erik Colban.9Hatsue Shinohara US International Lawyers in the Interwar Years: A Forgotten Crusade Cambridge University Press, 2012 s.99 10Den andre representanten var Andreas Aulie, som siden ble Norges riksadvokat. History of the United Nations War Crimes Commission and the Development of the Laws of War kapittel 5, UNWCC His Majesty’s Stationery Office in London, 1948 s. 99.  I tillegg til å etterforske, var kommisjonen også en sentral aktør i utviklingen av internasjonal strafferett. Kommisjonen tok tidlig det standpunkt at den tradisjonelle definisjonen av krigsforbrytelser ikke skulle legge bånd på deres arbeid, og at henvisningene til «laws of humanity» ved tidligere traktater viste at det var mulig å utvide straffanansvaret også til å gjelde overgrep mot egne borgere.11Ibid s. 174 Denne argumentasjonen ble godtatt av de allierte, og forbrytelser mot menneskeheten ble således inkludert som en ny kategori forbrytelser i både Nürnberg og Tokyoprosessene.

Forbrytelser mot menneskeheten og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper

Prinsippene om at inngrep i borgernes sfære krever hjemmel og at lover ikke skal kunne gis tilbakevirkende kraft ble satt på spissen i Nürnbergprosessen med introduksjonen av aggresjonsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Det er i den forbindelse verdt å merke seg at den norske delegaten til krigsforbryterkommisjonen, Erik Colban, var en motstander av å inkludere forbrytelser mot menneskeheten etter den andre verdenskrig. I boken med tittelen 50 år, skriver han følgende: «når internasjonal rett nå en gang ikke er kommet lengre enn den er, så kan jeg ikke være enig i at vi lager en helt ny straffelov og gir den tilbakevirkende kraft for å gi uttrykk for vår indignasjon.»12Erik Colban Femti år Aschehoug, 1952 s.201-202. De samme innsigelsene ble påberopt av flere av de tyske forsvarsadvokatene, men ble klart avvist av tribunalet. Den franske dommeren uttalte følgende når det gjaldt aggresjonsforbrytelser:

In the first place, it is to be observed that the maxim nullum crimen sine lege is not a limitation of sovereignty, but is in general a principle of justice. To assert that it is unjust to punish those who in defiance of treaties and assurances have attacked neighbouring states without warning is obviously untrue, for in such circumstances the attacker must know that he is doing wrong, and so far from it being unjust to punish him, it would be unjust if his wrong were allowed to go unpunished.13Nürnbergdommen s.39

For forbrytelser mot menneskeheten ble problemstillingen i mindre grad berørt, ettersom de fleste underliggende forbrytelsene allerede var forbudt ved lov på tidspunktet da de fant sted.

Argumentasjonen benyttet er blitt diskutert og kritisert av en rekke ledende jurister, og var et av hovedpunktene i en sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstol så sent som i 2010. Saken gjaldt den tidligere sovjetiske partisanen Kononov som hadde blitt dømt i Latvisk høyesterett for krigsforbrytelser begått under andre verdenskrig.14Kononov v. Latvia, App. No. 36376/04 Mens 14 av dommerne i saken henviste til at Nürnbergcharteret ikke var tilbakevirkende, var 3 av dommerne uenige i dette og mente at rettsreglene det ble dømt etter ikke var tilstrekkelig utviklet under den andre verdenskrig til at man skulle kunne dømmes etter dem.

Hva utgjør forbrytelser mot menneskeheten?

Det bør først nevnes at det i Norge har vært en debatt om hvilke typer forbrytelser straffebudet skal fange opp. Årsaken er at mens «humanity» på engelsk og fransk dekker både enkeltmenneskets iboende egenskap og mennesker som gruppe, dekker uttrykket menneskeheten på norsk kun det siste. Enkelte har derfor tatt til orde for å benytte begrepet «forbrytelser mot menneskeligheten» på norsk.15Ot prop nr 8. 2007-2008 kapittel 5.2.9 Det har også vært en internasjonal debatt omkring dette der de fleste kommentatorer har valgt å tolke det dithen at man i Nürnbergprosessen ønsket at bestemmelsen skulle dekke begge betydningene. Det gjenspeiles også i forbrytelseskategoriens anatomi som inneholder både kontekstuelle og enkeltstående elementer som vil bli beskrevet nærmere i det følgende.

De kontekstuelle eller overordnede elementene ved forbrytelser mot menneskeheten er det som utgjør bestemmelsens egenart. Dette har utviklet seg rettslig over tid, men ved den første kodifiseringen ved London-avtalens artikkel 6 c var det et vilkår at forbrytelsene var begått av personer som handlet på vegne av aksemaktenes interesser. Det forelå således et indirekte krav om at de underliggende forbrytelser ble begått som et ledd i statenes plan. De enkeltstående forbrytelsene har også variert mellom ulike domstoler, men i Nürnberg valgte man å inkludere følgende kategorier:

  • Drap
  • Utryddelse
  • Slaveri
  • Deportasjon
  • Andre inhumane handlinger

I tillegg dekket artikkel 6 c forfølgelse utført gjennom forbrytelser under domstolens jurisdiksjon som er basert på politisk, rasemessige eller religiøse grunner.

Det er viktig å bemerke at valget av de underliggende kategoriene ikke var tilfeldig. Da de alliertes jurister arbeidet med å utarbeide forbrytelsen var det ledende hensyn at man skulle klargjøre en bestemmelse som i all hovedsak forbød aksemaktene å utføre handlinger mot sin egen befolkning som allerede var forbudt å utføre mot motpartens befolking under krigens folkerett. Kategoriene som ble valgt hadde allerede blitt nevnt i politiske uttalelser fra de allierte, og gjenspeilet i stor grad denne forbindelsen til krigsforbrytelser.

Sir William Shawcross, den britiske aktor ved Nürnbergtribunalet, uttalte beskrivende i sin prosedyre følgende:

But subject to that qualification we have thought it right to deal with matters which the criminal law of all countries would normally stigmatise as crimes. Murder, extermination, enslavement, persecution on political, racial or economic grounds. These things done against belligerent nationals or, for that matter, done against German nationals in belligerent occupied territory would be ordinary war crimes the prosecution of which would form no novelty. Done against others they would be crimes against national law except in so far as German law, departing from all the canons of civilised procedure, may have authorized them to be done by the State or by persons acting on behalf of the State.16The Trial of German Major War Criminals, One Hundred and Eighty-Seventh Day: Friday, 26th July, 1946

Artikkel 6 c nevner også at det ikke er noe krav at forbrytelsene er begått i krigstid. Nürnbergdomstolen valgte imidlertid å ikke dømme for handlinger begått før 1939, mye grunnet uenighet om oversettelsen mellom de offisielle språkene om forholdet til krigsforbrytelser.17M. Cherif Bassiouni Crimes Against Humanity in International Criminal Law Martinus Nijhoff Publishers, 1999 s.78

Forbrytelser mot menneskeheten ble tatt inn også i statuttene benyttet ved Tokyotribunalet, men det ble ikke reist tiltaler etter denne bestemmelsen.

Det allierte kontrollrådet inkluderte forbrytelser mot menneskeheten, riktignok uten det kontekstuelle elementet, inn i sin lov nummer 10. Bestemmelsen ble benyttet i en rekke omfattende rettsoppgjør i Europa og Asia.

Også flere land inkluderte nasjonale rettsaker basert på forbrytelser menneskeheten. Av de mest kjente kan nevnes Eichmann-saken i Israel, Klaus Barbie i Frankrike og Demjanjuk v. Petrovski  i USA.

Rettsutviklingen etter andre verdenskrig

I 1946 anerkjente FNs Generalforsamling de generelle folkerettsprinsippene benyttet ved Nürnbergdomstolen, og året etter ga de den nyopprettede FNs folkerettskommisjon, i oppgave å utarbeide en kodifisering av retningslinjene basert på rettsoppgjøret. Kommisjonen vedtok først enkelte prinsipp i 1950, der prinsipp VI c definerer forbrytelser mot menneskeheten som:

Murder, extermination, enslavement, deportation and other inhumane acts done against any civilian population, or persecutions on political, racial, or religious grounds, when such acts are done or such persecutions are carried on in execution of or in connection with any crime against peace or any war crime.

I 1954 vedtok kommisjonen utkast til en internasjonal straffelov. Uttrykket «Forbrytelser mot menneskeheten” nevnes ikke i utkastet, men ble i praksis inkludert i artikkel 2 (11):

Inhumane acts such as murder, extermination, enslavement, deportation or persecutions, committed against any civilian population on social, political, racial, religious or cultural grounds by the      authorities of a State or by private individuals acting at the instigation or with the toleration of such authorities.

Den kalde krigen satt imidlertid en effektiv stopp for alt realistisk arbeid for en internasjonal straffelov og en internasjonal straffedomstol. Det var ikke før etter murens fall og oppløsningen av Jugoslavia at arbeidet med internasjonal strafferett igjen ble tatt opp.

Krigen på Balkan førte til at FNs sikkerhetsråd i 1992 opprettet en ekspertkommisjon som skulle etterforske «grave breaches of the Geneva Conventions and other violations of humanitarian law».18S/res/780 (1992): «Request the Secretary-General to establish, as a matter of urgency, an impartial Commission of Experts to examine and analyse the information submitted pursuant to resolution 771 (1992) and the present resolution, together with such further information as the Commission of Experts may obtain through its own investigations or efforts, of other persons or bodies pursuant to resolution 771 (1992), with a view to providing the Secretary-General with its conclusions on the evidence of grave breaches of the Geneva Conventions and other violations of international humanitarian law committed in the territory of the former Yugoslavia”. Kommisjonen, som i en periode ledet av den norske juristen Torkel Opsahl, henviste i sin første rapport til at de var av den oppfatning at forbrytelser mot menneskeheten også var en relevant bestemmelse for konflikten.19S/25274 1993 para 49. Dette førte igjen til at statuttene til Jugoslaviadomstolen inneholdt følgende artikkel 5:

The International Tribunal shall have the power to prosecute persons responsible for the following crimes when committed in armed conflict, whether international or internal in character, and directed against any civilian population:

(a) murder;
(b) extermination;
(c) enslavement;
(d) deportation;
(e) imprisonment;
(f) torture;
(g) rape;
(h) persecutions on political, racial and religious grounds;
(i) other inhumane acts.

Mens Jugoslaviadomstolen satt som et kontekstuelt vilkår at forbrytelser mot menneskeheten måtte bli begått i væpnet konflikt, ble dette vilkåret fjernet da Rwanda-tribunalet ble opprettet i 1994:

The International Tribunal for Rwanda shall have the power to prosecute persons responsible for the following crimes when committed as part of a widespread or systematic attack against any civilian population on national, political, ethnic, racial or religious grounds:

(a) Murder;
(b) Extermination;
(c) Enslavement;
(d) Deportation;
(e) Imprisonment;
(f) Torture;
(g) Rape;
(h) Persecutions on political, racial and religious grounds;
(i) Other inhumane acts.20ICTRs statutter artikkel 3.

Her ser vi imidlertid at det er inkludert et kontekstuelt vilkår om at handlingene må være utført som en del av et omfattende eller systematisk angrep motivert av nasjonale, politiske, rasemessige eller religiøse årsaker. Dette gjenspeilte delvis rettsutviklingen i Jugoslaviatribunalet, hvor det i saken mot Tadic ble slått fast at handlingen nettopp måtte være en del av et omfattende eller systematisk angrep mot sivilbefolkningen.21Tadic ankeavgørelse ICTY 199 para 248. “The Appeals Chamber agrees with the Prosecution that there is nothing in Article 5 to suggest that it contains a requirement that crimes against humanity cannot be committed for purely personal motives. The Appeals Chamber agrees that it may be inferred from the words “directed against any civilian population” in Article 5 of the Statute that the acts of the accused must comprise part of a pattern of widespread or systematic crimes directed against a civilian population311 and that the accused must have known that his acts fit into such a pattern.»

Da vedtektene til Den internasjonale straffedomstolen ble vedtatt i 1998, inneholdt den en ganske tilsvarende bestemmelse i sin artikkel 7:

For the purpose of this Statute, «crime against humanity» means any of the following acts when committed as part of a widespread or systematic attack directed against any civilian population, with knowledge of the attack:

a. Murder;

b. Extermination;

c. Enslavement;

d. Deportation or forcible transfer of population;

e. Imprisonment or other severe deprivation of physical liberty in violation of fundamental rules of international law;

f. Torture;

g. Rape, sexual slavery, enforced prostitution, forced pregnancy, enforced sterilization, or any other form of sexual violence of comparable gravity;

h. Persecution against any identifiable group or collectivity on political, racial, national, ethnic, cultural, religious, gender as defined in paragraph 3, or other grounds that are universally recognized as impermissible under international law, in connection with any act referred to in this paragraph or any crime within the jurisdiction of the Court;

i. Enforced disappearance of persons;

j. The crime of apartheid;

k. Other inhumane acts of a similar character intentionally causing great suffering, or serious injury to body or to mental or physical health.

Vi ser her at kravene til diskriminerende adferd er tatt ut av den generelle regelen, og inkludert separat i elementet som dekker forfølgelse. I tillegg er det tatt inn noen nye elementer, slik som apartheid og forsvinninger. Den største forskjellen er imidlertid kravet som fremkommer i vedtektenes artikkel 6 punkt 2 om at handlingene må være foretatt i samsvar med eller for å fremme en stats eller organisasjons målsetting:

Attack directed against any civilian population» means a course of conduct involving the multiple commission of acts referred to in paragraph 1 against any civilian population, pursuant to or in furtherance of a State or organizational policy to commit such attack.

Forbrytelser mot menneskeheten i norsk rett

Forbrytelser mot menneskeheten ble ikke tatt inn i norsk straffelov etter den andre verdenskrig, slik den ble i enkelte andre land. Det var først ved den nye revisjonen av straffeloven at det ble foreslått å inkludere internasjonale forbrytelser som egne straffebestemmelser i norsk lov. 63 år etter Nürnbergprosessen trådte det i kraft forbud mot å begå forbrytelser mot menneskeheten og andre internasjonale forbrytelser i norsk rett. Straffeloven av 2005 sin paragraf 102 er i all hovedsak modellert på Romavedtektene:

«For forbrytelse mot menneskeheten straffes den som, som ledd i et utbredt eller systematisk angrep rettet mot en sivilbefolkning,

a. dreper en person,

b. utrydder en befolkning helt eller delvis, herunder utsetter den eller deler av den for levekår som tar sikte på å utrydde befolkningen helt eller delvis,

c. gjør en person til slave,

d. deporterer eller tvangsflytter en befolkning i strid med folkeretten,

e. fengsler eller på annen alvorlig måte berøver en person friheten i strid med grunnleggende folkerettslige regler,

f. torturerer en person i vedkommendes varetekt eller kontroll ved å forårsake alvorlig psykisk eller fysisk smerte,

g. utsetter en person for voldtekt, seksuelt slaveri eller tvungen prostitusjon, tvungent svangerskap, tvangssterilisering eller annen tilsvarende grov seksuell vold,

h. utsetter en identifiserbar gruppe for forfølgelse ved å berøve ett eller flere medlemmer av gruppen grunnleggende menneskerettigheter på politisk, rasemessig, nasjonalt, etnisk, kulturelt, religiøst, kjønnsbasert eller annet folkerettsstridig grunnlag,

i. på vegne av, eller med samtykke, støtte eller tillatelse av en stat eller en politisk organisasjon bidrar til at en person forsvinner ufrivillig, med det forsett å unndra vedkommende fra lovens beskyttelse for et lengre tidsrom,

j. innenfor rammen av et institusjonalisert regime basert på én rasemessig gruppes systematiske undertrykking og dominans over en eller flere andre rasemessige grupper begår en apartheidforbrytelse ved å foreta umenneskelige handlinger av samme eller liknende art som de som er omfattet av paragrafen her i den hensikt å opprettholde regimet, eller

k. begår en annen umenneskelig handling av liknende art som forårsaker store lidelser eller alvorlig skade på kropp eller helse.

Et viktig unntak er kravet til at handlingene må være foretatt i samsvar med eller for å fremme en stats eller organisasjons målsetting. Dette ble ikke tatt inn i loven da det ble henvist til at dette var inkludert grunnet forhandlingshensyn og neppe var i samsvar med internasjonal sedvanerett.22Ot prop nr 8. 2007-2008 kapittel 5.9.4.3: «Departementet slutter seg til riksadvokaten og Det nasjonale statsadvokatembetet. Et krav om at handlingene må være foretatt i samsvar med eller for å fremme en stats eller organisasjons målsetting («policy») er ikke uttrykk for folkerettslig sedvanerett.»

En av årsakene til at forbrytelser mot menneskeheten ikke var tatt inn i norsk straffelov tidligere var at man rett og slett ikke så at bestemmelsen skulle kunne ha noen praktisk betydning i Norge. Med krigene på Balkan og i Rwanda og økte flyktningestrømmer innså man imidlertid at man i Norge ville kunne risikere å ha personer bosatt som kunne ha gjort seg skyldige i internasjonale forbrytelser. Som følge av dette opprettet UDI en egen avdeling for såkalte «eksklusjonssaker», KRIPOS en egen etterforskningsenhet og påtalemyndigheten ga ansvaret for å lede etterforskningen og føre saker for retten til et nytt nasjonalt statsadvokatembede.

Den første saken som ble ført for norsk rett med tiltalepunktet forbrytelser mot menneskeheten inkludert gjaldt en tidligere Jugoslavisk statsborger som i Bosnia Herzegovina hadde knyttet seg til en paramilitær kroatisk enhet kalt Hrvatske Odbrambene Snage (HOS). Saken kom helt til Høyesterett ettersom den tiltalte mente han ikke kunne dømmes for forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser på grunn av forbudet mot tilbakevirkende kraft i Grunnlovens § 97. Han endte med å få medhold i Høyesterett, og kunne således kun dømmes etter straffebestemmelser som forelå på tidspunktet da handlingen fant sted.

Det er etter denne saken også etterforsket og pådømt saker der det kunne vært tatt ut tiltale for internasjonale forbrytelser, men på grunn av høyesteretts dom i saken ovenfor har man valgt å kun å etterforske «ordinære» forbrytelser. Det er også vært å merke seg at mens sakene ved Nürnberg ble gjennomført på ekstremt kort tid, er saker som involverer forbrytelser mot menneskeheten i dag både kompliserte og dyre å gjennomføre. Det krever spesialkompetanse og store ressurser å etterforske saker som har funnet sted flere år tidligere, i et fremmed land og det er ofte begrenset politisamarbeid mellom landene og Norge. Tiden vil derfor vise om man noensinne vil få saker for norsk rett basert på forbrytelseskategorien som først ble introdusert i Nürnbergprosessen etter andre verdenskrig, eller om man av prosessøkonomiske årsaker vil velge å etterforske og påtale etter ordinære straffebestemmelser.

Ranheim har bl a utgitt «Local-Level Justice Under Transitional Administration: Lessons from East Timor (sammen Tanja Chopra og Rod Nixon) i «Customary Justice and the Rule of Law in War-Torn Societies», US. Institute of Peace Press, 2011; “ICC and Peace Processes”, report to the Ministry of Foreign Affairs (sammen med Jemima Garcia Godos and Knut A. Lid) 2011, og “Legal Tools – en gullgruve for internasjonal strafferett” i ”Tidsskrift for Strafferett” 1/2007.

Ranheim har tjenestegjort som FN-soldat i UNIFIL 1990-91

Fotnoter   [ + ]

1. For en kortfattet, men informativ oversikt over Martens bidrag, se Theodor Merons artikkel The Martens Clause, Principles of Humanity, and Dictates of Public Conscience. The American Journal of International Law 94.1 (2000).
2. Se Rupert Ticehurst : The Martens Clause and the Laws of Armed Conflict. International Review of the Red Cross, No. 317.
3. Antonio Cassese International Criminal Law OUP Oxford, 2013 s.84
4. Se rapporten til International Law Commission fra 1948 Historical Survey of the Question of International Criminal Jurisdiction, A/CN.4/7/Rev.1, s. 7-8.
5. Dette ifølge History of the United Nations War Crimes Commission and the Development of the Laws of War kapittel 5, UNWCC His Majesty’s Stationery Office in London, 1948.
6. M. Cherif Bassiouni Crimes Against Humanity in International Criminal Law Martinus Nijhoff Publishers, 1999 s.72
7. Ibid
8. Ibid s. 73 og 74.
9. Hatsue Shinohara US International Lawyers in the Interwar Years: A Forgotten Crusade Cambridge University Press, 2012 s.99
10. Den andre representanten var Andreas Aulie, som siden ble Norges riksadvokat. History of the United Nations War Crimes Commission and the Development of the Laws of War kapittel 5, UNWCC His Majesty’s Stationery Office in London, 1948 s. 99.
11. Ibid s. 174
12. Erik Colban Femti år Aschehoug, 1952 s.201-202.
13. Nürnbergdommen s.39
14. Kononov v. Latvia, App. No. 36376/04
15. Ot prop nr 8. 2007-2008 kapittel 5.2.9
16. The Trial of German Major War Criminals, One Hundred and Eighty-Seventh Day: Friday, 26th July, 1946
17. M. Cherif Bassiouni Crimes Against Humanity in International Criminal Law Martinus Nijhoff Publishers, 1999 s.78
18. S/res/780 (1992): «Request the Secretary-General to establish, as a matter of urgency, an impartial Commission of Experts to examine and analyse the information submitted pursuant to resolution 771 (1992) and the present resolution, together with such further information as the Commission of Experts may obtain through its own investigations or efforts, of other persons or bodies pursuant to resolution 771 (1992), with a view to providing the Secretary-General with its conclusions on the evidence of grave breaches of the Geneva Conventions and other violations of international humanitarian law committed in the territory of the former Yugoslavia”.
19. S/25274 1993 para 49.
20. ICTRs statutter artikkel 3.
21. Tadic ankeavgørelse ICTY 199 para 248. “The Appeals Chamber agrees with the Prosecution that there is nothing in Article 5 to suggest that it contains a requirement that crimes against humanity cannot be committed for purely personal motives. The Appeals Chamber agrees that it may be inferred from the words “directed against any civilian population” in Article 5 of the Statute that the acts of the accused must comprise part of a pattern of widespread or systematic crimes directed against a civilian population311 and that the accused must have known that his acts fit into such a pattern.»
22. Ot prop nr 8. 2007-2008 kapittel 5.9.4.3: «Departementet slutter seg til riksadvokaten og Det nasjonale statsadvokatembetet. Et krav om at handlingene må være foretatt i samsvar med eller for å fremme en stats eller organisasjons målsetting («policy») er ikke uttrykk for folkerettslig sedvanerett.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.